HR-2000-1276 - Rt-2001-561

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2001-04-19
Publisert:	HR-2000-01276 - Rt-2001-561 (110-2001)
Stikkord:	(Nordtveiten-dommen), Odelsrett, Løsningsrett
Sammendrag:	Saken gjaldt krav om å løse ideelle 4/5 av eiendommen Nordtveiten i Bykle kommune på odel. Spørsmålet var om vilkåret i Odelsloven § 23, jf. § 1, om at eiendommen må kunne nyttes til landbruksdrift var oppfylt. Eiendommen har vært eid av partenes foreldre - Margit og Ånund Tveiten, som hadde fem barn. Foreldrene ønsket at barna skulle overta eiendommen i sameie og benytte den som et felles feriested. De fire yngste aksepterte dette, men ikke den eldste, Torgeir Tveiten. I 1996 gjennomførte foreldrene likevel overdragelsen i forhold til de fire yngste og overdro en ideell femdel til hver av dem. Etter dette reiste Torgeir Tveiten odelsløsningssak mot sine fire yngre søsken med krav om å bli tilskjøtet de ideelle 4/5 som de hadde overtatt. Partene var enige om at det ikke var aktuelt å oppta noen jordbruksdrift på eiendommen, og at den derfor måtte vurderes som en ren skogeiendom. De var også enige om at eiendommen tilfredsstiller arealkravene i Odelsloven (1874) § 2. Høyesterett kom på samme måte som lagmannsretten til at odelsløsning måtte nektes fordi vilkåret i Odelsloven (1974) § 23, jf. § 1 om at eiendommen må kunne nyttes til landbruksdrift, ikke var oppfylt. Høyesterett uttalte at kravet til størrelse er uttømmende regulert av § 2. Det som ligger i vilkåret i § 1 om at eiendommen må kunne nyttes til landbruksdrift, er for det første at de naturlige forutsetninger for landbruksdrift må være til stede. For det andre må det "være realistisk - sannsynlig - at noen kan være interessert i å drive landbruk på eiendommen med sikte på økonomisk vederlag for arbeidsinnsatsen". Dette innebærer at økonomiske betraktninger vil inngå som moment i vurderingen. Det kan imidlertid ikke oppstilles som noe vilkår at eiendommen skal kunne drives som en selvstendig driftsenhet. Også eiendommer som har karakter av støttebruk, kan være odlingsjord. Det kan heller ikke oppstilles krav om noen bestemt minsteavkastning. Etter en konkret vurdering kom Høyesterett til at det ikke er realistisk å forvente at noen vil være interessert i å drive skogsdrift på eiendommen med sikte på økonomisk vederlag for arbeidsinnsatsen, og at Torgeir Tveiten derfor ikke kunne få medhold i sitt løsningskrav.
Saksgang:	Kristiansand byrett saknr 1998-00537 - Agder lagmannsrett LA-1999-1233 A - Høyesterett HR-2000-01276, sivil sak, anke
Parter:	Torgeir Tveiten (advokat Helge Tofte) mot Gunhild Tveiten Haugen, Anne Tveiten Lüdemann, Kristine Tveiten Vigsnes, Knut Tveiten (advokat Ivar Sveen)
Forfatter:	Skoghøy, Flock, Tjomsland, Stang Lund, Aasland
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1974) §1, §2, §3, §23, Tvistemålsloven (1915) §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §2, §3

Dommer Skoghøy: Saken gjelder krav om å løse ideelle 4/5 av eiendommen Nordtveiten, gnr. 11 bnr. 2 i Bykle kommune, på odel. Spørsmålet er om vilkåret i odelsloven §23, jf. §1 om at eiendommen må kunne nyttes til landbruksdrift, er oppfylt.

Eiendommen Nordtveiten er en fjellgård som ligger ved Botsvann øverst i Setesdal, og som har vært bebodd fra 1660 til 1969. Den har vært eid av partenes foreldre - Margit og Ånund Tveiten - og består av fire parseller på til sammen 3478 dekar. I tillegg har den en andel på 12,2 prosent i en fjellstrekning på ca 76000 dekar.

På gården finnes det våningshus og driftsbygning. Både driftsbygningen og våningshuset er i rimelig bra stand. Det er imidlertid ikke innlagt vann, og etter at gården ble fraflyttet i 1969, har den heller ikke elektrisk strøm. Strømtilførselen er nå ordnet ved montering av solcellepanel.

Til gården hører også to setrer. Disse er opplyst å være i god stand.

Ved vassdragsregulering i 1960-årene ble en stor del av eiendommens innmark demmet ned. Etter reguleringen er høyeste regulerte vannstand i Botsvann 551 meter over havet. Bebyggelsen på eiendommen ligger ca 575 meter over havet.

Etter det som er opplyst, ble det før 1963 holdt 4 kyr, 3-4 kalver, 30 sauer og en hest på gården. I 1963 ble gårdsdriften trappet ned, men

Side:562

driften ble opprettholdt til fraflyttingen i 1969. Familien flyttet da til Vennesla nord for Kristiansand.

Siden 1969 har gården bare vært brukt til fritidsformål. Bortsett fra at det har vært dyrket noe poteter til husbruk, har verken jorden eller skogen vært drevet.

Det er opplyst at eiendommen har et produktivt skogareal på 260 dekar, dvs. skog av bonitet 5 eller høyere. Noe over halvparten av skogen består av bjørk, mens resten består av gran og furu. Det er kjøreveg til de produktive skogteigene.

Jordbruksarealet etter neddemmingen utgjør ca 7 dekar.

På det meste har det vært 18 gårder rundt Botsvann. Flere ble fraflyttet i løpet av 1950-årene. Før vassdragsreguleringen på 1960-tallet var det 12 igjen. Ved reguleringen ble bebyggelsen på seks av gårdene satt under vann. Bebyggelsen på en av gårdene ble flyttet, slik at det etter reguleringen var igjen sju gårder med bebyggelse. I dag er alle fraflyttet.

Margit og Ånund Tveiten har fem barn - Torgeir Tveiten, født 1948, Gunhild Tveiten Haugen, født 1952, Anne Tveiten Lüdemann, født 1956, Kristine Tveiten Vigsnes, født 1961, og Knut Tveiten, født 1966. Ingen av dem har yrker innenfor landbruket.

Foreldrene ønsket at barna skulle overta Nordtveiten sammen og benytte den som et felles feriested. De fire yngste aksepterte dette, men ikke den eldste, Torgeir. Ved skjøte av 25. mars 1996 - som ble tinglyst 8. september 1997 - gjennomførte foreldrene likevel overdragelsen i forhold til de fire yngste og overdro en ideell femdel til hver av dem. Torgeir avslo å overta den femdel som han ble tilbudt, og denne er derfor fortsatt på foreldrenes hånd.

Ved stevning av 31. mars 1998 til Kristiansand byrett reiste Torgeir Tveiten odelsløsningssak mot sine fire yngre søsken med krav om å bli tilskjøtet de ideelle 4/5 som disse hadde overtatt. Disse motsatte seg kravet og gjorde gjeldende at eiendommen ikke kunne nyttes til landbruksdrift, og at den derfor ikke kunne løses på odel, jf. odelsloven §23, jf. §1.

Kristiansand byrett avsa 13. juli 1999 dom med slik domsslutning:

«1. Torgeir Tveiten har odels- og løsningsrett til 4/5 av gnr. 11 bnr. 2 i Bykle.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Gunhild Tveiten Haugen, Anne Tveiten Lüdemann, Kristine Tveiten Vigsnes og Knut Tveiten påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Lagmannsretten avsa 26. august 2000 dom med slik domsslutning:

«1. Gunhild Tveiten Haugen, Anne Tveiten Lüdemann, Kristine Tveiten Vigsnes og Knut Tveiten frifinnes.

2. Byrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

3. Saksomkostninger i ankesaken idømmes ikke.»

Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for byretten og lagmannsretten vises til de underordnede retters dommer.

Torgeir Tveiten har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken retter seg mot lagmannsrettens rettsanvendelse.

Selv om det for Høyesterett er fremlagt enkelte nye dokumenter, står

Side:563

saken i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for de underordnede retter.

Den ankende part - Torgeir Tveiten - har i korte trekk anført:

Partene er enige om at eiendommen Nordtveiten tilfredsstiller arealkravene i odelsloven §2, og at Torgeir Tveiten har best odelsrett. Dersom en eiendom fyller arealkravene i §2, må den som utgangspunkt anses som odlingsjord. Det må foreligge spesielle forhold for at en eiendom som oppfyller arealkravene, ikke skal bli ansett som odlingsjord.

På eiendommen finnes det ca 7 dekar jordbruksareal og 260 dekar produktiv skog. Det er imidlertid ikke realistisk at det skal bli tatt opp husdyrdrift på eiendommen, og den må derfor vurderes som en ren skogeiendom. Ved vurderingen av den avkastning som eiendommen kan gi, må det imidlertid også tas hensyn til inntekter ved bortleie av jakt.

Den driftsform for skogen som er aktuell, er hogst for salg av ved. På en annen eiendom ved Botsvann - Ryningen - blir det hogd ved for salg, og dette er noe det er marked for.

Det fremgår av beregninger som er utarbeidet av Agder skogeierlag, at den faktiske tilvekst i skogen utgjør 31 kubikkmeter pr. år, men at skogen ved full produktivitet har en produksjonsevne på 68 kubikkmeter pr. år. Skogeierlaget har ut fra tilstanden i dag anslått anbefalt brutto hogstkvantum til mellom 25 og 30 kubikkmeter pr. år.

Ved fastsettelse av prisen for en skogeiendom vil inntektene de først 10 årene stå mest sentralt. Etter den ankende parts oppfatning må det imidlertid ved vurderingen av om eiendommen er odlingsjord, anlegges et noe mer langsiktig perspektiv. Ved en slik vurdering bør man ta utgangspunkt i en avkastning som ligger mellom anbefalt brutto hogstkvantum i dag og produksjonsevnen ved full produktivitet.

Når man skal beregne hvilken avkastning eiendommen kan gi, kan man etter den ankende parts syn ikke gjøre fradrag for verdien av arbeidet. Det kan heller ikke være riktig å gjøre fullt fradrag for de investeringer som må gjøres. Mye av utstyret kan også benyttes til andre formål. Dette må det tas hensyn til.

Da eiendommen ble fraflyttet i 1969, skyldtes det reguleringen. Etter oppdemmingsavtalen av 21. august 1965 har regulanten rett til å heve vannstanden til 570 meter over havet, og den erstatning som er betalt, omfatter også bygninger. Søknad om å regulere vannstanden til kote 570 ble imidlertid avslått i 1969, og i 1974 ble det gitt konsesjon for å regulere vannstanden til kote 551. Etter dette må den rett regulanten har til å forlange bygningene revet, etter den ankende parts syn være bortfalt, slik at eiendommen må anses bebygd.

Ved vurderingen av om eiendommen skal anses som odlingsjord, kan det etter den ankende parts oppfatning ikke tillegges vekt at driften har ligget nede siden 1969. Det kan heller ikke legges vekt på årsaken til at eiendommen ble fraflyttet. Selv om eiendommen ikke har vært drevet siden 1969, kan skogsdriften tas opp igjen. Etter den ankende parts oppfatning vil drift av skogen kombinert med utleie av jakt gi tilstrekkelig avkastning til at eiendommen må anses som en landbrukseiendom i forhold til odelsloven §1.

Torgeir Tveiten har nedlagt slik påstand:

«1. Kristiansand byretts dom pkt. 1 stadfestes.

