LA-1999-1233

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-08-26
Publisert:	LA-1999-01233
Stikkord:	Odel
Sammendrag:
Saksgang:	Kristiansand byrett Nr.: 98-00537 - Agder lagmannsrett LA-1999-01233 A. Anket til Høyesterett; lagmannsrettens dom stadfestet, se HR-2000-01276.
Parter:	Ankende part: Gunhild Tveiten Haugen, Anna Tveiten Ludemann, Kristine Tveiten Viksnes, Knut Tveiten (Prosessfullmektig: Advokat Ivar Sveen). Ankemotpart: Torgeir Tveiten (Prosessfullmektig: H.r.advokat Helge Tofte).
Forfatter:	Ola Rygg, formann. Inge Hobæk. Harald Jølle
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1974) §1, §23, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Skifteloven (1930) §62, §2, §64

Saken gjelder spørsmålet om eiendommen gnr. 11 bnr. 2 i Bykle er odlingsjord etter odelsloven §1 sammenholdt med §23.

Gnr. 11 bnr. 2 i Bykle er en fjellgård som etter det opplyste har vært bosatt i hvert fall fra 1660, og som frem til 1960-årene ble drevet på samme måte som andre fjellgårder i Bykle og mange andre steder. Der er oppført driftsbygning på eiendommen, og det ble tidligere holdt både kuer, hest og sau. I forbindelse med en vassdragsregulering i 1963, hvor deler av gårdens innmark ble neddemmet, ble gårdsdriften trappet ned til et minimum. Men det ble holdt sau på eiendommen helt til den ble fraflyttet i 1969. Eierne, Ånund og Margit Tveiten, flyttet da med barna til Vennesla, hvor både de og 4 av de 5 barna fortsatt bor. Det femte av barna, Gunhild Tveiten Haugen, bor i Kristiansand.

Også nabogårdene til gnr. 11 bnr. 2 er etter det opplyste nå nedlagt og fraflyttet.

Etter at gården som nevnt ble fraflyttet i 1969, har familien Tveiten benyttet den som feriebolig. Både bolighuset og driftsbygningen er i rimelig bra stand. Det er ikke innlagt vann i bolighuset. I den tiden familien bodde fast der var det elektrisk strøm, men det er det ikke nå. Strømtilførselen nå er ordnet ved montering av solcellepanel.

Gnr. 11 bnr. 2 er som nevnt en fjellgård. Bebyggelsen ligger ca 575 meter over havet, men det meste av arealet ellers ligger til dels atskillig høyere. Eiendommen består av 4 atskilte teiger: Nordtveiten (hvor bebyggelsen er), Gausen, Bubekkstykket og Romeli, med et samlet areal oppgitt til 3.478 dekar. I tillegg har gården andel i et sameie i en større fjellstrekning på 9.272 dekar.

Til gården hører også to gamle setre, begge i god stand, og med kjøreveg til den ene.

Ånund og Margit Tveiten ønsket at de 5 barna skulle overta eiendommen sammen og benytte den som et felles feriested. Dette ble akseptert av de 3 døtrene Gunhild Tveiten Haugen, Anna Tveiten Ludemann og Kristine Tveiten Viksnes og av yngste sønn Knut Tveiten. Det ble imidlertid ikke akseptert av eldste sønn Torgeir Tveiten, som avslo å overta den femtepart han ble tilbudt. Foreldrene valgte da å gjennomføre overdragelsen ved å tilskjøte de 4 yngste barna 1/5 hver, mens de selv inntil videre ble sittende med den femteparten som Torgeir var tiltenkt. Gården eies nå med andre ord av foreldrene og de 4 yngste barna i sameie.

Torgeir Tveiten har deretter reist odelsløsningssak mot sine 4 yngre søsken, med krav om å få seg tilskjøtet de 4/5 som disse har overtatt. Disse har på sin side anført at eiendommen ikke lenger oppfyller vilkårene for odlingsjord etter odelslovens §1 jf. §23, og at de følgelig må frifinnes i løsningssaken.

Kristiansand byrett, som behandlet saken etter bestemmelsene i odelsloven §64, avsa dom i løsningstvisten 13. juli 1999.

Dommen har slik domsslutning:

«1. Torgeir tveiten har odels- og løsningsrett til 4/5 av gnr. 11 bnr. 2 i Bykle.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Om enkelthetene i saksforholdet for øvrig, partenes anførsler og påstander for byretten og dennes vurdering av de faktiske og rettslige tvistespørsmål, vises til byrettens domsgrunner.

