LB-1997-2525

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-09-21
Publisert:	LB-1997-02525
Stikkord:	Erstatningsrett, Ærekrenkelse
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 95-06236 A/11 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-02525 A/01 - Anke til Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi tillatt, HR-1999-00024K . Dom i Høyesterett; HR-1999-00072A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Steinar Winther Christensen). Motpart: Dagbladet AS (Prosessfullmektig: Advokat Hans Stenberg-Nilsen).
Forfatter:	1. Lagmann Hans Petter Lundgaard, formann, 2. Lagdommer Ragnhild Dæhlin, 3. Tilkalt dommer, sorenskriver Carl Hugo Lund
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §246, §247, Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, Grunnloven (1814) §100, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, EMK (1999), EMK (1999), Åndsverkloven (1961) §45c

Dom:

Saken gjelder krav om oppreisning for angivelige ærekrenkelser i forbindelse med oppslag i avisen Dagbladet, jf skadeserstatningsloven §3-6.

A er politiførstebetjent ved Oslo politikammer, Spesialtjenesteseksjonen, Hundetjenesten. Søndag 12 juni 1994 kjørte A hundepatrulje i Oslo. Det kom melding om biljakt på en alkoholpåvirket person som hadde stjålet en lastebil. Jakten endte med pågripelse av biltyven.

Dagen etter, den 13 juni 1994, hadde Dagbladet et oppslag om hendelsen med slik overskrift og ingress:

AMOK MED LASTEBIL

En 35 år gammel mann gikk amok i fylla med lastebil i Oslo sentrum ved 23-tiden i går kveld. Da han ble stoppet av politiet første gang, brøytet han bort en Mercedes og tok flukten. Etter en kort biljakt ble han innhentet og stoppet av tre patruljebiler.

En del av pågripelsen ble videofilmet av en amatørfotograf. Fotografen solgte videoen til Dagbladet. Seks dager etter pågripelsen, lørdag 18 juni 1994, hadde Dagbladet et oppslag på førstesiden som nesten dekket hele siden. Overskriften lyder:

HER SLÅR POLITIET Dagbladet har videofilmen

Teksten videre på forsiden er som følger:

Med hendene låst i håndjern ble den 35 år gamle biltyven presset over autovernet. Deretter ble han slått i ryggen av en politimann, mens en annen satte kneet i hodet på ham med stor kraft. Pågripelsen skjedde på Storo i Oslo søndag kveld, og ble tatt opp på video av en amatørfotograf. Hendelsen blir nå etterforsket.

Førstesiden inneholdt også to bilder. Det største viser A som står bøyd over arrestanten, med høyre arm hevet over ham klar til slag. Under bildet er det følgende tekst:

SLÅR: Politimannen hever armen for å slå 35-åringen som henger med kroppen over autovernet.

Det andre bildet som er mindre, viser arrestanten og fire politifolk, herunder A. Det har følgende tekst:

PRESSER: Politiet løfter 35-åringen opp fra autovernet og rister hodet hans, før de på ny presser ham over autovernet.

Inne i avisen er saken slått opp over to sider. Overskriften som går over begge sidene lyder:

HER SLÅR POLITIET BILTYVEN. Under denne overskriften er det inntatt en billedrekke fra filmen på i alt sju bilder som dekker noen få sekunder fra pågripelsen. Bildene har følgende ledsagende tekst:

Bilde 1: (som tilsvarer det store bildet på forsiden): Løfter: Her løfter politimannen bak på bildet høyre hånden - klar til slag.

Bilde 2: Slår: Mens 35-åringen ligger presset over autovernet med håndjern rundt håndleddene slår politimannen mot ryggen hans.

Bilde 3: Treffer: Polititjenestemannens høyre håndslag treffer gjerningsmannen i ryggpartiet.

Bilde 4: Spark: Politimannen nærmest kamera gjør seg klar til å sette kneet i 35-åringens hode.

Bilde 5: Kneet: Politimannen bøyer venstre kne, mens han løfter høyre bein mot gjerningsmannens hode.

Bilde 6: Hardt: Det høyre kneet til politimannen treffer 35-åringen så hardt i hodet at hele overkroppen hans svinger bortover autovernet.

Bilde 7: Nytt slag: Bare sekunder etter at politimannen sparket 35-åringen i hodet med kneet, løfter han venstrearmen og slår mot fyllekjørerens hode.

Det sjuende bildet er forstørret og dekker ca halve side 7. A s ansikt er ikke sladdet. Det er omtvistet hvorvidt han kan gjenkjennes på bildet.

Den øvrige tekst på side 6 har slik overskrift med fremhevet skrift:

Lagt i håndjern Slått i hodet

Med håndjern rundt håndleddene ble den 35 gamle gjerningsmannen presset over autovernet, slått i ryggen av en politimann mens en annen satte kneet i hodet hans med stor kraft. Den voldelige pågripelsen av en bildesperado på Storo i Oslo søndag kveld ble videofilmet av en amatørfotograf.

Oslo politikammer har bedt det særskilte etterforskningsorganet om å granske saken. Dagbladet kan i dag som eneste avis bringe bildene fra pågripelsen som fant sted søndag 12. juni ved 23-tiden utenfor Storo i Oslo.

Biljakt

Pågripelsen var et resultat av en lang biljakt. 35-åringen gikk amok i fylla med en stjålet lastebil.

Etter å ha brøytet bort en annen bil, ble 35-åringen stanset og bedt om å komme ut av bilen. Han nektet, og ble dratt ut gjennom en vindusrute av polititjenestemennene på stedet. Da ankom amatørfotografen, som foreløpig ønsker å være anonym, åstedet.

Han startet filmingen som kan være det første beviset på at politivold har funnet sted i Oslo.

Dette er hva filmen viser:

Påført håndjern holdes 35-åringen bøyd over autovernet i Storokrysset av tre politimenn.

Slått i hodet

Politimannen bak fyllekjøreren holder 35-åringen nede med venstre hånd, mens han slår ham i ryggen med den andre hånden.

Like etterpå setter en av de andre polititjenestemennene (kneet i) 35-åringens hode med stor kraft. Deretter slår han 35-åringen i hode eller nakkeregionen.

I løpet av resten av det om lag 10 minutter lange videoopptaket ser vi gjentatte ganger at 35-åringen blir presset over autovernet med hodet mot asfalten.

En gang rister den en politimennen kraftig på hodet hans, før han igjen bøyer fyllekjøreren over autovernet.

Etter en stund ankommer ambulansen, og legene prater med 35-åringen før han blir plassert i en politibil og kjørt vekk.