Side:564

2. Torgeir Tveiten tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotpartene - Gunhild Tveiten Haugen, Anne Tveiten Lüdemann, Kristine Tveiten Vigsnes og Knut Tveiten - har i korte trekk anført:

Det erkjennes at arealkravene i odelsloven §2 er oppfylt. Dette gjelder ikke bare kravet om at eiendommen må ha minst 100 dekar produktiv skog, men også kravet om at produksjonsverdien av skogen må tilfredsstille produksjonsverdien av 10 dekar jordbruksareal. For at en eiendom skal anses som odlingsjord, er det imidlertid ikke tilstrekkelig at arealkravene i §2 er oppfylt. Bestemmelsen oppstiller bare minimumsvilkår. I tillegg må vilkårene i §1 være oppfylt.

Av vilkåret i §1 om at eiendommen må kunne nyttes til landbruksdrift, følger for det første at det må være realistisk at det finnes kjøpere som kan tenkes å erverve eiendommen til landbruksdrift. Etter ankemotpartenes syn finnes det nok mange som kan tenkes å kjøpe en slik eiendom, men ikke til landbruksdrift. Det er først og fremst som ferie- og jakteiendom at eiendommen har verdi.

For det andre må eiendommen gi en slik nettoavkastning at den kan drives som en selvstendig driftsenhet og gi et betydelig tilskudd til en families underhold. Ankemotpartene aksepterer at det ved beregningen av nettoavkastningen ikke skal gjøres fradrag for verdien av arbeidet. Derimot må det etter deres oppfatning gjøres fradrag for de investeringer som må foretas. Dersom man tar hensyn til investeringer, vil drift av skogen ikke gi noe overskudd. Etter ankemotpartenes syn bør det for at en eiendom skal kunne anses som odlingsjord, stilles krav om en nettoavkastning på minst 1 G (grunnbeløpet i folketrygden).

For det tredje må det ved vurderingen av om vilkårene i §1 er oppfylt, skilles mellom eiendommer i drift og eiendommer hvor driften er lagt ned, og det må også legges vekt på årsaken til at driften ble nedlagt.

Når driften ble lagt ned i 1969, var det fordi mesteparten av den dyrkede mark ble lagt under vann. Eiendommen har nå i over 30 år fungert som feriested, og etter ankemotpartenes syn har den tapt sin karakter av landbrukseiendom.

Som følge av at regulanten har betalt erstatning for bebyggelsen og ervervet rett til å demme ned arealene til kote 570, må eiendommen etter ankemotpartenes syn i odelsrettslig sammenheng vurderes som husløs. Selv om regulanten bare har konsesjon for å demme ned til kote 551, har selskapet aldri oppgitt den neddemmingsrett selskapet har ervervet.

Ankemotpartene er enig i at det ved vurderingen av avkastningen av en landbrukseiendom kan tas hensyn til tilleggsinntekter i form av utleie til jakt. Selv om den ankende part etter ankemotpartenes mening har overdrevet den avkastning som utleie til jakt vil gi, erkjenner ankemotpartene at utleie til jakt vil kunne gi inntekter. Siden det ikke er mulig å oppnå regningssvarende drift av skogen, vil imidlertid jaktinntektene i tilfelle utgjøre det vesentligste inntektsgrunnlaget. Etter ankemotpartenes oppfatning kan utleie av jakt ikke i seg selv gjøre en eiendom til odlingsjord.

Gunhild Tveiten Haugen, Anne Tveiten Lüdemann, Kristine Tveiten Vigsnes og Knut Tveiten har nedlagt slik påstand:

Side:565

«1. Lagmannsrettens dom punkt 1 stadfestes.

2. Torgeir Tveiten dømmes til å betale saksomkostninger til Gunhild Tveiten Haugen, Anne Tveiten Lüdemann, Kristine Tveiten Vigsnes og Knut Tveiten for byrett, lagmannsrett og Høyesterett med tillegg av 12% rente p.a. fra oppfyllelsesfrist og til betaling finner sted.»

Mitt syn på saken:

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.

