HR-1999-81 - Rt-1999-1742

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1999-11-17
Publisert:	HR-1999-00081 - Rt-1999-1742 (411-99)
Stikkord:	(Landåssaken), Medierett, Strafferett, Ærekrenkelse, Oppreisningserstatning, Ytringsfrihet
Sammendrag:	Saken gjaldt krav om oppreisning etter at TV2 offentliggjorde både navn og bilder av en hjelpepleier som var siktet for drap på 10 pleiepasienter på et eldresenter. Høyesterett kom til at at TV2 AS ikke hadde overtrådt Straffeloven (1902) § 249 nr. 2, og at det følgelig ikke var grunnlag for å tilkjenne A oppreisning etter Skadeserstatningsloven (1969) § 3-6.
Saksgang:	Bergen byrett 26.05.1997 - Gulating lagmannsrett 08.10.1998 - Høyesterett HR-1999-00081, nr. 42/1999
Parter:	[A-kvinne] (advokat Tor Kjærvik - til prøve) mot TV2 AS (advokat Cato Schiøtz)
Forfatter:	Flock, Aasland, Aarbakke, Bruzelius, Smith
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §249, Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, Grunnloven (1814) §100, Fotografiloven (1960) §15, Åndsverkloven (1961) §45c, Straffeprosessloven (1981) §445, §446

Dommer Flock: Saken gjelder krav om oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-6 etter at TV2 offentliggjorde både navn og bilder av en hjelpepleier som var siktet for drap på 10 pleiepasienter på et eldresenter.

Nyhetssendingen i TV2 den 28. april 1995 klokken 18.30 ble introdusert slik:

«Siktet for 10 drap. 37 år gammel hjelpepleier ved Landås eldresenter arrestert i Ålesund.»

Det ble i nyhetsinnslaget som deretter fulgte opplyst at

«Den 37 år gamle hjelpepleieren, A ved Landås Menighets Eldresenter, ble i dag arrestert av politiet på Sunnmøre. Hun er siktet for 10 drap på pasienter ved sykehjemmet. Pågripelsen skjedde etter at politiet har etterforsket saken i nesten ett år.»

Deretter fulgte en reportasje hvor det ble vist et filmklipp av hjelpepleieren med blant annet disse ledsagende opplysninger:

«Det er snart ett år siden den 37 år gamle hjelpepleieren, A fra Landås i Bergen, var suspendert fra Landås Menighets Eldresenter på grunn av en rekke mistenkelige dødsfall. I 1993 døde 42 pasienter på sykehjemmet, dobbelt så mange som året før, og fylkeslegen anmeldte saken til Bergen politikammer. A har siden gått rundt med konstant frykt for det som i dag skjedde, at hun skulle bli pågrepet og siktet for drap.»

TV2 brukte deretter navn og film/bilde i forbindelse med sin fortsatte omtale av saken utover våren og sommeren 1995. Således ble As navn nevnt 159 ganger og et filmklipp hvor hun er vist, ble benyttet 39 ganger. Dette skjedde hyppigst de første par ukene etter 28. april.

A ble varetektsfengslet ved Bergen forhørsretts kjennelse 3. mai 1995. Hun ble løslatt 23. august samme år. Straffesaken mot henne ble henlagt etter bevisets stilling ved Riksadvokatens beslutning 20. november 1995. A er senere blitt tilkjent erstatning for lidt inntektstap og oppreisning fra staten med henholdsvis kr 80.000 og kr 500.000 etter bestemmelsene i straffeprosessloven §445 og §446.

A ble også identifisert ved bruk av navn og bilde i avisoppslag i Bergens Tidende om morgenen den 29. april 1995. Dette ble 2. mai beklaget av avisen som senere uten å erkjenne ansvar, har betalt henne

Side:1743

erstatning/oppreisning med kr 250.000. Bortsett fra dette tilfellet unnlot massemediene å omtale den mistenkte og senere siktede hjelpepleieren ved navn.

A gikk til søksmål mot TV2 AS for Bergen byrett og krevde oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-6.

Byretten avsa 26. mai 1997 dom med slik domsslutning:

«1. TV2 v/styrets formann tilpliktes å betale oppreisningserstatning til A med kr 450.000,- - kronerfirehundreogfemtitusen 0/00 - .

