HR-1999-47 - Rt-1999-901
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-06-08 |
| Publisert: | HR-1999-00047 - Rt-1999-901 (210-99) |
| Stikkord: | (Skjeldal-dommen), Tvangsfullbyrdelse, Familierett |
| Sammendrag: | Saken gjaldt tolkingen av Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) § 7-13 tredje ledd. Spørsmålet var hvorvidt en kreditor kunne ta utlegg i en ideell halvpart av en boligeiendom som var ervervet under ekteskapet, men som i henhold til ektepakt tilhørte debitors ektefelles særeie. |
| Saksgang: | Midhordland namsrett 08.05.1998 - Gulating lagmannsrett LG-1998-1294 - Høyesterett HR-1999-00047, kjæremålssak jnr. 386/1998 |
| Parter: | Kristin Skjeldal (advokat Tor Øystein Enge - til prøve) mot Staten v/Skatteoppkreveren i Fjell (advokat Per Sandvik) |
| Forfatter: | Skoghøy, Matningsdal, Coward, Flock, Lund |
| Lovhenvisninger: | Plenumsloven (1926) §6, §4, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §7-13, §7-1, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §404, §52, Dekningsloven (1984) §2-2, §5-2, Ekteskapsloven (1991) §40, §50, §51 |
Dommer Skoghøy: Saken gjelder tolkingen av tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd. Spørsmålet er hvorvidt en kreditor kan ta utlegg i en ideell halvpart av en boligeiendom som er ervervet under ekteskapet, men som i henhold til ektepakt tilhører debitors ektefelles særeie.
Kristin og Olav Skjeldal ble gift 14. november 1970. I 1979/80 ervervet de boligeiendommen gnr. 39 bnr. 121 i Fjell kommune for kr 700.000. Boligeiendommen ble anskaffet dels ved lån, som Olav Skjeldal står som debitor for, og dels ved egenkapital. En del av egenkapitalen bestod av salgsproveny som ektefellene hadde fått ved salg av en rekkehusleilighet. Skjøte på boligeiendommen ble tinglyst 3. juni 1980. I dette var Olav Skjeldal oppført som hjemmelsinnehaver.
Ved ektepakt 20. september 1982 ble boligeiendommen samt innbo og løsøre overført til hustruens særeie. Ektepakten ble tinglyst i Løsøreregisteret 7. oktober 1982 og i grunnboken for den faste eiendom 18. oktober 1982.
Etter det som er opplyst, skal lånegjelden være betjent fra en felles innskuddskonto. Ved opprettelsen av ektepakten var saldoen på boliglånet mellom kr 300.000 og kr 400.000.
Olav Skjeldal opparbeidet seg etter hvert en betydelig skattegjeld. Ved utleggsforretning av 2. oktober 1997 tok kommunekassereren i Fjell som namsmann utlegg i Olav Skjeldals andel av boligeiendommen for samlet skattegjeld på kr 346.116 inklusive renter og omkostninger.
Kristin Skjeldal påklaget utleggsforretningen til Midhordland namsrett, og ved kjennelse av namsretten 8. mai 1998 fikk hun medhold. Namsretten oppfattet tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd slik at Kristin Skjeldal hadde bevisbyrden for at eiendommen fullt ut tilhørte henne, men etter namsrettens oppfatning hadde hun oppfylt denne bevisbyrden. Namsrettens kjennelse har denne slutning:
"1. Utlegg i gnr. 39 bnr. 1212 i Fjell for Olav Skjeldals skattegjeld, oppheves.
2. I saksomkostninger betaler Kemneren i Fjell til Kristin Skjeldal ved advokat Tor Øystein Enge, kr 4815,- innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
I slutningen er bnr. 1212 feilskrift for bnr. 121.
