HR-2001-364 - Rt-2001-730
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-06-01 |
| Publisert: | HR-2001-00364 - Rt-2001-730 (142-2001) |
| Stikkord: | Strafferett, Ran, Drosjeran, Straffutmåling |
| Sammendrag: | A var dømt for blant annet ett grovt ran, ett ran og ett forsøk på ran. De to fullbyrdede ranene var begge rettet mot drosjesjåfører i tjeneste, og i begge tilfeller ble det truet med kniv.
Høyesterett var enig med lagmannsretten i at de synspunkter som var kommet til uttrykk i dommen i Rt-2000-1852 om ran mot kiosker, bensinstasjoner og forretninger, også måtte ha gyldighet når det gjaldt ran av drosjesjåfører. Det er ikke tvilsomt at drosjesjåfører er en yrkesgruppe som i denne henseende er spesielt utsatt. I skjerpende retning ble det lagt betydelig vekt på at A tidligere var dømt flere ganger for ran og voldshandlinger. Den omstendighet at domfelte var avhengig av narkotika, og at han hadde abstinensproblemer som gjorde at det var vesentlig for ham å skaffe seg tilgang til mer narkotika, kunne ikke tillegges nevneverdig vekt ved straffutmålingen. Heller ikke kunne domfeltes meget traumatiske barndom tillegges særlig vekt i saker av så alvorlig karakter som den foreliggende. Høyesterett fastsatte straffen - i samsvar med aktors påstand - til fengsel i 3 år og 3 måneder, som også var den straff byrettens flertall hadde fastsatt. Lagmannsretten hadde satt straffen til 2 år og 9 måneder. |
| Saksgang: | Stavanger byrett - Gulating lagmannsrett LG-2000-1569 - Høyesterett HR-2001-00364, straffesak, anke |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Tormod Haugnes) mot A (advokat Odd Rune Torstrup) |
| Forfatter: | Tjomsland, Rieber-Mohn, Flock, Gussgard, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §267, §268, §49, §162, §257, §258, §352a, §391a, §54, §62, §63, Fengselsloven (1958) §41, Våpenloven (1961) §31, §33, Straffeprosessloven (1981) §321, Legemiddelloven (1992) §24, §31 |
Dommer Tjomsland: Stavanger byrett avsa 27. juni 2000 dom - som for straffekravets vedkommende - hadde slik domsslutning:
«1. A, født *.*.1978, dømmes for en overtredelse av straffeloven §268 annet ledd jf. §267, en overtredelse av straffeloven §268 første ledd jf. §267, en overtredelse av straffeloven §268 første ledd jf. §267 jf. §49, to overtredelser av straffeloven §162 første ledd, to overtredelser av straffeloven §391a, første og annet ledd, en overtredelse av straffeloven §352a, en overtredelse av våpenloven §33 jf. §31 og en overtredelse av legemiddelloven §31 annet ledd jf. §24 første ledd, slik at straffeloven §62 første ledd, 63 annet ledd og fengselsloven §41 jf. straffeloven §54 nr. 3 får anvendelse, til en straff av fengsel i 3 - tre - år og 3 - tre - måneder, som en fellesdom med resttiden etter prøveløslatelsen etter Stavanger forhørsretts dom av 08.06.99. Tiltalte har krav på 104 - etthundreogfire - dager for utholdt varetekt i anledning saken.
2. A frifinnes for en overtredelse av straffeloven §258 jf. §257.»
Det ble også gitt dom for inndragning av blant annet 3 kniver. Videre ble A dømt til å betale erstatning og oppreisning til fire fornærmede med til sammen ca kr 100.000.
Det var dissens om straffutmålingen. Rettens formann stemte for en straff av fengsel i 2 år og 9 måneder.