Gunhild Tveiten Haugan, Anna Tveiten Ludemann, Kristine Tveiten Viksnes og Knut Tveiten, alle v/advokat Ivar Sveen, har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett.

Torgeir Tveiten v/h.r.advokat Helge Tofte har imøtegått anken og påstått byrettens dom stadfestet hva realitetsspørsmålet angår.

Ankeforhandling ble avholdt i kommunehuset i Bykle 27. og 28. juni 2000. Alle partene møtte - Knut Tveiten bare 28. juni.

Anna Tveiten Ludemann ga partsforklaring. Torgeir Tveiten besvarte spørsmål fra advokat Sveen. Ett vitne ble avhørt - avdelingsleder Erik Aamlid i Agder Skogeigarlag. Han forklarte seg ikke for byretten. Det ble foretatt befaring til Bossvatn-området, med påvisning av bebyggelsen på eiendommen og besiktigelse av de 4 atskilte teigene eiendommen består av.

Med samtykke fra ankemotparten ble fra de ankende parters side fremlagt en vurdering av jord og skog på gnr. 11 bnr. 2, utarbeidet av sivilagronom Trygve Birkeland 20. oktober 1999.

Birkeland var oppgitt som vitne i ankesaken, men ble kort tid forut for ankeforhandlingen utsatt for en trafikkulykke slik at han var forhindret fra å møte.

De ankende parter v/advokat Sveen har for lagmannsretten i hovedsak anført:

Anken gjelder byrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Kristiansand byretts vurdering av at eiendommen fortsatt er odlingsjord bygger på uriktig faktum og uriktig anvendelse av odelsloven §23 sammenholdt med §1.

Byretten har da også gitt uttrykk for kvalifisert grad av tvil om riktigheten av sitt domsresultat.

Det bestrides ikke at eiendommen oppfyller minstekravene til areal etter odelsloven §2. Eiendommen har mindre enn 10 dekar jordbruksareal, men det erkjennes at den har ca 260 dekar produktiv skog slik Agder Skogeigarlag har beregnet. Det kan også legges til grunn at balansekvantumet er 25-30 m3 - også dette i tilslutning til Agder Skogeigarlags beregninger.

Byretten har imidlertid overvurdert betydelig hvilken årlig avkastning landbruksdrift på eiendommen vil kunne gi. Avkastningen hevdes å være vesentlig mindre enn kr 50-60.000, som er den driftsinntekt byretten har basert sin vurdering på.

Til inntektsposten «vedsalg» er anført at det i tilfelle må investeres i motorsag, kløyver, sekker og sekkestativ - eventuelt også kappsag. For salg med levering til kjøper kreves det også bil og tilhenger for transport. I tillegg må driftsomkostninger til drivstoff og strøm etc. trekkes inn i en slik oppstilling. Når disse utgiftspostene hensyntas, vil fortjenesten bli vesentlig lavere enn den bruttoavkastningen på opp mot kr 30.000,- som byretten har lagt til grunn.

Et fredningsvedtak av 28. april 2000 berører teigene Gausen og Romeli. Vedtaket går blant annet ut på forbud mot motorisert ferdsel i verneområdet, og vil begrense mulighetene for skogsdrift.

Også ellers har byretten overvurdert eiendommens avkastningsevne. Det gjelder særlig reinjakten. Forholdene med hensyn til reinjakt har forverret seg gjennom de senere år, fordi kraftut-bygging har ødelagt de tradisjonelle trekkveiene for reinen.

Fellingskvoten for alle Tveiten-gårdene tilsammen er på 35 dyr.

Av dette ble bare 6 dyr felt i 1998. På statsalmenningen, som er på 139.000 dekar og som grenser til Tveiten-gårdene, ble det bare felt 2 dyr av en kvote på 60. På den aktuelle eiendommen, gnr. 11 bnr. 2, er det i løpet av de siste 3 år kun felt en kalv til tross for aktiv jakt. Prisene på jaktkort for rein i Bykle statsalmenning var i 1999 kr 980,- for frie dyr, kr 680,- for simler/ungdyr og kr 300,- for kalver. På denne bakgrunn må det anses som urealistisk å operere med en årlig avkastning av reinjakten på kr 6-8.000, slik byretten har gjort.

De ankende parter mener dessuten at det er uriktig å legge til grunn verdien ved utleie av jakt, i hvert fall når som her jaktinntektene er eiendommens eneste eller hovedsaklige inntektsgrunnlag. Det riktige i forhold til odelsloven §1 må være å vurdere verdien av eierens egen utøvelse av jakten, jf. prinsippet i «Vesterøya-dommen», Rt-1998-450.