Etterforskes

Vi kan ikke kommentere saken. Straks Dagbladet fortalte oss om videofilmen, kontaktet jeg Det særskilte etterforskningsorganet (SEFO), og ba samtidig om at alle dokumenter i saken ble samlet inn, opplyser kriminalsjef Ellen Holager Andenæs ved Oslo politikammer.

Hun vil overlevere dokumentene i saken til etterforskningsleder Petter Johnsen i SEFO i løpet av helga.

Ved siden av denne teksten er det på side 6 inntatt et bilde av kriminalsjef Ellen Holager Andenæs ledsaget av slik tekst:

TOK AFFÆRE: Kriminalsjef Ellen Holager Andenæs reagerte raskt da Dagbladet fortalte om videofilmen. Det særskilte etterforskningsorganet ble kontaktet, og hun ba om at alle sakens dokumenter ble samlet inn.

Under ovennevnte tekst er inntatt et bilde av SEFO-leder Petter Johnsen og hans kommentarer til saken under overskriften: - Vil se filmen:

Det aller første vi må gjøre er å få sett videofilmen, deretter kan vi ta avgjørelser om den videre etterforskning, sier SEFO-leder Petter Johnsen.

Samme dag, 18 juni, kjøpte TV 2 videoopptaket av Dagbladet. I nyhetssendingene kl 1830 og kl 2100 ble deler av filmen vist i reportasjer om saken.

Søndag 19 juni 1994 hadde Dagbladet et nytt oppslag om saken inne i avisen. Den arresterte står frem og opplyser at han vil anmelde saken. Han forklarer at han ble skadet, og Dagbladet skriver med uthevet trykk:

Biltyven pådro seg også trolig brist i to ribbein i sammenstøtet med politiet.

Det vises på ny to bilder fra videoen, hvorav det ene viser A med løftet hånd. Bildene har følgende tekst:

BLE SLÅTT: Biltyven ble tatt hardt av politiet. En amatørfotograf filmet hendelsen. Bildene har vakt stor oppsikt.

BLE SKADD: 35-åringen ble skadd av politiet under pågripelsen. Mannen mener politiet tok urimelig hardt i.

I oppslaget omtales også at saken nå skal etterforskes av SEFO.

Søndag den 19 juni 1994 fulgte TV 2 opp saken i nyhetssendingen kl 2100. Reporterens tekst var:

Bildene som Dagbladet og TV 2 viste i går har vakt oppsikt. Men er dette politivold, eller er det nødvendig maktbruk for å pågripe en person politiet frykter bærer på en kniv. Ingen i politiet vil uttale seg om saken, siden politiets særskilte etterforskningsorgan er koblet inn. TV 2 har likevel fått vite om deler av politimennenes rapport om hendelsen, som ble skrevet før denne saken ble kjent. Slik oppfattet politiet hendelsesforløpet: Da filmingen pågår, har politiet ennå ikke fått kontroll over den 35 år gamle mannen. Han har bare håndjern rundt den ene hånden. Politiet har sett en knivslire og kan ikke se 35-åringens venstre hånd, som han har presset inn i bukselinningen.

Politimennene klarer ikke å bende opp armen, og politimannen bak slår derfor mot mannens overarm. Dette er i tråd med instruksen for maktbruk. Politifolkene får armen opp, og kniven faller ned på bakken foran den pågrepne. Politimannen med ryggen til, sparker denne kniven bort fra 35-åringen, for å få våpenet vekk. 35-åringen selv husker lite fra pågripelsen, men sier til Dagbladet i dag at han vil anmelde politimennene som arresterte ham for voldsbruk.

Mandag den 20 juni 1994 hadde Dagbladet inne i avisen et mindre oppslag uten bilder hvor advokat Jon Christophersen uttalte seg. Han er forsvarer for den arresterte mannen. Overskriften og ingressen lyder som følger:

Kan ikke kalles selvforsvar

Advokat Jon Christophersen raser mot politiets framstilling av overgrepene på Storo som selvforsvar. - Når fire politimenn står rundt en mann som er lagt i håndjern og er presset over autovernet, kan ikke politimennenes handlinger karakteriseres som selvforsvar, sier han.

Tirsdag den 21 juni 1994 hadde Dagbladet et oppslag hvor fotografen uttalte seg. Igjen vises bildet hvor A slår. Overskriften og ingressen lyder som følger: - RYSTET OVER VOLDSBRUKEN

Amatørfotografen som filmet den omstridte pågripelsen av en biltyv på Storo 12. juni, gjorde det fordi han reagerte på politiets framgangsmåte. - Jeg ble rystet over hvor voldelige tjenestemennene var, sier filmfotografen til Dagbladet.

Onsdag den 22 juni 1994 hadde Dagbladet sitt siste oppslag om saken. Igjen vises bildet hvor A slår. Innslaget har følgende overskrift og ingress:

Politimannen som slo biltyven: - TRODDE HAN HADDE KNIV

Politiførstebetjenten som ble videofilmet da han slo en biltyv på Storo i Oslo, forklarer til Dagbladet at han fryktet at biltyven var bevæpnet med kniv. Hans advokat, Knut Gunnar Kolbræk, mener at pågripelsen ikke gir gjenstand for straffeforfølgning.

Oppslaget inneholder videre As versjon av pågripelsen.

I samsvar med SEFOs innstilling ble saken henlagt for As vedkommende av Eidsivating statsadvokater 15 august 1994 da intet straffbart forhold anses bevist. For den andre polititjenestemannen som på videofilmen står med ryggen til, og som tildelte den pågrepne knespark og slag med hånden, ble saken først henlagt på grunn av bevisets stilling. Etter klage til Riksadvokaten ble henleggelsesgrunnen endret 27 januar 1995 til at intet straffbart forhold anses bevist.

Ved stevning av 22 august 1995 til Oslo byrett saksøkte A Dagbladet og TV 2 med krav om erstatning for ærekrenkelser.

Oslo byrett avsa dom i saken 16 mai 1997 med slik domsslutning:

Ad. kravet mot Dagbladet AS:

1. Dagbladet AS frifinnes.

2. Hver av partene bærer egne saksomkostninger.

Ad. kravet mot TV 2 AS:

1. TV 2 frifinnes.

2. A dømmes til å betale til TV 2 AS v/ styrets formann 45.489 - førtifemtusenfirehundreogåttini - med tillegg av høyeste lovlige forsinkelsesrente som for tiden er 12 pst. p.a. regnet fra oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.

A har i rett tid påanket dommen i sin helhet på grunn av feil bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Dagbladet og TV 2 har tatt til motmæle.