Det fremgår av odelsloven §23 at det er et vilkår for å kunne løse en eiendom på odel at odelsgodset fyller vilkårene for odlingsjord. Riktignok inneholder bestemmelsen bare en uttrykkelig henvisning til «vilkåra for odlingsjord etter §2». Det er imidlertid på det rene at også vilkårene i §1 og §3 må være oppfylt, jf. Rt-1998-450 (Vesterøya), Rt-2000-1634 (Store Døvik) og Høyesteretts dom av i dag i sak 2000/1023 (Bjørntvedt/Rød) (Rt-2001-555).

Odelsloven §1 fastsetter at odelsrett kan hevdes til fast eiendom som «kan nyttast til landbruksdrift og har ein viss storleik». Kravet til størrelse er nærmere presisert i §2. Denne bestemmelse fastsetter:

«Ein eigedom blir rekna som odlingsjord når anten jordbruksarealet er minst 10 dekar, eller det høyrer til så mykje anna areal, rettar og lunnende at den produksjonsmessige verdi tilsvarar minst 10 dekar jordbruksareal.

Ein eigedom der jordbruksarealet er under 5 dekar er likevel aldri odlingsjord. Det same gjeld ein rein skogeigedom der det produktive arealet er under 100 dekar.»

Det følger av §2 at det er et vilkår for at en skogeiendom skal være odlingsjord, at produksjonsverdien av eiendommen tilsvarer produksjonsverdien av 10 dekar jordbruksareal, og dersom det er tale om en ren skogeiendom, må det produktive skogarealet være minst 100 dekar. Med «rein skogeigedom» må menes eiendom som enten ikke har jordbruksareal, eller har jordbruksareal på under 5 dekar, eller eiendom hvor drift av jordbruksarealet ikke er aktuelt. I Ot.prp.nr.59 (1972-1973) om lov om odelsretten og åsetesretten, side 52 blir «produktiv skog» definert som skog med produksjonsevne på minst 100 liter pr. dekar, dvs. skog av minst 5. bonitet.

Det er fremsatt forslag for Stortinget om å heve arealkravet for jordbruksareal til 20 dekar, se Ot.prp.nr.33 (2000-2001) om lov om endringer i konsesjonsloven og odelsloven m.v. (opphevelse av forkjøpsrett og heving av arealgrenser). Kravet om at en ren skogeiendom må ha minst 100 dekar produktiv skog, er derimot ikke foreslått endret.

I den foreliggende sak er partene enige om at det ikke er aktuelt å oppta noen jordbruksdrift på eiendommen, og at den derfor må vurderes som en ren skogeiendom. De er videre enige om at det produktive skogarealet utgjør 260 dekar, og at også de krav §2 stiller til produksjonsverdi, er tilfredsstilt. Spørsmålet er derfor om vilkåret i §1 om at eiendommen må kunne nyttes til landbruksdrift, er oppfylt.

Odelsloven ble forberedt av Sivillovbokutvalet. I Sivillovbokutvalets innstilling blir vilkåret «kan nyttast til landbruksdrift» kommentert slik (NOU 1972:22 Om odelsretten og åsetesretten, side 43):

Side:566

«Når det står «kan nyttast til landbruksdrift», ligg det ikkje utan vidare i dette at det vert drive aktuelt jordbruk på eigedomen. Men at så vert gjort, vil sjølvsagt kunne ha mykje å seie for vurderinga i grensetilfelle. Ligg bruken nede, lyt ein sjå på årsaka til dette. Vanbruk tek ikkje bort odelsretten. Men har eigedomen misst karakteren av jordbruk, slik at det praktisk-økonomisk ikkje kan kome på tale å drive jordbruk der meir, kan den ikkje odlast, og for tidlegara odel kan [forslagets] §24 [som tilsvarer lovens §23] kome inn.

...

Ved sida av at eigedomen skal vera tenleg til landbruksdrift, krev §1 at den skal ha ein viss minste storleik, og dette er det gjeve nærare reglar om i §2.»

