Rt-1986-1307

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1986-12-09
Publisert:	Rt-1986-1307 (440-86)
Stikkord:	Ærekrenkelse
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 9. desember 1986 i l.nr. 183 B/1986
Parter:	A (advokat Ove Andersen - til prøve) mot 1. Verdens Gang A/S v/styrets formann, 2. B (advokat Annæus Schjødt).
Forfatter:	Sinding-Larsen, Halvorsen, Holmøy, Michelsen
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §229, §228

Dommer Sinding-Larsen: Den 8. og 9. november 1984 behandlet Agder lagmannsrett straffesak mot A som var satt under tiltale for overtredelse av straffeloven §229. Grunnlaget for tiltalen var at han 30. desember 1983 skulle ha slått C i ansiktet og bitt av ham en del av høyre øre. Lagretten svarte nei på spørsmålet om legemsbeskadigelse, men ja på subsidiært hovedspørsmål og tilleggsspørsmål om legemsfornærmelse med skadefølge. A ble etter dette den 9. november 1984 dømt etter straffeloven §228 første og annet ledd til fengsel i 45 dager hvorav 24 dager ble gjort betinget.

Saken mot A ble første gang omtalt i Verdens Gang den 2. januar 1984, men da uten at han var navngitt. Den 9. november 1984 hadde avisen et stort oppslag på side 1 og side 9 på grunnlag av det som var fremkommet på hovedforhandlingens første dag. På side 9 var det et fotografi av A, som var navngitt både i billedteksten og ellers i artikkelen. Også hans nasjonalitet og stilling var oppgitt. Dommen ble omtalt 12. november uten at det var angitt at det straffbare forhold var nedsubsumert fra legemsbeskadigelse til legemsfornærmelse, og at fengselsstraffen delvis var gjort betinget.

A fant oppslaget den 9. november 1984 ærekrenkende. Selv om det ikke inneholdt vesentlige feil, mente han ærekrenkelsen var straffbar idet den savnet aktverdig grunn og måtte anses utilbørlig, jfr. straffeloven §249 nr. 2. Ved stevning av 26. april 1985 reiste han privat straffesak mot Verdens Gang og mot avisens ansvarlige redaktør. Det ble påstått straff og oppreisning.

Oslo byrett avsa den 30. januar 1986 dom med slik domsslutning:

«1. B og Verdens Gang A/S frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for byretten, viser jeg til byrettens domsgrunner.

A har påanket byrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen. Anken omfatter ikke frifinnelsen av Verdens Gang A/S for påstand om straff.

Den ankende part har i det vesentlige gjort gjeldende det samme som for byretten, men har for Høyesterett subsidiært anført at redaktørens forhold under enhver omstendighet rammes av straffeloven §431 første ledd. Anførslene er ellers i hovedtrekk:

Det hevdes ikke at VGs omtale av saken er usann, selv om den er upresis og preget av at avisen har lagt størst vekt på sakens underholdningsverdi. Avisens oppslag rammes av straffeloven §249 nr. 2 som utilbørlig på grunn av det meget store oppslag sammen med bruk av navn og fotografi. Store overskrifter og et fotografi av fornærmede i retten opptok det meste av avisens førsteside. Fra førstesiden var det henvist til side 9 hvor det også var stor overskrift og et fotografi av A. Det var ikke slike særegne forhold ved saken at det var berettiget med et oppslag av denne art. Omtalen var meget belastende for A og egnet til å utsette ham for tap av den tillit han trengte i sitt virke som ridelærer.

Det dreier seg om referat fra et åpent rettsmøte, men likevel ikke om seriøs nyhetsformidling. Avisen har lagt størst vekt på underholdningsverdien. VGs oppslag er utilbørlig på grunn av formen og den måte den ærekrenkende omtale er skjedd på. Oppslaget og bruken av navn og bilde står ikke i noe forhold til nyhetsverdien. Bruk av fotografi var ellers i strid med fotografiloven §15. Det må kunne legges vekt på den nye bestemmelse i domstolloven §131a. Den var riktignok ikke trådt i kraft, men det prinsipielle syn som ligger bak bestemmelsen, måtte gjelde også tidligere.

Det må ses hen til den helt unødvendige omtale av forholdet mellom A og C og til uttrykk som for eksempel «hestemafia». I helhetsbildet må det telle med at VGs senere omtale av dommen var ufullstendig.