Ved prosesskrift av 24 juni 1998 har A trukket anken for så vidt angår TV 2. A har opplyst at dette har skjedd av prosessøkonomiske grunner. Borgarting lagmannsrett hevet ankesaken for så vidt gjelder TV 2 i kjennelse av 1 juli 1998.

Ankeforhandlingen ble holdt i Oslo 18 og 19 august 1998. A møtte og avga forklaring. Dagbladet var representert ved politisk redaktør John Olav Egeland som avga vitneforklaring. I tillegg ble mottatt forklaring fra fire vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Videofilmen og innslagene i TV 2 ble avspilt under ankeforhandlingen.

Sakens nærmere enkeltheter fremgår av byrettens dom og det som bemerkes i det følgende. Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten. For lagmannsretten har Dagbladet fremlagt en del bilder som er tatt med utgangspunkt i videofilmen. De fleste av disse bildene ble laget før reportasjen 18 juni 1994 og har ligget i Dagbladets arkiv.

Den ankende part, A, har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. Dagbladet AS betaler oppreisningserstatning til A begrenset oppad til kroner 300.000 med tillegg av 12 % årlig rente fra den oppfyllelsesfrist som fastsettes til betaling skjer.

2. Dagbladet AS idømmes sakens omkostninger for by- og lagmannsrett med tillegg av 12 % årlig rente fra den oppfyllelsesfrist som fastsettes til betaling skjer.

Ankemotparten, Dagbladet AS, har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

1. Byrettens dom stadfestes, dog slik at Dagbladet AS tilkjennes saksomkostninger for byretten med tillegg av 12 % årlig rente fra den oppfyllelsesfrist som fastsettes til betaling skjer.

2. A dømmes til å betale saksomkostninger til

Dagbladet AS for sakens behandling ved lagmannsretten med tillegg av 12 % årlig rente fra den oppfyllelsesfrist som fastsettes til betaling skjer.

Den ankende part, A, har for lagmannsretten i det vesentligste anført:

Vilkårene for kravet om oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-6 er til stede. Oppslagene i tiden 18 juni til 22 juni 1994 inneholder ærekrenkende beskyldninger mot A om politivold. Dagbladet har utvist uaktsomhet, og kravet om rettsstrid er oppfylt.

Det må foretas en helthetsvurdering av alle oppslagene, hvorav oppslaget den 18 juni er det sentrale. Billedbruken og teksten må vurderes i sammenheng. Den alminnelige leser vil sitte igjen med det bestemte inntrykk at A er en politimann som utøver vold mot en forsvarsløs arrestant. I virkeligheten var det tale om fullt lovlig og nødvendig maktbruk i forbindelse med en arrestasjon. Reportasjene skaper imidlertid det klare inntrykk at man her står overfor grov politivold. Oppslagene er holdt i en konstaterende form. Det stilles overhodet ikke spørsmål om bildene virkelig viser grov politivold eller om det dreier seg om en vanskelig pågripelse av en farlig person. Dagbladet har således fremsatt usanne beskyldninger mot A.

Oppslagene inneholder alvorlige faktiske feil av avgjørende betydning for det inntrykk reportasjene skaper hos den alminnelige leser. Den sentrale feilen er utsagnet om at arrestanten hadde begge hender låst i håndjern da han ble lagt over autovernet og slagene falt. Forholdet var imidlertid at A og de øvrige tjenestemennene før pågripelsen visste at man hadde å gjøre med en beruset mann som drev "villmannskjøring". Da bilen til slutt stoppet, nektet vedkommende å komme ut. Han måtte hales ut og opptrådte meget truende. Det var nødvendig å legge ham over autovernet. Man hadde fått på ham håndjern på høyre hånd, men det var ikke mulig å få frigjort venstre hånd slik at håndjern også kunne settes på denne. A så en knivslire og vurderte situasjonen som meget farlig. Han slo ett slag mot venstre arms overmuskulatur for å lamme denne. En av de andre politimennene brukte sitt høyre kne mot den pågrepnes skulder og slo deretter med hånden mot skulderpartiet, i samme hensikt. Det er denne situasjonen som vises først i videoen. Det lyktes å få frigjort mannens venstre arm, og begge håndjern ble satt på. Det falt ned en blodig kniv på bakken. Retten må legge til grunn at det ikke forelå unødvendig maktbruk fra As side. Maktbruken var nødvendig for å løse en farlig situasjon, og A gikk frem i samsvar med instruksen.

Det kan ikke være tvil om at Dagbladet har krenket As æresfølelse, jfr straffeloven §246. Beskyldningene om politivold er videre egnet til å skade As gode navn og rykte og utsette ham for tap av den for hans stilling fornødne tillit, jfr straffeloven §247. Det er avgjørende for en politimann å inneha tillit, og at det ikke kan stilles spørsmål ved hans evne til å takle vanskelige situasjoner. Denne tillit har Dagbladet ødelagt. Det kan ikke være tvilsomt at A kan gjenkjennes på bildene, særlig på det store bildet på side 7 den 18 juni 1994. Det vises for øvrig til vitneforklaringene om dette spørsmål.

Dagbladet har utvist uaktsomhet. Det er opplyst at det var erfarne journalister med innsikt i politiets arbeid som jobbet med saken. Dagbladet burde ha forstått at politiet i denne sak kunne stå overfor en vanskelig situasjon. En pågripelse kan ofte virke dramatisk, og Dagbladet var kjent med foranledningen til pågripelsen gjennom sitt arbeid med reportasjen i avisen 13 juni 1994. De var kjent med at den dramatiske biljakten var et resultat av at biltyven kjørte inn i andre biler. Han utsatte flere personer for fare, og han overga seg ikke frivillig til politiet.

Det er sterkt klanderverdig at Dagbladet i sine oppslag ikke stilte et eneste spørsmål om hvorvidt videoen viste den hele sannhet. Dagbladet hadde ingen holdepunkter for de slutninger som ble trukket på grunnlag av videoen. Bildene som vises i Dagbladet er tatt i løpet av noen få sekunder. De er vanskelig å tolke på sentrale punkter. De fremlagte stillbilder gir heller ikke grunnlag for Dagbladets slutninger. Man kan ikke se hva som skjer med arrestantens venstre arm. Dagbladet burde også spørre seg om det virkelig kunne være tilfelle at politiet utøver grov vold i full offentlighet. Hertil kommer at ingen fra publikum har reagert. Det var da ingen grunn til å tro at A gikk over streken. Dagbladet kunne ha ventet til man fikk flere opplysninger. Den kilden som Dagbladet for øvrig hadde, var amatørfotografen. Han kan ikke ha sett noe mer enn det som fremgår av videofilmen. Andre kilder har Dagbladet ikke hatt for sine oppslag. Det kan ikke tillegges vekt ved uaktsomhetsvurderingen at politiet ikke ønsket å uttale seg i saken, da den var overlatt til SEFO.

