HR-1999-695 - Rt-1999-2096
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-12-22 |
| Publisert: | HR-1999-00695 - Rt-1999-2096 (507-99) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Gjenopptakelse, Sakkyndig |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over beslutning om ikke å ta til følge begjæring om oppnevning av ny sakkyndig i gjenopptakelsessak. |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett - Høyesterett HR-1999-00695, jnr. 625/1999 |
| Parter: | A mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Holmøy, Flock, Skoghøy |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §139, §138, §154, §377 |
Saken gjelder kjæremål over beslutning om ikke å ta til følge begjæring om oppnevning av ny sakkyndig i gjenopptakelsessak.
A fremsatte 17. september 1997 begjæring om gjenopptakelse av Eidsivating lagmannsretts dom 16. juni 1958. Det nærmere saksforhold fremgår av Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 23. juli 1998 (lnr. 401/1998 HR-1998-401), hvor det ble avgjort at A hadde rett til offentlig oppnevnt forsvarer.
Forberedende dommer i Borgarting lagmannsrett oppnevnte 21. august 1998 professor Gordon MacDonald som odontologisk sakkyndig. Denne skulle vurdere det som i saken omtales som «tannbittbeviset». Ved beslutning 26. august 1999 avgjorde forberedende dommer blant annet at det ikke skulle oppnevnes ytterligere odontologisk sakkyndige, og at forsvarerne og eventuell privat sakkyndig burde få tilgang til tannbittmaterialet, men først etter at den rettsoppnevnte sakkyndige var ferdig med sine undersøkelser. A påkjærte lagmannsrettens beslutning til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålsutvalget avsa kjennelse i saken 10. september 1999 ( Rt-1998-1456) med slik slutning:
«1. Det oppnevnes ytterligere én odontologisk sakkyndig.
2. Lagmannsrettens beslutning om ikke å gi forsvarerne og private sakkyndige tilgang til det odontologiske materialet oppheves.
3. Kjæremålet for øvrig avvises.»
Forberedende dommer i Borgarting lagmannsrett besluttet 25. september 1998 å oppnevne dr. David K. Whittaker som sakkyndig. Retten opprettholdt sin avgjørelse om ikke å gi forsvarerne og eventuelle private sakkyndige tilgang til tannbittmaterialet før de rettsoppnevnte sakkyndige hadde undersøkt det. A påkjærte begge beslutninger til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Ved kjæremålsutvalgets kjennelse av 11. november 1998 ble kjæremålene forkastet ( Rt-1998-1864).
As forsvarer fremsatte 15. september 1999 begjæring om oppnevning av Per Holck til å vurdere tannbittmaterialet. Holck er professor i humananatomi ved Universitetet i Oslo. Påtalemyndigheten ga i uttalelse av 7. oktober 1999 uttrykk for at ytterligere offentlig oppnevning av sakkyndighet vedrørende tannbittmaterialet bare bør skje dersom det faller naturlig ut fra Den rettsmedisinske kommisjons vurdering av rapporten til MacDonald og Whittaker. Subsidiært ble det anført at professor Holck under enhver omstendighet ikke burde oppnevnes.
Borgarting lagmannsrett ved forberedende dommer traff i brev av 25. oktober 1999 til As forsvarer beslutning om ikke å ta begjæringen om oppnevning av professor Holck til følge. Lagmannsretten uttalte i denne forbindelse:
«Det vises til Deres begjæring av 15 september 1999 om oppnevning av professor dr med Per Holck som sakkyndig. Påtalemyndigheten har kommentert begjæringen i brev av 7 oktober. De har opprettholdt begjæringen i brev av 15 oktober.
Lagmannsretten finner ikke tilstrekkelig grunn til å oppnevne ytterligere sakkyndige m h t det såkalte tannbittbeviset. Det må antas at saken blir fullt forsvarlig opplyst gjennom den sakkyndighet som allerede foreligger, jf oppnevnelsen av professor Gordon MacDonald og dr David Whittaker. Lagmannsretten tar imidlertid forbehold om å komme tilbake til spørsmålet om ytterligere sakkyndighet dersom resultatet av Den rettsmedisinske kommisjons behandling gir foranledning til det.»
A har påkjært lagmannsrettens beslutning til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er i hovedsak anført:
Professor Holck avga 28. oktober 1999 en rapport hvor han blant annet - basert på tilgjengelige fotogrammer fra 1974 - påviser at det ikke er sammenfall mellom bittsporene på avdødes bryst og A s tannavtrykk. Professor Holcks utredning viser ikke bare konkrete feil i bedømmelsen av materialet. Den viser også at det foreligger metodefeil og slutningsfeil. I analysen av tannbittmaterialet er det blant annet lagt til grunn at drapsmannen er en ung mann til tross for at det ikke foreligger opplysninger om gjerningsmannens alder. Feilslutningen innebærer at tannbittbeviset omgjøres til et spesifikt, særegent kriterium for As skyld.
Det forhold at professor Holck er engasjert av A, og at han har en annen oppfatning av bevismaterialet enn de tidligere oppnevnte sakkyndige, skal ikke kunne forhindre oppnevnelse av Holck. Det er i rettspraksis akseptert at sakkyndige som er engasjert av politiet, senere kan oppnevnes av retten, se Rt-1992-569. Det er ingen saklig grunn til at regelen skal være en annen for tiltalte/domfelte.
Holck ønsker å undersøke brystet, blant annet ved mikroskopi. Det vises til straffeprosessloven §154. Undersøkelse av brystet av en kompetent anatom kan avdekke forhold som kan være frifinnende.