Domfelte anket til Gulating lagmannsrett over bevisbedømmelsen for så vidt han var domfelt for overtredelse av straffeloven §268 annet ledd, jf. §267 - grovt ran - og over straffutmålingen. Lagmannsretten henviste anken til behandling, jf. straffeprosessloven §321 tredje ledd, og avsa 13. februar 2001 dom med slik domsslutning:
«A, f. *.*.1978, dømmes for en forbrytelse mot straffeloven §268 annet ledd, jf. §267, samt de forhold hvor skyldspørsmålet ble rettskraftig avgjort ved Stavanger byretts dom av 27.06.00, sammenholdt med straffeloven §62 og §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 2 - to - år og 9 - ni - måneder som en fellesstraff med den usonede delen av Stavanger forhørsretts dom av 08.06.99, jf. fengselsl. §41, jf. straffeloven §54 nr. 3.
Til fradrag i straffen går 335 - trehundreogtrettifem - dager for utholdt varetektsfengsel.»
Side:731
Det bemerkes at reststraffen etter Stavanger forhørsretts dom 8. juni 1999 er 40 dager.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av dommene.
Både statsadvokatene i Rogaland og domfelte har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Begge anker gjelder straffutmålingen og er henvist til behandling i Høyesterett.
Jeg er kommet til at påtalemyndighetens anke må tas til følge.
De dominerende forhold ved straffutmålingen er domfellelsen for ett grovt ran, ett ran og ett forsøk på ran. De to fullbyrdede ranene er begge rettet mot drosjesjåfører i tjeneste, og i begge tilfeller ble det truet med kniv.
Bakgrunnen for det grove ranet, som skjedde 12. mars 2000 i Stavanger, var at domfelte som hadde betydelige abstinens etter bruk av heroin, var ute for å skaffe penger slik at han kunne få kjøpt mer heroin. Han ble oppmerksom på en drosje og bestemte seg for å rane drosjesjåføren. Etter at han som passasjer var blitt kjørt noen hundre meter, sa han til drosjesjåføren at det var et ran, og at han måtte gi ham pengene. Domfelte hadde med seg en ca 20 cm lang kjøkkenkniv, som han plasserte foran fornærmedes strupe med eggen vendt mot strupen. Deretter hevet han kniven slik at eggen var i høyde med fornærmedes hake. Kniven berørte på et tidspunkt haken, noe som førte til at fornærmede ble påført et ca 5 cm langt sår. Fornærmede ga da domfelte lommeboken som inneholdt dagsomsetningen, som utgjorde ca kr 3.000. Domfelte fjernet da kniven, tok pengene og forlot drosjen.
De to andre ranshandlingene fant sted fire dager senere. Også der hadde domfelte abstinens etter heroinbruk og gikk rundt for å skaffe penger til heroin. Noe før kl. 23.00 gikk han inn på en hurtigbåtterminal, hvor han ble oppmerksom på en kvinne med bag, som var på vei hjem fra arbeid. Han antok at kvinnen hadde penger i bagen, og bestemte seg for å rane henne. Domfelte gikk mot henne med en kjøkkenkniv med et blad på ca 20 cm. Da han var ca 2 meter fra fornærmede, stanset han og ba henne gi ham bagen, samtidig som han rettet kniven mot henne. Han forlot imidlertid lokalet da fornærmede ropte om hjelp.
Etter å ha forlatt hurtigbåtterminalen gikk domfelte gjennom sentrum av Stavanger, og han bestemte seg for å rane en ledig drosje. Han ba drosjesjåføren om å kjøre ham et bestemt sted, men ga - før han kom dit - beskjed til sjåføren om at hun ble ranet og pekte med en kniv mot henne. Domfelte ba om sjåførens penger, og hun fant frem de pengene hun hadde, ca kr 1.000. Sjåføren måtte deretter gå ut av bilen, og domfelte kjørte fra stedet med fornærmedes bil. Byretten fant - under betydelig tvil - at ranet ikke kunne anses som grovt, jf. straffeloven §268 annet ledd.
Jeg nevner - nærmest for fullstendighets skyld - at A ved byrettens dom også ble domfelt for bruk av heroin og hasj, kjøp av et par mindre kvanta narkotika, to naskerier og overtredelser av forbudene mot å bære kniv på offentlig sted og å inneha karatepinner.