Dagbladet burde også ha forstått at A ville bli gjenkjent på bildene.

Når det gjelder spørsmål om det foreligger rettsstrid, må det foretas en interesseavveining mellom hensynet til ytringsfriheten og hensynet til As personvern. I denne sak må hensynet til A veie tyngst. Det dreier seg om uriktige opplysninger, og det fremsettes svært alvorlige beskyldninger mot A. Riktignok utøver han offentlig myndighet, og det er selvfølgelig i orden å sette søkelyset på politiet i pågripelsessituasjoner. A har imidlertid et sterkt behov for vern i en vanskelig pågripelsessituasjon som denne. Når det fremsettes så grove beskyldninger og uriktige opplysninger som i denne sak, kan ikke hensynet til ytringsfriheten veie tyngst.

Dagbladet har heller ikke gjort noe for å skape et mer balansert bilde i de etterfølgende oppslag. Tvert i mot har Dagbladet fastholdt sin versjon. De opplysninger som kom frem i TV 2 på søndag, og som inneholdt et annet syn, er sterkt nedtonet. Beskyldningene mot A opprettholdes gjennom nye opplysninger om at arrestanten ble skadet, og ved de sterke beskyldningene fra advokat Christophersen og amatørfotografen. Oppslaget onsdag 22 juni 1994 hvor As daværende advokat redegjorde for As versjon av pågripelsen, er ikke egnet til å endre det inntrykk som er skapt hos den alminnelige leser om at saken dreier seg om grov politivold.

Dagbladets innslag bærer preg av å være sensasjonsoppslag. Det dreier seg om en enkeltstående sak, og Dagbladets innslag er ikke ledd i noen debatt om politivold.

Dagbladet har ikke ført, eller forsøkt ført, noe sannhetsbevis.

Dagbladet har vist til bestemmelsene i åndsverkloven §45c, litra ac, som påstås å gi adgang til å gjengi bildene offentlig. Etter As mening er disse bestemmelser ikke relevante i saken.

A har ikke lidt noe økonomisk tap som følge av oppslagene, men de alvorlige beskyldninger har fått betydning både for ham og hans familie. Han orket ikke lenger å være i aktiv hundetjeneste. Det må også legges vekt på at Dagbladet aldri har trykket noe dementi eller gjengitt SEFO's beslutning om å henlegge saken idet intet straffbart forhold ble ansett å foreligge. Det er således grunnlag for kravet om oppreisning. Erstatningskravet er kr 300.000. Når det gjelder kravets størrelse, vises til den gjennomgåtte rettspraksis i denne forbindelse.

Ankemotparten, Dagbladet AS, har i det vesentlige anført:

Ingen av vilkårene for kravet om oppreisning er til stede. Det foreligger ikke beskyldninger mot A som rammes av straffeloven §246 og/eller §247. Beskyldningene er ikke usanne, og Dagbladet har ikke utvist uaktsomhet. Vilkåret om at det må være rettsstridig å fremsette beskyldningen er heller ikke til stede.

Oppslagene i Dagbladet inneholder ingen ærekrenkende beskyldninger mot A. Reportasjen 18 juni 1994 inneholder bilder som er utsnitt av en videofilm. De er sanne uttrykk for det som skjedde under pågripelsen. Teksten i oppslaget er i det vesentlige en beskrivelse i ord av hva bildene viser. Reportasjen inneholder ingen utbroderinger av hva bildene viser. Teksten inneholder ikke uriktige opplysninger, bortsett fra at det kan stilles spørsmål om når håndjern kom på. Det kan også være enkelte unøyaktigheter for øvrig - detaljer om hvor slagene falt - men dette kan ikke ha betydning for vurderingene.

I oppslaget reises spørsmålet om dette er politivold. Det vises til side 6 hvor det står: "Han startet filmingen som kan være det første beviset på at politivold har funnet sted i Oslo." At oppslaget ikke konstaterer, men reiser spørsmål understrekes ytterligere av at det klart fremgår at hendelsen skal vurderes av SEFO. Oppslaget må oppfattes slik at det presenterer en mulig sak. Det kan ikke være overraskende at spørsmålet om politivold ble reist. Det vises tydelig på videoen at en person hever armen for slag og slår. Filmen viser også spark og slag fra en annen politimann. Dette forhold er også relevant da det er den samlede aktivitet som må vurderes. Filmen er et unikt materiale, nærmest en øyenvitneskildring. I andre saker er man henvist til vitneforklaringer, og da er det sjelden mulig å føre bevis for politivold. Det vises i denne forbindelse til den såkalte Maridalssaken.

Det er helheten i oppslaget som er avgjørende, men det er sjelden at en negativ helhet er ærekrenkende. Det må hvert fall kreves at noen konkrete utsagn er krenkende. Beskyldningene svekkes i sin karakter hvis det er nødvendig å fortolke utsagnene. Det må understrekes at ingen setning i teksten uttaler at det foreligger politivold.

Under ingen omstendigheter kan det konstateres at oppslaget fokuserer spesielt på A. Det nevnes ikke navn og ingen omtales som politimannen. Oppslaget reiser spørsmål om det er grunnlag for å kritisere politietaten som sådan. A er bare en del av en helhet som fremstilles.

Reportasjen rammes ikke av straffeloven §247. Intet i oppslaget er belastende for A. A kan ikke gjenkjennes, heller ikke på det store bildet på side 7. Samtlige bilder er utydelige. Det kan ikke tillegges vekt at noen slektninger og venner eventuelt gjenkjenner A.

Ved vurderingen av om det foreligger ærekrenkende beskyldning, må det også legges vekt på at politiet ensidig satte lokk på saken ved å nekte å uttale seg under henvisning til at saken skulle etterforskes av SEFO. Det var intet til hinder for at politiet eller A selv kunne ha uttalt seg. Når politiet velger ikke å gjøre dette, må det av hensyn til ytringsfriheten være adgang til å gå ut med de opplysninger Dagbladet hadde på det tidspunkt oppslaget ble trykket. Noe annet ville være å kneble ytringsfriheten.

