HR-1999-449 - Rt-1999-1259

{{|Instans=

Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |Dato= 1999-08-24 |Publisert= HR-1999-00449 - Rt-1999-1259 (313-99) |Sammendrag= Saken gjaldt pålegg om utlevering av dokumenter til bruk som bevis i privat straffesak. |Stikkord= Straffeprosess |Saksgang= Oslo byrett 13.01.1999 - Borgarting lagmannsrett 14.06.1999 - Høyesterett HR-1999-00449, jnr. 364/1999 |Parter= A mot Økonomisk Rapport AS m fl |Forfatter= Aarbakke, Oftedal Broch, Bruzelius |Lovhenvisninger= Straffeprosessloven (1981) §318, §379, §52, §440, Tvistemålsloven (1915) §179 }}

Saken gjelder pålegg om utlevering av dokumenter til bruk som bevis i privat straffesak.

A har anlagt privat straffesak mot Økonomisk Rapport m.fl. for ærekrenkelser. Som ledd i saksforberedelsen har Økonomisk Rapport AS m.fl. bedt retten pålegge A å legge frem nærmere angitte regnskaper og fakturaer i det sveitsisk-registrert selskapet Geton Corporation SA. Framleggingskravet har tidligere vært behandlet av Høyesteretts kjæremålsutvalg, se Rt-1998-472.

Oslo byrett traff den 13. januar 1999 ny beslutning i fremleggingsspørsmålet, med slik slutning:

«1. A pålegges å fremlegge Getons regnskaper for årene 1987, 1988 og 1989.

2. A pålegges å fremlegge alle fakturaer fra eksportører til Geton vedrørende varer som skulle til TTN.

3. A pålegges snarest å fremlegge alle fakturaer fra Geton til TTN.»

Den 18. januar 1999 påkjærte A byrettens beslutning til Borgarting lagmannsrett, som ved kjennelse 14. juni 1999 forkastet kjæremålet.

Kjennelsen ble forkynt for As prosessfullmektig den 16. juni 1999.

A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er fremsatt den 25. juni 1999. I kjæremålet er nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt:

A pålegges ikke å fremlegge det som er beskrevet i byrettens beslutning datert 13. januar 1999, pkt. 1 tom. 3.

Subsidiært:

Oslo byretts beslutning datert 13. januar 1999 oppheves og hjemvises til ny behandling.

I begge tilfeller:

Kjæremotpartene tilpliktes in solidum å betale As saksomkostninger for Oslo byrett, Borgarting lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg.»

Økonomisk Rapport AS m.fl. har i brev og telefaks av 30. juni 1999 påstått at kjæremålet må avvises fordi det er fremsatt for sent.

A har kommentert avvisningspåstanden i prosesskrift 28. juli 1999 og 18. august 1999. Han har anført at tredagersfristen i straffeprosessloven §379 andre ledd ikke gjelder ved fortsatt kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Subsidiært bes det om at kjæremålet tas under behandling selv om det skulle være fremsatt for sent, jf. straffeprosessloven §379 første ledd som gir §318 første ledd tilsvarende anvendelse ved kjæremål. A kan ikke lastes for fristoversittelsen. Han skal ikke identifiseres med prosessfullmektigen, i motsetning til ved oppreisning i sivile tvister. Lagmannsretten opplyste ikke om fristen ved forkynnelsen, i strid med straffeprosessloven §52 andre ledd siste punktum. Selv om A eller hans prosessfullmektig kan legges noe til last, åpner straffeprosessloven §318 første ledd for at kjæremålet likevel behandles. Det vises ellers til at fristoversittelsen bare var på fire dager, og at saken har stor betydning for A.

Økonomisk Rapport AS m.fl. har inngitt ytterligere merknader til såvel avvisningsspørsmålet som til realiteten i prosesskrift 9. august 1999. Til avvisningsspørsmålet anføres at det ikke er holdepunkter i lovens ordlyd eller i nyere rettspraksis for å anta at regelen om tre dagers kjæremålsfrist ikke gjelder ved fortsatt kjæremål, se Rt-1995-1140. Det kan ikke ha betydning at lagmannsretten ikke opplyste om fristen, idet A ved kjæremålet til lagmannsretten viste at han er kjent med tredagersfristen. A må som saksøker i en privat straffesak vurderes etter samme strenge norm som påtalemyndigheten, ikke på samme måte som en forsømmelse fra en siktet ville blitt vurdert. Adgangen til å ta et for sent fremsatt kjæremål under behandling, er en snever unntaksregel. A og hans prosessfullmektig kan ikke skylde på annet enn dårlig oppfølgning som årsak til fristoversittelsen. Fristoversittelsen må da legges dem til last.

Økonomisk Rapport AS m.fl. har lagt ned slik påstand:

«Prinsipalt:

1. Kjæremålet avvises.

2. A tilpliktes å betale sakens omkostninger for Oslo byrett, Borgarting lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Subsidiært:

1. Kjæremålet forkastes.

2. A tilpliktes å betale sakens omkostninger for Oslo byrett, Borgarting lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg.»

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålsfristen er tre dager for den som pålegges å utlevere bevis, jf. straffeprosessloven §379 andre ledd. Denne fristen gjelder også ved kjæremål over lagmannsrettens kjennelse avsagt etter kjæremål, se blant annet Rt-1995-1140 og Rt-1998-1891. Borgarting lagmannsretts kjennelse av 14. juni 1999 ble forkynt for A den 16. juni 1999. Kjæremålsfristen gikk således ut mandag den 21. juni 1999. Kjæremålet er etter dette for sent fremsatt.

A har bedt om at kjæremålet likevel tas under behandling fordi han ikke kan lastes for fristoversittelsen, jf. straffeprosessloven §379 første ledd som gir §318 første ledd anvendelse. Denne anførsel kan ikke føre frem. Som saksøker i en straffesak må A identifiseres med sin prosessfullmektig, hvis forhold ikke kan gi grunnlag for å anvende §318 første ledd. At fristoversittelsen var fire dager og at saken har stor betydning for A, kan ikke tillegges avgjørende betydning.

Kjæremålet må da avvises.

Kjæremålsmotpartene har krevet saksomkostninger for alle instanser. Kjæremålsutvalget finner at straffeprosessloven §440 jf. tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum bør gis anvendelse, slik at saksomkostningsavgjørelsen utstår til den avgjørelse som avslutter hele saken.

Kjennelsen er enstemmig.

S L U T N I N G :

Kjæremålet avvises.

Saksomkostningsavgjørelsen utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken.