HR-1999-506-K - Rt-1999-1565
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-10-01 |
| Publisert: | HR-1999-00506-K - Rt-1999-1565 (376-99) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Bevisfremleggelse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsretten kjennelse om å tillate utskrift av lydbåndopptak fremlagt som bevis. |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett LB-1999-729 K - Høyesterett HR-1999-00506K, jnr. 258/1999 |
| Parter: | City Finansiering AS, Kim Erla, Bjørn T. Lervik (advokat Cato Schiøtz) mot Holger Dahl (advokat Ørjan Nilsen) |
| Forfatter: | Bugge, Tjomsland, Skoghøy |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §197, §404, §180, §189, Personregisterloven (1978), Menneskerettsloven (1999) §2, Straffeloven (1902) §145a |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsretten kjennelse om å tillate utskrift av lydbåndopptak fremlagt som bevis.
Ved stevning av 30. juni 1998 til Oslo byrett reiste Holger Dahl sak mot City Finansiering m.fl. med krav om at det skulle foretas et økonomiske etteroppgjør mellom partene i forbindelse med erverv og ombygging av en forretningseiendom i Oslo.
Til støtte for sine krav fremla Dahl utskrifter fra lydbåndopptak av samtaler han deltok i med representanter for City Finansiering AS, uten at disse var klar over at samtalen ble tatt opp på bånd. City Finansiering AS krevde utskriftene tatt ut av saken. Oslo byrett tok ikke begjæringen til følge, og byrettens beslutning ble påkjært til lagmannsretten. Borgarting lagmannsrett avsa den 1. juli 1999 kjennelse med slik slutning:
«1. Byrettens beslutning stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler City Finansiering AS, Kim Erla og Bjørn T. Lervik i fellesskap innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen til Holger Dahl 6.000 - sekstusen - kroner.»
City Finansiering AS m.fl. har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at lagmannsrettens kjennelse lider av saksbehandlingsfeil, og at retten har foretatt en uriktig lovtolking.
Det er i det vesentligste gjort gjeldende:
Lagmannsrettens kjennelsesgrunner vedrørende anførselen om brudd på personregisterloven er mangelfull. Retten gir ingen begrunnelse for hvorfor lydbåndutskriftene ikke kunne vært nektet fremlagt selv om de hadde vært innhentet i strid med reglene i personregisterloven. Videre anføres det som en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har tatt stilling til om en fremleggelse av utskriftene vil innebære en fortsatt krenkelse av personvernet.
Den kjærende part er også av den oppfatning at lagmannsretten foretar en uriktig tolking av tvistemålsloven §197 når retten finner at bestemmelsen ikke er til hinder for å fremlegge utskriftene. Selv om opptakene er gjennomført forut for saksanlegget må her §197 få anvendelse.
I alle tilfelle er det et utslag av uriktig lovtolking når retten finner at tvistemålsloven §189 nr. 4 og/eller ulovfestede regler om bevisavskjæring ikke er til hinder for at utskriftene fremlegges. Selv om opptaket ikke er i strid med straffeloven §145a er opptredenen såvidt klanderverdig at fremleggelse ikke kan skje. I alle tilfelle er opptakene - og en fremleggelse av dem - en såvidt grov krenkelse av den personlige integritet, at de av den grunn må nektes fremlagt. Lagmannsretten tar feil når den finner at praksis i straffesaker fra menneskerettighetsdomstolen ikke er relevant i sivile saker. Det er ikke grunnlag for slike absolutte grenselinjer mellom sivile saker og straffesaker. Det er nedlagt slik påstand:
«1. Kjennelse av Borgarting lagmannsrett oppheves og saken hjemvises til ny behandling.
2. De kjærende parter tilkjennes sine saksomkostninger for kjæremål til Oslo byrett, Borgarting lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg.»