Heller ikke oppslagene i Dagbladet i de påfølgende dager, hverken enkeltvis, samlet sett eller vurdert sammen med oppslaget 18 juni, medfører at A er blitt utsatt for ærekrenkende beskyldninger. Det må dessuten tillegges betydelig vekt at As syn på saken kom frem i oppslaget onsdag 22 juni 1994. I dette oppslaget redegjorde As daværende advokat for hans syn på saken. Etter Dagbladets oppfatning gav de forskjellige reportasjer i dagene etter 18 juni et bredt spekter av opplysninger om saken. Det må understrekes at politietaten fortsatt ikke var villig til å uttale seg. At Dagbladet ikke trykket SEFOs avgjørelse i saken - når denne kom etter lang tid - kan ikke tillegges vekt av betydning.Det var ikke grunnlag for å sladde bildene av A. En eventuell sladding kunne ha slått begge veier, idet det da virkelig ville se ut som om det hadde foregått noe ulovlig.

De gjengitte bilder er en virkelig gjengivelse av en pågripelsessituasjon på offentlig sted. Det følger av åndsverkloven §45c litra ac at det er adgang til å gjengi slike bilder offentlig.

Selv om retten skulle finne at forholdet rammes av straffeloven §246 og §247, er vilkåret i skadeserstatningsloven §3-6 om at det må foreligge uaktsomhet, ikke oppfylt. Ved oppslag som i denne sak kan det ikke stilles særlig strenge aktsomhetskrav. Det som må være avgjørende er at filmen er fra en virkelig hendelse. Filmen er nesten som et øyenvitne. Filmen gjør et voldsomt inntrykk, og det var all grunn til å tro at man her sto overfor ulovlig maktbruk. Dagbladet hadde også som kilde fotografen som åpenbart hadde sett noe. Ved gjennomgang av filmen i Dagbladets redaksjon så man klart at den pågrepne hadde håndjern på begge hender litt før slutten av videoen. Etter Dagbladets mening var det ikke uaktsomt å trekke den slutning at håndjern var påsatt begge hender allerede da filmingen startet. Da den første reportasjen ble laget, var man ikke kjent med at det kunne ha vært en kniv med i bildet. Hvis det er feil med hensyn til kniven og unøyaktigheter med hensyn til slagene, kan dette ikke bebreides Dagbladet. Det må også tillegges betydelig vekt ved uaktsomhetsvurderingen at man forsøkte å få politiets uttalelse, men at politiet nektet å uttale seg.

Når det gjelder sannhetsbeviset, anføres at det fortsatt er usikkert når håndjernene kom på. Det er dessuten ikke noe krav at det kan føres bevis for at beskyldningen er sann i alle detaljer. Det avgjørende er om det kan bevises at beskyldningene i det vesentlige er sanne. Det vises til Andenæs/Bratholm: Spesiell strafferett, (3. utgave) side 207-208 og avgjørelsen inntatt i Rt-1994-506. Under alle omstendigheter er det ført sannhetsbevis for det vesentligste i Dagbladets oppslag.

At håndjern eventuelt ikke var på begge hender da slagene falt, er ikke avgjørende. Det er spørsmål om den maktbruk som vitterlig fant sted var nødvendig, selv om håndjern ikke var på venstre hånd. Det er også spørsmål om det var nødvendig å holde den pågrepne over autovernet og riste ham etter at håndjern var på. Det er heller ikke noe bevis for at den pågrepne hadde kniv i hånden. Det vises til at forklaringene fra polititjenestemennene om kniven er noe uklare. En av dem har endret forklaring om kniven i sine rapporter. Når det gjelder bevisvurderingen i politivoldsaker, vises for øvrig til avgjørelsen i Rt-1998-11.

Unøyaktige opplysninger med hensyn til om den pågrepne var skadet eller ikke, kan heller ikke være avgjørende. At det foreligge skade er ikke avgjørende for om det foreligger politivold.

Rettsstridsreservasjonen kommer inn både i forhold til straffeloven §246 og §247. Nærværende sak må ses i lys av politivolddebatten. Det er viktig at pressen er opptatt av politivold. I denne forbindelse vises til avgjørelsen i Rt-1993-537 og den såkalte Thorgeirsonsaken for Menneskerettighetsdomston. Denne sak er omtalt i NOU 1995:10 Reformer innen injurielovgivningen, side 37 flg. Pressen må kunne uttale seg uten å risikere sanksjoner og det må være betydelige rom for feilskjær.

I denne sak må hensynet til ytringsfriheten veie tyngre enn hensynet til A. Han opptrer som offentlig tjenestemann på offentlig sted og utøver politimyndighet. A må derfor finne seg i omtale, og det selv om den skulle være nærgående og kunne oppleves som ubehagelig og uønsket. Oppslagene i Dagbladet må dessuten ses på som et ledd i den pågående debatt om politivold. Det må i denne forbindelse være adgang til å sette søkelyset på politiets handlemåte i en konkret sak når pressen mottar materiale som gir grunnlag for å reise spørsmålet.

Subsidiært anføres at oppreisningskravet på kr 300.000 er alt for høyt. De dommer som A har vist til i denne forbindelse er ikke sammenlignbare med denne sak. De angår krenkelser av en helt annen karakter.

Lagmannsretten er under tvil kommet til et annet resultat enn byretten og bemerker:

Det følger av skadeserstatningsloven §3-6, første ledd at den som fremsetter rettsstridige beskyldninger som fyller det objektive gjerningsinnhold i straffeloven §246 og §247, skal betale erstatning og/eller oppreisning etter rettens skjønn til den som er krenket. Skyldkravet er uaktsomhet. Eier og utgiver av trykt skrift hvor beskyldningen er fremsatt, hefter også for erstatningen i følge bestemmelsens annet ledd.

Saken gjelder først og fremst oppslaget i Dagbladet 18 juni 1994, men fire oppslag i de påfølgende dager er også trukket inn i saken. Etter lagmannsrettens syn må man ved vurderingen av hvorvidt A er ærekrenket i utgangspunktet foreta en helhetsvurdering. Oppslagene må vurderes i sammenheng, og man må trekke inn billedbruken, presentasjonsformen og plasseringen i avisen. Ved tolkningen av oppslagene er det spørsmål om hvilket totalinntrykk som vil feste seg hos den alminnelige avisleser. Det må legges større vekt på overskrifter og ingresser samt billedbruken enn på det som står med vanlig trykk. I denne forbindelse viser lagmannsretten til avgjørelsene i Rt-1987-1058 og Rt-1994-348.