Det straffbare forhold er i seg selv ikke særlig alvorlig. Det savner aktverdig grunn når A er stilt til skue for offentligheten slik som det her er skjedd.

Det er en feil når byretten har lagt vekt på at A gjennom omtale i lokalpressen kunne identifiseres i sitt eget miljø. Lokalpressen hadde verken brukt navn eller fotografi. Omtalen kunne nok gi grunnlag for å identifisere A, men en slik identifikasjon i eget miljø vil være det normale i straffesaker som behandles i åpent rettsmøte. Også den som kan identifiseres i sitt eget miljø, må ha krav på anonymitet utenfor dette.

Det er ikke grunnlag for VGs anførsel om at det var nødvendig å offentliggjøre navnet for at det ikke skulle oppstå forvekslinger.

Etter den ankende parts mening må Høyesterett kunne avsi ny fellende dom i saken, jfr. §362 annet ledd i straffeprosessloven av 1981.

Høyesterett må, om det avsies ny dom, også kunne pådømme det oppreisningskrav som er reist, jfr. straffeprosessloven §434 annet ledd.

Grunnlaget for oppreisningskravet er skadeserstatningsloven §3-6 første og annet ledd. Det foreligger riktignok ingen rettslig forklaring fra A om de følger omtalen har hatt for ham, men utmåling av oppreisning må kunne skje ut fra alminnelige prinsipper. Oppreisningsbeløpet bør fastsettes slik at det blir økonomisk følbart for avisen. Det bør legges vekt på at omtalen av straffesaken var dagens førstesideoppslag - det som skulle bære dagens salg. Det bør videre legges vekt på at avisen drives på forretningsmessig grunnlag og med betydelig overskudd.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt:

1. B dømmes til straff for overtredelse av straffeloven §247, jfr. §249, nr. 2, subsidiært for overtredelse av straffeloven §431, jfr. §247 og §249, nr. 2.

2. Verdens Gang A/S v/styrets formann og B dømmes en for begge og begge for en til å betale oppreisning til A begrenset oppad til kr. 100000,-.

Subsidiært:

Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.

I begge tilfeller:

A tilkjennes saksomkostninger for byretten og for Høyesterett.»

Ankemotpartene, Verdens Gang A/S og B, har i det vesentlige anført:

Pressen har referatrett når det gjelder straffesaker som behandles for åpne dører. Dette vil nødvendigvis måtte innebære et redusert injurievern for den tiltalte. Spørsmålet i denne sak er hvor grensen går mellom pressens referatrett og tiltaltes vern mot ærekrenkelser. Det er konflikt mellom to verneverdige interesser.

Ved straffeloven §249 nr. 2 er det gitt et vern også mot sanne ærekrenkelser. Etter ankemotpartenes syn skal det svært mye til før et riktig referat fra en straffesak skal kunne anses utilbørlig. Ordet «utilbørlig» viser at det skal meget til før §249 nr. 2 kan anvendes. De grunner som tilsier referatrett for pressen, må føre til at den terskel som oppstilles i §249 nr. 2, må forhøyes ytterligere.

Byretten har funnet at VGs referat fra rettssaken er balansert og riktig, men har reagert mot bruk av navn og fotografi. Dette er funnet kritikkverdig, men ikke utilbørlig og dermed straffbart. De ankende parter finner at forholdet heller ikke kan anses kritikkverdig. Det pekes på at det dreier seg om en aktuell sak, ikke om gamle synder som ble trukket frem, og at det gjaldt en person i moden alder som dessuten tidligere hadde vært i konflikt med straffeloven.

Det foreligger ikke lovbestemmelser eller rettspraksis som viser at bruk av fotografi i en situasjon som den foreliggende er rettsstridig. Lov om rett til fotografi §15 har unntak for tilfelle da bildet har aktuell og almen interesse. Saken gjelder for øvrig ikke overtredelse av denne loven. Den nye bestemmelsen i domstolsloven §131a om fotografering under forhandlingene i straffesaker var ikke trådt i kraft.

Når det gjelder bruk av navn, påpekes det at forvekslingsfare unngås når den tiltaltes navn angis. Dette har tellet med ved vurderingen i dette tilfelle.

Hvis Høyesterett skulle komme til at byretten har lagt en uriktig norm til grunn ved vurderingen av hva som kan anses utilbørlig, må resultatet bli at byrettens dom oppheves. Det er ikke grunnlag for å avsi ny dom.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«1. Anken forkastes.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for byretten og Høyesterett.»

