HR-1999-72 - Rt-1999-1541
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-10-27 |
| Publisert: | HR-1999-00072 - Rt-1999-1541 (372-99) |
| Stikkord: | Strafferett, Medierett, Ærekrenkelse, Oppreisning, Ytringsfrihet |
| Sammendrag: | Saken gjaldt krav på erstatning (oppreisning) for påståtte ærekrenkelser i pressen. Spørsmålet var om Dagbladets oppslag om politivold var egnet til å krenke As æresfølelse, jf. Straffeloven (1902) § 246, og hans omdømme, jf. Straffeloven (1902) § 247.
Høyesterett kom etter en totalvurdering, med en viss tvil, til at Dagbladets oppslag var utilbørlig overfor A og således rettsstridige. Vilkårene for oppreisningserstatning var til stede, først og fremst på grunnlag av at As omdømme var krenket, jf. Straffeloven (1902) § 247, og fastsatte oppreisningen til kr 100.000. |
| Saksgang: | Oslo byrett 16.05.1997 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-2525 - Høyesterett HR-1999-00072, nr. 378/1998 |
| Parter: | [A-mann] (advokat Steinar Winther Christensen) mot Dagbladet AS (advokat Hans Stenberg-Nilsen) og Dagbladet AS mot [A-mann] |
| Forfatter: | Oftedal Broch, Flock, Kst dommer Krüger, Bruzelius, Lund |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §247, Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, Grunnloven (1814) §100, §246, §249, Åndsverkloven (1961) §45c, Menneskerettsloven EMKN (1999) §2 |
Dommer Oftedal Broch: Saken gjelder krav på erstatning (oppreisning) etter skadeserstatningsloven §3-6 for påståtte ærekrenkelser i pressen.
Side:1542
Natten mellom 12. og 13. juni 1994 ble en person pågrepet av politiet i Storo-krysset i Oslo mistenkt for promillekjøring med stjålet lastebil. Dagbladet omtalte hendelsen i avisen 13. juni. Jeg siterer overskriften og ingressen:
«AMOK MED LASTEBIL
En 35 år gammel mann gikk amok i fylla med lastebil i Oslo sentrum ved 23-tiden i går kveld. Da han ble stoppet av politiet første gang, brøytet han bort en Mercedes og tok flukten. Etter en kort biljakt ble han innhentet og stoppet av tre patruljebiler.»
En del av pågripelsen ble videofilmet av en amatørfotograf, som solgte videoen til Dagbladet. De oppslag som deretter fulgte, er referert slik i lagmannsrettens dom:
«Seks dager etter pågripelsen, lørdag 18 juni 1994, hadde Dagbladet et oppslag på førstesiden som nesten dekket hele siden. Overskriften lyder:
«HER SLÅR POLITIET Dagbladet har videofilmen»
Teksten videre på forsiden er som følger:
«Med hendene låst i håndjern ble den 35 år gamle biltyven presset over autovernet. Deretter ble han slått i ryggen av en politimann, mens en annen satte kneet i hodet på ham med stor kraft. Pågripelsen skjedde på Storo i Oslo søndag kveld, og ble tatt opp på video av en amatørfotograf. Hendelsen blir nå etterforsket.»
Førstesiden inneholdt også to bilder. Det største viser A som står bøyd over arrestanten, med høyre arm hevet over ham klar til slag. Under bildet er det følgende tekst:
«SLÅR: Politimannen hever armen for å slå 35-åringen som henger med kroppen over autovernet.»
Det andre bildet som er mindre, viser arrestanten og fire politifolk, herunder A. Det har følgende tekst:
«PRESSER: Politiet løfter 35-åringen opp fra autovernet og rister hodet hans, før de på ny presser ham over autovernet.»
Inne i avisen er saken slått opp over to sider. Overskriften som går over begge sidene lyder:
«HER SLÅR POLITIET BILTYVEN»
Under denne overskriften er det inntatt en billedrekke fra filmen på i alt sju bilder som dekker noen få sekunder fra pågripelsen. Bildene har følgende ledsagende tekst:
Side:1543
«Bilde 1: (som tilsvarer det store bildet på forsiden):
Løfter: Her løfter politimannen bak på bildet høyre hånden - klar til slag.
Bilde 2: Slår: Mens 35-åringen ligger presset over autovernet med håndjern rundt håndleddene slår politimannen mot ryggen hans.
Bilde 3: Treffer: Polititjenestemannens høyre håndslag treffer gjerningsmannen i ryggpartiet.
Bilde 4: Spark: Politimannen nærmest kamera gjør seg klar til å sette kneet i 35-åringens hode.
Bilde 5: Kneet: Politimannen bøyer venstre kne, mens han løfter høyre bein mot gjerningsmannens hode.
Bilde 6: Hardt: Det høyre kneet til politimannen treffer 35-åringen så hard i hodet at hele overkroppen hans svinger bortover autovernet.
Bilde 7: Nytt slag: Bare sekunder etter at politimannen sparket 35-åringen i hodet med kneet, løfter han venstrearmen og slår mot fyllekjørerens hode.»
