HR-1999-353-K - Rt-1999-1066
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-06-29 |
| Publisert: | HR-1999-00353-K - Rt-1999-1066 (249-99) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Fremleggelse av dokumentbevis, Opphevelse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om person som hadde vært til behandling hos psykiater og psykolog, som part i sak om barnefordeling kunne pålegges å fremlegge epikrise/journal fra behandlingen. |
| Saksgang: | X byrett 19.11.1998 - Gulating lagmannsrett LG-1999-531 - Høyesterett HR-1999-00353K, jnr. 210/1999 |
| Parter: | A (advokat Amund K. Bjørnsen) mot B (advokat Olaf Kristian Saggau Holm) |
| Forfatter: | Dolva, Coward, Skoghøy |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §205, §250, §251, §398, §404, Domstolloven (1915) §146 |
Saken gjelder spørsmålet om en person som har vært til behandling hos psykiater og psykolog, som part i sak om barnefordeling kan pålegges å fremlegge epikrise/journal fra behandlingen.
Ved stevning 30. september 1998 anla B søksmål mot A for X byrett med krav om å få overta den daglige omsorgen for partenes tre felles barn - C, født xx.xx.1986, D, født xx.xx.1988, og E, født xx.xx.1992. Han hevder at barnas mor har psykiske problemer av et omfang som klart svekker hennes omsorgsevne, og at hun ikke kan gi barna en nødvendig forutsigbar og stabil hverdag. For å underbygge denne anførselen har B krevd fremlagt følgende dokumenter:
- Epikrise/journal i perioden høsten 1994 til våren 1997 da A var pasient på Y sykehus, Psykiatrisk avdeling v/psykolog F.
- Journal fra juni 1997 da A var innlagt på Y sykehus, Psykiatrisk avdeling.
- Journal fra perioden høsten 1997 til februar 1998 da A var til behandling hos psykater G.
A har nektet å fremlegge dokumentene.
X byrett avsa 19. november 1998 kjennelse med slik slutning:
"Begjæringen fra B tas ikke til følge."
Byretten begrunnet kjennelsen med at de epikriser/journaler som var krevd fremlagt, var omfattet av psykiaternes og psykologenes taushetsplikt etter tvistemålsloven §205, og når A kan nekte å frita helsepersonellet for taushetsplikten, kunne hun etter byrettens oppfatning heller ikke pålegges å fremlegge epikrisene/journalene fra behandlingen.
B påkjærte denne kjennelse til Gulating lagmannsrett. Ved kjennelse 26. januar 1999 kom lagmannsretten til samme resultat som byretten. Etter lagmannsrettens oppfatning ville det vern tvistemålsloven §205 gir, være uten realitet dersom A - til tross for at hun hadde nektet å frita psykiaterne og psykologene fra taushetsplikten - skulle kunne pålegges å fremlegge epikrisene/journalene fra behandlingen. Lagmannsrettens kjennelse har denne slutning:
"1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler B til A kr 3150,- - kronertretusenetthundreogfemti - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelsen."
B påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålsutvalget avsa 12. mars 1999 kjennelse med slik slutning:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke."
Kjennelsen er avsagt under dissens. Flertallet la til grunn at tvistemålsloven §250 første ledd, jf. §205 må oppfattes slik at bestemmelsene ikke "gir ... en part adgang til å motsette seg fremleggelse av et bevis som tredjemann ville ha taushetsplikt om", mens mindretallet kom til at "også pasientens interesse i at legens taushetsplikt blir videreført, [måtte] kunne begrunne unntak fra fremleggelsesplikten".
Etter dette ble spørsmålet om A skulle pålegges å fremlegge de journaler/epikriser som var krevd fremlagt, behandlet på nytt av Gulating lagmannsrett. I kjennelse 11. mai 1999 la lagmannsretten til grunn at "legejournaler er dokumenter parten lett har tilgang til", og at de derfor må regnes for å være i partens besittelse "selv om de rent faktisk beror hos tredjemann". Under henvisning til den lovforståelse som flertallet i Høyesteretts kjæremålsutvalg hadde gitt uttrykk for i kjennelsen av 12. mars 1999, kom lagmannsretten på dette grunnlag til at kravet om dokumentfremleggelse måtte tas til følge. Lagmannsrettens kjennelse har denne slutning:
"1. A plikter å fremlegge følgende dokumenter:
- Epikrise/journal fra Y sykehus fra tidsrommet 01.01.1994 og frem til i dag.
- Epikrise/journal fra psykiater G.
2. Hver av partene bærer egne omkostninger for lagmannsretten."
A har påkjært denne kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
B har tatt til motmæle og prinsipalt påstått kjæremålet avvist som for sent fremsatt. Subsidiært har han påstått lagmannsrettens kjennelse stadfestet.
