HR-1999-311 - Rt-1999-1027
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-06-09 |
| Publisert: | HR-1999-00311 - Rt-1999-1027 (233-99) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt videre kjæremål over forhørsrettens kjennelse om fortsatt varetektsfengsling. |
| Saksgang: | Halden forhørsrett 26.05.1999 - Borgarting lagmannsrett 01.06.1999 - Høyesterett HR-1999-00311, jnr. 319/1999 |
| Parter: | A mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Gjølstad, Coward, Rieber-Mohn |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, §174, §184, §388, Tolloven (1966) §15, §24, §60, §61, §66, Alkoholloven (1989) §10-1, §2-1 |
Saken gjelder varetektsfengsling.
Ved Halden forhørsretts kjennelse 28. april 1999 ble A, født xx.xx.1967, varetektsfengslet for to uker i medhold av straffeprosessloven §184 jf. §171 første ledd nr. 2. A var siktet for én overtredelse av hhv. alkoholloven §10-1 tredje ledd jf. første ledd jf. §2-1 og tolloven §66 jf. §61 jf. §60 jf. §24, §15 og tollovforskriftene pkt. 4.5.1. De straffbare forholdene bestod i ulovlig innførsel av 25 520 liter 96 % sprit i et vogntog den 12. april 1999.
Ved kjennelse av 12. mai 1999 forlenget Halden forhørsrett varetektsfengslingen med to uker. A påkjærte fengslingskjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som forkastet kjæremålet 14. mai 1999. A erklærte videre kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som 20. mai 1999 forkastet kjæremålet.
Ved fengslingsfristens utløp 26. mai 1999 begjærte politiet varetektsfengslingen forlenget med fire uker. Siktelsen mot A var nå utvidet til å omfatte ytterligere ett forhold, forsøk på ulovlig innførsel av alkohol, angivelig foretatt den 14. mars 1999. Halden forhørsrett avsa samme dag kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1967 - - - - - blir å holde i varetekt inntil annet bestemmes av retten eller påtalemyndigheten, men ikke ut over 4 uker, den 23.06.1999, kl 1500."
A påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som 1. juni 1999 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er anført å rette seg mot lagmannsrettens lovforståelse og saksbehandling, og det er i hovedsak gjort gjeldende:
Straffeprosessloven §171 første ledd nr. 2 forutsetter at det er en konkret og nærliggende mulighet for å forspille bevis, og at denne muligheten later til å ville bli benyttet av siktede. I denne saken er det ikke en gang pekt på en slik mulighet, og såvel forhørsrettens som lagmannsrettens lovforståelse er dermed uriktig. En konkretisering var enn mer nødvendig ettersom forhørsretten 12. mai 1999 begrenset fengslingstiden til to uker fordi sjåføren av vogntoget var løslatt 7. mai s.å. Det er videre uriktig å si at det har kommet til nye forhold i saken, ettersom opplysningene som påstås å knytte A til smugling 14. mars 1999, har vært kjent for politiet f.o.m. mars 1999. Det såkalte nye punktet i siktelsen vil under enhver omstendighet ikke være et hensyn som tilsier forlenget varetekt av siktede.
Lagmannsretten har også lagt feil forståelse av straffeprosessloven §174 til grunn. Det vises i denne forbindelse særlig til at A ikke blir gitt anledning til å forklare seg om sentrale forhold, og at hans næringsvirksomhet er sterkt skadelidende.
Lagmannsrettens avgjørelse er beheftet med saksbehandlingsfeil i form av mangelfull begrunnelse og manglende opplysning av saken. Det vises her til at det sentrale poeng i forhørsrettens avgjørelse var at det forelå et nytt punkt i siktelsen. Lagmannsretten har unnlatt å kommentere at dette poenget har mistet sin verdi, noe som innebærer at retten ikke kan ha vurdert saksforholdet på en betryggende måte. Det er heller ikke mulig å se om lagmannsretten har basert seg på en riktig lovforståelse. Lagmannsretten har i tillegg misforstått saksdokumentene og foretatt uheldige sammenblandinger av faktiske forhold i saken.
A har nedlagt slik påstand:
"Det nedlegges slik prinsipal påstand:
A løslates.
Det nedlegges slik subsidiær påstand:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder kjennelse avsagt av lagmannsretten etter kjæremål, og at utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Utvalget kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking.
Lagmannsretten har, som forhørsretten, funnet at vilkårene for varetektsfengsling etter straffeprosessloven §171 første ledd nr. 2 er tilstede. Loven krever her en nærliggende fare for at siktede vil forspille bevis, det er ikke tilstrekkelig at dette vil kunne skje, jf. Rt-1997-87. Lagmannsretten uttaler at det etter rettens vurdering er en "nærliggende fare for at siktede vil søke å påvirke vitner/samordne forklaringer om han løslates". Dette er også nærmere begrunnet av lagmannsretten. Det kan ikke oppstilles noe alminnelig krav om at retten konkret angir hvilken bevisforspillelsesfare som ligger til grunn for anvendelse av bestemmelsen, jf. Rt-1997-246. Lagmannsretten har blant annet pekt på at siktelsen var utvidet i forhold til det som var tilfelle da fengslingen ble forlenget 12. mai 1999, og utvalget finner kjennelsen tilstrekkelig begrunnet. Utvalget kan heller ikke se at den gir uttrykk for uriktig forståelse av bestemmelsen i straffeprosessloven §171 første ledd nr. 2.
Lagmannsretten har videre funnet at varetektsfengsling frem til 23. juni 1999 ikke kan anses som noe uforholdsmessig inngrep overfor siktede. Det fremgår at anførslene i støtteskrivet er vurdert. Heller ikke på dette punkt finner utvalget holdepunkter for at avgjørelsen bygger på uriktig lovtolking. Begrunnelsen er snau, men anses etter forholdene tilstrekkelig.
Så vidt skjønnes gjøres også gjeldende at det foreligger saksbehandlingsfeil ved at lagmannsretten har bygget på uriktig faktum. Uriktig faktum vil bare i meget begrenset utstrekning kunne anses som saksbehandlingsfeil, jf. Rt-1999-283 med videre henvisninger til praksis. Det forelå, som nevnt, et nytt siktelsespunkt i saken. Forholdet dreide seg ifølge siktelsen om forsøk på smugling av sprit fra Danmark via Sverige til Norge. Det kan være noe uklart hva lagmannsretten sikter til når den på dette punkt nevner forklaring avgitt av siktede til Enebakk lensmannskontor. Utvalget kan imidlertid ikke se at det foreligger noen vitterlig feil som kan ha vært avgjørende for vurderingen av fengslingsvilkårene.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Kjæremålet forkastes.