HR-1999-682-K - Rt-2000-585
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-12-16 |
| Publisert: | HR-1999-00682-K - Rt-2000-585 (151-2000) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Tvangsfullbyrdelse, Familierett, Utlegg |
| Sammendrag: | Saken gjaldt klage over at utlegg tatt i en ideell halvpart av boligeiendom som tjente som felles bolig for to samboere. |
| Saksgang: | Nord-Troms namsrett saknr 1999-374 D - Hålogaland lagmannsrett LH-1999-599 K - Høyesterett HR-1999-00682K |
| Parter: | A (advokat Nils Asbjørn Engstad) mot Sparebanken Nord-Norge (advokat Erik A. Schilbred) |
| Forfatter: | Holmøy, Flock, Skoghøy |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §7-13, §7-1, Tvistemålsloven (1915) §180, §404, Dekningsloven (1984) §2-2 |
Saken gjelder klage over utlegg tatt i en ideell halvpart av boligeiendom som tjener som felles bolig for to samboere, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd.
A og B har vært samboere siden 1983. Etter det opplyste ble deres felles boligeiendom, ...veien 1, gnr ... bnr. ... i Tromsø kommune, ervervet i 1984 for kr 930.000. A står alene som hjemmelsinnhaver til eiendommen. Hennes skjøte på eiendommen er tinglyst 14. februar 1985. Boligeiendommen ble anskaffet dels ved lån og dels ved egenkapital. To lån på til sammen kr 700.000 ble tatt opp med A som låntaker og ansvarlig for lånet. A bidro med kr 130.000 og B la 100.000 i egenkapital. Egenkapitalen skrev seg fra salg av samboernes tidligere leilighet. Partene inngikk en samboeravtale datert 27. mai 1986 hvor det ble bestemt at A fullt og helt var eier av boligeiendommen. Hvis partene skilte lag, skulle B ha krav på et vederlag av A med kr 200.000. Etter det opplyste betalte B kr 252.670 i renter på boliglånet i perioden 1985-1990. Renteutgiftene utgjorde i denne perioden kr 422.358.
Etter krav fra Sparebanken Nord-Norge besluttet namsmannen i Tromsø den 9. februar 1999 å ta utlegg i en ideell halvpart av eiendommen gnr. ... bnr. ... i Tromsø og en ideell halvpart i fritidseiendommen gnr . bnr .. i Karlsøy kommune. Den 23. april 1999 besluttet namsmannen å ta utlegg i en Mitsubishi personbil med kjennetegn ZE ..... og en lystbåt med registreringsnummer XAE ....
Alle utleggene var rettet mot B, men det var A som alene var registrert som eier av formuesgodene. A påklaget utleggsforretningene og klagene ble undergitt felles behandling i namsretten.
Den 21. juni 1999 avsa Nord-Troms namsrett kjennelse med slik slutning:
1. Utleggsforretninger av 09.02.99 og 23.04.99 oppheves.
2. Sparebanken Nord-Norge betaler innen 14 dager fra kjennelsens forkynnelse kr 35.515, trettifemtusenfemhundreogfemten 00/100 i saksomkostninger til A.»
Sparebanken Nord-Norge påkjærte kjennelsen til Hålogaland lagmannsrett, som 24. september 1999 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Utleggsforretning av 9. februar 1999 hvorved Sparebanken Nord-Norge gis utlegg i ideell halvpart av eiendommen gnr. ... bnr ... i Tromsø, stadfestes.
2. Utleggsforretning av 9. februar 1999 hvorved Sparebanken Nord-Norge gis utlegg i ideell halvpart av eiendommen gnr. . bnr .. i Karlsøy kommune, oppheves.
3. Utleggsforretning av 23. april 1999 hvorved Sparebanken Nord-Norge gis utlegg i lystbåt med registreringsnummer XAE ..., oppheves.
4. Saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.
Utlegget i personbilen var ikke omfattet av kjæremålet til lagmannsretten. A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er angitt å gjelde feil ved lovtolkningen. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens kjennelse punkt 1 og 4.
Den kjærende part - A - har i korte trekk anført: Det er feil rettsanvendelse når lagmannsretten har lagt presumsjonsregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd til grunn for sin avgjørelse. Det foreligger en samboeravtale, inngått så langt tilbake som 1986, hvoretter A alene eier eiendommen. Utfra sitt innhold og realitet er samboeravtalen å sammenligne med ektepakt som partene kunne inngått dersom de var ektefeller. Det vises til Rt-1998-313 hvor det ble uttalt at så lenge det ikke foreligger opplysninger som tyder på at eiendomsoverdragelse ved ektepakten ikke er reell, må ektepakten legges til grunn. I Rt-1999-901 har Høyesterett uttalt at det ikke kan være tvilsomt at ektepakter faller utenfor anvendelsesområdet for §7-13 tredje ledd annet punktum. De samme synspunkter må gjelde for tilsvarende avtaler om formuesforholdet mellom samboere. At As eierskap til boligeiendommen er en realitet, vises blant annet ved samboeravtalens bestemmelser om at A skulle overta eiendommen alene dersom samboerskapet skulle opphøre. Det er utelukkende samboeravtalen som avgjør eierforholdet. Det vises til NOU 1999:25 Samboerne og samfunnet, Vedlegg I punkt 3.1.4 hvor det fremgår at samboere kan inngå avtaler om at eiendeler skal være eneeie eller sameie, og det vil da være avtalen og ikke partenes ervervsbidrag som avgjør eierforholdet. Det må kreves mer for at samboere skal bli medeier i bolig enn det kreves for ektefeller, jf. NOU 1999:25 Samboerne og samfunnet punkt 4.4.