Side:902
Namsrettens kjennelse ble påkjært til Gulating lagmannsrett av staten v/Skatteoppkreveren i Fjell. Lagmannsretten kom ved kjennelse 13. oktober 1998 til at Kristin Skjeldal ikke hadde sannsynliggjort et annet eierforhold enn det som følger av presumsjonsregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd, og at utleggsforretningen derfor måtte stadfestes. Lagmannsrettens kjennelse har denne slutning:
"1. Utleggsforretning dagbokført 06.10.1997 i gnr 39 bnr 121 i Fjell stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Kristin Skjeldal kr 6.090 - kronersekstusenognitti - til Staten v/Skatteoppkreveren i Fjell innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen."
Kristin Skjeldal har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil ved lovtolkingen og lagmannsrettens saksbehandling - mangelfulle kjennelsesgrunner.
Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet 11. desember 1998 at saken i sin helhet skal avgjøres av Høyesterett, og samme dato bestemte Justitiarius at partsforhandling skal finne sted etter de regler som gjelder for ankesaker, jf. høyesterettsloven §6 annet ledd.
Med hjemmel i høyesterettsloven §6 tredje ledd, jf. §4 fjerde ledd er advokat Tor Øystein Enge oppnevnt som prosessfullmektig for Kristin Skjeldal for Høyesterett.
Den kjærende part - Kristin Skjeldal - har i korte trekk anført:
Etter dekningsloven §2-2, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §7-1 annet ledd kan det som hovedregel bare tas utlegg i det debitor reelt eier. Bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd fraviker ikke denne hovedregelen, men oppstiller bare en saksbehandlingsregel for namsmannen. Når en utleggsforretning blir påklaget til namsretten, må retten på grunnlag av fri bevisbedømmelse ta stilling til det reelle eierforhold og legge til grunn det som er mest sannsynlig. Lagmannsretten har anvendt tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd som en materiell regel som fraviker hovedregelen i dekningsloven §2-2, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §7-1. Dette er feil lovtolking.
Subsidiært hevdes det at lagmannsretten har lagt til grunn en uriktig forståelse av innholdet av tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd og ekteskapslovens regler om ektepakter og formuesordningen mellom ektefeller. Etter ekteskapsloven §50 kan en ektefelle ved ektepakt gi den andre ektefellen en gave. Ved at ektepakten blir tinglyst, oppnås rettsvern mot kreditorene. En ektepakt kan ikke underkjennes om den har som formål å unndra eiendeler fra dekning for kreditorene. Kreditorenes interesser er ivaretatt gjennom bestemmelsene i ekteskapsloven §51 og dekningsloven §5-2. Bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd 2. punktum om at det ikke er tilstrekkelig til å sannsynliggjøre ektefellens enerett at bare den ene ektefellen er registrert eller meldt som eier, kan ikke gjelde ektepakter. Dersom bestemmelsen blir oppfattet slik at den også gjelder ektepakter, vil den undergrave ekteskapslovens regler om ektepakter og bestemmelsen i ekteskapsloven §40 om at en ektefelle ikke uten særskilt hjemmel kan gjøres ansvarlig for den annen ektefelles gjeld.
Atter subsidiært gjør Kristin Skjeldal gjeldende at lagmannsrettens
Side:903
kjennelsesgrunner ikke er tilstrekkelige til å se om de materielle regler om ektefellers formuesforhold er riktig anvendt.
Kristin Skjeldal har nedlagt slik påstand:
"1. Gulating lagmannsretts kjennelse oppheves.
2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett, og Kristin Skjeldal for namsrett og lagmannsrett."
Kjæremålsmotparten - staten v/Skatteoppkreveren i Fjell - har i korte trekk anført:
Det kjæremål som er fremsatt, retter seg ikke mot lagmannsrettens lovtolking, men mot bevisbedømmelsen og den konkrete subsumsjonen. Det foreligger her et videre kjæremål, og det er da bare den generelle lovtolking Høyesterett kan prøve, jf. tvistemålsloven §404. Her har lagmannsretten på grunnlag av en vurdering av realitetene kommet til at ektepakten ikke er reell. Denne vurdering kan Høyesterett ikke overprøve.Subsidiært gjøres gjeldende at lagmannsrettens forståelse av tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd og de materielle regler om ektefellers formuesforhold er riktig. Etter statens syn kan bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd ikke oppfattes som en regel om saksbehandlingen for namsmannen, men må oppfattes som en materiell regel om hva det kan tas utlegg i, og den må da også anvendes av domstolene. Bestemmelsen i §7-13 tredje ledd 2. punktum må også omfatte ektepakter. Det er derfor riktig når lagmannsretten sier at en ektepakt ikke kan anses som tilstrekkelig bevis for enerett. Det er ektefellene som må påvise at ektepakten er reell.