Jeg er kommet til at anken må tas til følge.

Av VGs rettsreferat av 9. november 1983 fremgår at A hadde vært innblandet i et slagsmål og at han herunder hadde bitt en del av øret av sin motstander. Det er ingen uenighet mellom partene om at de opplysninger som er gitt om A's forhold, er av en slik art at straffeloven §247 kan komme til anvendelse. Partene er videre enige om at straffrihetsbestemmelsene i §249 nr. 1 kan anvendes idet avisens referat fra rettsmøtet i det vesentlige er riktig. Byretten har funnet at referatet stort sett er «korrekt og balansert i sitt innhold», og at avisen har gitt et tilnærmet sant referat av rettsforhandlingene. Jeg legger dette til grunn.

Den ærekrenkende omtale av A vil likevel være straffbar dersom den er skjedd uten aktverdig grunn, eller dersom den må anses utilbørlig på grunn av sin form eller måten den er fremsatt på, jfr. straffeloven §249 nr. 2.

Det dreier seg om referat fra et åpent rettsmøte. At pressen kan referere fra slike møter, er uten videre klart. Er referatet riktig, vil det være straffritt selv om det gjengir en tiltalebeslutning eller for eksempel en vitneforklaring som skulle vise seg å være uholdbar. Pressen ivaretar en viktig informasjonsoppgave ved å holde almenheten orientert om rettspleien og det som skjer i rettssalene. Selv om et rettsreferat har andre siktepunkter enn det rent informative, kan det vanskelig sies å være gitt uten aktverdig grunn. I utgangspunktet må det være pressens egen sak å vurdere hvilket stoff leseren er interessert i. Hensikten med å bringe stoffet kan imidlertid være et moment når det oppstår konflikt mellom pressens interesse i å tilfredsstille sine lesere og den enkeltes krav på personvern.

Ofte vil de implisertes identitet ikke være kjent utenfor en snever krets og almenheten heller ikke ha noe rimelig behov for å få vite hvem det dreier seg om. Pressen vil kunne dekke informasjonsbehovet uten å bruke navn, og navnebruk vil på den annen side kunne bety en betydelig og unødvendig tilleggsbelastning for den som rammes. Belastningen blir større når det også brukes bilder. Pressens organer er også selv klar over dette. I Presseforbundets «Vær varsom»-plakat heter det således: «Unngå bruk av navn og bilder i retts- og kriminalreportasjen hvis ikke sterke allmenne hensyn taler for det.»

Når navn brukes, innebærer det at ærekrenkelsen rettes mot den navngitte, og det blir spørsmål om dette er skjedd «uten aktverdig grunn». Det er anført at det i denne sak var behov for å angi navn for å unngå forvekslinger. Det er imidlertid ikke gitt konkrete holdepunkter for at det forelå en slik fare.

Spørsmålet om det forelå aktverdig grunn til å identifisere A ved bruk av navn og fotografi og spørsmålet om den måte hans forhold ble slått opp på, er utilbørlig, har nær sammenheng. Det må skje en totalvurdering av på den ene side de interesser fremgangsmåten kunne tjene, og på den annen side den belastning en slik fremgangsmåte betyr for den som det går ut over. Jeg er enig med ankemotpartene i at uttrykkene «uten aktverdig grunn» og «utilbørlig» viser at det skal meget til for at §249 nr. 2 skal komme til anvendelse, men bestemmelsen setter likevel en grense - også når det gjelder rettsreferater.

A's sak var hovedoppslag i VG for 9. november 1983. Overskrift om saken og et fotografi av fornærmede opptok praktisk talt hele førstesiden. På side 9 dominerte en overskrift «Tiltalt for øre-bitt» og et fotografi av A. Selv om referatet nok i det vesentlige var korrekt, kan det neppe være tvilsomt at omtalen av nettopp denne sak skjedde ut fra underholdningsverdien, og at dette preget fremstillingen. Jeg viser her til gjengivelse av artikkelen i byrettens dom.

Sett ut fra en ren strafferettslig synsvinkel var saken nokså triviell og fortjente neppe særlig oppmerksomhet. A var kommet i slagsmål, ble holdt fast og bet sin motstander i øret slik at en del av dette ble bitt av. Det som gjorde saken interessant, sett fra et journalistisk synspunkt - at en mann hadde bitt en del av øret av en annen - var samtidig en side ved saken som gjorde den kjedelig og belastende for A.