Det sjuende bildet er forstørret og dekker ca halve side 7. As ansikt er ikke sladdet. Det er omtvistet hvorvidt han kan gjenkjennes på bildet.
Den øvrige tekst på side 6 har slik overskrift med fremhevet skrift:
«Lagt i håndjern Slått i hodet
Med håndjern rundt håndleddene ble den 35 år gamle gjerningsmannen presset over autovernet, slått i ryggen av en politimann mens den annen satte kneet i hodet hans med stor kraft. Den voldelige pågripelsen av en bildesperado på Storo i Oslo søndag kveld ble videofilmet av en amatørfotograf.
Oslo politikammer har bedt det særskilte etterforskningsorganet om å granske saken. Dagbladet kan i dag som eneste avis bringe bildene fra pågripelsen som fant sted søndag 12. juni ved 23-tiden utenfor Storo i Oslo.
Biljakt
Pågripelsen var et resultat av en lang biljakt. 35-åringen gikk amok i fylla med en stjålet lastebil.
Etter å ha brøytet bort en annen bil, ble 35-åringen stanset og bedt om å komme ut av bilen. Han nektet, og ble dratt ut gjennom en vindusrute av polititjenestemennene på stedet. Da ankom amatørfotografen, som foreløpig ønsker å være anonym, åstedet. Han startet filmingen som kan være det første beviset på at politivold har funnet sted i Oslo.
Dette er hva filmen viser:
Påført håndjern holdes 35-åringen bøyd over autovernet i Storo-krysset av tre politimenn.
Slått i hodet
Politimannen bak fyllekjøreren holder 35-åringen nede med venstre hånd, mens han slår ham i ryggen med den andre hånden.
Like etterpå setter en av de andre polititjenestemennene (kneet i) 35-åringens hode med stor kraft. Deretter slår han 35-åringen i hode- eller nakkeregionen. I løpet av resten av det om lag 10 minutter lange videoopptaket ser vi gjentatte ganger at 35-åringen blir presset over autovernet med hodet mot asfalten.
Side:1544
En gang rister den ene politimannen kraftig på hodet hans, før han igjen bøyer fyllekjøreren over autovernet.
Etter en stund ankommer ambulansen, og legene prater med 35-åringen før han blir plassert i en politibil og kjørt vekk.
Etterforskes
Vi kan ikke kommentere saken. Straks Dagbladet fortalte oss om videofilmen, kontaktet jeg Det særskilte etterforskningsorganet (SEFO), og ba samtidig om at alle dokumenter i saken ble samlet inn, opplyser kriminalsjef Ellen Holager Andenæs ved Oslo politikammer."»
De følgende dagene fulgte Dagbladet opp historien:
Søndag 19. juni opplyser den pågrepne sjåføren at han vil anmelde saken, og han forklarer at han ble skadet. Dagbladet skriver med uthevet skrift:
«Biltyven pådro seg også trolig brist i to ribbein i sammenstøtet med politiet.»
To bilder fra videoen vises på nytt med undertitler «BLE SLÅTT» og «BLE SKADD» med tillegg av noe tekst. Det opplyses videre at saken nå skal etterforskes av SEFO.
Mandag 20. juni bragte Dagbladet et intervju med den pågrepne mannens forsvarer. Overskrift og ingress lyder:
«-Kan ikke kalles selvforsvar
Advokat Jon Christophersen raser mot politiets framstilling av overgrepene på Storo som selvforsvar. - Når fire politimenn står rundt en mann som er lagt i håndjern og er presset over autovernet, kan ikke politimennenes handlinger karakteriseres som selvforsvar, sier han.»
I teksten uttales følgende:
«Politiet har opplyst at 35-åringen var bevæpnet med kniv da han ble arrestert.
- Det er uinteressant i forhold til denne saken. På de tv-bildene vi har sett, og på amatørvideoen vises ingen kniv men det framkommer tydelig at 35-åringen er iført håndjern, sier Christophersen.»
Tirsdag 21. juni uttaler fotografen seg. Jeg gjengir overskrift og ingress.
«- RYSTET OVER VOLDSBRUKEN
Amatørfotografen som filmet den omstridte pågripelsen av en biltyv på Storo 12. juni, gjorde det fordi han reagerte på politiets framgangsmåte. - Jeg ble rystet over hvor voldelige tjenestemennene var, sier filmfotografen til Dagbladet.»
Også her nevnes kniven:
«Så ingen kniv
Politiet hevder at de tok mannen hardt fordi de fryktet at han var bevæpnet med en kniv.
- Jeg sto sju meter fra lastebilen, og verken så eller hørte noen prate om
Side:1545
kniv eller andre våpen. Men jeg kan selvfølgelig ikke utelukke at han hadde en kniv i hånda, sier fotografen.
Derimot mener han at den 35 år gamle biltyven uansett ikke kunne skade polititjenestemennene.
- Han lå framoverbøyd over autovernet, med tre polititjenestemenn rundt seg. Er det virkelig nødvendig å slå biltyven i ryggen, og seinere sparke ham i hodet med kneet? spør amatørfotografen.»