Dette blir fulgt opp i Ot.prp.nr.59 (1972-1973), side 51. Det heter her:

«Fast eigedom som det skal kunne hevdast odelsrett til må oppfylle to vilkår: den må kunne nyttast til landbruksdrift, og den må dessutan ha ein viss storleik. Kravet til storleik er nærare regulert i §2.

Når det gjeld kravet om at eigedomen må kunne nyttast til landbruksdrift, så ligg det for det fyrste i dette at det er dei naturlege vilkår for landbruksdrift på eigedomen - og ikkje den aktuelle bruken - som i prinsippet er avgjerande. Landbruksdrift treng ikkje plent vere den einaste tenkjelege utnyttingsmåten, men det ligg i det som er sagt at landbruksdrift må vere ein pårekneleg bruksmåte. Det vil kunne tenkjast både at ein eigedom som det f.t. ikkje vert drive jordbruk på er odlingsjord, og at ein eigedom som f.t. vert brukt til slikt føremål ikkje er det. Men som Utvalet har peika på (s. 43 sp. 2) vil sjølvsagt den aktuelle bruken ha mykje å seie for vurderinga i grensetilfelle.»

Ankemotpartene har anført at de arealkrav §2 oppstiller, må oppfattes som minstekrav, og at det på grunnlag av §1 må stilles krav om at eiendommen kan drives som en selvstendig driftsenhet og gi et betydelig tilskudd til en families underhold. De har gjort gjeldende at det bør stilles krav om en nettoavkastning på 1 G. Dette er jeg ikke enig i. Etter min oppfatning følger det både av lovteksten og forarbeidene at kravet til størrelse er uttømmende regulert av §2. Det som ligger i vilkåret i §1 om at eiendommen må kunne nyttes til landbruksdrift, er for det første at de naturlige forutsetninger for landbruksdrift må være til stede. For det andre må det - ut fra de rådende forhold eller sett i et lengre tidsperspektiv - være realistisk - sannsynlig - at noen kan være interessert i å drive landbruk på eiendommen med sikte på økonomisk vederlag for arbeidsinnsatsen, se for eksempel Rt-1998-450 (Vesterøya) og Rt-2000-1634 (Store Døvik). Drift som bare har karakter av hobbybruk, kan ikke danne grunnlag for å betrakte en eiendom som odlingsjord, jf. Rt-1998-450 (Vesterøya).

Som begrunnelse for at det må stilles krav om at eiendommen må kunne gi et betydelig tilskudd til en families underhold, har ankemotpartene vist til Sivillovbokutvalets innstilling side 43-44. Sivillovbokutvalet uttaler her:

«Synet bør vere at berre eigedomar som verkeleg har noko å seie for bondenæringa, bør gå inn under odelsretten. Men ein bør på den andre sida ikkje krevje at ein huslyd skal kunne livnære seg på eigedomen. ... Ein må likevel halde fast på at eigedom som det skal kunne vinnast odelsrett til, må gje «et

Side:567

betydelig tilskudd til en families underhold», som det m.a. heiter i ein dom sitera av høgsterettsadvokat Hegje i TfR 1947 side 278.»

Disse uttalelsene fremkommer imidlertid som ledd i drøftelsen av hvilke arealkrav som bør oppstilles etter §2, og knytter seg ikke til vilkåret i §1 om at eiendommen må kunne nyttes til landbruksdrift.

Som jeg tidligere har påpekt, må det være en forutsetning for at en eiendom skal kunne være odlingsjord, at det fremstår som realistisk at noen kan tenke seg å drive landbruk på eiendommen med sikte på økonomisk vederlag for arbeidsinnsatsen. Dette innebærer at økonomiske betraktninger vil inngå som et moment i vurderingen. Det kan imidlertid ikke oppstilles som noe vilkår for at en eiendom skal være odlingsjord, at den skal kunne drives som en selvstendig driftsenhet. Også eiendommer som har karakter av støttebruk kan være odlingsjord, se for eksempel Rt-2000-1634 (Store Døvik). Etter min oppfatning kan det heller ikke oppstilles krav om noen bestemt minsteavkastning.