Oppslaget i VG var i høy grad egnet til å henlede allmennhetens oppmerksomhet på saken og på A's person. At saken ble omtalt i pressen på denne måten, gav den nok også en ny dimensjon. Den virket betydningsfull. A var ikke bare en som hadde bitt en annen i øret, men en som var omtalt i stort oppslag i landets mest utbredte avis som «ørebiter». De som ut fra lokalpressens omtale kunne slutte seg til eller gjette hvem det gjaldt, vil feste seg mer ved saken og huske den lenger. Og gjerningsmannen vil gjennom VGs oppslag bli kjent langt utenfor det miljø som ellers ville få kjennskap til saken. Selv om omtalen vil bli glemt etter kortere eller lengre tid, vil den være tyngende inntil dette er skjedd.

Et oppslag som er knyttet til en bestemt person som leseren kan gjøre seg kjent med gjennom fotografi og personlige opplysninger, vil bli mer konkret og personlig og kunne fange leserens interesse på en helt annen måte enn en anonymisert fremstilling. Dette leserhensyn kan imidlertid ikke tillegges særlig vekt når det kommer i konflikt med sterke personvernhensyn.

Når man sammenholder den belastning et oppslag som det foreliggende må antas å medføre, med de formål det kan tjene, finner jeg at en totalvurdering må føre til at oppslaget anses utilbørlig. Byretten har etter mitt syn lagt en for mild norm til grunn ved sin vurdering etter §249 nr. 2.

Jeg finner ikke at Høyesterett har grunnlag for å avsi ny dom. Blant annet mangler opplysninger om de subjektive straffbarhetsbetingelser for avisens redaktør. Byrettens dom med hovedforhandling må etter dette bli å oppheve. Høyesterett kan da heller ikke prøve oppreisningskravet.

Jeg finner at ankemotpartene bør dømmes til å betale saksomkostninger både for byretten og for Høyesterett. Ankemotpartene har på sin side krevd at den ankende part - uten hensyn til sakens utfall - skal erstatte utgiftene ved at deres prosessfullmektig hadde en forgjeves reise til X i forbindelse med et bevisopptak, der A, som skulle forklare seg, uteble uten varsel og uten gyldig grunn. Jeg finner at dette krav må tas til følge, jfr. tvistemålsloven §177, og gjør fradrag for disse utgifter i de omkostninger ankemotpartene skal betale.

Omkostningsbeløpet blir etter dette kr. 42000.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.

I saksomkostninger betaler B og Verdens Gang A/S, en for begge og begge for en, til A 42000 - førtitotusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts kjennelse.

Dommer Backer: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende.

Det avgjørende er her om den sanne beskyldning var «utilbørlig» fra avisens side, jfr. uttrykksmåten i straffeloven §249 nr. 2. Jeg er enig med førstvoterende - og byretten - i deres kritikk av at A's bilde ble inntatt og hans navn nevnt i den stort oppslåtte rettsreportasje fra hovedforhandlingen i straffesaken mot ham ved lagmannsretten. Dette virker hensynsløst. Det er alminnelig antatt at det uten hinder må være adgang til å identifisere tiltalte i større straffesaker eller saker som av andre grunner har stor offentlig interesse. Den foreliggende sak var ikke av denne karakter, selv om den gjaldt legemsbeskadigelse, og detaljen om avbiting av deler av et øre nok hadde en viss journalistisk interesse. Jeg kvier meg likevel i det lengste for å anse en sann rettsreportasje fra et åpent rettsmøte som straffbar. Ut fra en konkret vurdering kan jeg ikke se at det overtramp som har skjedd i denne sak, er så alvorlig at beskyldningen bør karakteriseres som utilbørlig og dermed straffbar. Når den sanne beskyldning ikke var utilbørlig, foreligger det heller ikke noen ærekrenkelse i forhold til skadeserstatningsloven §3-6.

Jeg stemmer etter dette for at anken forkastes. Saksomkostninger bør etter mitt skjønn ikke tilkjennes ankemotpartene utover de utgifter som var forbundet med den forgjeves reise til X.

Dommer Halvorsen: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Sinding-Larsen.