Onsdag 22. juni hadde Dagbladet sitt siste oppslag om saken. Her kommer politiførstebetjenten, som er ankende part i vår sak, og hans advokat til orde:
«- TRODDE HAN HADDE KNIV
Politiførstebetjenten som ble videofilmet da han slo en biltyv på Storo i Oslo, forklarer til Dagbladet at han fryktet at biltyven var bevæpnet med kniv. Hans advokat, Knut Gunnar Kolbræk, mener at pågripelsen ikke gir gjenstand for straffeforfølgning.
- Politiførstebetjenten så at det lå en tom knivslire på bakken foran autovernet. Dessuten la han merke til at gjerningsmannens høyre hånd var full av blod, forklarer advokat Knut Gunnar Kolbræk.
Kolbræk understreker at politimannen allerede hadde satt håndjern på biltyvens høyre hånd.
- Venstrehånden hadde han derimot skjult under kroppen. Politimannen slo mot biltyvens overarm for å paralysere muskulaturen, og på den måten få frigjort armen hans, opplyser Kolbræk til Dagbladet.
Etter at pågripelsen var over, og biltyven hadde fått håndjern på begge hendene, fant polititjenestemennene kniven noen meter unna stedet hvor biltyven ble arrestert.
- Jeg kan ikke svare for hvordan de øvrige tjenestemennene oppførte seg, men etter min vurdering har politiførstebetjenten oppført seg akkurat slik han skal, understreker Kolbræk.
Etter at gjerningsmannen har fått håndjern rundt begge hendene, viser videoopptaket at politiførstebetjenten rister biltyven kraftig og presser ham på nytt over autovernet.
- Biltyven sparket kraftig bakover. Politimannen ristet ham litt, og ba han slutte med det. Litt seinere forsøkte biltyven å spytte politimannen i ansiktet. Da presset han ham på nytt over autovernet, framholder advokat Knut Gunnar Kolbræk.»
Som nevnt ble episoden etterforsket av SEFO. Dette endte med at SEFO innstilte på at saken skulle henlegges. Statsadvokatene i Eidsivating henla 15. august 1994 saken mot politiførstebetjent A, idet intet straffbart forhold ble ansett bevist. Også en av de andre polititjenestemennene hadde vært etterforsket. For denne polititjenestemannen, som tildelte den pågrepne knespark og slag med hånden, ble saken av statsadvokatene henlagt på grunn av bevisets stilling. Etter klage til Riksadvokaten ble henleggelsesgrunnen endret 27. januar 1995 til at intet straffbart forhold anses bevist. Dagbladet bragte ingen opplysning om henleggelsene.
TV 2 kjøpte videoopptaket fra Dagbladet 18. juni 1994, samme dag som avisen offentliggjorde bildene. Fjernsynskanalen viste deler av
Side:1546
filmen samme kveld. I nyhetssendingen kl. 18.30 ble opptaket sendt uten at hendelsesforløpet ble kommentert. I nyhetssendingen senere samme kveld ble samme innslag sendt, men nå med følgende tilføyelse:
«En politiavdelingssjef ved Oslo politikammer sier til TV 2 nå i kveld at biltyven var bevæpnet og at politimennnene handlet i selvforsvar.»
TV 2 fulgte opp saken også 19. juni, med følgende melding:
«Bildene som Dagbladet og TV 2 viste i går har vakt oppsikt. Men er dette politivold, eller er det nødvendig maktbruk for å pågripe en person politiet frykter bærer på en kniv. Ingen i politiet vil uttale seg om saken, siden politiets særskilte etterforskningsorgan er koblet inn. TV 2 har likevel fått vite om deler av politimennenes rapport om hendelsen, som ble skrevet før denne saken ble kjent. Slik oppfattet politiet hendelsesforløpet: Da filmingen pågår, har politiet ennå ikke fått kontroll over den 35 år gamle mannen. Han har bare håndjern rundt den ene hånden. Politiet har sett en knivslire, og kan ikke se 35-åringens venstre hånd, som han har presset inn i bukselinningen. Politimennene klarer ikke å bende opp armen, og politimannen bak slår derfor mot mannens overarm. Dette er i tråd med instruksen for maktbruk. Politifolkene får armen opp, og kniven faller ned på bakken foran den pågrepne. Politimannen med ryggen til, sparker denne kniven bort fra 35-åringen, for å få våpenet vekk. 35-åringen selv husker lite fra pågripelsen, men sier til Dagbladet i dag at han vil anmelde politimennene som arresterte ham, for voldsbruk.»
Samtidig med denne meldingen ble bilder fra amatørvideoen vist på ny.
Ved stevning 22. august 1995 til Oslo byrett saksøkte A Dagbladet og TV 2 med krav om erstatning (oppreisning) for ærekrenkelser. Oslo byrett avsa dom 16. mai 1997 med slik domsslutning:
«Ad kravet mot Dagbladet AS:
1. Dagbladet AS frifinnes.
2. Hver av partene bærer egne saksomkostninger.
Ad kravet mot TV 2 AS:
1. TV 2 frifinnes.
2. A dømmes til å betale til TV 2 AS v/styrets formann 45.489 -førtifemtusenfirehundreogåttini med tillegg av høyeste lovlige forsinkelsesrente som for tiden er 12 pst. p.a. regnet fra oppfyllelsesfristen til betaling skjer.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»
Byretten fant at oppslagene var ærekrenkende overfor A, men at de saksøkte ikke hadde opptrådt rettsstridig. Sentralt i byrettens vurdering var at det ikke i unødvendig grad var fokusert på den enkelte polititjenestemann og videre at det i liten grad var mulig å gjenkjenne den enkelte på bildene. Det var etter dette ikke grunnlag for erstatning etter skadeserstatningsloven §3-6.
