LH-1999-599

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1999-09-24
Publisert:	LH-1999-00599
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Nord-Troms namsrett nr. 99-374 D - Hålogaland lagmannsrett LH-1999-00599 K. Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR-1999-00682K.
Parter:	Kjærende part: Sparebanken Nord-Norge, Tromsø (Prosessfullmektig: Advokat Kjell Martin Haug, Tromsø). Kjæremotpart: A, Tromsø (Prosessfullmektig: Advokat Tormod Seljevoll, Tromsø).
Forfatter:	Lagdommer Peter M. Sellæg. Lagdommer Helge Nilsen. Lagdommer Bård Gaarder
Lovhenvisninger:	Dekningsloven (1984) §2-2, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §7-13, §7-1, Tvistemålsloven (1915) §174, §180

Saken gjelder utlegg i ideell andel av to samboeres fellesbolig, en fritidseiendom og en båt.

Etter krav fra Sparebanken Nord-Norge besluttet namsmannen i Tromsø 9. februar 1999 å ta utlegg i en ideell halvpart av eiendommen gnr 115 bnr 365 i Tromsø og en ideell halvpart av eiendommen gnr 6 bnr 43 i Karlsøy kommune. Utlegget var rettet mot B, men det var hans samboer, A, som alene var hjemmelshaver til eiendommene. A klaget over utleggsforretningen til Nord-Troms namsrett.

Den 23. april 1999 besluttet namsmannen å ta utlegg i en Mitsubishi personbil med kjennetegn - - - og en lystbåt med registreringsnummer - - -. Utlegget som ble tatt etter begjæring fra banken, var rettet mot B, men det var A som alene var registert som eier. A påklaget også denne utleggsforretningen, og klagene ble undergitt en felles behandling i namsretten.

Den 21. juni 1999 avsa Nord-Troms namsrett kjennelse med slik slutning:

1. Utleggsforretninger av 09.02.99 og 23.04.99 oppheves.

2. Sparebanken Nord-Norge betaler innen 14 dager fra kjennelsens forkynnelse kr 35 515 - trettifemtusenfemhundreogfemten 00/100 i saksomkostninger til A.

Sparebanken Nord-Norge har i rett tid påkjært kjennelsen og i hovedsak anført:

Det aksepteres at utlegget i personbil Mitsubishi med kjennetegn - - - oppheves, men kjennelsen påkjæres for de øvrige formuesgodene.

Namsretten har riktig lagt til grunn at A har bevisbyrden for at hun er ene-eier av fellesboligen, men retten har stilt for lave krav til sannsynliggjøring av ene-eie. Partene har inngått en samboeravtale, hvor A står som eier av boligen. Dette er imidlertid ikke i samsvar med hva som må ha vært realiteten i forholdet mellom partene. Det vises til avtalebestemmelsen om at B i tilfelle samlivsbrudd, skulle ha en økonomisk kompensasjon knyttet til boligen. Videre tilsa samboernes økonomiske situasjon at de i fellesskap bidro til ervervet. As økonomiske stilling i 1986 tilsa ikke at hun alene skulle eie boligen og dekke låneutgiftene. Hun var avhengig av at B bidro til betjening av låneforpliktelsene, noe han også gjorde.

Samboeravtalens bestemmelser om boligen har aldri vært uttrykk for noen realitet, og under enhver omstendighet har B gjennom sine senere bidrag ervervet en sameieandel.

Fritidseiendommen i Karlsøy ble kjøpt av A og delvis finansiert ved låneopptak. Hun sto alene som låntaker. Men ut fra hennes inntektsforhold er det overveiende sannsynlig at kjøpet var forutsatt å skulle skje i fellesskap mellom samboerne og med bidrag fra B.

Også i forhold til fritidsbåten må B anses som sameier.

Det er lagt ned slik påstand:

1. Utleggsforretning av 09.02.99 hvorved Sparebanken Nord-Norge fikk utlegg i ideell halvpart av eiendommene gnr 115 bnr 365 i Tromsø og gnr 6 bnr 43 i Karlsøy stadfestes.