Dommerne Holmøy og Michelsen: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (byrettsdommer Anton Gammelgård med domsmenn): - - -

Retten legger følgende faktum til grunn:

Den 15. oktober 1984 ble saksøker av kst. statsadvokatfullmektig Harald Nilsen v/Agder statsadvokatembete tiltalt for overtredelse av straffeloven §229 første ledd, annet straffalternativ, med følgende gjerningsbeskrivelse:

«Ved fredag 30. desember 1983 ca kl. 20.30 på rideskolen på Y i X å ha slått C i ansiktet og bitt av ham en del av høyre øre, slik at han ble sykmeldt til 15. januar 1984.»

Den 8. november 1984 avsa Agder lagmannsrett dom i saken. Saksøker ble frifunnet for overtredelse av straffeloven §229 første ledd, annet straffalternativ, men dømt for overtredelse av straffeloven §228, første og annet ledd. Straffen ble satt til fengsel i 45 dager hvorav 21 dager ble gjort ubetinget. Resten ble gjort betinget med 2 års prøvetid.

Lagmannsretten har lagt følgende faktum til grunn:

«Den 30. desember 1983 kom fornærmede til - - - rideskole for å se etter sin kone, som oppholdt seg ved rideskolen for å stelle en hest de hadde oppstallet der.

Da han ikke fant sin kone i stallen gikk han inn på kjøkkenet i tiltaltes bopel hvor hans kone satt sammen med tiltalte og flere andre personer. Tiltalte hadde fått i oppdrag å selge hesten for fornærmedes kone, og hun var av tiltalte invitert inn på kjøkkenet for å diskutere et utkast til salgsavtale som tiltalte hadde utarbeidet. På kjøkkenbordet sto det øl og vin, og det ble drukket noe av dette. Tiltalte drakk 3-4 glass rødvin, men var ikke påvirket av hva han hadde drukket.

Fornærmede C ble irritert over å finne sin kone inne på kjøkkenet sammen med tiltalte. Han hadde i lengre tid vært misfornøyd med den måten tiltalte drev rideskolen, og hadde overfor en rekke personer gitt uttrykk for dette. Det var derfor fra tidligere et dårlig forhold mellom tiltalte og fornærmede C.

Da fornærmede leste kontraktutkastet uttalte han sin misnøye med dette. Tiltalte, som satt ved kjøkkenbordet, reiste seg nå og gikk bort til fornærmede for å vise ham ut av kjøkkenet. Det utviklet seg til basketak mellom dem. Fornærmede grep rundt tiltalte og låste armene hans langs siden for å passivisere ham. De falt også over ende på gulvet, med tiltalte underst. Under dette basketaket bet tiltalte fornærmede i høyre øre. Bittet var så kraftig at øreflippen og en del av ørebrusken ble bitt helt av.

Som følge av skaden har fornærmede måttet gjennomgått plastiske operasjoner, og har ligget på sykehus fra 4. til 12. januar og fra 8. til 13. februar 1984. Han var etter hendelsen sykmeldt til den 15. januar 1984. Han skal gjennomgå nye operasjoner for ytterligere å bedre den betydelige defekt han er påført på det ytre øre. Han har angitt å ha plager, ved at skaden gir smerter i øret i kulde og i sterk varme. Skaden vil etter fremlagte legeerklæringer gi varig mén, selv om den ikke får yrkesmessige konsekvenser.

Ved straffutmålingen har retten i straffskjerpende retning lagt vekt på at den skade som er påført fornærmede ikke er ubetydelig. Fornærmede hadde ved sitt forhold på forøvelsestidspunktet ikke gitt tiltalte noen foranledning til å angripe ham slik han gjorde, og den legemskrenkelse tiltalte er kjent skyldig i er relativt grov.

I formildende retning har retten tatt et visst hensyn til at fornærmede gjennom lengre tid har uttalt seg nedsettende om tiltalte til en flerhet av personer, og at tiltalte kan ha hatt grunn til å være irritert på fornærmede.

Saksomkostninger er ikke påstått og vil i medhold av straffeprosessloven §452, siste ledd ikke bli idømt.»

Episoden på rideskolen ble første gang omtalt av Verdens Gang mandag den 2. januar 1984. I avisomtalen som er tatt inn på side 9 heter det i overskriften:

«Bet øret av hesteselger.»