A anket til Borgarting lagmannsrett. Senere ble anken mot TV 2 trukket, mens den ble opprettholdt mot Dagbladet. Lagmannsretten avsa 21. september 1998 dom med slik domsslutning:
Side:1547
«1. Dagbladet AS betaler til A 50.000 - femtitusen - kroner innen 2 - to - uker etter denne doms forkynnelse.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke hverken for lagmannsrett eller byrett.»
Lagmannsretten fant at avisoppslagene var ærekrenkende, og at Dagbladet hadde utvist uaktsomhet ved å unnlate å undersøke nærmere om voldsbruken var ulovlig. Endelig fant retten under tvil at ærekrenkelsene var rettsstridige. Lagmannsretten påla Dagbladet å betale oppreisning for ærekrenkelse etter straffeloven §246.
Begge parter har erklært anke til Høyesterett. A har anket over lagmannsrettens erstatningsutmåling. Dagbladet har anket over bevisvurderingen, rettsanvendelsen og dommen i sin helhet, dog slik at oppreisningsbeløpets størrelse aksepteres, dersom anken vedrørende ansvarsgrunnlaget ikke fører frem.
Det er for Høyesterett fremlagt to skriftlige erklæringer. A og 10 vitner er avhørt ved bevisopptak. Fem av vitnene er nye for Høyesterett. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten.
A har i det vesentlige gjort gjeldende:
Lagmannsrettens dom er i hovedtrekk korrekt når det gjelder vurderingen av Dagbladets oppslag. Disse var sterkt ærekrenkende. De inneholder flere feil, så som at sjåføren var påsatt håndjern på begge hender da han ble slått, og at han ble slått i hodet og i ryggen. For den alminnelige avisleser måtte det fremstå som klart at A anvendte vold langt utover det som var nødvendig. Det dreier seg med andre ord om en beskyldning om politivold. Dette er noe av det mest alvorlige en polititjenestemann kan utsettes for. I den foreliggende situasjon opptrådte A politimessig korrekt. Sjåføren hadde kniv på seg. Han hadde håndjern på høyre hånd, men venstre var fri. Politiet klarte ikke å få hånden hans bak på ryggen, derfor slo A mot venstre skulder for å lamme muskulaturen.
Ved ikke å undersøke hvorfor A opptrådte som han gjorde, og ved ikke å ta forbehold, opptrådte Dagbladets journalister uaktsomt. A kan gjenkjennes på bildene, og beskyldningene er derfor rettet mot ham. Beskyldningene er videre rettsstridige.
Det er ikke grunn til å anvende en særlig høy terskel ved vurderingen av om beskyldningene er ærekrenkende. Som politimann er A avhengig av å ha publikums tillit. Påstander om politivold er ødeleggende for denne tilliten. For reportasjen var det videre unødvendig å eksponere individuelle polititjenestemenn, bildene kunne ha vært sladdet eller personene gjort ugjenkjennelige på annet vis. Oppslagene var utilbørlige overfor A. Dessuten unnlot Dagbladet å korrigere sine oppslag etter hvert som nye opplysninger kom frem.
Lagmannsretten har tatt feil ved utmålingen av oppreisningsbeløpet. Oppreisning må utmåles slik at den virker preventivt for utgiver/eier. Utmålingen stemmer heller ikke med tidligere sammenlignbare saker. Etter lagmannsrettssaken sitter A igjen med et tap på kr 60.000 når det ses hen til lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse. Det er dessuten uriktig rettsanvendelse når lagmannsretten har pålagt Dagbladet å betale oppreisning bare etter straffeloven §246, ikke etter §247, noe lagmannsretten ikke har begrunnet. A har blitt hardt rammet
Side:1548
gjennom de fremsatte beskyldningene, og det oppreisningsbeløp som maksimalt kreves, er lavt stipulert.
A har nedlagt slik påstand:
«1. Dagbladet AS v/styrets formann dømmes til å betale oppreisningserstatning til A begrenset oppad til kr 300.000.
2. Dagbladet AS v/styrets formann dømmes til å betale sakens omkostninger for alle retter.»
Dagbladet har i det vesentlige gjort gjeldende:
Prinsipalt hevdes at det ikke foreligger ærekrenkende beskyldninger i saken. Det er i oppslaget ikke fremsatt noen konstaterende beskyldning om at A har utøvet politivold, og ingen av oppslagene er direkte rettet mot A. Oppslagene må ses i sammenheng. Ved hjelp av bildene fremlegges et bevismateriale som gjør leseren til et øyenvitne, og der avisen reiser spørsmål om det ved de avfotograferte hendelsene ble utøvet unødig makt, dvs. politivold. Offentliggjøring av et slikt billedmateriale er ut fra personvernhensyn undergitt begrensninger, jf. åndsverkloven §45c. Dagbladets bruk respekterer disse begrensningene.