2. TV2 v/styrets formann tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige med kr 87.317, - - kroneråttisjutusentrehundreogsytten 0/00.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom.»

Etter anke fra TV2 AS avsa Gulating lagmannsrett 8. oktober 1998 dom med slik domsslutning:

«1. TV2 AS frifinnes.

2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.»

Lagmannsretten var ved behandlingen av saken satt med fire meddommere. Dommen ble avsagt under dissens idet to av de juridiske dommerne stemte for at TV2 AS ble pålagt ansvar for ikke-økonomisk skade etter skadeserstatningsloven §3-6. Mindretallet tok ikke stilling til beløpets størrelse, men bemerket at det ville ha tilkjent et vesentlig lavere beløp enn det som ble tilkjent av byretten.

Når det gjelder det nærmere saksforhold og partenes anførsler for byrett og lagmannsrett, viser jeg til de to dommene.

A har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen. For Høyesterett står saken både i faktisk og rettslig henseende i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten. I tilknytning til bevisførselen nevner jeg særskilt at det under ankeforhandlingen i Høyesterett ble avspilt i alt ca én times opptak av ulike nyhetsinnslag i TV2 om siktelsen mot A.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Den vedvarende identifisering av henne som den siktede i Landås-saken, ved bruk både av navn, film og bilde, utgjør en ærekrenkende beskyldning som er straffbar etter straffeloven §249 nr. 2. At denne paragrafen som følge av bestemmelsen om ytringsfrihet i Grunnloven §100 må tolkes restriktivt, kan ikke endre dette. Følgelig er det grunnlag i skadeserstatningsloven §3-6 for kravet om oppreisning.

Det bestrides at TV2 hadde noen aktverdig grunn til å identifisere henne i forbindelse med omtalen av Landås-saken. Det erkjennes at identifisering av en siktet rent unntaksvis kan være berettiget, f.eks for å unngå at mistanken rettes mot andre, men slike hensyn var ikke til stede i denne saken. Når TV2 likevel valgte å identifisere A, hadde dette sin årsak i at man ut fra konkurransehensyn var villig til å gå langt i retning av å tilfredsstille seernes nysgjerrighet.

TV2s bruk av navn, film og bilde var utilbørlig. Bedømmelsen av spørsmålet om utilbørlighet må bero på en helhetsvurdering hvor allmennhetens behov for slik informasjon må veies mot As meget sterke

Side:1744

interesse i å forbli anonym. Som enkeltkomponenter i denne vurderingen fremheves at

- ærekrenkelsene ble fremsatt gjennom en landsdekkende fjernsynskanal, med hyppige gjentakelser som etterlot et sterkt og varig inntrykk hos seerne,

- TV2s mange innslag hadde en form - blant annet ved at filmopptak av den siktede ble avspilt i «langsom kino» - som innebar at innslagene langt fra ga noen nøktern informasjon om den siktelsen som politiet hadde utferdiget,

- det filminnslag av A som ble benyttet i TV2s innslag, var tatt uten at hun visste det med skjult kamera mens hun befant seg på en åpen plass, og at publisering av filmen uten samtykke dermed var i strid med fotoloven §15 som senere er avløst av åndsverkloven §45c,

- allmennhetens interesse lå i å få nyhetsopplysninger om utviklingen - og derunder siktelsen - i Landås-saken og ikke i å få opplysninger om siktedes identitet,

- A på forhånd aldri hadde søkt offentlighet, og at retten til å være anonym er en grunnleggende rettighet,

- identifiseringen skjedde på et tidspunkt da domstolene ennå ikke hadde tatt stilling til styrken i mistanken mot A, og hvor risikoen for å kriminalisere en uskyldig var betydelig. I Landås-saken var dette momentet særlig fremtredende idet TV2 visste at den meget alvorlige siktelsen bygget på et usikkert grunnlag,

- skadevirkningene for henne har vært store og vedvarende, hun har til nå søkt 40 stillinger, men er fortsatt uten arbeide,

- identifiseringen skjedde i strid både med pressens egne regler, med den praksis som følges og som ble fulgt i Landås-saken, og med folks rettsbevissthet.