2. Utleggsforretning av 23.04.99 hvorved Sparebanken Nord-Norge fikk utlegg i ideell halvpart av lystbåt med reg. nr. - - - og ideell halvpart av personbil Mitsubishi - - - stadfestes for så vidt gjelder utlegget i ideell halvpart av lystbåt.

3. Sparebanken Nord-Norge tilkjennes saksomkostninger for Nord-Troms namsrett og Hålogaland lagmannsrett hvortil kommer morarenter med 12 % rent p. a. fra to uker etter kjennelsens forkynnelse.

A har tatt til motmæle og i hovedsak anført:

Samboeravtalen må legges til grunn for forholdet mellom partene. Verken forholdene ved inngåelsen av avtalen eller den senere utviklingen tilsier noe annet. A har alene vært låntaker og stått ansvarlig for opptatte lån. I samsvar med samboeravtalen er alle anskaffelsene registrert med henne som ene-eier.

Bs bidrag er ikke større enn hva som kan forventes at han innbetaler i husleie. Han kan ikke ved sitt bidrag ha opparbeidet noen eiendomsrett til fellesboligen.

A er hjemmelshaver til fritidsboligen og hun har selvstendig tatt hånd om låneforpliktelsene knyttet til denne.

Finansieringen av kjøpet av fritidsbåten har skjedd med eiendeler tilhørende A, og hun har vært i stand til å utrede forpliktelsene av egen inntekt.

Det er lagt ned slik påstand:

1. Nord-Troms Namsretts kjennelse av 21.06.1999 stadfestes.

2. A tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12 % rente fra betalingsplikt inntrer.

Lagmannsretten ser slik på saken:

Etter dekningsloven §2-2, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §7-1 annet ledd kan kreditorene som hovedregel bare ta beslag i formuesgoder som tilhører skyldneren på beslagstiden, og som kan selges, utleies eller på annen måte omgjøres i penger. I forhold til formuesgoder som har tilhørt skyldneren, men som han har disponert over, suppleres disse bestemmelsene av regler om rettsvern og omstøtelse. Men ser man bort fra reglene om rettsvern og omstøtelse, kan kreditorene bare beslaglegge formuesgoder som reelt tilhører debitor.

Tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd lyder:

Dersom saksøkte er gift eller lever i et ekteskapslignende forhold, kan utlegg tas i ideell halvdel av felles bolig ervervet under samlivet, hvis ikke annet eierforhold blir sannsynliggjort. At bare den ene part er registert eller meldt som eier, er ikke i seg selv tilstrekkelig til å sannsynliggjøre partens enerett.

Bestemmelsen bygger på den alminnelige erfaring at ektefeller og samboere - uten hensyn til hvem som har grunnbokshjemmel til eiendommen eller som er meldt som eier til boligselskapet - vanligvis eier felles bolig som er ervervet under samlivet, med en ideell halvpart hver. Den kan ikke oppfattes som en materiell regel om beslagsrett, men må ses som en bevisregel eller en form for legalpresumsjon, se Høyesteretts avgjørelse 8. juni 1999 i tvist mellom Kristin Skjeldal og Staten ved skatteoppkreveren i Fjell.

Eiendommen gnr 115 bnr 365 i Tromsø tjener som felles bolig for A og B. A og B har vært samboere siden 1983 og eiendommen er anskaffet under samlivet. A står alene som hjemmelshaver til eiendommen. Hennes skjøte på eiendommen er tinglyst 14. februar 1985, men etter det opplyste ble eiendommen ervervet i 1984.

Eiendommen ble ervervet for kr 930.000. Ervervet skjedde dels ved låneopptak, dels ved salg av samboernes tidligere leiligheter. Etter ervervet inngikk partene en samboeravtale. Avtalen som er datert 27. mai 1986, har følgende bestemmelser om samboernes formuesforhold:

1. B er innehaver av firma «Maskinsalg», hvor A arbeider som lønnsmottaker. Vi er enige om at hun ikke derved skal opparbeide noen andel i firmaet og heller ikke noe vederlag for den verdistigning som firmaet undergår i den tid hun er ansatt.