Dersom oppslagene må ses som beskyldninger, slik byretten og lagmannsretten har lagt til grunn, gjøres det gjeldende at tilstrekkelig sannhetsbevis er ført for at det ved pågripelsen av sjåføren ble anvendt unødig makt. For det første viser bildene og filmen at sjåføren bokstavelig talt var overmannet og presset over autovernet da As slag falt. Dernest er det uklart hvilken rolle kniven har spilt. Iallfall var den aldri i sjåførens hånd, men falt ut av hans lomme på et eller annet tidspunkt. I tillegg til at A slo, sparket en annen politimann sjåføren i hode, hals eller skulder med kneet og slo ham også med hånden. I den inneklemte situasjon den pågrepne var i, er også dette unødig maktbruk. Endelig pågikk det uomtvistelig maktbruk i flere minutter etter at kniven lå på bakken og sjåføren var bragt under kontroll med begge hender festet i håndjern bak på ryggen. Han ble da «ristet» av A og holdt hardt ned mot autovernet helt til en tilkalt ambulanse kom. Også dette var maktbruk ut over det nødvendige.
Oppslagene kastet et kritisk lys på vesentlige samfunnsspørsmål, og ytringene kan ikke anses rettsstridige. Det ble ikke fokusert på den enkelte tjenestemann, og A var knapt gjenkjennelig på de nokså utydelige bildene. As navn ble aldri nevnt i Dagbladet. Oppslaget gjaldt under ingen omstendighet As personlige hederlighet eller lovlydighet, men en tjenestehandling han utførte offentlig. At det stilles spørsmål ved denne type tjenestehandlingers lovlighet ligger i sentrum av det ytringsfriheten skal beskytte og samtidig i ytterkant av personvernet. Det vises til Grunnloven §100 om ytringsfrihet og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon - EMK - artikkel 10.
Endelig opptrådte ikke Dagbladets medarbeidere uaktsomt. Tolkningen av bildene fra videoen var forsvarlig. Dagbladet forsøkte å få ytterligere informasjon fra politiet, som imidlertid ikke ville gi noen kommentar. At saken da slås opp ut fra tilgjengelig informasjon, må politiet bære risikoen for. At den pågrepne hadde kniv var helt ukjent for Dagbladet. Så vel billedbruk som tekst var nøye overveiet, og det forekom ikke overdrivelser eller blomstrende ordbruk i oppslagene. Det ble
Side:1549
overveiet å sladde bildene, men dette ble forkastet. Sladding er tveegget, det kan fremheve at det foregår noe ulovlig.
For det tilfelle at Høyesterett finner Dagbladet ansvarlig, henholder Dagbladet seg til lagmannsrettens erstatningsutmåling. Erstatningen har lagmannsretten fastsatt ut fra samtlige omstendigheter i saken, herunder at As navn ikke var brukt i oppslagene, at det var berettiget av Dagbladet å reise saken og at det var tvilsomt om oppslagene var rettsstridige.
Dagbladet har nedlagt slik påstand:
«1. Byrettens dom punkt 1 stadfestes.
2. A dømmes til å betale saksomkostninger til Dagbladet AS for byrett, lagmannsrett og Høyesterett med tillegg av høyeste lovlige forsinkelsesrente fra den fastsatte oppfyllelsesfrist til betaling skjer.»
Mitt syn på saken
Vilkårene for å tilkjenne oppreisning etter en påstått ærekrenkelse fremgår av skadeserstatningsloven §3-6. Bestemmelsens første ledd lyder slik:
«Den som har krenket en annens ære eller privatlivets fred, skal, så fremt han har vist uaktsomhet eller vilkårene for straff er til stede, yte erstatning for den lidte skade og slik erstatning for tap i fremtidig erverv som retten under hensyn til den utviste skyld og forholdene ellers finner rimelig. Han kan også pålegges å betale slik erstatning (oppreisning) for skade av ikke økonomisk art som retten finner rimelig.»
Annet ledd bestemmer blant annet at når krenkingen er forøvd i trykt skrift, kan eier eller utgiver pålegges slik oppreisning som retten finner rimelig.
Etter første ledd kreves at noen «har krenket en annens ære». I dette ligger at gjerningsbeskrivelsen i straffeloven §246 eller §247 objektivt sett er oppfylt. Videre er det fastslått i rettspraksis at utsagnene må være rettsstridige, og at dette begrepet har samme innhold i forhold til oppreisning som det har i straffebestemmelsene, jf. Rt-1994-174 med henvisning til tidligere avgjørelser. Dernest kreves at det enten har vært utvist uaktsomhet eller at vilkårene for straff er oppfylt.
Begge de tidligere retter har kommet til at oppslagene i Dagbladet objektivt sett var ærekrenkende i forhold til A. Jeg slutter meg til dette. Hovedoppslaget sto lørdag 18. juni 1994. Utgangspunktet for vurderingen må være hvordan en alminnelig avisleser forsto oppslaget sett samlet, det vil si bilder og tekst. Det må legges særlig vekt på overskrifter og ingresser.