Vår rettslige situasjon kan i korthet oppsummeres slik: En siktet kan bare identifiseres ved navn og bilde når dette bringer informasjon som ikke vil komme frem ved en anonymisert gjengivelse av siktelsen, og som allmennheten har en beskyttelsesverdig interesse i å få tilgang til. Dette var ikke tilfelle i Landås-saken.

Bestemmelsen i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon - EMK - artikkel 10 innebærer at vernet om ytringsfriheten lett vil måtte gis prioritet i kollisjon med personverninteresser. I vår sak er det tale om å akseptere et lite og godt begrunnet unntak i ytringsfriheten på et område som ligger klart til side for de kritiske ytringer av samfunnsmessig eller politisk art som utgjør ytringsfrihetens kjerneområde. En dom på oppreisning vil således ikke representere noe brudd på EMK artikkel 10.

Ved utmåling av oppreisningsbeløpet må det legges avgjørende vekt på de momenter omkring krenkelsens art og omfang som også har betydning ved utilbørlighetsvurderingen i forhold til straffeloven §249 nr. 2. I tillegg påpekes blant annet at TV2s identifisering skjedde etter grundige overveielser, at man senere verken har benyttet muligheten til å revurdere eller å beklage det overgrep som ble begått, og at TV2s økonomi tilsier at beløpet bør være betydelig for å kunne ivareta nødvendige pønale og preventive hensyn. At A selv sto frem for offentligheten etter at hun var blitt renvasket ved Riksadvokatens beslutning om

Side:1745

henleggelse av straffesaken, var et resultat av at hun på forhånd var blitt identifisert av TV2. Denne omstendighet kan således ikke føre til noen reduksjon i oppreisningsbeløpet.

A har nedlagt slik påstand:

«1. TV2 AS dømmes til å betale erstatning for ikke økonomisk skade til A, begrenset oppad til kr 1.000.000,- med tillegg av 12 % rente av kr 450.000,- regnet fra 26. juli 1997.

2. TV2 AS dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten, TV2 AS, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Lagmannsretten har korrekt kommet til at TV2 ikke har overtrådt straffeloven §249 nr. 2, og at A dermed ikke kan kreve oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-6. I forhold til straffeloven §249 nr. 2 er det avgjørende at TV2s bruk av navn og bilde ikke var utilbørlig. Kravet om at denne bruken må ha en aktverdig grunn, har neppe noen selvstendig betydning ved siden av kravet om utilbørlighet. Ved vurderingen av dette vilkåret må det særlig legges vekt på at

- Landås-saken hadde en helt spesiell karakter,

- en offentliggjøring av navn og bilde på dette stadium i etterforskningen var i overensstemmelse med pressens etiske regler og at TV2s avgjørelse om identifisering ble tatt etter en grundig saksbehandling,

- TV2s rolle kun var å formidle informasjon om en siktelse som etter nesten ett års etterforskning måtte oppfattes å være basert på et fullt tilstrekkelig grunnlag,

- A allerede på forhånd var identifisert som den siktede i Landås-saken både i sitt nærmiljø og på sin tidligere arbeidsplass, og at TV2 hadde oppfattet hennes forsvarer dithen at hun selv var villig til å stå frem med navn,

- TV2s reportasjer - i motsetning til enkelte avisers mer spekulative dekning av saken - hadde et svært nøkternt innhold med en kritisk holdning til fylkeslege/påtalemyndighet og hvor både As forsvarere og andre som støttet henne ble gitt bred plass,

- filmopptak av A i hemmelighet på offentlig sted ikke var rettsstridig, og at dette under ingen omstendighet kan få betydning ved bedømmelsen i forhold til straffeloven §249 nr. 2 som bare rammer presentasjonsformen og ikke den måten opplysningene er skaffet til veie på.

Det fremgår av Høyesteretts dom i Rt-1979-1590 at kravet om utilbørlighet går lenger enn til at forholdet er kritikkverdig. Dommen i Rt-1986-1307, som gjaldt en legemsfornærmelse, er antakelig et grensetilfelle. Dommen viser at identifisering av siktede i en så alvorlig straffesak som vår må aksepteres i forhold til straffeloven §249 nr. 2. En motsatt løsning vil innebære et brudd på retten til ytringsfrihet, slik den er slått fast i EMK artikkel 10, jf. Den europeiske menneskerettighetsdomstols dom i saken Bladet Tromsø mot Norge (EMD-1999-21980).

Dersom Høyesterett kommer til at TV2 har overtrådt straffeloven §249 nr. 2, kan dette bare gjelde reportasjene frem til 3. mai 1995. På

Side:1746

dette tidspunkt ble det slått fast ved forhørsrettens grundige fengslingskjennelse at det forelå skjellig grunn til siktelse mot A, noe som i en sak av denne karakter i alle fall deretter måtte gi adgang til straffritt å offentliggjøre navn og bilde på den siktede. Det er dessuten all grunn til å gå ut fra at A da uansett ville ha blitt identifisert i flere riksdekkende massemedier. Tidsdifferansen tilbake til 28. april er så marginal at en overtredelse av straffeloven §249 nr. 2 i de mellomliggende dager ikke kan utløse noe krav om oppreisning.

Dersom det skal utmåles oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-6, må dette skje ved at retten anvender en differansebetraktning ved bedømmelsen av de påkjenninger som A ble utsatt for. Man må her gjøre fradrag for de belastninger som hun ville ha blitt påført selv om TV2 til enhver tid hadde holdt seg innenfor det som var tilbørlig i forhold til kravet i straffeloven §249 nr. 2. I tillegg kommer at de fleste momenter ved selve utilbørlighetsvurderingen også må tas i betraktning. Ikke minst gjelder det As egen medvirkning til det offentlighetens lys som etter hvert ble rettet mot hennes person.

TV2 AS har nedlagt slik påstand:

«1. Gulating lagmannsretts dom stadfestes.

2. TV2 AS tilkjennes saksomkostninger for Bergen byrett, Gulating lagmannsrett og Høyesterett.»

Jeg er i likhet med lagmannsrettens flertall kommet til at TV2 AS ikke har overtrådt straffeloven §249 nr. 2, og at det følgelig ikke er grunnlag for å tilkjenne A oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-6.

TV2s offentliggjøring av As navn og bilde førte til en opphetet debatt. Det ble fra enkelte hold - både i og utenfor pressekretser - gitt uttrykk for at offentliggjøringen var et alvorlig feilgrep, mens det fra andre hold ble gjort gjeldende at den var berettiget ut fra medienes informasjonsoppgave. På det politiske plan ble det i Stortinget fremmet forslag om å få utredet forbud mot offentliggjøring av navn og bilde på personer som er mistenkt eller siktet i kriminalsaker, jf Dok.nr.8:75 (1994-1995), Innst.S.nr.45 (1995-1996), Ot.prp.nr.55 (1997-1998) side 59 og Innst.O.nr.28 (1998-1999) side 17-18.

Den debatt som fant sted, knyttet seg imidlertid i det vesentlige til hvorvidt slik offentliggjøring måtte anses forsvarlig ut fra presseetikk og andre etiske normer. Her vil det, som debatten har vist, være plass for ulike syn. Det vår sak gjelder, er om TV 2 overtrådte den strafferettslig sanksjonerte norm i straffeloven §249 nr. 2 ved offentliggjøringen.

Jeg nevner først at TV2s opplysning om at A var siktet for 10 drap begått ved Landås Menighets Eldresenter, må anses for å representere en ærekrenkende beskyldning, jf. dommen i Rt-1979-807. Det følger videre av denne dommen at den som på denne måten har referert en siktelse, fører sannhetsbevis etter straffeloven §249 nr. 1 når han påviser at referatet er riktig. Den omstendighet at det senere viser seg at siktelsen ikke kan belegges med tilstrekkelige fellende bevis, innebærer således ikke at beskyldningen blir usann.

As krav på oppreisning for ikke-økonomisk skade bygger på bestemmelsen i skadeserstatningsloven §3-6 første ledd 2. punktum. Vilkårene for å pålegge TV2 et ansvar for kravet fremgår av første

Side:1747

punktum i denne paragrafen. Bestemmelsen retter seg mot den som har krenket en annens ære, og må forstås slik at den knytter seg til straffelovens regler om ærekrenkelser. For sanne ærekrenkelser fremgår vilkårene for oppreisning da av straffeloven §249 nr. 2. Noe annet grunnlag for kravet om oppreisning foreligger ikke. Jeg finner grunn til å fremheve at dersom straffeloven §249 nr. 2 er overtrådt, vil overtredelsen ikke bare være erstatningsbetingende, men i prinsippet også straffbar, selv om det ikke er spørsmål om straff i den foreliggende sak.