Kjæremålsmotparten har tatt til motmæle og anfører at det ikke foreligger saksbehandlingsfeil i lagmannsrettens avgjørelse, og at det heller ikke er grunnlag for å angripe lagmannsrettens lovtolking. Det den kjærende part i realiteten er misfornøyd med er lagmannsrettens rettsanvendelse og konkrete resultat som ikke kan overprøves av utvalget. Det er nedlagt slik påstand:
«1. Borgarting lagmannsretts kjennelse stadfestes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med tillegg av 12 % rente fra forfall til betaling skjer.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at saken gjelder et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og tolkingen av lovforskrift, jf. tvistemålsloven §404 første ledd nr. 2 og 3. Begrepet «lovforskrift» omfatter også bestemmelsene i den europeiske menneskrettigheteskonvensjonen (EMK), jf. lov 21. mai 1999 nr. 30 §2. Kjæremålsutvalget kan ikke prøve lagmannsrettens bevisbedømmelse og konkrete rettsanvendelse. Heller ikke kan utvalget prøve lagmannsrettens forståelse og anvendelse av regler som grunner seg på alminnelige rettsprinsipper. Atskillig av det som i denne saken er anført fra den kjærende parts side, kan utvalget derfor ikke prøve.
Utvalget behandler først anførslene knyttet til personregisterloven. Lagmannsretten er kommet til at «de lydbåndopptak som saken angår ikke ble til på ulovlig måte». Dette innebærer at lagmannsretten mente at opptakene ikke var innhentet i strid med personregisterloven, og det er da selvsagt ikke noen saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke drøfter hvordan spørsmålet i motsatt fall skulle vært løst. Lagmannsretten fant det ikke nødvendig å ta stilling til om lydbådopptakene er å anse som et personregister som er konsesjonspliktig etter personregisterloven. Selv om det skulle foreligge et brudd på personregisterloven, kunne dette - etter lagmannsrettens oppfatning - ikke føre til at lydbåndutskriftene kunne nektes fremlagt som bevis i saken. Kjæremålsutvalget kan ikke se at dette syn bygger på en uriktig tolking av noen lovbestemmelse. Noen ytterligere drøftelse om forholdet til personregisterloven hadde lagmannsretten etter utvalgets syn ikke foranledning til.
Utvalget behandler så anførselen om at lagmannsrettens kjennelse bygger på en uriktig tolking av tvistemålsloven §197. Lagmannsretten uttaler om forholdet til §197.
«Det siste opptaket ble tatt mer enn to år før stevning ble reist i saken. Det fremgår av innholdet av samtalene, slik disse er gjengitt i utskriftene, at Holger Dahl var ute etter å skaffe klarhet i de økonomiske forhold mellom partene, en klarhet som han fant ikke forelå. Dette skapte problemer for ham vis av vis skattemyndighetene. Det legges til grunn at Holger Dahl på det tidspunkt han foretok opptakene ikke hadde reist sak mot de kjærende parter, og at opptakene ikke særskilt ble gjort for å brukes i et planlagt søksmål, jf Rt-1972-831. Det legges til grunn at Holger Dahl i 1995 og 1996 på generelt grunnlag fant det nødvendig å sikre seg bevis for partenes gjensidige rettigheter og forpliktelser, og at dette materiale primært skulle brukes vis a vis skattemydighetene. Det forhold at opptakene også kan tjene som bevis i den senere anlagte rettssak, er etter lagmannsrettens syn ikke tilstrekkelig til at de rammes av forbudet i tvistemålsloven §197.»
Kjæremålsutvalget finner ikke at lagmannsretten her gir uttrykk for en uriktig tolkning av tvistemålsloven §197. Utvalget tilføyer at det ikke har tatt stilling til i hvilken uttrekning §197 overhodet får anvendelse på lydbåndopptak som foretas for å sikre bevis for hva som faktisk blir sagt i en samtale eller et møte selv om dette skjer med henblikk på bruk i en eventuell rettssak.
Kjæremålsutvalget kan heller ikke se at lagmannsrettens kjennelse bygger på noen uriktig tolking av bestemmelser i EMK. Forholdet til EMK var ikke særlig fremtredende i argumentasjonen for lagmannsretten, og utvalget kan ikke se at det er en saksbehandlingsfeil at lagmannsrettens drøftelse på dette punkt ikke er mer omfattende.
Lagmannsrettens kjennelse bygger heller ikke på noen uriktig tolking av tvistemålsloven §189 nr. 4.
Det øvrige som er anført i den kjærende parts omfattende argumentasjon, gjelder spørsmål som utvalget ikke kan prøve.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste. Utvalget er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, og det finner at kjæremålsmotparten også bør tilkjennes saksomkostninger for utvalget etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Omkostningene settes til kr 12 000.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler City Finansiering AS, Kim Erla og Bjørn T. Lervik i fellesskap til Holger Dahl 12.000 - tolvtusen - kroner med 12 - tolv - prosent rente fra utløpet av oppfyllelsfristen.
3. Oppfyllelsfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.