Den kjærende part - A - har i korte trekk anført:
Lagmannsrettens kjennelse er avsagt 11. mai 1999. Kjennelsen ble mottatt av hennes prosessfullmektig 18. mai 1999. Kjæremålet er erklært 1. juni 1999 og er da erklært i tide.
Det pålegg om dokumentfremleggelse som lagmannsretten har gitt, bygger for det første på at A som part ikke kan påberope tredjemanns taushetsplikt. Dette kan ikke være riktig. I rettspraksis er det lagt til grunn at en part ikke kan pålegges å fremlegge korrespondanse med advokat. Det er vanskelig å se noen relevant forskjell mellom notater/journaler/epikriser som en psykiater eller psykolog utarbeider under et behandlingsopphold, og notater/utredninger/-korrespondanse som en advokat utfører for en klient.
For det andre er det en forutsetning for pålegget om dokumentfremleggelse at dokumentene er i A's besittelse. Lagmannsretten har i den forbindelse lagt til grunn at også dokumenter som hun når som helst kan få hånd om, må anses å være i hennes besittelse. Etter A's oppfatning kan de dokumenter som hun er pålagt å fremlegge, ikke anses å være i hennes besittelse. De befinner seg ved Y sykehus. Det er bare rent unntaksvis at sykehuset/behandlende lege fritt tilsender pasienten kopi av taushetsbelagte dokumenter.
A har nedlagt slik påstand:
"A er ikke pliktig til å fremlegge dokumenter:
- Epikrise/journal fra Y Sykehus fra tidsrommet 010194 og frem til i dag.
- Epikrise/journal fra psykiater G."
Kjæremålsmotparten - B - har i korte trekk anført:
Lagmannsrettens kjennelse ble mottatt av hans prosessfullmektig 12. mai 1999. Selv om den kjærende parts prosessfullmektig først har vedtatt forkynnelse 18. mai 1999, må kjennelsen antas å være mottatt ved hans kontor 12. mai 1999. Kjæremålet er da for sent fremsatt.
Etter B's oppfatning må de dokumenter som A er pålagt å fremlegge, anses å være i hennes besittelse. Han har i denne forbindelse vist til kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt-1998-1297. Denne må etter hans oppfatning hvile på den forutsetning at legejournaler er dokumenter som pasienten lett har tilgang til, og som således må anses for å være i pasientens besittelse.
B har nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet avvises.
2. Gulating lagmannsrett sin kjennelse i sak nr. 99-0053 datert 11. mai 1999 stadfestes.
3. B tilkjennes saksomkostninger på til sammen kr 3500,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og kjæremålsutvalgets kompetanse er da begrenset, se tvistemålsloven §404 første ledd.
Kjæremålet må forstås slik at det retter seg mot lagmannsrettens lovtolking. Denne kan utvalget prøve, se §404 første ledd nr. 3.
Kjæremålsutvalget tar først stilling til om kjæremålet er erklært i tide.
Den kjærende parts prosessfullmektig, advokat Amund K. Bjørnsen, har vedtatt forkynnelse 18. mai 1999, og på telefonforespørsel fra Høyesteretts kjæremålsutvalg har han opplyst at han ikke mottok kjennelsen før denne datoen. Kjæremålsmotpartens prosessfullmektig, advokat Olaf Kristian Saggau Holm, har opplyst at han mottok kjennelsen 12. mai 1999. Den 13. mai var Kristi Himmelfartsdag, og mellom 12. og 18. mai var det således bare én arbeidsdag - fredag 14. mai. Advokat Bjørnsen har overfor kjæremålsutvalget opplyst at han var på kontoret denne dagen, men at kjennelsen ikke var kommet frem da. Ordningen med underhåndsforkynnelse for advokater bygger på et tillitsforhold mellom domstolene og advokatene, se Rt-1990-707, Rt-1992-942 og Rt-1997-495. Erfaringsmessig kan postgangen bli forsinket i forbindelse med helligdager. Det er her tale om en relativt beskjeden forsinkelse. Etter den opplysning advokat Bjørnsen har gitt, finner kjæremålsutvalget å måtte legge til grunn at han ikke mottok kjennelsen før 18. mai 1999. Kjæremålet ble postlagt 1. juni 1999, og det er da fremsatt i tide, se tvistemålsloven §398, jf. domstolsloven §146 annet ledd.
Etter dette går utvalget over til å prøve lagmannsrettens lovtolking.
