HR-1999-653 - Rt-1999-2020
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-12-08 |
| Publisert: | HR-1999-00653 - Rt-1999-2020 (479-99) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om varetektsfengsling med brev- og besøkskontroll. |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett - Høyesterett HR-1999-00653S, jnr. 688/1999 |
| Parter: | A og B mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Holmøy, Flock, Rieber-Mohn |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, §184, §186, Straffeloven (1902) §162, §317 |
Saken gjelder spørsmål om varetektsfengsling med brev- og besøkskontroll i medhold av straffeprosessloven §184, jf. §171 nr. 2, jf. §186 annet ledd.
A, født xx.xx.1965, og B, født xx.xx.1967, er ved siktelser av 29. oktober 1999 siktet for overtredelse av straffeloven §162 første og annet ledd, jf. femte ledd. Ved tilleggssiktelser av 25. november 1999, ble siktelsene utvidet til subsidiært å omfatte overtredelse av straffeloven §317 første og tredje ledd.
Begge ble første gang varetektsfengslet ved Romerike forhørsretts kjennelser av 29. oktober 1999. A ble fengslet frem til 26. november 1999. B ble fengslet frem til 12. november 1999, senere forlenget til 26. november 1999. Begge ble undergitt brev- og besøkskontroll.
Ved begjæring av 25. november 1999 til Nedre Romerike forhørsrett, begjærte Romerike politidistrikt varetektsfengslingen forlenget i 4 uker for begge siktede. Det ble samtidig begjært brev- og besøkskontroll. Det opplyses i begjæringen at etterforskingen antas fortsatt å være i innledningsfasen og antas først å være avsluttet i januar 2000.
Nedre Romerike forhørsrett avsa 26. november 1999 kjennelse med slik slutning:
«1. Siktede nr. 4 A, født xx.xx.1965 løslates.
2. Siktede nr. 5 B, født xx.xx.1967, blir å holde i varetektsfengsel med brev- og besøkskontroll inntil annet bestemmes av påtalemyndigheten eller retten, men ikke utover 3. desember 1999 kl 14.00.»
Påtalemyndigheten påkjærte kjennelsene til Eidsivating lagmannsrett. I lagmannsretten var det dissens. Den 30. november 1999 ble det i samsvar med flertallets syn avsagt kjennelse med slik slutning:
«A og B kan holdes varetektsfengslet med brev og besøkskontroll inntil annet bestemmes av retten eller påtalemyndigheten, men ikke ut over 13 desember 1999 kl 14.00.»
Mindretallet sluttet seg til forhørsretten.
A og B har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Forsvarerene har inngitt støtteskriv.
Kjæremålet fra A gjelder lagmannsrettens lovanvendelse og saksbehandling.
I kjæremålet vises det til at forhørsretten løslot A under henvisning til at det bare var skjellig grunn til mistanke etter den subsidiære siktelse, og at det ikke var bevisforspillelsesfare i forhold til denne. Det anføres at det må være riktig lovforståelse at bevisforspillelsesfaren må være tilknyttet de siktelsesposter som begrunner fengslingen.
Det anføres videre at det er uklart om lagmannsretten har konstatert skjellig grunn til mistanke for den prinsipale siktelsesposten. Det hevdes at lagmannsrettens avgjørelse må forstås slik at lagmannsretten ikke har funnet skjellig grunn til mistanke for annet enn den subsidiære tiltaleposten. Det må derfor være uriktig lovanvendelse når lagmannsretten har begrunnet bevisforspillelsesfaren i forhold som kun knytter seg til den prinsipale siktelsespost.
Selv om det etter rettspraksis i en viss grad er adgang til å fengsle på grunnlag av bevisforspillelsesfare i relasjon til medskyldiges forhold, kan ikke dette gjelde der de «medskyldiges» forhold er et helt annet enn det siktede med skjellig grunn kan mistenkes for.
Det anføres også som lovanvendelsesfeil når lagmannsretten ved drøftelsen av det spesielle fengslingsvilkår bygger på at det foreligger sannsynlighet for at det foreligger bakmenn og salgsledd som kan kontaktes og påvirkes. Det anføres at det for å foreligge bevisforspillelesfare i lovens forstand, må være tale om bevis som det med noen rimelighet kan påregnes å bli sikret under forutsetning av at siktede holdes fengslet. Dette fordrer en vesentlig mer konkret drøftelse enn det som går frem av lagmannsrettens kjennelse.
For det tilfellet at lagmannsretten skulle ha ment at det foreligger skjellig grunn til mistanke også etter narkotikasiktelsen, er kjennelsesgrunnene så uklare at det foreligger en saksbehandlingsfeil som må føre til opphevelse. Det vises for så vidt til Rt-1999-695.
A har lagt ned påstand om at lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Kjæremålet fra B gjelder lagmannsrettens saksbehandling.