2. A står som eier av vårt felles bolighus, - - -vegen 1 i Tromsø. B har betalt en del av egenkapitalen for dette, og han betaler også en andel av de løpende utgifter. Men huset er likevel fullt og helt hennes.

Hvis partene skiller lag, har han krav på vederlag av henne med kr 200.000,- -kronertohundretusen 00/100 - som forfaller til betaling etter påkrav med 3 måneders varsel. For øvrig betraktes de utlegg som han har hatt, som vederlag for hans beboelse av huset.

3. For øvrig beholder vi hver for oss eiendomsretten til de ting vi hadde da vi flyttet sammen og også for det som vi hver for oss anskaffer under samlivet.

Ting som vi anskaffer sammen, blir sameie med en halvpart for hver av oss, - hvis vi ikke for den enkelte anskaffelse blir enige om et annet eierforhold.

4. Disse bestemmelser skal gjelde både dersom vi skulle skille lag og overfor våre kreditorer.

I samboeravtalen gis det uttrykk for at den felles boligen er As ene-eie, men samtidig fastsettes det at B ved et samlivsbrudd skal ha utbetalt et ikke ubetydelig kontantbeløp.

Som nevnt ble boligen ervervet for kr 930.000. A bidro med kr 130 000 i egenkapital og B bidro med kr 100 000 i egenkapital. I tillegg ble det tatt opp lån i Uni forsikring med kr 600.000 og i Tromsø Sparebank med kr 100.000. Alle lån ble tatt opp med A som låntaker og ansvarlig for lånene.

På midten av 1980-tallet hadde As brutto inntekter i en størrelse av kr 200.000, og hun synes å ha vært avhengig av økonomiske bidrag fra B for å kunne betjene lånene på boligen. I den forbindelse vises det til at A samtidig med inngåelsen av samboeravtalen kjøpte en sjark og opptok et lån stort kr 200.000.

I tiden 1985 - 1990 betalte B kr 252 670 i renter på boliglånet i Uni forsikring. Dette skjedde til tross for at lånet lød på A. Rente-utgiftene utgjorde i samme periode kr 422 358 og B betalte således mer enn halvparten av disse. Etter lagmannsrettens syn viser dette at A var avhengig av bidrag fra B for å kunne betjene boliggjelden og at bidragene gikk ut over en vanlig husleie.

Samboeravtalens bestemmelse om utbetaling av et kontantbeløp ved et samlivsbrudd viser at B hadde en økonomisk interesse i boligen selv om han utad stod uten eierandel. Det angitte beløp synes å svare til halvparten av boligens netto verdi på dette tidspunktet, og lagmannsretten kan ikke se at samboeravtalens bestemmelse om eiendomsretten til boligen var i samsvar med de reelle eier-forhold. Gjeldsbelastningen sammenholdt med As inntekter og den faktiske betjeningen av gjelden viser at hun ikke reelt sett var ene-eier av boligen.

Lagmannsretten kan heller ikke se at det senere har inntrådt forhold som tilsier at hun må anses som ene-eier. Rett nok synes B på 1990-tallet ikke å ha fortsatt med å foreta direkte innbetalinger på lån knyttet til boligen, men i dette tiåret har A mottatt aksjeutbytte og husleie fra selskapet Maskinsalg AS, hvor B er daglig leder. Maskinsalg AS er en direkte fortsettelse av Elwo AS. I 1989 overførte B aksjene i Elwo AS til A. Overføringen skjedde uten noen form for vederlag og gjennom virksomheten i Maskinsalg AS har man utnyttet Bs arbeidsevne.