Straffeloven §249 nr. 2 oppstiller to alternative vilkår for straff: En sann ærekrenkende beskyldning er straffbar dersom den er fremsatt uten at det var noen aktverdig grunn til det eller dersom beskyldningen ellers på grunn av formen, måten den er fremsatt på eller andre grunner er utilbørlig. I dommen i Rt-1986-1307 uttaler førstvoterende at spørsmålene om aktverdig grunn og om utilbørlighet har nær sammenheng, og at det må skje en totalvurdering av - på den ene side - de interesser identifiseringen kunne tjene og - på den annen side - belastningen for den som blir identifisert. Jeg ser det slik at utilbørlighetsvurderingen vil være den sentrale, og at spørsmålet om aktverdig grunn her inngår som et ikke uvesentlig element.

Jeg er i likhet med den samlete lagmannsrett kommet til at TV2 hadde aktverdig grunn til å formidle videre til sine seere nyheten om at A var pågrepet og siktet for 10 drap, og deretter i dagene og ukene som fulgte å lage reportasjer om saken som på ny ga opplysninger om hvem som var siktet. Dette skjedde som et naturlig ledd i TV2s nyhetsformidling som har en sentral plass i denne fjernsynskanalens totale tilbud til seerne.

A har for Høyesterett gjort gjeldende at TV2, som en relativt nyetablert tv-kanal, i et forsøk på å «vinne nyhetskrigen» var villig til å strekke seg langt i å tilfredsstille seernes nysgjerrighet. Jeg bemerker til dette at mistanken om at de mange dødsfall ved Landås Menighets Eldresenter delvis hadde sin bakgrunn i alvorlige straffbare handlinger, på dette tidspunkt hadde vært nyhetsstoff i massemediene i nesten ett år. Opplysningene om pågripelsen og siktelsen mot A var på denne bakgrunn en naturlig oppfølging i forhold til den usikkerhet og det behov for avklaring som mange hadde. Spørsmålet om dette likevel kunne vært gjort på en for A mindre belastende måte, hører etter min mening naturlig sammen med den vurdering av spørsmålet om utilbørlighet som jeg nå går over til.

TV2 har fremhevet at innholdet i reportasjene hele tiden var nøkternt og saklig, og at As advokater og andre som støttet henne, ble gitt bred plass for sine synspunkter. Jeg er enig i denne karakteristikken, og også i at andre massemedier som ikke identifiserte A, i det samme tidsrommet til dels hadde reportasjer om Landås-saken av en langt mer spekulativ karakter. Det spørsmål saken gjelder, er derfor - med ett unntak som jeg kommer tilbake til - bare om TV2s identifisering av A, ved bruk av navn og bilde fra det tidspunkt hun var pågrepet og siktet, representerer en utilbørlig krenkelse overfor henne.

Jeg finner det naturlig å ta utgangspunkt i Høyesteretts dom i Rt-1979-807 hvor det uttales at det både hos oss og i våre naboland fra lang tid tilbake har vært vanlig at pressen har omtalt påtalemyndighetens

Side:1748

siktelser i straffesaker, og at siktedes navn har vært angitt når dette har vært funnet å være av interesse. I dommen fremholdes at allmennhetens interesser i det alt overveiende antall tilfeller vil være tilfredsstillet ved en opplysning om selve siktelsen, uten angivelse av siktedes navn, og at det er all grunn til å vise stor tilbakeholdenhet med å nevne navn. Det samme år, i Rt-1979-1590, fant Høyesterett det kritikkverdig å nevne navn i forbindelse med betegnelsen «storheleren» ved avisomtale av en sak om økonomiske transaksjoner mellom innsatte i Oslo kretsfengsel. Til tross for dette var det ikke tilstrekkelig grunnlag for å karakterisere beskyldningen som utilbørlig. Dette synspunkt støttes i den dom som er gjengitt i Rt-1986-1307, hvor det gis uttrykk for at uttrykket «utilbørlig» viser at det skal meget til for at straffeloven 249 nr. 2 kan komme til anvendelse.