Oppslaget i Dagbladet 18 juni starter på førstesiden og er videre inntatt på sidene 6 og 7. Oppslaget på forsiden er over nesten hele siden og har overskriften "HER SLÅR POLITIET". Etter lagmannsrettens vurdering er dette uttrykket ikke nøytralt. Sammen med bildene på første side, vil den alminnelige leser få det inntrykk at man her står overfor uhjemlet maktbruk fra politiets side, såkalt politivold. Ingressen forsterker dette. Første del av denne lyder: "Med hendene låst i håndjern ble den 35 år gamle biltyven presset over autovernet. Deretter ble han slått i ryggen av en politimann, mens en annen satte kneet i hodet på ham med stor kraft ...». Inntrykket blir ytterligere forsterket ved oppslaget på side 6 og 7 hvor overskriften er: "HER SLÅR POLITIET BILTYVEN". Det vises sju bilder hvorav ett er sterkt forstørret. På tre av disse har A løftet arm, og man ser at arrestanten ligger bøyet over autovernet. Underoverskriftene "Lagt i håndjern" og "Slått i hodet" trekker i samme retning. Bortsett fra den ene setningen: "Han startet filmingen som kan være det første beviset på at politivold har funnet sted i Oslo", er teksten for øvrig konstaterende. Det tas ikke forbehold om at politiets handlemåte kan ha en annen forklaring. At det opplyses at SEFO vil etterforske saken, forsterker også inntrykket. Etter lagmannsrettens oppfatning er det ikke tvilsomt etter en totalvurdering at den alminnelige leser klart vil oppfatte oppslaget som en beskyldning om særdeles alvorlig politivold.

Selv om As navn ikke er nevnt i oppslaget, og han ikke er den eneste politimannen som er avbildet, finner lagmannsretten at beskyldningene om politivold er rettet mot ham. A er med på bildet på forsiden som viser at han slår. Han er med på alle bildene inne i avisen, og på tre av dem ser man at han slår. A er den det er fokusert på i det store bildet på side 7. Hvorvidt A kan gjenkjennes av andre enn ham selv, kommer lagmannsretten tilbake til nedenfor.

En ærekrenkende beskyldning kan være straffri dersom det kan føres sannhetsbevis. Det neste spørsmål blir derfor om Dagbladet har ført bevis for at beskyldningene mot A om politivold er sanne.

A har forklart at han og de andre polititjenestemennene var underrettet om at den de jaktet på var beruset. Han hadde allerede skadet minst en bil og hadde stukket av fra et pågripelsesforsøk ved Gaustad. Mannen ble ansett for å være farlig i trafikken, både for seg selv og andre. Da jakten var slutt ved Storokrysset, nektet han å komme ut av bilen. Han måtte hales ut. A har opplyst at mannen var agressiv og satte seg kraftig til motverge. Sammen med de andre fikk A satt håndjern på mannens høyre hånd før de så seg nødt til å holde ham over autovernet. Den venstre hånd holdt han skjult mellom kroppen og autovernet. Han nektet å komme frem med den frivilling. A har videre forklart at han så en knivslire, og at han derfor var usikker på om den pågrepne holdt en kniv skjult i sin venstre hånd. A vurderte situasjonen som meget farlig og valgte derfor å slå mot mannens venstre overarm for å lamme muskulaturen, slik at venstre hånd kunne komme frem, og det ble mulig å påsette håndjern. Dette lyktes, og polititjenestemennene fikk kontrollen over den pågrepne. A har også forklart at mannen fortsatt var agressiv slik at det var nødvendig å riste ham og på ny legge ham over autovernet for å hindre spark fra hans side.

Etter lagmannsrettens oppfatning er det ikke grunnlag for å tvile på As forklaring. Denne er forenlig med videofilmen, bildene i Dagbladet og de ytterligere bilder fra videoene som er nye bevis for lagmannsretten. As slag og en av de andre tjenestemennenes slag og spark er godt forenlige med at man ikke hadde kontroll over situasjonen, og at man strevet med å få den venstre hånden fri. To andre tjenestemenn var også til stede for å hjelpe.

Etter dette er det etter lagmannsrettens syn ikke holdepunkter for at den makt som ble utøvet var større enn det som var nødvendig for å få kontroll over den pågrepne. Heller ikke at mannen på ny ble lagt over autovernet og ristingen av ham, går ut over det som var forsvarlig handlemåte i den foreliggende situasjon.

Etter lagmannsrettens oppfatning er det mulig å se på videoen eller stillbildene at den pågrepne hadde håndjern på begge hender på et sent tidspunkt i filmen. Imidlertid er det etter rettens syn ikke holdepunkter for å trekke den slutning at mannen hadde håndjern på begge hender helt fra videoopptaket startet. Det er ikke mulig å se den pågrepnes venstre side da den politimann som står med ryggen til, delvis skjuler ham. Dagbladet hadde ikke holdepunkter for at håndjern var påsatt begge hender da A slo. Dagbladet har ikke fremlagt andre bevis til støtte for at den pågrepne var betryggende sikret da slagene og sparket falt, utover å vise til det fotografen skal ha opplyst til avisen. Dagbladet har valgt å holde denne kilde skjult. Lagmannsretten kan derfor ikke tillegge dette forhold vekt av betydning.

Dagbladet har anført at selv om den pågrepne bare hadde håndjern på høyre hånd da slagene og sparket falt, så var As handlemåte for brutal. Det var således grunn til å stille spørsmålet om det forelå politivold. Etter lagmannsrettens oppfatning kan denne anførsel ikke føre frem. Dagbladet burde også i et slikt tilfelle stilt seg spørsmålet om det kunne være noen grunn for at A slo, f.eks. at situasjonen var farlig fordi den pågrepne hadde våpen. I en slik situasjon kan det være nødvendig å bruke makt.

Etter dette må lagmannsretten konkludere med at Dagbladet ikke hadde grunnlag for å trekke den slutning at A slo en forsvarsløs arrestant og således utøvet politivold. De fremsatte beskyldinger mot A er således usanne og rammes av straffeloven §246.

Lagmannsretten er kommet til at beskyldningene mot A også rammes av straffeloven §247. Etter lagmannsrettens mening kan A gjenkjennes på bildene. Dette gjelder særlig det store bildet på side 7. Den alminnelige leser som ikke har noen tilknytning til A, vil neppe gjenkjenne A ved et tilfeldig møte. Annerledes vil det være i politiet, på hans hjemsted og i omgangskretsen. Retten viser i denne forbindelse til vitneforklaringene. Personer i tjenesten, f.eks. personer han har hatt til opplæring, vil skjønne at A er den politimannen som var avbildet i Dagbladet. Det kan bli stilt spørsmål om As skikkethet som politmann, og om han makter vanskelige pågripelsessituasjoner. Etter rettens syn kan det neppe tenkes noe mer belastende for en politimann enn at det blir stilt spørsmål ved om han har vært med på politivold. Retten finner at oppslagene var egnet til å skade As omdømme og utsette ham for tap av den for hans stilling fornødne tillit.