Ut fra en samlet vurdering av opplysningene om fellesboligen finner lagmannsretten at A ikke er ene-eier av boligen, og at B må anses å eie en ideell halvpart. Når forholdene ligger slik an, kan det tas utlegg i hans ideelle andel. Etter dette blir namsmannens beslutning om å ta utlegg i ideell halvpart av eiendommen gnr 115 bnr 365 i Tromsø å stadfeste.

Eiendommen gnr 6 bnr 43 i Karlsøy er en fritidseiendom. A står alene som hjemmelshaver til eiendommen. Hun fikk tinglyst skjøte på eiendommen 17. november 1989. Kjøpesummen for eiendommen med innbo og løsøre var kr 275.000. Sistnevnte var anslått til kr 75.000, og kjøpet ble finansiert ved at A tok opp lån i Samvirkebanken AS med kr 200.000.

Eiendommen ligger på As hjemsted og hun har alene vært ansvarlig for lånet. Lagmannsretten finner ikke holdepunkter for at B har betalt renter eller avdrag på lånet, og retten kan heller ikke se det var forutsatt at eiendommen skulle være en felles anskaffelse. Ervervet har skjedd etter inngåelsen av samboeravtalen og det fremgår av denne at det den enkelte erverver under samlivet skal være vedkommendes ene-eie.

Slik saken er opplyst, finner lagmannsretten å måtte legge til grunn at A er ene-eier av eiendommen. Dette innebærer at det ikke kan tas utlegg i eiendommen for gjeld som B er ansvarlig for.

Lystbåten med registreringsnummer - - - ble ervervet i 1994 av A. Hun står registert som eier. Så vidt skjønnes hadde hun i 1992 ervervet en fritidsbåt til erstatning for den før nevnte sjarken. Den aktuelle lystbåten ble ervervet til erstatning for denne fritidsbåten. Det foreligger noe usikre opplysninger om kjøpesummen, men i selvangivelse for 1994 og senere år har A oppgitt verdien av lystbåten til kr 562.500.

Etter det opplyste er det kun B som kan føre lystbåten, men lagmannsretten kan ikke se at dette tilsier at samboerne har anskaffet båten i fellesskap. Det er ikke holdepunkter for at B har ytet direkte økonomiske bidrag ved ervervet av lystbåten, og lagmannsretten kan ikke se at ervervet var betinget av økonomisk bistand fra ham. De nevnte båter har for øvrig blitt ervervet etter inngåelsen av samboeravtalen.

Slik saken er opplyst, finner lagmannsretten å måtte legge til grunn at A er ene-eier av lystbåten. Dette innebærer at det ikke kan tas utlegg i båten for gjeld som B er ansvarlig for.

Etter dette har lagmannsretten kommet til et annet resultat enn namsretten for så vidt gjelder namsmannens utlegg i ideell halvpart av eiendommen gnr 115 bnr 365 i Tromsø. For de øvrig formuesgodene har lagmannsretten kommet til samme resultat som namsretten. Lagmannsretten har funnet det hensiktsmessig å utforme en slutning hvor det angis om den enkelte utleggsforretning stadfestes eller oppheves.

Kjæremålet har delvis ført frem. Saken må således anses dels vunnet, dels tap. Lagmannsretten finner at hver av partene bør dekke sine saksomkostninger for lagmannsretten, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §174 første ledd. Det er ikke grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen.

Med det resultat som lagmannsretten har kommet til, bør partene også dekke sine omkostninger for namsretten, jfr. hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Utleggsforretning av 9. februar 1999 hvorved Sparebanken Nord-Norge gis utlegg i ideell halvpart av eiendommen 115 bnr 365 i Tromsø, stadfestes.

2. Utleggsforretning av 9. februar 1999 hvorved Sparebanken Nord Norge gis utlegg i ideell halvpart av eiendommen 6 bnr 43 i Karlsøy kommune, oppheves.

3. Utleggsforretning av 23. april 1999 hvorved Sparebanken Nord Norge gis utlegg i lystbåt med registreringsnummer - - -, oppheves.

4. Saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.