I kjennelsen av 12. mars 1999 tolket Høyesteretts kjæremålsutvalgs flertall tvistemålsloven §250 første ledd, jf. §205 slik at bestemmelsene ikke "gir ... en part adgang til å motsette seg fremleggelse av et bevis som tredjemann ville ha taushetsplikt om". Lagmannsretten har fulgt denne lovforståelsen. Kjæremålsutvalget er kommet til at den lovforståelse som kjæremålsutvalgets flertall gav uttrykk for i kjennelsen av 12. mars 1999, må fravikes.
Etter tvistemålsloven §205 første ledd kan retten ikke uten samtykke fra den som har krav på hemmelighold, ta imot forklaring av prester i statskirken, prester eller forstandere i registrerte trossamfunn, advokater, forsvarere i straffesaker, meglingsmenn i ekteskapssaker, leger, psykologer, apotekere, jordmødre eller sykepleiere om noe som er "betrodd dem i deres stilling". Denne bestemmelse gir ikke bare de yrkesutøvere som omfattes av bestemmelsen, rett til å nekte å forklare seg, men inneholder en regel om bevisforbud, se Høyesteretts kjennelse 18. juni 1999 i lnr. 33B/1999, snr. 25/1999. Dette innebærer at retten skal nekte å motta forklaring, selv om den som er pålagt taushetsplikt, er villig til å forklare seg. Begrunnelsen for bestemmelsen er at folk skal kunne søke profesjonell behandling, hjelp eller råd fra de yrkesutøvere som omfattes av bestemmelsen, uten at de skal risikere at de opplysninger de i den forbindelse gir, skal bli gitt videre, se Skoghøy: Tvistemål (1998), side 555, jf. side 612. I forhold til andre bevisforbudsregler er det lagt til grunn at retten ikke bare skal nekte å motta forklaring fra den som selv har taushetsplikt, men også forklaring fra den som den taushetsforpliktede måtte ha uttalt seg til, se f.eks. Rt-1959-830. Det samme må gjelde i forhold til §205.
Etter §250 første ledd og §251 nr. 2 danner de regler som gjør unntak fra vitneplikten, også en begrensning for den plikt som en part eller tredjemann har til i forbindelse med en rettssak å fremlegge dokumenter som kan tjene som bevis i saken (edisjonsplikten). Bestemmelsene i §250 første ledd og §251 nr. 2 omfatter både tilfeller hvor dokumentet inneholder noe som den som besitter dokumentet, er "utelukket fra" å gi forklaring om, og tilfeller hvor dokumentet inneholder noe som vedkommende er "fritat for" å gi forklaring om. Formålet med bestemmelsene om forbud mot vitneprov og formålet med bestemmelsene om frittak fra vitneplikt er imidlertid nokså forskjellige, og dette må sette sitt preg på tolkingen av unntakene fra edisjonsplikten. Mens formålet med bestemmelsene om fritak fra vitneplikt er å beskytte vitnet, er formålet med reglene om forbud mot vitneprov ikke å beskytte den som er pålagt taushetsplikt, men å sikre at opplysninger om nærmere bestemte forhold ikke kommer ut. Siden reglene om forbud mot vitneprov er gitt for å sikre at nærmere bestemte opplysninger ikke kommer ut, må dokumenter som inneholder opplysninger som det er forbudt å motta vitneprov om, nektes fremlagt uten hensyn til hvem som besitter dokumentet, se Rt-1970-831, Rt-1973-1086, Rt-1986-1149, Rt-1996-1101 og Rt-1998-83.
Lagmannsretten har etter dette bygd på en uriktig tolking av tvistemålsloven §250 første ledd, jf. §205, og lagmannsrettens kjennelse må derfor oppheves.
Etter det syn kjæremålsutvalget har på tolkingen av §250 første ledd, jf. §205, er det ikke nødvendig å gå inn på om den kjærende part kan anses å ha de dokumenter som hun er pålagt å fremlegge, i sin besittelse. Men selv om det for avgjørelsen av dette kjæremålet ikke er nødvendig å uttale seg om dette, finner utvalget grunn til å bemerke at lagmannsretten etter utvalgets syn går for langt når den legger til grunn at "legejournaler er dokumenter parten lett har tilgang til", og at de derfor må regnes for å være i partens besittelse "selv om de rent faktisk beror hos tredjemann".
Etter utvalgets oppfatning må det være en forutsetning for at det skal kunne gis pålegg om dokumentfremleggelse etter tvistemålsloven §250 første ledd eller §251 nr. 2, at den som kravet rettes mot, har rådighet over dokumentet. Verken overfor en part eller overfor tredjemann kan det gis pålegg om å fremskaffe dokumenter som vedkommende ikke har rådighet over, se f.eks. Rt-1994-932.
Kjæremålet har etter dette ført frem.
Den kjærende part har ikke nedlagt påstand om saksomkostninger i anledning av kjæremålet.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.