Staten v/Skatteoppkreveren i Fjell har nedlagt slik påstand:
"1. Gulating lagmannsretts kjennelse av 13.10.98 stadfestes.
2. Staten v/Skatteoppkreveren i Fjell tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett med lovens rente fra forfall til betaling skjer."
Mitt syn på saken:
Kjæremålet er et videre kjæremål. Den kompetansebegrensning som følger av tvistemålsloven §404, gjelder også hvor kjæremålet - som her - er overført til behandling i Høyesterett.
Jeg er kommet til at lagmannsrettens kjennelse må oppheves på grunn av uriktig tolking av tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd.
Etter dekningsloven §2-2, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §7-1 annet ledd kan kreditorene som hovedregel bare ta beslag i formuesgoder som tilhører skyldneren på beslagstiden, og som kan selges, utleies eller på annen måte omgjøres i penger. I forhold til formuesgoder som har tilhørt skyldneren, men som han har disponert over, suppleres disse bestemmelsene av regler om rettsvern og omstøtelse. Men når man ser bort fra reglene om rettsvern og omstøtelse, kan kreditorene bare beslaglegge formuesgoder som reelt tilhører debitor. Det at debitor er gift, endrer ikke på dette. Dersom det ikke finnes særlig hjemmel for annet, kan kreditorene ikke ta beslag i formuesgoder som tilhører debitors ektefelle, se ekteskapsloven §40.
Side:904
Lagmannsretten har korrekt tatt som utgangspunkt at siden boligeiendommen i henhold til ektepakten skal være Kristin Skjeldals særeie, kan Olav Skjeldals kreditorer ikke ta utlegg i den. Men etter å ha konstatert dette, sier lagmannsretten at tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd er en "spesialregel som endrer ovennevnte utgangspunkt". Etter min mening bygger lagmannsretten her på en uriktig forståelse av denne bestemmelsen.
Tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd lyder slik:
"Dersom saksøkte er gift eller lever i et ekteskapslignende forhold, kan utlegg tas i en ideell halvdel av felles bolig ervervet under samlivet, hvis ikke et annet eierforhold blir sannsynliggjort. At bare den ene part er registrert eller meldt som eier, er ikke i seg selv tilstrekkelig til å sannsynliggjøre partens enerett."
Etter min oppfatning fremgår det av forarbeidene til bestemmelsen at den ikke kan oppfattes som en materiell rettsregel om beslagsrett, men må ses på som en form for legalpresumsjon. Som legalpresumsjon har bestemmelsen som funksjon å tjene som pedagogisk veiledning for namsmannen under behandlingen av utleggsforretningen. Dette fremgår blant annet av Ot.prp.nr.65 (1990-91) om lov om tvangsfullbyrding og midlertidig sikring (tvangsfullbyrdingsloven), side 151, hvor de bestemmelser som finnes i §7-13, innledningsvis blir kommentert slik:
"Hovedregelen om fordringshavernes beslagsrett fremgår av dekningsloven §2-2 som slår fast at fordringshaverne har "rett til dekning i ethvert formuesgode som tilhører skyldneren på beslagstiden ...". Ikke sjelden oppstår det under en utleggsforretning spørsmål om hva som tilhører saksøkte ved at det påstås at det ikke kan tas utlegg i et formuesgode fordi det eies av en annen. Paragrafen her gir regler om hvordan namsmannen skal forholde seg når formuesgodet i det ytre fremtrer som eiet av saksøkte, men det likevel påstås at det eies av en tredjeperson. Bakgrunnen for bestemmelsene er at det for namsmannen ofte er vanskelig å ta stilling til slike innvendinger under utleggsforretningen, ikke minst fordi det kan medføre mye arbeid. Namsmannen bør derfor kunne holde seg til enkelte presumpsjoner og overlate til den som påstår det motsatte å underbygge sin påstand. ..."