Å føre frem strøm til eiendommen vil etter de opplysninger som foreligger koste kr 114.000,- for fastboende og kr 140.000 for andre.

Eiendomsretten til bebyggelsen er avstått til I/S Øvre Otra i henhold til kontrakt av 1965. Det er bare en midlertidig bruksrett til bebyggelsen eierne av gården har. Det samme gjelder for øvrig deler av innmarksarealet nedenfor bebyggelsen, nemlig området mellom kote 570 og kote 551. Også dette arealet ble innløst og erstattet av I/S Øvre Otra i 1965. - Fast bosetting vil på noe lenger sikt forutsette oppføring av nye hus, og omkostningene ved det vil eiendommens avkastning ikke kunne forsvare.

At Torgeir Tveiten vil søke om fritak fra boplikten, er en indikasjon på at næringsmessig drift av eiendommen ikke vil gi inntekter av et slikt omfang at det bør danne grunnlag for odelsrett. Det er om dette vist til «Vesterøya-dommen», Rt-1998-450, hvor det blant annet er sagt at «den omstendighet at det ikke vil være aktuelt for en erverver å bosette seg på eiendommen, innebærer etter mitt syn at det er mindre påregnelig med landbruksdrift der enn dersom dette hadde vært aktuelt.»

Det tilligger eiendommen en årlig erstatning for skader påført ved vassdragsreguleringen i 1960-årene. Denne erstatningen, som etter nylig foretatt oppskrivning er på kr 13.385,-, utbetales til foreldrene, og den vil for øvrig sannsynligvis om kort tid bli oppgjort med en engangsutbetaling.

Den aktuelle fremtidige anvendelse av gnr. 11 bnr. 2 er som fritidseiendom, som også faktisk har vært anvendelsen i de siste 31 år. Landbruksdrift vil ikke kunne gi noe slikt betydelig bidrag til en families underhold som etter forarbeidene til odelsloven og etter «Vesterøya-dommen» er et vilkår for odelsrett. Det ligger utenfor odelsinsituttets formål at retten skal omfatte slike eiendommer som gnr. 11 bnr. 2. «Vesterøya-dommen» i Rt-1998-450 innebærer en innstramming i forhold til tidligere rettspraksis. Strukturutviklingen innen landbruksnæringen bør reflekteres i praktiseringen av kriteriene i odelsloven §1. Etter dagens driftsmetoder har gnr. 11 bnr. 2 ikke lenger noe inntektspotensiale som gårdsbruk, jf. Falkanger: Odelsretten og åsetesretten s. 34 flg. og Frimann-Dahl i Juristkontakt nr. 7/1999 på s. 6. Hvis ikke innmark og skog kan drives lønnsomt, så kan ikke jaktinntekter alene føre eiendommen inn under odelsretten. Ankemotparten har bevisbyrden med hensyn til om lovens vilkår foreligger. Ingen driftsplan er fremlagt fra hans side.

I virkeligheten gjelder tvisten i nærværende sak retten til å benytte et feriested, med jaktterreng etc.

Det er fra de ankende parters side vist til rettsavgjørelser i Rt-1998-450 («Vesterøy-dommen»), Rt-1987-1052 (Havradalen), RG-1980-477 og Lyngdal herredsretts dom av 5. desember 1997 i sak nr. 97-83 A. Det er videre også vist til advokat Claus Frimann-Dahls artikkel i Juristkontakt nr. 7/1999 om begrepet «kan nyttast til landbruksdrift» i odelsloven §1.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

«1. Ankende parter frifinnes.

2. Ankemotpart tilpliktes å erstatte ankende parter deres saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.»

Ankemotparten Knut Tveiten v/h.r.advokat Helge Tofte har for lagmannsretten i hovedsak anført:

Kristiansand byretts dom menes å være riktig såvel i resultatet som med hensyn til begrunnelse - dog slik at Knut Tveiten burde ha vært tilkjent erstatning for saksomkostningene.

Det opprettholdes som realistisk at landbruksdrift vil kunne gi driftsinntekter i størrelsesorden ca kr 50-60.000.

1965-avtalen med Øvre Otra ble inngått under forutsetning av konsesjon for oppdemming til et vesentlig høyere nivå enn det ble gitt konsesjon til - til kote 570, mens det bare ble gitt konsesjon for oppdemming opp til kote 551. Avtalen har i dag ingen realitet, og den gikk for øvrig heller ikke ut på overdragelse av eiendomsretten til bebyggelsen slik de ankende parter hevder. Rådigheten både over bebyggelsen og over innmarken mellom kote 551 og 570 tilligger i praksis eieren av gnr. 11 bnr. 2.

