LG-2000-1569
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-02-13 |
| Publisert: | LG-2000-01569 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Stavanger byrett nr. 00-00570 - Gulating lagmannsrett LG-2000-01569 M. Anket til Høyesterett; I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 3 - tre - år og 3 - tre - måneder, se HR-2001-00364. |
| Parter: | A (Forsvarer: Advokat Odd Rune Torstrup) mot Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Tormod Haugnes). |
| Forfatter: | Lagmann Alf Bruland. Kst. lagdommer Tore Lunde. Byrettsdommer Arne Langeland. Fire lagrettemedlemmer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §267, §268, §162, §257, §258, §352a, §391a, §49, §54, §62, §63, Fengselsloven (1958) §12, §41, Våpenloven (1961) §31, §33, Legemiddelloven (1992) §24, §31 |
Stavanger byrett avsa 27. juni 2000 dom med slik domsslutning:
1. A, født *.*..78, dømmes for en overtredelse av straffeloven §268 annet ledd jf. §267, en overtredelse av straffeloven §268 første ledd jf. §267, en overtredelse av straffeloven §268 første ledd jf. §267 jf. §49, to overtredelser av straffeloven §162 første ledd, to overtredelser av straffeloven §391a, første og annet ledd, en overtredelse av straffeloven §352a, en overtredelse av våpenloven §33 jf. §31 og en overtredelse av legemiddelloven §31 annet ledd jf. §24 første ledd, slik at straffeloven §62 første ledd, §63 annet ledd og fengselsloven §41 jf. straffeloven §54 nr. 3 får anvendelse, til en straff av fengsel i 3 - tre - år og 3 - tre - måneder, som en fellesdom med resttiden etter prøveløslatelsen etter Stavanger forhørsretts dom av 08.06.99. Tiltalte har krav på 104 - etthundreogfire - dager for utholdt varetekt i anledning saken.
2. A frifinnes for en overtredelse av straffeloven §258 jf. §257.
3. Fra A inndras 3 stk. beslaglagte kniver og 1 stk. beslaglagt Nunchakovåpen («karatepinner»).
4. A betaler til B erstatning med kr 11.090,10 - kronerellevetusenognittiogtiøre - innen 2 uker fra dommens forkynnelse.
5. A betaler til Gjensidige Rogaland erstatning med kr 4.395,- - kronerfiretrehundreognittifem - innen 2 uker fra dommens forkynnelse.
6. A betaler til C erstatning med kr 44.560,- - kronerførtifiretusenfemhundreogseksti - innen 2 uker fra dommens forkynnelse.
7. A betaler til D erstatning med kr 41.000,- - kronerførtientusen - innen 2 uker fra dommens forkynnelse.»
Tiltalte har anket over bevisbedømmelsen for så vidt gjelder tiltalebeslutningen post I,1 og for øvrig over straffutmålingen. Anken er ved lagmannsrettens beslutning av 21. august 2000 henvist til behandling.
Tiltalebeslutningen for tiltalepunkt post I,1 lyder slik:
« I. Straffeloven §267, jf. §268 annet ledd,
for i hensikt derved å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning, å ha bemektiget seg en gjenstand som helt eller delvis tilhørte en annen eller tvunget noen til å foreta en handling som voldte tap eller fare for tap for
ham eller den han handlet for, ved å øve vold mot en person eller sette ham ute av stand til forsvar eller ved hjelp av trusler som fremkalte alvorlig frykt for vold mot noens person, idet ranet anses som grovt, særlig fordi det ble truet med ett særlig farlig redskap.
Grunnlag er følgende forhold:
1. Søndag 12. mars 2000 ca kl. 1650 i en drosje i Nedre Dahlsgate i Stavanger, truet han drosjesjåfør D til å overlevere seg ca kr 3.000,- ved å sette en kniv mot halsen hans, samtidig som han sa «dette er et ran» og «jeg har kniv».
Ankeforhandling ble holdt i Stavanger 12. og 13. februar 2001. Tiltalte ga forklaring og det ble avhørt fire vitner. Det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.
Tiltalte er født *.*..1978 og er arbeidsledig. Han er gift, men har ellers ingen forsørgelsesbyrde. Han er uten formue og har ingen inntekt ut over sosialtrygd. Av utdannelse har han vanlig grunnskole.
Tiltalte erkjente ikke straffskyld for grovt ran.
Lagretten har i samsvar med tiltalebeslutningen fått seg forelagt ett hovedspørsmål og ett tilleggsspørsmål og har svart ja på begge spørsmålene. Retten legger lagrettens kjennelse til grunn for dommen. Tiltalte blir følgelig dømt for en overtredelse av straffeloven §268 annet ledd, jf. §267.
Lagmannsretten utmåler en felles straff for det forhold tiltalte nå er dømt for, og de forhold han ble endelig dømt for ved Stavanger byretts dom av 27. juni 2000. Straffen er videre en fellesstraff med den usonede delen av Stavanger forhørsretts dom av 8. juni 1999. Tiltalte ble således prøveløslatt 21. august 1999 med resttid 40 dager og en prøvetid på 6 måneder, jf. fengselsloven §41, jf. straffeloven §54 nr. 3.
Tiltalte er nå funnet skyldig i et grovt ran, i tillegg til at han ved byrettens dom er dømt for et ran og et forsøk på ran. De øvrige forholdene som han ble dømt for ved Stavanger byretts dom, ville isolert sett ha ledet til bot, og straffeloven §63 annet ledd får anvendelse.