Med 6 cm høye bokstaver er hovedteksten på side 1: «Her slår politiet». Under er et stort bilde av en politimann med hånden hevet til slag. Siden politiets bruk av makt - herunder slag - i seg selv ikke er noen sensasjon, forutsatt at det skjer innen lovlige rammer, gir allerede dette meget klart til kjenne at det må dreie seg om ulovlig voldsbruk. Inntrykket forsterkes av at det også opplyses at biltyven hadde «hendene låst i håndjern». Konklusjonen for den alminnelige avisleser må etter min mening klart være at det ved oppslaget på side 1 fremsettes en
Side:1550
beskyldning om en bastant bruk av ulovlig vold. Det står for meg som noe tvilsomt om eventuelle justeringer og forbehold inne i avisen overhodet ville vært tilstrekkelig til å motvirke karakteren av beskyldningen slik denne fremstår på side 1. Men i vårt tilfelle fortsetter beskyldningen ved oppslag over sidene 6 og 7, slik jeg tidligere har referert. Jeg viser til overskriftene: «Lagt i håndjern» - «Slått i hodet». I alt er det 9 bilder der A er med. Hvorvidt han kan gjenkjennes av andre, kommer jeg tilbake til.
Dagbladet har hevdet at hovedvekten må legges på bildene, og at teksten er en faktisk beskrivelse, ingen påstand om at volden var ulovlig. Tvert om tas det ifølge avisen forbehold i teksten på side 6, der det uttales at filmen «kan være det første beviset på at politivold har funnet sted i Oslo.»
Jeg er uenig i dette syn. Samlet sett etterlater oppslaget ingen tvil om at vi her står overfor urettmessig maktbruk. Den refererte setningen er ikke egnet til å gi oppslaget en annen karakter. I tillegg til at setningen i seg selv er tvetydig, er det et alt for svakt forbehold til å veie opp Dagbladets massive oppslag.
Spørsmålet er så om Dagbladets oppslag er egnet til å krenke ikke bare As æresfølelse, jf. straffeloven §246, men også hans omdømme, straffeloven §247.
As navn var ikke nevnt i oppslaget, og Dagbladet har opplyst - og jeg legger til grunn - at meningen med reportasjen var å fokusere på politivold generelt, ikke å henge ut enkeltpersoner innen politiet. Det er A som løfter hånden til slag på bildet på førstesiden og på tre av de syv bildene på side 6-7. Han skiller seg klart ut fra de andre tjenestemennene ved å ha mørk kjeledress, mens de andre har lyse politiskjorter, og han fremstår som den sentrale personen når bildene ses samlet. I likhet med lagmannsretten legger jeg til grunn at han kunne gjenkjennes på det største bildet - fargebildet - på side 7, og som følge av dette også på de andre bildene. Dette gjelder ikke bare av spesielt nærstående, slik Dagbladet har anført, men nokså generelt av folk som kjente ham. Lagmannsretten har på bakgrunn av vitneavhør funnet at han vil kunne gjenkjennes i politiet, på hjemstedet og i omgangskretsen. Jeg legger dette til grunn, og anser det da utvilsomt at det foreligger en beskyldning rettet mot A, som objektivt sett rammes av straffeloven §246 og §247.
Jeg finner videre at Dagbladet ikke har ført sannhetsbevis for beskyldningene. Det må legges til grunn at slagene fra tjenestemennene var rettet mot skulder og kropp for å passivisere sjåførens venstre arm, og at dette skjedde for eventuelt å forhindre at han skadet seg eller andre med kniv. Lagmannsretten konkluderer slik på dette punkt:
«Etter dette er det etter lagmannsrettens syn ikke holdepunkter for at den makt som ble utøvet var større enn det som var nødvendig for å få kontroll over den pågrepne. Heller ikke at mannen på ny ble lagt over autovernet og ristingen av ham, går ut over det som var forsvarlig handlemåte i den foreliggende situasjon.»
Jeg har ikke grunnlag for å avvike fra lagmannsrettens bevisvurdering. I likhet med lagmannsretten og byretten kan jeg for øvrig heller
Side:1551
ikke se at det er grunnlag for å anta at andre tjenestemenn enn A i dette tilfellet brukte urettmessig vold.
Så langt knytter det seg etter min mening ikke særlig tvil til vurderingen. Det prinsipielle - og viktige - spørsmål som saken reiser, er hvorvidt Dagbladet på tross av konstateringene ovenfor var berettiget til å gjengi bildene og kommentere dem slik det skjedde, ut fra den rett og plikt avisen har til å bringe nyheter og bidra til den offentlige debatt. Vi befinner oss her ved ytringsfrihetens kjerne. Særlig viktig er det at pressen fokuserer skarpt på mulig maktmisbruk og andre former for ulovligheter begått av personer som utøver offentlig myndighet. Slik rapportering har det felles trekk at dersom det viser seg ikke å foreligge ulovlige eller kritikkverdige forhold, løper pressen risikoen for å ha begått straffbare ærekrenkelser. Dermed oppstår spenningen mellom to grunnleggende rettigheter. På den ene siden ytringsfriheten vernet av Grunnloven §100 og av internasjonale avtaler slik som EMK artikkel 10. På den annen side personvernet, her uttrykt ved vernet om ære og omdømme i straffeloven §246 og §247.