Det anses ikke aktuelt å fulldyrke de ca 7 dekar med innmark omkring bebyggelsen, og noe næringsproduksjon på dette arealet kan det ikke regnes med. Men sammen med slåttenga på de to stølsteigene overstiger eiendommens jordbruksareal arealkravet på 10 dekar i odelsloven §2. Eiendommen har dessuten ca 260 dekar produktiv skog, med en beregnet produksjonsevne på 68 m3 pr. år. Det erkjennes imidlertid at det vil ta lang tid å nå en slik tilvekst, slik at for vurderingen nå må det legges til grunn en tilvekst på ca halvparten av beregnet produksjonsevne. Uttak av et slikt kvantum gir 17 favner bjørkeved, som ved salg til hytteeiere i området gir en bruttoinntekt på minst ca kr 30.000,- levert til kjøper. Ved vurderingen etter odelsloven §1 jf. §23 skal det bare gjøres fradrag for direkte driftsutgifter - ikke for eget arbeid. Men selv med betaling for alt arbeid, og under forutsetning av minimumskvantum og minimumspriser, vil vedproduksjon gi en driftsnetto. På grunn av det store antall hytter i Bykle, er det ekstremt stor etterspørsel etter ved. Kr. 2.000,- pr. m3 for tilkjørt bjørkeved i sekker er realistisk å regne med. Nødvendige investeringer er en motorsag til ca kr 4.000,-, verneutstyr til ca kr 2.500,- og en vedkløyve til ca kr 6-8.000,-. Virket forutsettes utkjørt fra skogen med snøscooter og kjørt til hyttene med personbil og tilhenger. Snøscooter og personbil med tilhenger er utstyr som også benyttes til andre formål, slik at det blir feil å regne slike anskaffelser som omkostninger som salg av ved alene skal forrente.

Odelslovens utgangspunkt er at en skogeiendom med 100 dekar produktivt skogareal er odlingsjord. Det har i praksis vært gjort unntak ved ekstraordinært vanskelige fremdriftsforhold.

Noen slike unntaksgrunner er det ikke spørsmål om her; fremdriftsforholdene er tvertimot gode . Skogsdriften alene tilfredsstiller inntektskravet etter odelsloven §1.

Etter ankemotpartens syn må det kunne avvirkes mer skog enn forutsatt av de skogsakkyndige Birkeland og Aamlid. Det er ikke gitt noen forklaring på at balansekvantumet er satt lavere enn beregnet årlig tilvekst; dette fremstår på bakgrunn av alders-fordelingen i skogen som inkonsekvent og uforståelig. Dessuten vil det i praksis kunne foretas en viss avvirkning også i verneskogen, som de skogsakkyndige har holdt utenfor beregningene.

Utleie av jakt har vært en tradisjonell næringsinntekt for fjellbygdene, og må kunne inngå i en oppstilling over påregnelige inntekter ved landbruksdrift.

Stølshusene egner seg utmerket til bortleie i forbindelse med utleie av jaktrett.

For elgjakt er det realistisk å regne med en inntekt på kr 10-12.000,- (25 % av felles jaktområde, tilsvarer ett dyr).

For reinjakt beregnes verdien av 4 dyr, kr 7-10.000,-.

For rypejakt beregnes kr 1,- pr. dekar og år, ca kr 3-5.000,-.

Samlet verdi av jaktrettigheter kan etter dette anslås til kr 20-27.000,-, og samlet årlig inntekt av skogsdrift og jakt til kr 50-60.000,-.

Det er fra ankemotpartens side vist til avgjørelser i Rt-1980-585, Rt-1987-1231, RG-1987-1013, RG-1997-957, Agder lagmannsretts dom av 12. juli 1995 i ankesak nr. 94-343, ( RG-1996-1662) Agder lagmannsretts dom av 11. juli 1997 i ankesak nr. 96-1494 ( LA-1996-01494) og Agder lagmannsretts dom av 22. desember 1999 i ankesak nr. 99-461 ( LA-1999-00461) . I den sistnevnte dommen ble en vegløs skogeiendom under dissens 3-2 ansett å ikke oppfylle vilkårene som odelseiendom, men også flertallet anså eiendommen som et grensetilfelle.

Hvis gnr. 11 bnr. 2 anses å falle utenfor odelsretten, vil det måtte få konsekvenser også for et utall andre småbruk i fjellbygdene, både i Bykle og andre steder.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«1. Byrettens dom - pkt. 1 - stadfestes.