Når det spesielt gjelder bestemmelsen i §7-13 tredje ledd, fremgår det av forarbeidene at den bygger på den alminnelige erfaring at ektefeller og samboere - uten hensyn til hvem som har grunnbokshjemmel til eiendommen eller som er meldt som eier til boligselskapet - vanligvis eier felles bolig som er ervervet under samlivet, med en ideell halvpart hver. Jeg viser her til odelstingsproposisjonen side 152.
Etter mitt syn må tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd forstås slik at dersom debitor er gift eller lever i et ekteskapslignende forhold, og det ikke foreligger nærmere opplysninger om hvem som eier felles bolig som er ervervet under samlivet, skal namsmannen ved behandlingen av begjæring om utlegg legge til grunn at ektefellene eller samboerne eier boligen med en ideell halvpart hver. Dette kan imidlertid
Side:905
bare gjelde så lenge spørsmålet om hvem som er eier, ikke er nærmere belyst. Dersom det er frembrakt faktiske opplysninger om eierforholdet, kan namsmyndighetene ikke uten videre bygge på at boliger som er anskaffet under samlivet, vanligvis blir eid av ektefellene eller samboerne med en ideell halvpart hver, men må ta stilling til eierspørsmålet på grunnlag av det faktum som er opplyst. Dette medfører at presumsjonsregelen i §7-13 tredje ledd ikke sier noe mer enn det som følger av prinsippet om fri bevisbedømmelse, og at det først og fremst er under den innledende behandling av utleggsbegjæringen hos namsmannen at bestemmelsen får betydning. Dersom namsmannens avgjørelse blir påklagd, vil det for domstolene som oftest foreligge nærmere opplysninger om eierforholdet, og da må retten ta stilling til spørsmålet ut fra hva som finnes mest sannsynlig. Det samme gjelder dersom det under behandlingen av en utleggsforretning hos namsmannen blir frembrakt nærmere opplysninger om eierforholdet.
Ved tolkingen av tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd synes lagmannsretten å ha lagt til grunn at bestemmelsen i 2. punktum - som fastsetter at det at bare den ene part er registrert eller meldt som eier, ikke i seg selv er tilstrekkelig til å sannsynliggjøre partens enerett - også omfatter ektepakter. Etter min mening gir lagmannsretten også på dette punkt uttrykk for en uriktig lovtolking. Det bestemmelsen sikter til med "registrert" som eier, er hvem som er hjemmelsinnehaver ifølge grunnboken, og med "meldt som eier" tar loven sikte på adkomstdokumenter til leierett til bolig, se Ot.prp.nr.65 (1990-91), side 151. Etter min oppfatning kan det ikke være tvilsomt at ektepakter må falle utenfor anvendelsesområdet for §7-13 tredje ledd 2. punktum. Hvis det ikke finnes holdepunkter for annet, må en ektepakt oppfattes som uttrykk for hva ektefellene har fastsatt om eierforholdet dem imellom. Dersom det foreligger en ektepakt, og denne har fått rettsvern, må den respekteres av ektefellenes kreditorer, såfremt det ikke finnes holdepunkter for at ektepakten ikke er reelt ment.
Som begrunnelse for at ektepakter omfattes av §7-13 tredje ledd 2. punktum, har lagmannsretten vist til avgjørelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt-1995-1395. I denne avgjørelsen var det spørsmål om en uttalelse fra lagmannsretten om at en ektepakt ikke er "tilstrekkelig bevis for enerett", gav uttrykk for en riktig lovforståelse. Under dissens kom Høyesteretts kjæremålsutvalg til at denne uttalelsen ikke gav uttrykk for en "uriktig fortolkning av noen lovbestemmelse som gjelder ektepakter".