Avveiningen mellom disse to rettigheter er en del av spørsmålet om oppslagene i denne saken var rettsstridige. Dette uttrykk har i lovmotiver vært beskrevet ved at uttalelsen må fremstå som utilbørlig, jf. NOU 1995:10 «Reformer innen injurielovgivningen» side 16 og Ot.prp.nr.37 (1938) side 3. En annen konkretisering følger av ordlyden i EMK artikkel 10, hvoretter ytringsfriheten bare kan være gjenstand for slike begrensninger «som er foreskrevet ved lov og som er nødvendige i et demokratisk samfunn». Jeg innskyter at Den europeiske menneskerettskonvensjonen ved lov 21. mai 1999 nr. 30 §2 er blitt gjort til del av norsk rett.
Høyesterett har i flere avgjørelser trukket frem hensynet til ytringsfriheten i forhold til den offentlige debatt og ytringer som gjelder samfunnsspørsmål av ulik art, jf. som eksempel Rt-1993-537, som også vedrørte spørsmål om politivold. Likeledes har Den europeiske menneskerettighetsdomstol truffet flere avgjørelser med basis i konvensjonens artikkel 10, senest ved dommen 20. mai 1999 i saken Bladet Tromsø mot Norge (EMD-1999-21980). Her fant domstolen at det stred mot artikkel 10 at Bladet Tromsø var pålagt erstatningsplikt overfor mannskapet på selfangstskuta Harmoni fordi bladet hadde publisert en selfangstinspektørs rapporter, som ble funnet å være ærekrenkende i forhold til mannskapet.
Ingen avgjørelser av Høyesterett eller Menneskerettighetsdomstolen har imidlertid direkte betydning for de avveininger vi står overfor i denne saken.
Det står for meg som et naturlig utgangspunkt at Dagbladet var i sin fulle rett til å publisere materiale fra den videofilmen som lå til grunn for oppslagene. Dette må ses som ledd i avisens rett - og plikt - til å bringe videre informasjon den blir kjent med om sentrale samfunnsspørsmål, og som har betydning i den offentlige debatt. Ytringsfriheten omfatter etter min mening også at en avis må ha betydelig armslag med hensyn til hvordan dette stoffet presenteres. Innskrenkninger i ytringsfriheten på områder som står sentralt i den offentlige debatt, krever en sterk begrunnelse, jf. for så vidt ordlyden i EMK artikkel 10: Slike innskrenkninger skal fremstå som nødvendige i et demokratisk samfunn. Det kan også vises til at sanksjoner mot
Side:1552
media i form av erstatningsplikt kan medføre en uønsket tilbakeholdenhet med å bringe frem til debatt forhold som fremstår som mistenkelige eller uheldige.
Samtidig må pressen på linje med andre være forpliktet til å foreta en forsvarlig undersøkelse av holdbarheten i påstander som krenker en persons omdømme før slike påstander offentliggjøres. At de påstander som fremsettes gjelder spørsmål av samfunnsmessig betydning, endrer ikke dette utgangspunkt. Det vil også mer generelt ut fra personvernet måtte vektlegges i hvilken grad en avis har opptrådt aktsomt i sine vurderinger og ikke unødig har eksponert enkeltpersoner på slik måte at avisens handlinger fremstår som utilbørlige. Denne vurderingen må skje ut fra samtlige forhold i saken slik de fremsto på handlingstiden.
Videofilmen som Dagbladet fikk, var - som avisen fremhever - et unikt eksempel på at seeren og deretter Dagbladets lesere med egne øyne kunne vurdere voldsanvendelsen - så langt filmen rekker. Filmen ble nøye gjennomgått av redaksjonen. Det ble søkt kontakt med Oslo politikammer for å få nærmere opplysninger og eventuelle kommentarer til pågripelsen av sjåføren, men dette ble avslått av kriminalsjefen. Men filmen alene gir ikke noe fullstendig bilde av pågripelsen. Den viser intet om opptakten til de slag som falt. Bildene er delvis uklare. Var det utelukket at sjåføren var bevæpnet? At begge hender var festet i håndjern da slagene falt, er en slutning fra det at hendene vises slik på et senere stadium i filmingen. Dagbladets redaktør har for øvrig gitt uttrykk for at avisen var klar over at filmen ikke ga et tilstrekkelig grunnlag for å slå fast at maktbruken var unødvendig eller ulovlig, og at det var derfor oppslaget ble utformet slik det gjorde. Som det har fremgått, skulle imidlertid Dagbladet etter min oppfatning ha tatt langt klarere forbehold i oppslaget enn det som ble gjort. Dette vil være et moment i rettsstrids-vurderingen.
