HR-1999-678 - Rt-1999-2054
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-12-16 |
| Publisert: | HR-1999-00678 - Rt-1999-2054 (491-99) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om fortsatt varetektsfengsling. |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett - Høyesterett HR-1999-00678, jnr. 709/1999 |
| Parter: | A mot Påtalemyndigheten v/Oslo politidistrikt |
| Forfatter: | Holmøy, Flock, Skoghøy |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, §174, §184, §185, §388, Straffeloven (1902) §228, §233, §49 |
Saken gjelder spørsmål om fortsatt varetektsfengsling i medhold av straffeprosessloven §185, jf. §184, jf. §171 første ledd nr. 3.
A, født xx.xx.1953, er ved tiltalebeslutning av 29. november 1999, tiltalt for overtredelse av straffeloven §233 første ledd, jf. §49, og straffeloven §228.
A ble varetektsfengslet i 4 uker ved Oslo forhørsretts kjennelse av 4. august 1999. Varetektsfengslingen er senere blitt forlenget, senest til 30. november 1999.
Ved begjæring til Oslo forhørsrett av 29. november 1999, begjærte Oslo politidistrikt A fortsatt varetektsfengslet for inntil fire uker i medhold av straffeprosessloven §185, jf. §184, jf. §171 nr. 3 og/eller §171 nr. 2. Oslo forhørsrett avsa 30. november 1999 kjennelse med slik slutning:
«A, født xx.xx.1953 blir å løslate mot meldeplikt etter nærmere fastsettelse av påtalemyndigheten.»
Påtalemyndigheten påkjærte avgjørelsen til Borgarting lagmannsrett. I kjæremålet går det frem at hovedforhandling er berammet til uke 18 i 2000. Samtidig bes det om at fengslingsfristen settes til 4. januar år 2000. Kjæremålet ble gitt oppsettende virkning.
Under dissens avsa lagmannsretten 9. desember 1999 kjennelse med slik slutning:
«A, født xx.xx.1953, kan holdes varetektsfengslet frem til tirsdag 4 januar 2000 kl 15.00.»
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
I kjæremålet vises det til at siste fengslingsfrist gikk ut 30. november 1999, og at ny fengslingsperiode er satt til mer enn fire uker. Dette er gjort uten at det er gitt noen særskilt begrunnelse for det. Tvert i mot sies det i flertallets vurdering at «[h]ensynet til en fortløpende vurdering av forholdsmessigheten tilsier at fengslingstiden ikke bør settes lengre enn 4 uker». Det hevdes at dette er en feil som må føre til opphevelse av lagmannsrettens kjennelse.
Subsidiært er det anført at lagmannsretten har forstått straffeprosessloven §171 første ledd nr. 3 feil.
For det første vises det til at lagmannsretten innledningsvis skriver: «Spørsmålet om det særlige fengslingsvilkår i strpl §171 første ledd nr 3 er oppfylt, finner lagmannsretten tvilsomt». Det anføres at det er en feil at tvilen ikke har kommet tiltalte til gode.
For det annet vises det til at når lagmannsrettens flertall er kommet til at kjæremålet ikke skal tas til følge, bygger dette på «at det her foreligger en så vidt sterk grad av sannsynlighetsovervekt for at tiltalte vil begå ny straffbar handling dersom han nå løslates», at vilkårene er til stede. I flertallets begrunnelse er det utelatt hva slags kriminell handling man har funnet det sannsynliggjort at den kjærende part vil begå. Etter gjeldende rett må dette være en alvorlig straffbar handling. Riktignok opplyser flertallet, under henvisning til uttalelse fra de rettsoppnevnte sakkyndige, at det skal dreie seg om gjentakelsesfare for nye alvorlige voldsforbrytelser. Det er imidlertid ikke grunnlag for å trekke slik konklusjon ut fra hva de sakkyndige har krevet. På det tidspunkt de sakkyndige hadde kontakt med den kjærende part var forholdet også annerledes, ved at den kjærende part ennå ikke hadde flyttet fra fornærmedes bopel. Han hadde heller ikke tilbud om en annen bopel, noe han har i dag.
Det anføres også at den vurdering de rettsoppnevnte sakkyndige har foretatt ikke oppfyller det krav gjeldende rett stiller for å kunne anvende straffeprosessloven §171 første ledd nr. 3. Beskrivelsen om at gjentakelsesfaren er «betydelig øket i forhold til normalforventning» er noe annet og mindre sterkt enn «sterk grad av sannsynlighetsovervekt». Når rettens flertall nøyer seg med å henvise til de rettsoppnevnte sakkyndiges beskrivelse av gjentakelsesfaren, hevdes det at lagmannsrettens flertall tar feil når de vurderer det slik at vilkårene etter straffeprosessloven §171 første ledd nr. 3 er oppfylt.
Atter subsidiært hevdes det at lagmannsrettens flertall har tolket straffeprosessloven §174 første ledd feil når flertallet har kommet til at det ikke foreligger et uforholdsmessig inngrep på det nåværende tidspunkt i saken. Det blir i den forbindelse vist til mindretallets votum i kjennelsen og til Rt-1999-1163, særlig side 1166.
A har lagt ned slik påstand:
«Prinsipalt: Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Subsidiært: A, født xx.xx.1953, løslates, eventuelt mot meldeplikt.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Kjæremålet er et videre kjæremål hvor kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, se straffeprosessloven §388.