Lagmannsretten har knyttet sine vesentligste vurderinger av eierforholdet til et tidspunkt rundt 1990. Retten har dermed lagt feil tidspunkt til grunn for vurderingen av eierforholdet til eiendommen, jf. dekningsloven §2-2.
Det er uriktig rettsanvendelse å hensynta utbetalinger fra selskapet Maskinsalg A/S til A i tilknytning til vurderingen av eiendomsretten til boligeiendommen.
Hvis presumsjonsregelen i §7-13 skal legges til grunn, må lagmannsretten vurdere hvorvidt det er sannsynlig at Bs eierandel er mindre enn 50%
A har nedlagt slik påstand:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
2. Kjærende part tilkjennes saksomkostninger.»
Kjæremålsmotparten - Sparebanken Nord-Norge - har i korte trekk anført:
Lagmannsrettens lovanvendelse er riktig. Lagmannsrettens avgjørelse bygger på en konkret bevismessig vurdering, ikke på presumsjonsregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd annet punktum. Når lagmannsretten konkluderer med at samboeravtalen ikke gir uttrykk for en realitet, må likevel spørsmålet om eiendomsretten til boligen i mangel av andre holdepunkter avgjøres på grunnlag av presumsjonsregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd. Salget av Maskinsalg A/S er kun et moment i lagmannsrettens konkrete bevisvurdering. Lagmannsretten har lagt riktig tidspunkt til grunn for eiervurdering. Lagmannsretten har videre foretatt en vurdering av om eierandelen er 50%.
Hva gjelder kjærende parts argumentasjon tilknyttet faktum, vises det til at Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke kan ta stilling til bevisvurderingen, jf tvistemålsloven §404.
Sparebanken Nord-Norge har nedlagt slik påstand:
«1. Hålogaland lagmannsretts kjennelse stadfestes.
2. Sparebanken Nord-Norge tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med tillegg av 12% rente p.a. fra to uker etter kjennelsens forkynnelse.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det foreligger et videre kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Utvalgets kompetanse er da begrenset til å prøve om det er feil ved lagmannsrettens generelle tolking av en lovbestemmelse eller ved lagmannsrettens saksbehandling, jf tvistemålsloven §404 første ledd. Kjæremålet er i dette tilfelle angitt å gjelde lovanvendelsen. Det hevdes at lagmannsretten har bygget på en uriktig forståelse av tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd.
Etter å ha pekt på de generelle regler om beslagsrett i dekningsloven §2-2 og tvangsfullbyrdelsesloven §7-1 annet ledd, gjengir lagmannsretten ordlyden i §7-13 tredje ledd, og knytter følgende generelle kommentar til bestemmelsen:
«Bestemmelsen bygger på den alminnelige erfaring at ektefeller og samboere - uten hensyn til hvem som har grunnbokshjemmel til eiendommen eller som er meldt som eier til boligselskapet vanligvis eier felles bolig som er ervervet under samlivet, med en ideell halvpart hver. Den kan ikke oppfattes som en materiell regel om beslagsrett, men må ses som en bevisregel eller en form for legalpresumsjon, se Høyesteretts avgjørelse 8. juni 1999 i tvist mellom C og Staten ved skatteoppkreveren i Fjell.»
Utvalget finner at lagmannsretten her har gitt uttrykk for en riktig tolking av tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd.
I Høyesteretts kjennelse 9. (8. LDs anm.) juni 1999, inntatt i Rt-1999-901, er det videre lagt til grunn at presumsjonen i §7-13 tredje ledd bare får betydning så lenge spørsmålet om eier ikke er nærmere belyst. Dersom det er frembragt nærmere opplysninger om eierforholdet, kan namsmyndighetene ikke uten videre bygge på at boliger som er anskaffet under samlivet, vanligvis blir eid av ektefeller eller samboere med en halvpart på hver, men må ta stilling til eierforholdet ut fra det faktum som er opplyst. Dette medfører at presumsjonsregelen i §7-13 tredje ledd ikke sier mer enn det som følger av prinsippet om fri bevisbedømmelse.
Etter utvalgets mening kan det ikke legges til grunn at lagmannsretten har bygget på en uriktig tolking av presumsjonsregelen i §7-13 på dette punkt. Lagmannsretten har vært oppmerksom på kjennelsen i Rt-1999-901. Lagmannsrettens resultat bygger på en samlet vurdering av opplysningene om fellesboligen, uten at presumsjonsregelen i §7-13 tredje ledd er nevnt i begrunnelsen. Selv om lagmannsretten ikke har gjengitt det Høyesterett i kjennelsen av 9. juni 1999 har uttalt om betydningen av §7-13 tredje ledd i tilfeller hvor det er frembragt nærmere opplysninger om eierforholdet, må det Høyesterett har uttalt om dette, forutsettes å være lagt til grunn.
Utvalget finner heller ikke at lagmannsrettens resultat i seg selv gir støtte til en antagelse om at lagmannsretten likevel har bygget på en uriktig tolking av §7-13 tredje ledd. Lagmannsretten har ved vurderingen av spørsmålet om eiendomsretten til fellesboligen tatt utgangspunkt i at B etter samboeravtalen ved et samlivsbrudd skal ha utbetalt kr 200.000. På grunnlag av en samlet vurdering av opplysningene om fellesboligen har lagmannsretten kommet til at A ikke er eneeier av boligen, og at B må anses å eie en ideell halvpart. Denne konklusjonen beror på en konkret bevisvurdering, og denne vurderingen kan kjæremålsutvalget ikke overprøve ved videre kjæremål.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Saken har vært noe tvilsom, og saksomkostninger bør derfor heller ikke tilkjennes for kjæremålsutvalget, jf. unntaksregelen i tvistemålsloven §180 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig. - - -