2. Torgeir Tveiten tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Den aktuelle eiendommen er etter sin art, beliggenhet, bebyggelse og tidligere bruk klart en landbrukseiendom - et gårdsbruk. Eiendommen har både innmark og skog, driftsbygning, to setre, og det har vært drevet vanlig gårdsdrift der med blant annet husdyrhold. Eiendommen har et betydelig utmarksareal. Det er imidlertid tale om høytliggende og - i relasjon til skogsdrift - lavproduktive områder.

Etter tradisjonell oppfatning er det utvilsomt tale om en odelseiendom. Hvis eiendommen hadde vært bebodd og i drift, ville den etter lagmannsrettens mening måtte anses som odelsrett undergitt. Når det kan reises tvil om dette nå, er det fordi det i mer enn 30 år ikke har vært noen gårdsdrift eller fast bosetting på eiendommen, og fordi de økonomiske forutsetningene for gjenopptakelse av landbruksdrift der i beste fall er tvilsomme. At så er tilfelle, illustreres ved at også nabogårdene i området er fraflyttet og gårdsdriften nedlagt også på disse eiendommene. Terskelen må klarligvis være høyere for gjenopptakelse av drift som har ligget nede i 30 år enn for fortsettelse av en igangværende drift.

At situasjonen er som her beskrevet, reiser spørsmål om eiendommen nå «kan nyttast til landbruksdrift» i odelslovens §1's forstand, og om benyttelsen av eiendommen gjennom de siste 30 år - sammenholdt med endringer i måten å drive landbruk på og synet på krav til drivverdighet etc. - representerer et slikt «skifte av tilhøva» som avskjærer odelsløsning etter §23. Når det i forarbeidene til odelsloven av 1974 sies at «Synet bør vera at berre eigedomar som verkeleg har noko å seie for bondenæringa, bør gå inn under odelsretten» (NOU 1972:22 s. 43-44), gir det etter lagmannsrettens forståelse anvisning på en vurdering knyttet til oppfatningene om drivverdighet på løsningstidspunktet. Slike utsagn, som også er kommet til uttrykk andre steder i lovforarbeidene, reiser klart nok tvil om slike eiendommer som den saken gjelder omfattes av odelsretten.

Partene er enige om at eiendommen fyller vilkårene for odlingsjord etter odelsloven §2, alternativet minst 100 dekar produktiv skog. Om den også fyller vilkårene etter alternativet minst 10 dekar jordbruksareal er omtvistet. Lagmannsretten tar ikke stilling til dette spørsmålet, idet det er erkjent av Torgeir Tveiten at det ikke er aktuelt med næringsmessig drift av innmarksarealet medregnet de to stølsvollene. Det er med andre ord som skogbrukseiendom eiendommen må vurderes i forhold til kriteriene i odelsloven §23 jf. §1. Ved en slik vurdering er det ikke grunn til å trekke inn forholdene vedrørende bebyggelsen på eiendommen (manglende vann- og elektrisitetsforsyning etc.), og heller ikke det omtvistede spørsmål om hvilke rettigheter I/S Øvre Otra har etter avtalen med Ånund Tveiten av 1965.

Foruten minstekrav til produktivt areal, er det et selvstendig vilkår at eiendommen har en produksjonsmessig verdi tilsvarende minst 10 dekar jordbruksareal, jf. Ot.prp.nr.59 (1972-1973) på s. 11 og s. 52, NOU 1972:22 s. 45 og Falkanger: Odelsrett og åsetesrett s. 39 flg. Dette vilkåret går på kvaliteten av skogarealet, men slik at også andre arealer som anses å ha produksjonsmessig verdi teller med. Hvis de to nevnte vilkårene anses oppfylt, blir den avgjørende vurderingen - slik det er formulert i dommen i Rt-1998-450 på s. 454, om det - ut fra de rådende forhold eller sett i et lengre tidsperspektiv - kan fremstå som realistisk at en fornuftig kjøper vil erverve eiendommen til skogsdrift.

Det driftsopplegg Torgeir Tveiten har presentert, går ut på salg av bjørkeved til hytteeiere i Bykle. Dette er sannsynligvis også den eneste form for driftsinntekt av betydning som skogen på eiendommen kan gi, når det ses bort fra jaktutleie. Det ble under befaringen påvist et plantefelt i Romeliteigen, 750-800 meter over havet, hvor det i 1938 var plantet gran. Bestandet var etter 62 år ikke kommet så langt at hugst nå ville ha gitt noen driftsnetto. I Bubekkteigen står en del fremdriftsbar barskog, men for øvrig er eiendommens skogareal for høytliggende som voksested for andre treslag enn bjørk.

Agder Skogeigarlag har i mai 1999 beregnet stående kubikkmasse i skogen til 909 m3, fordelt på 523 m3 lauvskog, 195 m3 gran og 191 m3 furu. Tilveksten er beregnet til totalt 31 m3, uten fordeling på treslag. Årlig avvirkningskvantum er vurdert til ca 25-30 m3 .

Det er mulig at det vil kunne tas ut ved fra eiendommens skog som kappet og kløyvd vil kunne gi en bruttoinntekt på ca kr 30.000,- ved salg til hytteeiere i Bykle, slik byretten har lagt til grunn. I sivilagronom Trygve Birkelands vurdering av 20. oktober 1999 er det beregnet at salg av 15 favner ved vil gi en bruttoinntekt på kr 15.000,-, men med tilføyelse om at det vil kunne oppnås høyere pris hvis veden kappes i 30 cm. lengde og leveres tilkjørt til kjøperne. Birkeland konkluderer med at et avvirkningskvantum på 25 m3 er for lite til å forsvare kjøp av utstyr til fremkjøring og videreforedling av virket, og at «Netto utbytte fra skogen vil for denne eiendommen i alle tilfelle bli beskjedent.» Birkelands vurdering gir inntrykk av at en stipulert bruttoinntekt av vedsalg på kr 30.000,- nok er i overkant av hva som realistisk kan påregnes. Men det vil uansett være grunnlag for å regne med en bruttoinntekt av vedsalg alene - verdien av eget arbeid medregnet - på høyde med eller noe over det nivå som har vært ansett som tilstrekkelig etter tidligere rettspraksis.

Byretten har videre lagt til grunn at en slik drift også utgjør en aktuell og påregnelig driftsmåte for eiendommen. Her er vi etter lagmannsrettens mening ved hovedspørsmålet i saken, og det er ikke umiddelbart innlysende at så er tilfelle. Riktignok er fremdriftsforholdene rimelig gode, og investeringene overkommelige. Men et driftsopplegg basert på fremkjøring med snøscooter vil bli arbeidskrevende. Opplegget forutsetter at alt arbeid utføres av eieren selv. Det er, slik lagmannsretten har oppfattet Torgeir Tveiten, ikke aktuelt for ham å tilflytte eiendommen etter en eventuell odelsløsning. At det vil bli drevet produksjon og salg av ved av en eier som ikke bor fast på eiendommen, er - slik økonomien i det presenterte driftsopplegget er - ikke særlig sannsynlig.

Foruten selve driften av skogen må etter lagmannsrettens mening også påregnelige inntekter ved bortleie av jakt inngå i drivverdighetsvurderingen.

Når det gjelder jaktrettighetene og verdivurderingen av disse, kan lagmannsretten i det vesentlige tiltre det som er sagt om dette i byrettens dom. Lagmannsretten er således enig med byretten i at inntektene ved bortleie av jakt må kunne medtas som inntektsgrunnlag ved en vurdering av om eiendommen kan nyttes til landbruksdrift og om den kan gi tilskudd av betydning for en families underhold. Det kan ikke være riktig å vurdere verdien av jaktrettigheter for en fjellgård utelukkende ut fra at eieren selv utøver jakten, slik de ankende parter har anført. Derimot har lagmannsretten sans for det synspunkt at jaktrettigheter alene ikke bør lede til at en eiendom anses som odelsjord, hvis det ikke anses å være grunnlag for ordinær drift av jord og/eller skog.

Lagmannsretten er enig med de ankende parter i at «Vesterøy- dommen» i Rt-1998-450 kan oppfattes som en tilstramming av praktiseringen av odelsloven §1 i forhold til tidligere rettspraksis, jf. f.eks. Rt-1987-1231. Dette skyldes ikke domsresultatet i og for seg, men uttalelser i domsgrunnene om hva som generelt skal til for å oppfylle kriteriet «kan nyttast til landbruksdrift».

I en høyesterettsdom i Rt-1980-585 (Todnem) sies det midt på s. 590 at «når en eiendom eller et jordstykke har vært brukt slik at det var odlingsjord, og de naturlige forutsetninger for jordbruk fremdeles er til stede, skal det nokså meget til for at det på grunn av ikke-bruk eller vanhevd ikke lenger skal anses som jordbruksareal.» Uttalelsen er generell, og går på en problemstilling som er aktuell i den sak som behandles her.