I de etterfølgende dagers oppslag gjentok Dagbladet voldspåstanden, og underbygget den ytterligere. Sjåføren ble intervjuet og uttalte at han ble skadet ved pågripelsen. Det er ikke påvist at dette var riktig. Hans forsvarer - som for øvrig også var Dagbladets advokat og i denne egenskap hadde sett videofilmen - avviste at det var tale om selvforsvar fra politiets side og fremholdt at videoopptaket tydelig viste at sjåføren var iført håndjern. Dagbladet bragte ikke «politiversjonen» fra TV 2 som kom allerede dagen etter at avisen hadde sitt første oppslag. Også gjentakelsen og den manglende korrigering i ettertid er et moment. På den annen side må pressen ha en romslig adgang til å velge oppfølgingstema. Dette medfører at en avis også må kunne se hen til hva som samlet sett kommer ut i nyhetsbildet.
Dagbladet har fremhevet at reportasjens hensikt var å belyse politivold generelt, aldri å fokusere på enkeltpersoner. As navn ble aldri nevnt og var også ukjent for Dagbladet på dette tidspunkt. Men i hvert fall ved det store fargebildet på side 7 i utgaven 18. juni måtte avisen regne med at A kunne gjenkjennes. Det dreiet seg om ett av de ni bildene som avisen bragte 18. juni. På dette punkt anser jeg at avisen klart må klandres. Det var god tid til å vurdere presentasjonsmåten i avisen, og dette ble også gjort. Det ville være enkelt å gjøre A ugjenkjennelig ved sladding eller på annen måte. Om A ikke hadde kunnet
Side:1553
gjenkjennes, ville dette ha endret skadevirkningene vesentlig uten å frata saken synderlig av dens betydning.
I vurderingen av rettsstriden er også beskyldningens karakter av betydning. Jo alvorligere beskyldningen er, jo større krav må stilles til avisens aktsomhet. En beskyldning om bruk av ulovlig makt i tjenesten er meget alvorlig for en politimann. Ikke bare tjenestemannen, men også hans familie blir rammet. I forhold til venner og omgangskrets, er anklagen svært ubehagelig. Den tillit hos publikum som en polititjenestemann er avhengig av i sitt arbeid, vil lide stor skade. Det samme vil forholdet til kolleger. Dessuten vil en påstand om politivold gå ut over hele korpset.
A har som et særskilt forhold fremhevet at siden politiet er avhengig av folks tillit i sitt arbeide, må den enkelte tjenestemann ha et sterkt vern mot uberettiget beskyldning om politivold. Dagbladet har på sin side hevdet at politivold er et så sensitivt og viktig samfunnsspørsmål, at politiet må tåle et skarpere lys enn mange andre, og at vernet følgelig er nokså svakt. Jeg finner at ingen av disse standpunktene kan tillegges en absolutt betydning slik partene synes å mene. Partene fremhever to sterke hensyn, og de to trekker i hver sin retning. Svaret på spørsmålet om oppslagene er rettsstridige, finnes ikke ved å legge utslagsgivende vekt på ett forhold, men ved en totalvurdering av hele situasjonen.
I denne totalvurderingen er det mitt resultat at oppslagene må anses som utilbørlige overfor A, og således rettsstridige. Jeg har riktignok vært i en viss tvil, som særlig henger sammen med at oppslagene gjelder et tema av sentral samfunnsmessig betydning, der avisene bør gis en romslighet i sine vurderinger, og der mindre feilskjær ikke bør være utslagsgivende.
Etter denne vurderingen av oppslagenes rettsstrid, er problemstillingen i straffeloven §249 nr. 3 ikke aktuell.
Vilkårene for å tilkjenne oppreisning er etter dette til stede. Utmålingen må først og fremst skje på grunnlag av at As omdømme er krenket, jf. straffeloven §247. Ved vurderingen legger jeg som lagmannsretten vekt på at det var berettiget av Dagbladet å ta saken opp, og at det ikke var noen bevisst uthengning av A som fant sted. På den annen side må det tas betydelig hensyn til beskyldningens karakter. Beløpet bør settes høyere enn av lagmannsretten. Jeg mener kr 100.000 er passende.
Etter det resultat jeg er kommet til, mener jeg A må tilkjennes saksomkostninger for alle retter. For byretten er det krevet kr 35.000, for lagmannsretten kr 66.760 hvorav kr 42.000 er salær, og for Høyesterett kr 122.560, hvorav kr 95.000 er salær. Under hensyn til at omkostningene for de tidligere retter ligger noe tilbake i tid, settes beløpet samlet til kr 230.000.
Jeg stemmer for denne
dom:
1. Dagbladet AS v/styrets formann betaler oppreisning til A med 100.000 - etthundretusen - kroner.
Side:1554
2. Dagbladet AS v/styrets formann betaler til A saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett med 230.000 - tohundreogtrettitusen - kroner.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
Dommer Flock: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Kst. dommer Krüger: Likeså.
Dommer Bruzelius: Likeså.
Dommer Lund: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
1. Dagbladet AS v/styrets formann betaler oppreisning til A med 100.000 - etthundretusen - kroner.
2. Dagbladet AS v/styrets formann betaler til A saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett med 230.000 - tohundreogtrettitusen - kroner.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.