A har nedlagt slik påstand:
«1. Professor Per Holck oppnevnes som sakkyndig.
2. Professor Per Holck har rett til å få utlevert drapsofferets oppbevarte bryst for å undersøke dette, inklusiv mikroskopering.»
Påtalemyndigheten har inngitt uttalelse til kjæremålet. Det er i hovedsak anført:
Professor Holck er ikke sakkyndig i forhold til tannbittbeviset i den forstand at han bør oppnevnes offentlig etter straffeprosessloven §138. Det er heller ikke behov for noen annen sakkyndig med en bakgrunn som professor Holck. Rettslig oppnevning av sakkyndige bør i denne saken begrenses til personer med dokumenterte kvalifikasjoner innenfor området rettsodontologi. Spesialister i rettsodontologi har inngående kjennskap til de materialer det bites i, for eksempel hud. Det kan i alle fall ikke være grunn til å oppnevne flere sakkyndige før Den rettsmedisinske kommisjon har vurdert det foreliggende materiale.
Dersom kjæremålsutvalget likevel skulle mene at det er behov for en rettsoppnevnt sakkyndig med en bakgrunn som professor Holck, bør det unngås å oppnevne noen som har vært inne i saken tidligere. Holck har tidligere avgitt en uttalelse i saken som ble vurdert av de oppnevnte britiske sakkyndige. Av hensyn til sakens spesielle karakter bør habilitetsinnsigelser av enhver art søkes unngått. Det er derfor naturlig at det oppnevnes en annen som sakkyndig enn professor Holck, og da en retten selv finner frem til.
Påtalemyndigheten har ikke nedlagt noen formell påstand.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
A har i kjæremålet nedlagt påstand både om at professor Per Holck oppnevnes som sakkyndig, og om at han har rett til å få utlevert drapsofferets oppbevarte bryst for å undersøke dette.
Kjæremålsutvalget behandler først påstanden om at professor Holck skal oppnevnes som sakkyndig.
Beslutningen om hvorvidt det skal oppnevnes flere sakkyndige, er truffet av lagmannsretten som første instans. Kjæremålsutvalget har derfor full kompetanse så langt beslutningen kan være gjenstand for kjæremål.
Etter straffeprosessloven §139 annet ledd kan retten oppnevne nye sakkyndige ved siden av eller i stedet for den eller de først oppnevnte dersom den finner det «påkrevet». Som utgangspunkt kan en beslutning om hvorvidt det skal oppnevnes nye sakkyndige, påkjæres. Det er imidlertid sikker rett at selve personvalget må anses som en avgjørelse som er uangripelig etter sin art, se straffeprosessloven §377, jf. Rt-1993-1441 og kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg 11. november 1998 (lnr. 600/1998, jnr. 562/1998 og 593/1998), se Rt-1998-1864.
Lagmannsretten har fra før av oppnevnt to sakkyndige - professor Gordon MacDonald og dr. David K. Whittaker. Lagmannsretten har kommet til at det ikke er behov for å oppnevne flere sakkyndige, og har på denne bakgrunn ikke imøtekommet kravet fra A om å oppnevne professor Per Holck. Lagmannsretten har tatt forbehold om å komme tilbake til spørsmålet dersom resultatet av Den rettsmedisinske kommisjons behandling skulle gi foranledning til det.
Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at det slik saken for tiden står, ikke er behov for å oppnevne flere sakkyndige. Kjæremålet over lagmannsrettens beslutning om ikke å oppnevne nye sakkyndige må etter dette forkastes.
Kjæremålsutvalget tilføyer at det krav A har fremsatt om at professor Per Holck skal oppnevnes som sakkyndig, ikke synes å være begrunnet i et generelt ønske om å få oppnevnt flere sakkyndige, men i et spesielt ønske om å få oppnevnt professor Holck som sakkyndig. Som ovenfor påpekt, må lagmannsrettens vurdering av personvalget anses som en avgjørelse som er uangripelig etter sin art. Dette innebærer at en avgjørelse om ikke å oppnevne en bestemt person som sakkyndig, under ingen omstendigheter kan være gjenstand for kjæremål.
Etter dette går kjæremålsutvalget over til å behandle påstanden om at professor Per Holck har rett til å få utlevert drapsofferets oppbevarte bryst for å undersøke dette.
Lagmannsrettens beslutning om ikke å oppnevne flere sakkyndige, ble truffet 25. oktober 1999. I brev av 27. oktober 1999 til statsadvokat Lars Frønsdal bad As forsvarer om at påtalemyndigheten gav tillatelse til at drapsofferets bryst ble utlevert til professor Holck. Denne begjæringen er nevnt i kjæremålserklæringen av 2. november 1999, men etter det kjæremålsutvalget kan se, er det ikke fremsatt noen begjæring for lagmannsretten om at drapsofferets bryst skal utleveres til professor Holck. Så lenge en slik begjæring ikke er fremsatt for og behandlet av lagmannsretten, kan spørsmålet ikke prøves ved kjæremål. Påstanden om at professor Holck har rett til å få utlevert drapsofferets oppbevarte bryst for å undersøke dette, må etter dette avvises.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
1. Kjæremålet over lagmannsrettens beslutning om ikke å oppnevne nye sakkyndige forkastes.
2. Påstanden om at professor Per Holck har rett til å få utlevert drapsofferets oppbevarte bryst for å undersøke dette, avvises.