Etter dette går jeg over til å vurdere om vilkåret i §1 om at eiendommen må kunne nyttes til landbruksdrift, er oppfylt i den foreliggende sak.

Ut fra de opplysninger som foreligger om skogens avkastningsevne og tilgjengelighet, er det på det rene at de naturlige forutsetninger for skogsdrift er til stede. Det som er avgjørende for om eiendommen kan løses på odel, er om det er realistisk å forvente at noen vil kunne tenke seg å drive eiendommen med sikte på økonomisk vederlag for arbeidsinnsatsen.

Den form for skogsdrift som kan være aktuell, er hogst av ved til brensel. Dette er en driftsform som vil kaste lite av seg i forhold til de investeringer som må gjøres.

Siden eiendommen ble fraflyttet i 1969, har det ikke vært drevet noen form for skogsdrift på eiendommen. Bortsett fra at det har vært dyrket poteter til husbruk, har eiendommen bare vært benyttet til fritidsformål.

Det er opplyst at det blir hogd ved for salg på eiendommen Ryningen. Denne virksomheten blir drevet av eierens sønn. Det foreligger ikke noen nærmere opplysninger om omfanget av denne virksomheten. Etter det som er opplyst, foregår det ikke skogsdrift på noen av de øvrige eiendommer rundt Botsvann.

I tillegg til vedhogst kan eiendommen utnyttes til utleie av jakt. I tilfeller hvor det på en jord- eller skogbrukseiendom blir drevet utleie av jakt, vil inntektene ved slik utleie kunne anses som en tilleggsinntekt. Jeg er imidlertid enig med ankemotpartene i at utleie av jakt ikke kan danne det eneste eller vesentligste grunnlag for å anse en eiendom som landbrukseiendom.

På grunnlag av en samlet vurdering har jeg kommet til at det ikke er realistisk å forvente at noen vil være interessert i å drive skogsdrift på eiendommen med sikte på økonomisk vederlag for arbeidsinnsatsen. Som følge av dette kan eiendommen ikke anses som odlingsjord etter odelsloven §1, og Torgeir Tveiten kan da ikke få medhold i sitt løsningskrav, jf. §23.

Anken har vært forgjeves. Lagmannsretten fant saken så vidt tvilsom at den ikke tilkjente saksomkostninger for byretten eller lagmannsretten.

Side:568

Denne omkostningsavgjørelse er jeg enig i. Jeg finner imidlertid ikke tilstrekkelig grunn til å frita den ankende part fra å betale saksomkostninger for Høyesterett, jf. tvistemålsloven §180 første ledd.

Etter dette må lagmannsrettens dom stadfestes, og Torgeir Tveiten pålegges å betale saksomkostninger for Høyesterett.

Ankemotpartenes omkostninger for Høyesterett fastsettes i samsvar med innlevert omkostningsoppgave til kr 77.128. Av dette utgjør kr 65.000 salær og kr 12.128 utgifter.

Ankemotpartene har krevd forsinkelsesrente av de saksomkostninger de måtte bli tilkjent. Kravet må tas til følge, jf. forsinkelsesrenteloven §2, jf. §3 første ledd første punktum.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Torgeir Tveiten til Gunhild Tveiten Haugen, Anne Tveiten Lüdemann, Kristine Tveiten Vigsnes og Knut Tveiten i fellesskap 77.128 - syttisjutusenetthundreogtjueåtte - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra forfall til betaling skjer.

Dommer Flock: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Tjomsland: Likeså.

Dommer Stang Lund: Likeså.

Dommer Aasland: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Torgeir Tveiten til Gunhild Tveiten Haugen, Anne Tveiten Lüdemann, Kristine Tveiten Vigsnes og Knut Tveiten i fellesskap 77.128 - syttisjutusenetthundreogtjueåtte - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra forfall til betaling skjer.