Lagmannsretten har ved straffutmålingen vist til dommen i Rt-2000-1852 (feilaktig angitt som side 567) hvor det er understreket at det bør reageres med ubetinget fengsel av lengre varighet overfor ran mot
Side:732
kiosker, bensinstasjoner og forretninger, som er særlig utsatt. Jeg er enig med lagmannsretten i at «også grove ran av drosjesjåfører i særlig grad [er] egnet til å skape frykt og utrygghet.» Det kan ikke være tvilsomt at drosjesjåfører er en yrkesgruppe som i denne henseende er spesielt utsatt. Det kan i den forbindelse nevnes at aktor har fremlagt statistikk fra Statistisk Sentralbyrå som viser at det i de senere årene har skjedd en viss økning i antallet anmeldte drosjeran. Mens antallet fra 1991 -1995 stort sett varierte mellom 10 og 16 i året, har antallet i tidsrommet 1996 - 2000 variert mellom 16 og 30.
Drosjeran vil kunne oppfattes som særlig skremmende, og det vil være en nærliggende risiko for at de sjåfører som rammes, blir påført psykiske skader. Ved begge ranene ble de fornærmede sykmeldt en periode etter ranet, og de hadde også behov for profesjonell hjelp på grunn av de påkjenninger de var blitt påført. Ingen av dem klarte å fortsette som drosjesjåfør, noe de tidligere begge hadde som biyrke.
Det må i skjerpende retning legges betydelig vekt på at domfelte tidligere er dømt for ran og voldshandlinger. Han er straffedømt fem ganger tidligere og tre av dommene gjelder ran eller vold. Han ble i 1995 dømt til fengsel i ett og seks måneder, hvorav 120 dager ubetinget, for blant annet grovt ran og legemsbeskadigelse. Han er videre i 1998 dømt for blant annet grovt ran og legemsbeskadigelse til fengsel i 2 år og 3 måneder, og han er i 1999 dømt for legemsfornærmelse og vold mot offentlig tjenestemann.
Lagmannsretten har i formildende retning lagt vekt på at domfelte var avhengig av narkotika da de straffbare handlinger ble begått, og «at han hadde slike abstinensproblemer at det fremsto som vesentlig for ham å skaffe seg tilgang til mer narkotika.» Dette er imidlertid en situasjon som ofte vil foreligge ved denne type straffbare handlinger, og jeg finner ikke å kunne tillegge dette forhold nevneverdig vekt ved straffutmålingen. - Lagmannsretten uttaler videre at den ikke finner grunn til å tvile på at domfeltes problemer har sammenheng med hans traumatiske barndom, hvor han i oppveksten ble alvorlig mishandlet av faren. Det er også vist til at han er seksuelt misbrukt av eldre gutter mens han oppholdt seg på en barnevernsinstitusjon. Etter mitt syn kan imidlertid denne type forhold vanskelig tillegges særlig vekt i saker av så alvorlig karakter som den foreliggende, jf. bemerkningene i denne retning i Rt-1992-919. Jeg nevner for øvrig at det er tatt hensyn til domfeltes vanskelig oppvekst ved straffutmålingen i flere av de tidligere dommer.
Aktor har - som for de tidligere instanser - nedlagt en påstand om fengsel i 3 år og 3 måneder, som er i samsvar med byrettens dom. Jeg finner at denne straffepåstanden bør tas til følge. Tatt i betraktning at saken gjelder tre alvorlig ranshandlinger, og at domfelte tidligere er straffet flere ganger for ran og voldsforbrytelser, kan jeg ikke se at dette vil være en for streng straff.
Domfelte har sittet i varetektsfengsel siden lagmannsrettens dom, og varetektsfradraget skal være i alt 443 dager.
Jeg stemmer for denne
dom:
Side:733
I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 3 - tre - år og 3 - tre - måneder. Til fradrag i straffen går 443 - firehundreogførtitre - dager for varetektsfengsel.
Dommer Rieber-Mohn: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Flock: Likeså.
Dommer Gussgard: Likeså.
Dommer Gjølstad: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 3 - tre - år og 3 - tre - måneder. Til fradrag i straffen går 443 - firehundreogførtitre - dager for varetektsfengsel.