HR-1999-95-K - Rt-1999-308
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-02-17 |
| Publisert: | HR-1999-00095-K - Rt-1999-308 (75-99) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Familierett, Farskapssak, Gjenopptakelse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt videre kjæremål over byrettens beslutning om å innhente vevsprøve og blodprøve for å klargjøre slektskap i sak om gjenopptakelse. |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-1998-1563 - Høyesterett HR-1999-00095K, jnr 42/1999 |
| Parter: | A (advokatene Albrektsen & Risnes v/advokatfullmektig Anna-Marie Berg) mot B v/arvingene C og D (advokat Hallgeir Riisøen) |
| Forfatter: | Coward, Oftedal Broch, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §407, §412, §172, §180, §404, Barneloven (1981) §24 |
A har 26 september 1997 begjært gjenopptakelse av sak fra X byrett som 27 august 1975 frifant B for farskap til henne. Hun var da to år gammel. B døde på Y sykehus 4 mai 1995. Han etterlot seg to arvinger, C og D. Sykehuset har bevart vevsprøver, slik at det er mulig å foreta en DNA-analyse.
X byrett avsa 26 juni 1998 beslutning med slik slutning:
"I medhold av tvistemålsloven §412 annet ledd, jfr. barneloven §24 besluttes at det innhentes vevsprøve av avdøde B samt blodprøve av A og at det foretas DNA-analyse av prøvene for å klargjøre mulig slektskap."
C og D påkjærte byrettens beslutning til Gulating lagmannsrett, som 25 november 1998 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Byrettens beslutning oppheves.
2. Begjæringen om gjenopptagelse forkastes.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hun har anført at det foreligger feil rettsanvendelse fra lagmannsretten da den vurderte de forhold som ligger til grunn for kravet om gjenopptakelse. Det vises til plenumssakene fra 20 februar 1998 og til at saksforholdet i denne aktuelle saken ligger innenfor de grenser som det er vist til i forbindelse med saken i Rt-1997-413. I 1975 var ingen andre menn aktuelle som farskapskandidater, det ble ikke foretatt undersøkelser av partenes blod, barnets mor hadde i en tidligere sak opplyst at B var faren, og barnet har aldri hatt noen far, verken biologisk far eller adoptivfar. Hun har nå tilbudt blodprøve for DNA-test av seg selv. Moren har aldri fortalt at det kunne være andre som kunne være hennes far, hun har tvert i mot ved flere anledninger overfor hennes slektninger presentert B som far. Han har selv tatt initiativ til å komme i kontakt med barnet under oppveksten. I motsetning til i de tre plenumsavgjørelsene fra 20 februar 1998 står en overfor et krav fra barnet om gjenopptakelse, og det vises til at det biologiske prinsipp er gjennomgående i barnelovgivningen. Hennes mor har aldri villet medvirke til at farskap skulle fastslås. I denne saken er det ikke den som påstås å være far som bestrider at det er grunnlag for gjenopptakelse, men hans arvinger. Hensynet til at det biologiske farskap blir fastslått, må veie tyngre enn hensynet til arvingene. Det er nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens dom av 26. juni 1998 stadfestes.
2. A eller det offentlige tilkjennes sakens kostnader."
C og D har tatt til motmæle. De hevder at lagmannsrettens kjennelse er riktig, og henholder seg til det som er anført i tidligere prosesskrift, herunder at begjæringen er for sent fremsatt. Det anføres at lagmannsrettens rettsanvendelse er riktig når blodprøve med formål DNA-test avvises som nytt bevis i forhold til tvistemålslovens regler om gjenopptakelse. Den kjærende parts anførsel om at saksforholdet ligger innenfor de grenser som kjennelsen av 1997 satte, vedrører subsumsjonen, som Høyesterett er avskåret fra å prøve, jf tvistemålsloven §404. For øvrig er forholdet ikke av en slik karakter at det faller inn under unntaket, slik det må forstås etter plenumskjennelsen fra 20 februar 1998. De anførte momentene fra den kjærende part ble dels vurdert under saken i 1975, dels er det udokumenterte påstander om kontakt i ettertid samt ufullstendig gjengivelse av morens opplysninger om farskapet i en skilsmissesak forut for farskapssaken. Det medfører ikke noen rettslig distinksjon at det er barnet som begjærer gjenopptakelse, og hennes oppvekstvilkår og morens manglende medvirkning til å få fastslått farskapet har ikke betydning for de rettslige spørsmål saken reiser. De hensyn som begrunner strenge gjenopptakelsesregler, gjør seg også sterkt gjeldende for B's etterlatte.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. C og D tilkjennes saksomkostninger for alle retter."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og at utvalget da bare kan prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolkning, jf tvistemålsloven §404 første ledd. Kjæremålet, som er angitt å rette seg mot lagmannsrettens rettsanvendelse, angriper i stor grad rettens konkrete rettsanvendelse, som utvalget ikke kan prøve.
A har krevd gjenopptatt en farskapssak der B ble frifunnet for farskapet til henne. Kravet er begrunnet med at det foreligger nye bevis, jf tvistemålsloven §407 første ledd nr 6, ved adgangen til å foreta DNA-analyse av vevsprøver fra B, som nå er død, og av blodprøver fra henne selv, som hun nå tilbyr.
Lagmannsretten har tatt utgangspunkt i avgjørelsene av Høyesterett i plenum i Rt-1998-219, Rt-1998-238 og Rt-1998-243. Ut fra disse avgjørelsene uttaler retten at det at vi nå har den nye metoden som DNA-analysen utgjør, ikke alene er et nytt bevis i forhold til tvistemålsloven §407 første ledd nr 6; det "... vil være avhengig av at det allerede før undersøkelse er foretatt kan sies med adskillig visshet at resultatet av undersøkelsen åpenbart måtte ha ført til at saken hadde fått et annet utfall". Videre uttaler retten at temaet i forhold til tvistemålsloven §412 første ledd 2. punktum er "... om det er åpenbart at der ikke er den tilstrekkelige grad av forhåndsvisshet om at resultatet av en DNA-undersøkelse vil være slik at det åpenbart ville ha medført en annen avgjørelse". Det uttales også at lagmannsretten "... ikke (vil) tillegge det betydning i seg selv at denne begjæringen er fremsatt av barnet".
Utvalget kan ikke se at lagmannsretten her har bygd på noen uriktig tolkning av reglene i tvistemålsloven §407 første ledd nr 6 og §412 første ledd 2. punktum. Lagmannsrettens konkrete anvendelse av reglene kan utvalget som nevnt ikke prøve. Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjæremålsmotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger for alle instanser. Lagmannsretten viste til tvistemålsloven §180 annet ledd og §172 annet ledd, og tilkjente ikke saksomkostninger for byrett og lagmannsrett. Utvalget ser ikke grunn til å endre denne avgjørelsen, men mener at saksomkostninger må tilkjennes for utvalget. Beløpet settes til 2000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til B og C i fellesskap 2.000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.