Avgjørelsen i Rt-1995-1395 er imidlertid vanskelig å forene med en avgjørelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt-1998-313. I den sistnevnte avgjørelse har kjæremålsutvalget uttalt at så lenge det ikke foreligger noe som kan tyde på at en eiendomsoverdragelse ved ektepakt ikke er reell, må ektepakten legges til grunn. Etter min mening må dette være riktig.
I vår sak har lagmannsretten ved vurderingen av om ektepakten skal legges til grunn, kommet til at ektepakten "i liten grad [har] preg av å være en realitet". Dette blir blant annet begrunnet med at Kristin Skjeldal ikke har vært i stand til - med de inntekter hun har hatt - alene å betjene lånet på boligeiendommen, og at ektepakten kan ha vært
Side:906
"motivert ut i fra ønsket om å unngå gjeldsforfølgning". Etter min mening må det lagmannsretten her gir uttrykk for, være utslag av rettens uriktige tolking av §7-13 tredje ledd. Det at en ektepakt har som formål å beskytte mot kreditorforfølgning, er ikke uvanlig. Tvert imot er dette en vanlig begrunnelse for å opprette ektepakt. Såfremt ektepakten også er forutsatt å gjelde i forholdet mellom partene, kan den ikke tilsidesettes som proforma, se f.eks. Rt-1956-913 og Rt-1998-313. En formuesoverføring ved ektepakt kan heller ikke underkjennes med den begrunnelse at det på vedkommende formuesgode hefter gjeld som mottakerektefellen ikke er i stand til å betjene med sine inntekter. De interesser kreditorene har i å hindre at formuesgoder blir unndratt fra dekning for dem, er beskyttet blant annet av ekteskapsloven §51 og dekningsloven §5-2.
Etter dette er jeg kommet til at lagmannsrettens kjennelse beror på en uriktig fortolkning av tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd. Kjennelsen må da oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling for lagmannsretten.
Kristin Skjeldal har krevd seg tilkjent sakomkostninger for namsretten og lagmannsretten, og siden hun har fått oppnevnt prosessfullmektig for Høyesterett på det offentliges bekostning, har hun nedlagt påstand om at staten skal tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett. Kristin Skjeldal har fått fullt medhold, og jeg finner at kravet om saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten må tas til følge, se tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §172 første ledd. Det fremgår av Rundskriv G-73/96 om fri rettshjelp, side 78 at det i tilfeller hvor en part har fri rettshjelp, og motparten er et departement eller en annen etat som blir finansiert over statsbudsjettet, ikke skal nedlegges påstand om saksomkostninger til det offentlige. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes derfor ikke.
I samsvar med fremlagt omkostningsoppgave fastsettes omkostningene for namsretten til kr 4.815, hvorav kr 515 er utgifter. For lagmannsretten fastsettes omkostningene til kr 5.500.
På vegne av kjæremålsmotparten har advokat Per Sandvik for Høyesterett fremlagt en salæroppgave på kr 86.000. Denne salæroppgave er så pass høy i forhold til det arbeid som synes å være nedlagt, at jeg finner grunn til å gjøre kjæremålsmotparten oppmerksom på adgangen til å be om at prosessfullmektigens godtgjørelse blir fastsatt av Høyesterett, se tvistemålsloven §52 første ledd. Fristen for å fremsette slikt krav er en måned fra avsigelsen av denne kjennelse, se §52 annet ledd.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling for lagmannsretten.
2. I saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten betaler staten v/Skatteopp kreveren i Fjell til Kristin Skjeldal 10 315 - titusentrehundreogfemten - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
Side:907
Dommer Matningsdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Coward: Likeså.
Dommer Flock: Likeså.
Dommer Lund: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling for lagmannsretten.
2. I saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten betaler staten v/Skatteopp kreveren i Fjell til Kristin Skjeldal 10.315 - titusentrehundreogfemten - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.