Når det gjelder oppfatningen i juridisk teori, viser jeg til Andenæs og Bratholm, Spesiell strafferett, 3. utg., side 216, hvor det uttales at det først og fremst er i saker som gjelder mer alvorlige straffbare handlinger, eller hvor det ellers foreligger særlige omstendigheter, at det kan være berettiget å oppgi siktedes navn.

At dette syn også har preget pressens praksis, fremgår av NOU 1996:12 Medieombud side 62, hvor det som en begrunnelse for at pressen i noen saker bruker navn og bilde, nevnes at dette kan skje ved særlig grove lovbrudd, f.eks i enkelte drapssaker.

I vår sak har begge parter angitt en lang rekke momenter til støtte for sitt syn. Avgjørende for meg er alvoret i og karakteren av de straffbare handlinger som siktelsen gjelder. Det er tale om en sak av helt sjeldne dimensjoner; siktelsen gjaldt 10 drap. Drapene skulle ha skjedd mens siktede var i arbeide som hjelpepleier på et eldresenter, og dermed innenfor en virksomhet som berører svært mange mennesker og som i høy grad både har vært og bør være gjenstand for offentlighetens oppmerksomhet.

Disse omstendigheter taler med styrke for at identifikasjonen av den siktede ikke representerer noen utilbørlig beskyldning som rammes av straffeloven §249 nr. 2. Jeg tilføyer at det jeg allerede har nevnt om innholdet og karakteren av TV2s nyhetsinnslag, og den betydelige offentlige oppmerksomhet som allerede på forhånd var rettet mot politiets etterforskning av dødsfallene ved eldresenteret, begge deler er omstendigheter som støtter dette syn.

Det er under prosedyren for Høyesterett rettet oppmerksomhet mot det tidspunkt TV2 valgte å gå ut med opplysninger om As identitet. Jeg er enig i at det ved utilbørlighetsvurderingen kan ha betydning hvilket tidspunkt under etterforskningen eller strafforfølgningen den offentlige omtale av gjerningsmannen har skjedd. Således er det stor forskjell på omtale av en person som er mistenkt for en straffbar handling, og av den som ved endelig dom er funnet skyldig. I vår sak skjedde omtalen i et mellomstadium: A, som tidligere hadde vært mistenkt for drapene, var kort tid i forveien blitt siktet i forbindelse med at ransaking var besluttet av forhørsretten etter bestemmelsene i straffeprosessloven kapittel 15. Hun var i tillegg pågrepet med henblikk på varetektsfengsling. I dette tilfellet kom forhørsretten få dager senere til at det var skjellig grunn til mistanke og avsa kjennelse om varetektsfengsling for 12 uker. Med det innhold siktelsen i denne saken hadde, er det min oppfatning at det

Side:1749

heller ikke før forhørsrettens kjennelse var utilbørlig å offentliggjøre den siktede As identitet.

TV2 har erkjent at bruken av «sakte film» ved presentasjonen av det filmopptak som i hemmelighet var gjort av A, medførte en unødvendig dramatisering. Filmopptaket var tatt fra et parkert kjøretøy og viste A i en helt dagligdags situasjon der hun med bæreposer på åpen gate var på vei mot og inn i en parkert bil. Selv om TV2s opptak og senere bruk av filmen skulle være i strid med regler i daværende fotolov og nåværende åndsverklov - noe jeg ikke finner grunn til å ta stilling til - er ikke dette forhold som i vår sak kan få noen avgjørende betydning ved utilbørlighetsvurderingen etter straffeloven §249 nr. 2.

Etter dette blir min konklusjon at A ikke kan gis medhold i sitt krav på oppreisning. Lagmannsrettens dom blir dermed å stadfeste.

Anken har vært forgjeves. Saken gjelder et prinsipielt spørsmål om massemedienes bruk av navn og bilde i kriminalreportasjen, og hvor de tidligere instanser - til dels under dissens - har kommet til forskjellige resultater. Lagmannsretten fant at hver part burde bære sine egne saksomkostninger både for byrett og lagmannsrett. Jeg er enig i denne avgjørelsen og finner at dette også bør bli resultatet hva angår saksomkostningene for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Aasland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Aarbakke: Likeså.

Dommer Bruzelius: Likeså.

Justitiarius Smith: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.