Når det gjelder oppslagene i Dagbladet de påfølgende dager, finner retten at de tre første er med å forsterke inntrykket av at A er er en voldelig politimann. Oppslaget 19 juni inneholder et intervju med den pågrepne, og det påstås uriktig at han ble skadet. Noen av bildene fra pågripelsen vises på ny. Den 20 juni inneholder oppslaget et intervju med den pågrepnes advokat. Ingressen lyder som følger: "Advokat Jon Christophersen raser mot politiets framstilling av overgrepene på Storo som selvforsvar. - Når fire politimenn står rundt en mann som er lagt i håndjern og er presset over autovernet, kan ikke politimennenes handlinger karakteriseres om selvforsvar, sier han". På dette tidspunkt måtte Dagbladet være kjent med at TV 2 i nyhetssending kvelden før hadde gjengitt ganske detaljert hva som var polititjenestemennenes forklaring om hendelsen. Dette ble ikke nevnt av Dagbladet. Den 21 juni viser Dagbladet på nytt bildet av A som slår, sammen med et intervju med amatørfotografen som tok videoen. Selv om dette oppslaget er inne på politiets opplysning om kniven, etterlater også dette oppslaget etter lagmannsrettens mening det inntrykk at man står overfor et alvorlig tilfelle av politivold. Dagen etter kommer As versjon av hendelsen. Oppslaget inneholder en redegjørelse fra As daværende advokat. Etter lagmannsrettens oppfatning er dette oppslaget ikke tilstrekkelig til å gjenopprette den skade som var skjedd. Det er inntrykket av politivold, skapt gjennom de tidligere oppslag, billedbruken og ingressene, som vil sitte igjen hos den alminnelige leser.

Dagbladet har til støtte for sine anførsler også vist til åndsverkloven §45c litra ac. Etter rettens mening har disse bestemmelser ikke nevneverdig betydning ved vurderingene i denne sak.

Etter dette finner lagmannsretten at vilkåret i skadeserstatningsloven §3-6 om at det må foreligge en ærekrenkelse er oppfylt.

Lagmannsretten finner at vilkåret om at Dagbladet må ha utvist uaktsomhet også er oppfylt. Retten viser til det som er bemerket ovenfor om hvilket grunnlag Dagbladet hadde for sine vurderinger. Det var i realiteten bare videoen som var grunnlag for de slutninger Dagbladet trakk. Stillbildene som avisen hadde laget var ikke egnet til å skape ytterligere klarhet om de faktiske forhold. Dagbladet har opplyst at erfarne journalister arbeidet med saken, og at man foretok grundige vurderinger før oppslaget ble trykket 18 juni. Etter rettens mening burde journalistene ha stilt spørsmål ved om politiet virkelig hadde utøvet vold på et offentlig sted med mange mennesker til stede som sto og så på det hele, eller om det kunne være en annen forklaring på det som skjedde. Det må generelt gis rom for feiltolkninger, men retten kan ikke se at det er grunnlag for dette her. Avisen hadde ikke spesielt tidspress. Selve hendelsen hadde funnet sted en uke tidligere, og videoen var ikke solgt til andre enn Dagbladet.

I forbindelse med uaktsomhetsvurderingen har Dagbladet anført at det ikke var mulig å få opplysninger om saken fra andre kilder. Politietaten nektet å uttale seg, og tjenestemennene holdt seg også tause. Lagmannsretten er noe i tvil om hvilken vekt dette moment skal tillegges. Retten er imidlertid kommet til at dette forhold ikke kan tillegges særlig vekt. Det vises til at avisen ikke har stilt noen spørsmål i sine oppslag, og bildene og beskyldningene gjentas i de følgende dager, slik at inntrykket av at det har foregått politivold forsterkes.

Straffeloven §246 inneholder et uttrykkelig vilkår om at det må foreligge rettsstrid. Slik rettsstridsreservasjon fremgår ikke av ordlyden i straffeloven §247, men det er, som etter andre straffebud, på det rene at bare rettsstridige handlinger rammes.

Det følger av lovmotivene at det ved rettsstridsvurderingen er avgjørende om beskyldningen i den konkrete sak etter den alminnelige oppfatning i samfunnet er utilbørlig eller ikke, jf Ot.prp.nr.37, Rt-1938-3. Andenæs/Bratholm uttaler i sin bok Spesiell strafferett (3. utg.) side 179 om forståelsen av dette begrep: ««Utilbørlig» er et ganske sterkt uttrykk. Et forhold kan være kritikkverdig, uten at det dermed kan stemples som så grovt at det er utilbørlig ....» Videre vises det til rettspraksis i denne forbindelse.

Høyesterett har uttalt seg om forståelsen av rettsstridsreservasjonen i en rekke saker. Lagmannsretten vil spesielt trekke frem følgende avgjørelser:

I Rt-1994-side 506 (Sammy Korir) uttales det på side 511:

Det er gitt omfattende generell redegjørelse for de ankende parters syn på rettsstridsvurdering etter §247. Det er vist til hensynet til ytrings- og informasjonsfriheten og i denne forbindelse til Grunnloven §100 og til Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 10. Særlig er publicinterest synspunktet og betydningen av den løpende debatt fremhevet. Det er videre understreket at det er alminnelig godtatt at den som trer frem som en offentlig person, må finne seg i mer enn andre så lenge angrepene har en saklig tilknytning til de spørsmål som behandles. I dette tilfelle var personen Korirs troverdighet i seg selv et sentralt spørsmål. Det fremheves at avgjørelsen må bero på en samlet vurdering av en rekke momenter.

Således må det også legges vekt på beskyldningens karakter, formen på oppslaget, hvilke kilder det er bygget på, om den krenkede er hørt, hvilken tid pressen har hatt til rådighet for sine undersøkelser, den totale mediadekning og den sammenhengen beskyldningene er satt i.

Avgjørelsen i Rt-1993-537 gjaldt et privat mortifikasjonssøksmål fra professor Anders Bratholm mot tidligere formenn i Norsk Politiforbud og Bergen Politilag. Lagmannsretten vil vise til den samme uttalelse som byretten i denne sak har trukket frem:

Politivold - og med det mener jeg uhjemlet fysisk maktbruk fra politiets side overfor enkeltpersoner - er et viktig samfunnsanliggende. Det er av sentral betydning for et demokrati at en debatt om slike samfunnsspørsmål i størst mulig grad kan foregå uten noen risiko for sanksjoner mot dem som deltar. .....