Fornærmede, C, ble intervjuet av Verdens Gangs medarbeider om episoden og det er tatt inn et bilde av fornærmede på samme side i avisen, men saksøkers navn er ikke nevnt i denne avisomtalen.

Da straffesaken mot saksøker kom opp til behandling ved Agder lagmannsrett den 8. november 1984 var Verdens Gangs medarbeidere til stede i retten og saken ble slått stort opp i avisen for fredag den 9. november 1984 på første og niende side.

På side 1 er det gjengitt et bilde fra rettssalen. På dette bilde er ikke saksøker med, men fornærmede og det skadede øret er innfelt.

Overskriften til bildet er følgende:

««Se, han bet øret av meg».»

Under bildet er det skrevet følgende:

«Lutter øre - Her kan dere se, han bet faktisk av meg øret, forklarte C (t.h.) for Agder lagmannsrett i går. Danske A står tiltalt for ørebittet, som skjedde i forbindelse med en krangel om salg av hest.»

På side 9 i avisen for samme dag er det tatt inn bilde både av saksøker, A og av fornærmede, C.

På denne siden har avisomtalen av saksforholdet fått følgende overskrift:

«Tiltalt for øre-bitt.»

Ellers har avisen skrevet slik om saksforholdet:

«Hestekrangelen endte med slåsskamp inne på kjøkkenet. Under basketaket bet danske A det høyre øret av C.

Det må være tillatt å si sin mening uten at øret blir bitt av. A var helt hysterisk, og jeg trodde faktisk han til og med slukte øret mitt, sa C i Agder lagmannsrett i går.

C tok imidlertid feil om den videre skjebne til øret.

Jeg fant øret under oppryddingen på kjøkkenet. Deretter kastet jeg det. At jeg bet av ham øret var bare noe som skjedde. Man biter jo ikke mennesker i øret, gjør man vel, spurte A i retten.

Tiltalt.

A møtte i går som tiltalt i lagmannsretten i Arendal. Tiltalen omfattet legemsbeskadigelse. C har hatt flere sykehusopphold, og vært sykmeldt i flere uker etter hestekrangelen.

A er dansk statsborger, men har siden 1982 vært ansatt som skolesjef ved rideskolen på Y utenfor X. C og hans kone har hatt sin hest til 40000 kroner på stallen.

C har hele tiden ment at A var udugelig.

«Hestemafia».

Du burde vært deponert til Danmark hvor du kommer fra, sa C en gang til A. Han sa i retten i går at A også var medlem av «hestemafian» på Y.

A har sabotert både hesten og oss. Han har ødelagt miljøet, men ingen har tort å stå opp og si ifra, sa C i retten.

A fikk langt bedre skussmål fra C's kone.

A har hele tiden vært klar over hvor dårlig likt han var av C.

C har hele tiden sjikanert meg både som person og som fagmann. Men jeg har aldri vært sint på ham. Jeg er meget lei for det som skjedde på kjøkkenet. Det var ikke meningen, sa A i sin forklaring.

Slagsmålet med påfølgende ørebiting oppsto en fredags-kveld på A's kjøkken. A hadde påtatt seg å selge C's hest. Da C fikk se den håndskrevne kontrakten, utbrøt han:

Denne kontrakten er ingenting verd.

Og dermed gikk det over i urent trav: slagsmålet var i gang.»

Den 12. november 1984 har Verdens Gang omtalt dommen mot saksøker et sted i avisen (sidenr. er ikke opplyst) med følgende overskrift:

«Fengsel for ørebiter.»

Ellers er det gitt følgende opplysninger:

«Rideskolesjefen som bet av øret til X-mannen C er dømt til 45 dager fengsel.

Dette er en sak som ikke er fri for humoristisk innslag. Den eneste som ikke har trukket på smilebåndet, er tiltalte. Han synes saken er ekkel, pinlig og flau, sa advokat Ove Andersen, som forsvarte den 35 år gamle danske rideskolesjefen.

Det var under en krangel mellom C som skulle selge hesten sin, og rideskolesjefen, at de to endte i et basketak på kjøkkenet til rideskolesjefen.

Slåsskampen endte med at dansken bet av øret til C.» - - -

Rettens merknader.

Etter de opplysninger som er lagt fram for retten finner den det bevist at den omtalen Verdens Gang den 2. januar 1984 har gitt av episoden på rideskolen den 30. desember 1983, i det alt vesentlige må være bygget på intervjuet med C. For denne omtalen har avisen et selvstendig ansvar, jfr. Høyesteretts kjennelse av 29. juni 1979 ( Rt-1979-807 flg.).