Kjæremålsutvalget har kommet til at kjæremålet ikke kan føre frem.
A har prinsipalt anført at lagmannsretten ved å fastsette fengslingsfristen til 4. januar 2000 kl. 15.00, har gått utover fire-ukers fristen i straffeprosessloven §185 første ledd.
Etter §185 første ledd må fristen for varetektsfengsling ikke overstige fire uker med mindre «etterforskningens art eller andre særlige omstendigheter tilsier at fornyet prøving etter fire uker vil være uten betydning». Det fremgår av lagmannsrettens kjennelse at lagmannsretten ikke har funnet grunn til å fastsette en lengre fengslingsfrist enn fire uker. Spørsmålet blir om fristen på fire uker skal regnes fra det tidspunkt forrige fengslingsfrist løp ut, eller om den skal regnes fra det tidspunkt lagmannsretten avsa sin kjennelse.
Formålet med fristbestemmelsen er å sikre at det ikke skal gå for lang tid mellom hver gang domstolen tar stilling til om fengslingsvilkårene er oppfylt. Kjæremålsutvalget har på dette grunnlag kommet til at fristen må regnes fra avsigelsen av lagmannsrettens kjennelse. Lagmannsrettens kjennelse ble avsagt 9. desember 1999. Den fengslingsfrist lagmannsretten har fastsatt, ligger etter dette innenfor fire-ukers fristen i §185 første ledd.
Subsidiært har A anført at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §171 første ledd nr. 3 uriktig.
Det lagmannsretten har uttalt om forståelsen av denne bestemmelse, er følgende:
«Det er et vilkår for anvendelse av strpl §171 første ledd nr 3 at fengsling antas påkrevd for å hindre at tiltalte på ny begår en alvorlig straffbar handling. Etter rettens syn innebærer det at det må foreligge sterk grad av sannsynlighetsovervekt for at tiltalte vil begå et alvorlig lovbrudd om han ikke frihetsberøves. Det vises til Bjerke/Keiserud, Straffeprosessloven, bind I, side 488 og 489 med henvisninger.»
På grunnlag av konkret vurdering av bevisene i saken har lagmannsrettens flertall kommet til at vilkårene for varetektsfengsling etter denne bestemmelse er oppfylt. Flertallet har i denne forbindelse anført:
«Flertallet, dommerne Akerlie og Aars-Rynning, finner det her foreligger en så vidt sterk grad av sannsynlighetsovervekt for at tiltalte vil begå ny straffbar handling dersom han nå løslates, at vilkåret for fengsling etter strpl §171 første ledd nr 3 er oppfylt. Flertallet legger vesentlig vekt på uttalelsen fra de rettsoppnevnte sakkyndige om gjentakelsesfaren herunder det forhold at det dreier seg om fare for nye alvorlige voldsforbrytelser.»
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsrettens flertall har bygd på noen uriktig forståelse av §171 første ledd nr. 3. Det lagmannsrettens flertall har kommet til, er at det foreligger sterk grad av sannsynlighetsovervekt for at tiltalte vil begå nye alvorlige voldsforbrytelser dersom han ikke blir frihetsberøvet. Flertallet må forutsettes å ha vært klar over at det må dreie seg om fare for straffbare handlinger som kan medføre fengsel i mer enn seks måneder. Den konkrete bevisvurdering kan utvalget ikke prøve.
Atter subsidiært har A anført at lagmannsrettens flertall har tolket straffeprosessloven §174 feil når flertallet har kommet til at fortsatt fengsling ikke representerer et uforholdsmessig inngrep.
Det fremgår av flere kjennelser av Høyesteretts kjæremålsutvalg at dersom formålet med fortsatt varetektsfengsling er å holde tiltalte fengslet frem til hovedforhandling, må det tas med i vurderingen av om fortsatt fengsling vil være et uforholdsmessig inngrep, at fengslingen kan vare frem til hovedforhandlingen, se Rt-1999-1163 med henvisninger til tidligere avgjørelser. Om forholdsmessighetsvurderingen har lagmannsrettens flertall i vår sak uttalt:
«Formålet med fortsatt varetektsfengsling vil være å holde tiltalte fengslet fram til hovedforhandling i ankesaken, som er berammet til uke 18 i 2000. Spørsmålet om fortsatt varetektsfengsling vil representere et uforholdsmessig inngrep overfor tiltalte, må vurderes med dette for øye. Hensett til den alvorlige straffbare handling tiltalte er mistenkt for å ha begått, finner flertallet at fortsatt varetektsfengsling fram til hovedforhandling ikke vil representere et uforholdsmessig inngrep, og fortsatt varetektsfengsling anses nødvendig. Hensynet til en fortløpende vurdering av forholdsmessigheten tilsier at fengslingstiden ikke bør settes lengre enn fire uker.»
Kjæremålsutvalget kan ikke se at det lagmannsrettens flertall har uttalt på dette punkt, beror på noen uriktig tolking av §174 første ledd. Det fremgår av lagmannsrettens kjennelse at flertallet ved vurderingen av om fortsatt fengsling representerer et uforholdsmessig inngrep, har tatt hensyn til at formålet med fortsatt varetekt er å holde A fengslet frem til hovedforhandlingen. Den konkrete vurdering kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Kjæremålet forkastes.