Hensynet til ytringsfriheten i faglig-, politisk- og allmenn samfunnsdebatt er fremhevet i en rekke avgjørelser av Høyesterett ... Dette hensynet er også tillagt avgjørende vekt av Menneskerettighetsdomstolen i flere av dens nyere avgjørelser vedrørende art. 10 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Jeg viser her til dommene i Lingnessaken (1986), Oberschlicksaken (1991) og Thorgeirsonsaken (1992) ... Thorgeirsondommen er for nærværende sak kanskje særlig interessant. Den gjaldt en person som hadde fremsatt alvorlige beskyldninger om politivold i Reykjavikpolitiet. Domstolen uttalte at det med hensyn til ytringsfrihetens grenser ikke er grunlag for å sondre mellom politisk debatt og annen samfunnsdebatt. I samtlige av disse dommene fant Menneskerettighetsdomstolen at de aktuelle inngrep i ytringsfriheten ikke var nødvendige i et demokratisk samfunn til beskyttelse av andres rykte eller rettigheter, jf. Menneskerettighetskonvensjonens art. 10 annet ledd.

Men ytringsfriheten kan ikke strekkes så langt at enhver ytring i en debatt - selv om debatten gjelder viktige samfunnsspørsmål - går klar av krav om mortifikasjon. Ytringsfriheten må veies opp mot hensynet til den som krenkes. Grensen mellom de utsagn som kan "passere" og de utsagn det er grunlag for å mortifisere, må normalt trekkes ved uttalelser som går på den annens personlige hederlighet eller motiver.

Jeg viser her til ... og Rt-1991-1069 (MS-bladet) hvor det fremheves at man "må ... således være på vakt overfor utilbørlige angrep på hederlighet, lovlydighet og personlig vandel " .......

Beskyldninger om løgn, belastende motiver, uhederlighet o.l. tjener for øvrig heller ikke til å fremme ytringsfriheten, men kanskje til å kvele eller hindre en debatt som burde fått utvikle seg videre. ............

Inn i rettsstridsvurderingen kan også komme fornærmedes eget forhold. Den som selv bruker sterke uttrykk, kan måtte tåle mer enn andre ....

Det er alminnelig godtatt at det brukes forskjellige former for maktbruk overfor lovbrytere dersom det er påkrevet. Denne maktbruk utøves av politiet. Det er en viktig oppgave for pressen å følge med i og ta opp spørsmål på dette området - særlig er det av betydning å overvåke at politiet holder seg innenfor de grenser for slik maktbruk som er trukket. På den annen side er det viktig at det finnes personer som er villige til å påta seg slike oppgaver, og at de behandles med respekt og forståelse. Politiet utfører vanskelige og belastende oppgaver. Etter lagmannsrettens oppfatning har A derfor et vern som er sterkere enn f.eks. kjente politikere. Den som søker offentligheten og selv bruker sterke virkemidler, har neppe særlig vern. Slike personer må etter lagmannsrettens oppfatning finne seg i adskillig, i enkelte tilfeller også å bli "uthengt" på sviktende grunnlag. Etter lagmannsrettens mening står ikke A i samme stilling selv om han i den omhandlede situasjon utøver offentlig myndighet, og må finne seg i at det blir rettet kritisk søkelys på hans arbeid i en slik situasjon.

Etter lagmannsrettens mening var det grunn for Dagbladet til å ta opp denne saken. Avisen hadde et helt unikt materiale, en dokumentasjon av en helt annen karakter enn f.eks. opplysninger fra personer som var til stede ved hendelsen. Etter lagmannsrettens oppfatning kan videoen etterlate et inntrykk av brutal og hårdhent behandlding av den pågrepne. Det kan se ut som politiet slår og sparker en forsvarsløs person. Ristingen av mannen gjør også et sterkt inntrykk når man ikke kjenner grunnen. Lagmannsretten kan ikke slutte seg til As anførsel om at oppslaget ikke var ledd i den pågående samfunnsdebatt om politiets maktbruk. Det må være helt i orden å ta opp konkrete saker som ledd i den pågående debatt.

Lagmannsretten har vært i tvil ved avveiningen mellom hensynet til ytringsfriheten og As personvern.

Som ovenfor nevnt mener lagmannsretten at A har et vern mot uriktige beskyldinger som går på hans faglige handlemåte som politimann. I saken dreier det seg nærmest om As personlige hederlighet og lovlydighet. Når det da massivt og med gjentatt billedbruk, skapes det klare inntrykk overfor den alminnelige leser at det her dreier seg om beskyldninger om grov politivold, må hensynet til A veie tyngst. Lagmannsretten legger videre vekt på at Dagbladet unødig har fokusert på A. Han ble også gjenkjent. Det hadde vært mulig for Dagbladet å stille spørsmål, velge andre innfallsvinkler og i alle fall ha unngått de gjentatte beskyldninger. Lagmannsretten vil også peke på muligheten for å ha sladdet ansiktene til samtlige tjenestemenn og kan ikke slutte seg til Dagbladets anførsler om dette spørsmål. Etter lagmannsrettens oppfatning ville forholdsvis få endringer vært tilstrekkelige til at avveiningen kunne fått et annet utfall.

Lagmannsretten finner etter dette at Dagbladets behandling av A var utilbørlig. Vilkåret om rettsstrid er således oppfylt.

Lagmannsretten er kommet til at vilkårene for oppreisning i skadeserstatningsloven §3-6 er oppfylt.

A har ikke lidt noe økonomisk tap. Han har imidlertid opplyst at oppslagene har medført problemer for ham og hans familie. Saken har ikke fått noen tjenestemessige konsekvenser for ham, men av eget tiltak har han på grunn av hendelsen søkt seg bort fra aktiv hundetjeneste og arbeider i dag i administrasjonen i hundetjenesten.

Etter lagmannsrettens mening kan det bare bli tale om å tilkjenne A oppreisning for krenkelsen etter straffeloven §246. Etter en skjønnsmessig vurdering har lagmannsretten funnet at A bør tilkjennes oppreisning, og at beløpet settes til kr 50 000.

Anken har ført frem, men lagmannsretten har funnet saken så tvilsom at det var grunn for den tapende part å la saken komme for retten. Saksomkostninger blir derfor ikke å tilkjenne hverken for lagmannsretten eller byretten, jfr tvistemålsloven §180, annet ledd og §172, annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Dagbladet AS betaler til A 50.000 -femtitusen- kroner innen 2 -to- uker etter denne doms forkynnelse.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke hverken for lagmannsrett eller byrett.