Avisomtalen er imidlertid ikke usann eller fordreid, og den kan derfor ikke være straffbar, jfr. straffeloven §249 nr. 1. Avisomtalen er heller ikke utilbørlig i form og innhold og heller ikke fremsatt uten aktverdig grunn. Følgelig er den heller ikke erstatningsbetinget. Under hovedforhandlingen er avisomtalen nevnt, men den er ikke gjort til tema for den foreliggende sak.

Avisens referat fra hovedforhandlingen i Agder lagmannsrett - tatt inn i Verdens Gang den 9. november 1984 - er etter rettens oppfatning stort sett korrekt og balansert i sitt innhold. Sammenholdt med premissene i lagmannsrettens dom synes avisens omtale av saksforholdet i store trekk å være i samsvar med de faktiske forhold og begge partene har kommet til orde. Retten finner det følgelig bevist at avisen har gitt et tilnærmet sant referat fra rettsforhandlingene - uten «fargelegging» eller «journalistisk vri», jfr. den foran nevnte kjennelse av Høyesterett, og det er derfor rettens oppfatning at innholdet i referatet er i samsvar med det som er vanlig ved slike reportasjer. Riktignok har omtalen av saken fått en humoristisk undertone. Avisen har vært morsom på saksøkerens bekostning, og retten kan godt forstå at saksøker har følt stort ubehag ved avisens bruk av navn og bilde og at han har følt seg uthengt. Men saken var jo nokså spesiell/egenartet, og i en sak av denne karakter måtte saksøker regne med at han ville bli omtalt på en eller annen måte.

Slik retten ser det var det imidlertid ikke nødvendig å krydre rettsreferatet med navn og bilde. Hensynet til avisens nyhetsformidling ville ha blitt tilstrekkelig ivaretatt uten at saksøker var navngitt og uten bruk av bilde. Etter rettens mening synes formålet med det store oppslaget og bruken av navn og bilde å ha hatt som særlig formål å gi avisen en ekstra salgsfremmende effekt.

Saksøkte har bl.a. gjort gjeldende at saksøkers stilling som rideskolesjef og hans arbeid med barn tilsa at avisen omtalte saken slik som den gjorde og at det også ble lagt vekt på at forveksling måtte unngås. Retten er ikke enig i at disse forhold tilsa bruken av navn og bilde i forbindelse med rettsreferatet, og peker i så måte på at det i følge avisenes interne retningslinjer for slik bruk, jfr. det som er nevnt foran, bare skal brukes navn og bilde når helt særlige forhold foreligger. Det er derfor rettens oppfatning at Verdens Gang's bruk av navn og bilde i dette tilfelle var kritikkverdig, men slik retten ser det kan det likevel ikke sies å være utilbørlig og uten aktverdig grunn eller på annen måte så sterkt klanderverdig at det rammes av straffeloven §247, jfr. §49 nr. 2, selv om det må innrømmes at avisen ved denne rettsreportasjen har befunnet seg i grenseområdet for en straffri reportasje.

Ved vurderingen av denne fokusering av saksøker har retten lagt vekt på at den omtalen av saksforholdet som flere aviser på Sørlandet hadde, på en nokså klar måte pekte ut saksøker som den skyldige for ørebitingen. Han var med andre ord identifisert ved disse avisers omtale av saken, og dermed var det i vide kretser i hans eget miljø klarlagt hvem saken dreide seg om. Dette er i og for seg ikke avgjørende for den foreliggende sak. Enhver som fremsetter ærekrenkelser må selv bære ansvaret for det de gjør. Men når Verdens Gang's omtale av saken med bruk av navn og bilde bare er en nærmere presisering av hvem saken gjelder, kan det likevel ikke tillegges avgjørende betydning utover at avisen - som følge av sin store utbredelse - har «lagt sten til byrden» for saksøker. Hvilken skadeeffekt dette har hatt i tillegg til de øvrige avisers omtale av saken, er det vanskelig å ha noen mening om. Folk flest hefter seg neppe særlig lenge med opplysninger om hvem saksøker var i andre steder av landet enn der hvor saksøker bor og arbeider.

På bakgrunn av det anførte er det derfor rettens oppfatning av saksøkte må bli å frifinne for kravet om straff. - - -