I formildende retning legger lagmannsretten, på samme måte som byretten, vekt på at tiltalte var avhengig av narkotika da handlingene ble begått, og at han hadde slike abstinensproblemer at det fremsto som vesentlig for ham å skaffe seg tilgang til mer narkotika. Også lagmannsretten legger til grunn at tiltalte ikke hadde til hensikt å påføre de fornærmede fysisk skade, og at den skaden D ble tilført, skyldtes et uhell. Det legges videre vekt på tiltaltes traumatiske barndom. Da tiltalte var 4 år, ble hans far påført en skade ved et uhell, noe som førte til at han totalt endret karakter. Tiltalte ble alvorlig mishandlet av faren under oppveksten, og lagmannsretten finner liten grunn til å tvile på at de problemene tiltalte har, har sammenheng med dette. Han fikk senere opphold ved en rekke behandlingsinstitusjoner, men behandlingen var neppe adekvat med tanke på de grunnleggende, psykologiske problemene tiltalte har hatt, og også under slike opphold ble han utsatt for traumatiske opplevelser. Mens han oppholdt seg på Lindøy, ble han således seksuelt misbrukt av eldre gutter.
Det er også liten grunn til å tvile på at tiltalte i dag angrer de handlingene han er dømt for, og at han har et alvorlig ønske om å endre livsstil. Han inngikk ekteskap kort tid før han ble pågrepet og fengslet, og han synes å ha et oppriktig ønske om å kunne etablere en ordinær familiesituasjon. - Det er også tatt hensyn til at det i betydelig grad foreligger tilståelse, noe som i atskillig grad antas å ha bidratt til oppklaringen av det forhold som har vært behandlet i lagmannsretten.
Samtidig er tiltalte nå funnet skyldig i særdeles alvorlige forhold. Lagmannsretten viser i så måte til de momentene byretten har trukket fram. Den graverende karakteren av handlingene understrekes av at de fornærmede synes å ha hatt atskillige problemer i ettertid, noe tiltalte også burde innsett muligheten av at de kunne få.
I skjerpende retning må det videre legges vesentlig vekt på at tiltalte tidligere er dømt for ran og voldsforbrytelser. Han er således i alt domfelt fire ganger, i det meste for volds-, vinnings- og narkotikakriminalitet, og han ble ved Sandnes herredsretts dom av 30. juni 1995 dømt for et særdeles grovt ran. Han er senere dømt for ytterligere to tilfeller av grovt ran.
I en slik situasjon taler allmennpreventive hensyn sterkt for at det reageres med en fengselsstraff av ikke ubetydelig varighet. Det vises i denne forbindelse blant annet til Høyesteretts dom referert i Rt-2000-567. I denne dommen er det pekt på at det har vært en økning i tallet på grove ran, og at dette er et økende samfunnsproblem. Det er særlig understreket at det bør reageres med ubetinget fengsel av lengre varighet overfor ran mot kiosker, bensinstasjoner og forretninger, som er særlig utsatt. Etter lagmannsrettens mening er også grove ran av drosjesjåfører i særlig grad egnet til å skape frykt og utrygghet.
Fra forsvarers side er det anmodet om at det av hensyn til tiltaltes videre skjebne bør gis en deldom. Som lagmannsretten alt har vært inne på, synes tiltalte å ha et oppriktig ønske om å kunne leve et vanlig liv. Med tanke på hyppigheten av de alvorlige forholdene han tidligere er dømt for, synes han imidlertid å ha problemer med å makte dette. Etter lagmannsrettens mening er det, på bakgrunn av tiltaltes vanskelige oppvekstvilkår, nødvendig med langvarig støtte og behandling dersom han i tilstrekkelig grad skal kunne makte å legge problemene bak seg.
Selv om tiltalte har et oppriktig ønske om rehabilitering, finner således lagmannsretten at det er tale om så alvorlige forhold at allmennpreventive hensyn tilsier at ingen del av straffen gjøres betinget. Med sikte på tiltaltes framtidsutsikter er det imidlertid viktig at et støtte- og behandlingsopplegg kan påbegynnes, og på samme måte som byretten anbefaler lagmannsretten en eventuell søknad fra tiltalte om soning etter fengselsloven §12.
Statsadvokaten har også for lagmannsretten lagt ned påstand om en straff av fengsel i 3 år og 3 måneder.
Ut fra rettspraksis i sammenlignbare saker, blant annet nedfelt i de avgjørelser som nevnt i byrettens dom, finner lagmannsretten at dette ligger noe over vanlig nivå, selv om det tas hensyn til at Høyesterett har signalisert at straffenivået bør skjerpes ved kriminalitet av den art det her er tale om.
Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at straffen bør settes til fengsel i 2 år og 9 måneder. Til fradrag i straffen går 335 dager for utholdt varetekt.
Byrettens dom er ikke påanket for så vidt gjelder beslag og borgerlige erstatningskrav.
Saksomkostninger er ikke påstått og blir ut fra opplysningene om tiltaltes økonomiske forhold ikke idømt.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
A, f. *.*..78, dømmes for en forbrytelse mot straffeloven §268 annet ledd, jf. §267, samt de forhold hvor skyldspørsmålet ble rettskraftig avgjort ved Stavanger byretts dom av 27.06.00, sammenholdt med straffeloven §62 og §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 2 - to - år og 9 - ni - måneder som en fellesstraff med den usonede delen av Stavanger forhørsretts dom av 08.06.99, jf. fengselsloven §41, jf. straffeloven §54 nr. 3.
Til fradrag i straffen går 335 - trehundreogtrettifem - dager for utholdt varetektsfengsel.