Forhørsretten anfører på side 4 siste avsnitt, at angivelig spaning skal ha vist at det har vært stor trafikk til leiligheten. Hvilke opplysninger/dokumenter retten bygger på her er uvisst, all den stund slike opplysninger ikke ligger eller forefinnes i sakens dokumenter.
Det går ikke frem av lagmannsrettens premisser om retten har bygget på de samme opplysninger. Det antas at retten har gjort dette, all den stund retten ikke tar avstand fra opplysningene. Dette underbygges også ved at rettens mindretall er enig med forhørsretten utover de tilføyelser mindretallet har og som alene knyttes til bevisforspillelsesfaren.
Det anføres som saksbehandlingsfeil at det ikke går frem av kjennelsen om det er bygget på disse opplysningene, altså opplysninger som ikke forefinnes i sakens dokumenter. Det er også nærliggende å tro at slike udokumenterte opplysninger har vært av betydning for lagmannsrettens avgjørelse.
Det er også en nærliggende grunn til å tro at lagmannsretten har bygget på udokumenterte opplysninger om at det har skjedd omsetning av narkotika i leiligheten.
Videre vises det til at lagmannsrettens uttalelse om at siktede «heller ikke [har] kunnet gi noen forklaring på at hun var i besittelse av større pengebeløp». Det vises til sakens dok. nr. 10.6.1 flg., der siktede har avgitt lange og detaljerte forklaringer til politiet, herunder også om besittelse av større pengebeløp. Det vises også til sakens dok. nr. 12.2 og 12.3, der vitneforklaringer til dels støtter opp om den kjærende parts forklaring til politiet.
Det anføres også her at det foreligger en saksbehandlingsfeil, når lagmannsretten bygger på feil faktum som begrunnelse for sin avgjørelse.
Endelig anføres det at lagmannsrettens flertall har stilt for små krav til bevisets styrke når det gjelder bevisforspillelsesfaren. Det vises til mindretallets begrunnelse på side 4 tredje avsnitt flg., som den kjærende part slutter seg til. Det vises i samme forbindelse til Rt-1992-523 flg.
B har lagt ned slik påstand:
«B løslates.»
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålene og forsvarerenes støtteskriv. Det vil ikke bli inngitt støtteskriv fra påtalemyndigheten.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det foreligger et videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse i en kjæremålssak, Utvalget kan da bare prøve om det er feil ved lagmannsrettens saksbehandling eller generelle lovtolking.
A
Kjæremålet er angitt å gjelde lagmannsrettens lovanvendelse og saksbehandling.
Siktelsen gjelder prinsipalt innførsel og omsetning av store mengder amfetamin, heroin og ecstasy, subsidiært heleri ved å ha mottatt betydelige beløp fra omsetning av slike stoffer.
Etter straffeprosessloven §171 første ledd nr. 2, jf. §184, kan varetektsfengsling skje også på grunn av bevisforspillelsesfare overfor medsiktede i saken. Det kan ikke stilles vilkår om at siktelsen gjelder samme forhold, forutsatt at det dreier seg om samme sakskompleks.
Når det gjelder bevisforspillelsesfaren, uttaler lagmannsretten at det finnes overveiende sannsynlig at de siktede har kjennskap til en del av det kontaktnett som må foreligge av bakmenn og salgsledd i forbindelse med narkotikaomsetningen, og at de siktede, dersom de er skyldige, vil ha reelle muligheter til å forspille bevis ved å ta kontakt. Lagmannsretten anser det også sannsynlig at de vil benytte disse muligheter hvis de løslates nå. Utvalget finner at lagmannsrettens begrunnelse på dette punkt er tilstrekkelig. Det kan ikke oppstilles noe alminnelig krav om at retten konkret angir hvilken bevisforspillelsesfare som ligger til grunn for anvendelse av bestemmelsen, se blant annet Rt-1999-1027.
B.
Kjæremålet er begrunnet med saksbehandlingsfeil, herunder uklar begrunnelse. Lagmannsretten har gitt en selvstendig begrunnelse for at det foreligger skjellig grunn til mistanke. Utvalget finner derfor ikke grunn til å vurdere anførselen i kjæremålet vedrørende udokumenterte opplysninger.
Den kjærende part har også angrepet den del av lagmannsrettens begrunnelse som går ut på at hun ikke har kunnet gi noen forklaring på at hun var i besittelse av større pengebeløp. Det vises i den forbindelse til siktedes forklaringer til politiet. Lagmannsretten må imidlertid forutsettes å ha vurdert troverdigheten av disse forklaringer.
Etter utvalgets mening er det ikke holdepunkter for at lagmannsretten har stillet for små krav til bevisets styrke i forhold til bevisforspillelsesfaren.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Kjæremålet forkastes.