Gnr. 11 bnr. 2 har vært et gårdsbruk, og de naturgitte forut-setninger for en viss drift av skogen er ikke dårligere nå enn før 1969. Det er de økonomiske forutsetningene som er endret.

Lagmannsretten bemerker at den siterte uttalelsen knytter seg til begrepet «jordbruksareal» i odelsloven §2, og en uttalelse i Ot.prp.nr.59 (1972-1973) om at spørsmålet om en eiendom er odels- eller odlingsjord helst bør løses på samme måte enten det kommer opp på det ene eller det annet tidspunkt. Det var med denne begrunnelsen Justisdepartementet foretrakk å knytte arealgrensen i §2 til begrepet «jordbruksareal» fremfor «dyrka jord» som var brukt i Sivillovbokutvalets utkast. Etter lagmannsrettens mening er det tildels andre hensyn som kommer inn når spørsmålet er om «tiden har løpt fra» en eiendom med sikte på gjenopptakelse av landbruksdrift som har ligget nede i en årrekke. Det synes åpenbart at i et slikt tilfelle kan ikke spørsmålet avgjøres på samme måte uavhengig av på hvilket tidspunkt det kommer opp. Lagmannsretten tillegger derfor ikke den siterte uttalelsen avgjørende vekt i denne saken.

Av rettspraksis ellers finner lagmannsretten grunn til å nevne følgende avgjørelser:

Agder lagmannsretts dom av 11. juli 1997 i ankesak LA-1996-01494 A (Windahl Olsen-Trae). En heigård i Seljord, som i 40 år var benyttet som fritidseiendom (eieren hadde bodd i Skien), ble ansett å oppfylle kriteriene etter odelsloven §1 jf. §23. Det fremgår av domsutskriften at eiendommen hadde «flere hundre da produktiv skog» (etter opplysningene for øvrig i saken antakelig 3-400 dekar), at det beste av skogen var blitt snauhogget i årene 1979-1984, og at resten av skogen lå høyere enn vernegrensen på 720 meter over havet. Det ble lagt til grunn at drift av eiendommen ville kunne gi eieren en årlig nettoavkastning på kr 20-24.000,-. Saksøkte i saken - en kvinne uten odelsrett - var blitt pålagt av Landbruksdepartementet å flytte til Seljord og bosette seg der. Dommen er altså eldre enn Høyesteretts dom i «Vesterøy-saken.»

Eidsivating lagmannsretts dom av 31. juli 1998 i ankesak nr. LE-1997-00683 A (Nygaard - Bjertnæs), avsagt kort tid etter Høyesteretts dom i «Vesterøy-saken». Dommen gjaldt en særskilt matrikulert seter i Vågå - Øiadalen - på ca 7.500 dekar, som lagmannsretten sa «tradisjonelt har vært benyttet til sommerbeiting og hvor den påregnelige fremtidige bruk også vil være sommerbeiting.» Øiadalen hadde i en årrekke vært bortleid, fra 1963 til Dovre jordstyre som fellesseter og fra 1995 til en privatperson. Leieinntekten var kr 4.500,-. Lagmannsretten la til grunn at det i tillegg var påregnelig med inntekt ved utleie av jakt og fiske. Eiendommen ble ansett å oppfylle kriteriene etter odelsloven §1.

I en odelsovertakst av Gulating lagmannsrett avhjemlet 1. juli 1999 (sak nr. 97-00410 B, Askeland-Askeland)( RG-2000-235) ble det lagt til grunn at et småbruk i Lindås, med et driftsopplegg på 11-12 sauer og et dekningsbidrag på kr 15.834,- medregnet drifts- tilskudd - oppfylte kriteriene etter odelsloven §1.

En dom avsagt av Skien og Porsgrunn byrett 27. august 1999 (sak nr. A 99-00446, Jespersen-Aasen m.fl.) gjaldt en eiendom i Skien - Rugla - på ca 500 dekar, hvorav ca 290 dekar produktiv skog. Stående kubikkmasse og tilvekst var vesentlig høyere enn for gnr. 11 bnr. 2 i Bykle - henholdsvis 2 941 m3 og 107 m3 (nyttbar tilvekst var stipulert til 80 m3 ). Treslag- fordelingen var også en helt annen - 1 522 m3 furu, 498 m3 gran og 930 m3 lauvskog. Eiendommen hadde ikke vært drevet landbruksmessig siden begynnelsen av 1960-årene, bortsett fra et visst uttak av tømmer fra skogen. Byretten anslo årlig netto avkastning av skogen til kr 10.000,- og årlig netto inntekt av jakt til kr 2.500,-; samlet årlig driftsnetto kr 12.500,-.

Fra eiendommen var utskilt og bebygd 10 hyttetomter, hvorav 7 var bortfestet og 3 solgt. For de 7 festetomtene samt en opparbeidet brygge med parkeringsplasser tilkom det eiendommen kr 19.200,- årlig i festeinntekter. Under dissens 2-1 kom Skien og Porsgrunn byrett til at eiendommen ikke kunne kreves utlagt på skifte etter skifteloven §62, da den ikke lenger var å anse som odelseiendom. Dommen er påanket og således ikke rettskraftig.

Lyngdal herredsretts dom av 5. desember 1997 (sak nr. 97-00083 A, Simonsen - Simonsen m.fl.) gjaldt 1/4 av en eiendom i Farsund som herredsretten la til grunn hadde noe i underkant av 200 dekar produktivt skogareal. Spørsmålet var om eiendommen var odelsjord som skogeiendom. Det hadde ikke vært noen form for skogskjøtsel på mange år, og det forelå ingen opplysning om salgshogster. Tilveksten var anslått til 120 m3, og årlig uttakskvantum til 60 m3 . Herredsretten kom til at skogsdrift i egentlig forstand ikke fremsto som noen aktuell eller påregnelig bruk, slik at eiendommen ikke kunne løses på odel. Vurderingen var bygget på eiendommen som helhet, og ikke på den 1/4 av den som løsningssaken gjaldt.

Flekkefjord herredsretts dom av 8. juni 1999 i sak nr. 98-00121 A (Fedjestad - Haugedal) gjaldt en eiendom i Kvinesdal på ca 1 450 dekar, hvorav ca 4,5 dekar fulldyrket jord, ca 3,5 dekar gjødslet beite og ca 650 dekar produktiv skog. Mesteparten av skogen var lauvskog, men det var også en del gran og furu (oppgitt balansekvantum for disse to treslagene var 60 m3 pr. år). Retten sa at «Både skogens kvalitet og drifts-forholdene gir en lav rotverdi på den største delen av brukets produktive skogareal.» Eiendommen hadde vært drevet som selvstendig gårdsbruk frem til 1980, da den ble fraflyttet. Innmarken hadde senere vært drevet av en nabo. Herredsretten kom under dissens 2-1 til at «tiden har løpt fra denne eiendommen som jordbrukseiendom, slik at det ikke i dag eller i lengre tidsperspektiv fremstår som realistisk at en fornuftig kjøper vil erverve eiendommen til landbruksdrift.»

Ved den endelige avveining er lagmannsretten, i motsetning til byretten, blitt stående ved at den aktuelle eiendommen etter forholdene nå ikke kan nyttes til landbruksdrift i odelsloven §1's forstand, og at den således etter §23 ikke kan løses på odel. Det kan være tvilsomt om det skisserte opplegg for drift av skogen oppfyller vilkåret i odelsloven §2 første ledd om produksjonsverdi tilsvarende minst 10 dekar jordbruksareal. Retten tar ikke standpunkt til det. Avgjørende for lagmannsretten er at det skisserte driftsopplegget med hugst og salg av ved ikke anses som noen påregnelig driftsmåte, som med sannsynlighet vil bli realisert - verken av Torgeir Tveiten etter en eventuell odelsløsning eller av en annen tilfeldig kjøper av eiendommen. Eiendommen gnr. 11 bnr. 2 er etter lagmannsrettens mening ikke lenger en eiendom som «verkeleg har noko å seie for bondenæringa», eller som - realistisk bedømt - vil kunne gi noe tilskudd av betydning for en families underhold; den må anses gått over til å bli en fritidseiendom.

Det avsies etter dette dom i samsvar med de ankende parters påstand hva realitetstvisten angår.

Lagmannsretten er enig i byrettens omkostningsavgjørelse, og har også for egen del funnet saken såvidt tvilsom at saksomkostninger heller ikke antas å burde idømmes i ankesaken, jf. unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §180 annet ledd sammenholdt med §172 annet ledd 1. alternativ.

Dommen er enstemmig.

På grunn av ferieavvikling og reisefravær i forbindelse med andre saker er domsavsigelsen blitt forsinket.

Domsslutning:

1. Gunhild Tveiten Haugen, Anna Tveiten Ludemann, Kristine Tveiten Viksnes og Knut Tveiten frifinnes.

2. Byrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

3. Saksomkostninger i ankesaken idømmes ikke.