Rt-1956-913
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1956-09-08 |
| Publisert: | Rt-1956-913 |
| Stikkord: | Ektepakt |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 105 B/1956. |
| Parter: | A (tidligere B) (overrettssakfører R. Skjerve Nielssen - til prøve) mot C (høyesterettsadvokat Anders Rekve). |
| Forfatter: | Helgesen, Heiberg, Eckhoff, Schei, Berger |
| Lovhenvisninger: |
Dommer Helgesen: Stavanger byrett avsa dom i saken den 24. februar 1954 med denne domsslutning:
«Ektepakt av 29. juni 1949 mellom Solveig og Fridtjof Larsen kjennes ugyldig i forholdet mellom disse to parter, og partenes fellesbo kjennes å være eiendomsberettiget til Adm. Cruysgt. 45-47, Stavanger.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Fridtjof Larsen påanket dommen til Gulating lagmannsrett, som ved dom av 30. mars 1955 frifant Fridtjof Larsen. Heller ikke lagmannsretten tilkjente saksomkostninger. Dens dom er avsagt under dissens, idet en dommer stemte for stadfestelse av byrettens dom, og for at Solveig Larsen skulle tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Solveig Ferkingstad (tidligere Solveig Larsen) har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, hvor hun har nedlagt denne påstand:
(Stavanger byretts dom av 24. februar 1954 stadfestes, dog således at den ankende part tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett og lagmannsrett.»
Fridtjof Larsen har påstått:
«Fridtjof Larsen frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»
Saken gjelder gyldigheten av den ektepakt som Solveig og Fridtjof Larsen opprettet den 29. juni 1949, hvoretter eiendommen Adm. Cruysgt. 45 og 47 i Stavanger for fremtiden skulle tilhøre Fridtjof Larsen som hans særeie. For Høyesterett gjør Solveig Ferkingstad på samme måte som for byretten og lagmannsretten gjeldende at Fridtjof Larsen ved ektepaktens opprettelse gikk med på at ektepakten partene imellom bare skulle være proforma. Hun hevder at ektepakten da i sin helhet er ugyldig som proformaverk, og at eiendommen derfor tilhører det fellesbo, som er gjenstand for skifte etterat ektefellene ble separert og skilt. Om saksforholdet ellers og partenes anførsler viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
Til bruk ved sakens behandling i Høyesterett har sakens parter og 15 vitner avgitt forklaringer ved bevisopptak for Stavanger byrett. Av vitnene er 5 nye for Høyesterett.
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse lagmannsrettens flertall har gitt. Jeg legger som lagmannsretten til grunn at
Side:914
det her foreligger en formelt gyldig ektepakt, og at denne hadde - som lagmannsrettens flertall uttrykker det - «et i og for seg fornuftig innhold og et aktverdig formål i begge parters interesse.» I likhet med lagmannsretten kan jeg ikke finne at det etter omstendighetene er ført et tilstrekkelig bevis for at Fridtjof Larsen ved opprettelsen av ektepakten gikk med på at denne partene imellom bare skulle være proforma. Larsen selv har bestridt dette, og benektet at ordet proforma ble nevnt i forbindelse med ektepakten. Selv om man - som lagmannsretten - bygger på at ordet proforma ble nevnt, kan man i det foreliggende tilfelle etter min mening ikke legge mer i dette enn lagmannsretten har gjort, og for så vidt kan jeg tiltre dens bemerkninger om forholdet. For sakens utfall må det i alle tilfelle være avgjørende at man etter opplysningene i saken kan fastslå at det var begge ektefellers hensikt og vilje at ektepakten skulle ha sin fulle gyldighet overfor kreditorene, og at de begge var klar over at det som følge derav var nødvendig å foreta en reell overdragelse av eiendommen til Larsens særeie. Begge ektefeller har altså i dette tilfelle - for å fremme det formål jeg har nevnt - med åpne øyne valgt lovens ordning med særeie; men da kan ektepakten i dens foreliggende form etter min oppfatning ikke settes til side som proformaverk, men må tillegges gyldighet også i relasjon til det skifteoppgjør som er innledet etterat ektefellene er separert og skilt. Om det hadde vært lovlig adgang til på forhånd å avtale at det ved et eventuelt skifte mellom ektefellene skulle gjelde samme regler som om særeiet ikke hadde vært opprettet, tar jeg ikke standpunkt til. Jeg finner det nemlig klart at det for så vidt ikke ble truffet noen avtale mellom ektefellene, idet ingen av dem ved opprettelsen av ektepakten tenkte på skilsmisse og hvordan deres formuesanliggender skulle ordnes med en slik eventualitet for øye.
Da anken ikke har ført frem, finner jeg at den ankende part må ilegges saksomkostninger for Høyesterett og stemmer for denne
dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Solveig Ferkingstad til Fridtjof Larsen 1800 - atten hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Eckhoff, Schei og Berger: Likeså.
Av byrettens dom (dommer Kåre Høyland):
Ekteparet Solveig Larsen, saksøker i denne sak, og Fridtjof Larsen, saksøkt i denne sak, inngikk den 29. juni 1949 ektepakt hvormed «vår
Side:915
eiendom Adm. Cruysgt. 45 og 47 i Stavanger for fremtiden skal tilhøre Fridtjof Larsen som hans særeie, idet han fra idag overtar den pantegjeld som hviler på eiendommen og de utgifter som vedkommer denne. Likeså bestemmer vi at vår halvdel i eiendommen Bergtun, g.nr. 38, b.nr. 389 i Madla heretter skal tilhøre Solveig Larsen som hennes særeie idet hun fra idag av overtar de heftelser som hviler på denne eiendom og de utgifter som vedkommer denne. Forøvrig skal det vi eier være felleseie som før. Samtidig med ektepakten er det satt opp en status over fellesboet hvor de to eiendommer er oppført med kr. 48 500 for Bergtun (halvdelen av eiendommens verdi) og kr. 67 000 for Adm. Cruysgt. Felles innbo er oppgitt til kr. 3000. På passivasiden er oppført pantegjelden på de to eiendommer samt en veksel på kr. 4300 som angivelig gjelder overtagelse av varebeholdning i forbindelse med kjøp av Bergtun. Ektepakten er tinglyst 18. august 1949,
Ved Stavanger byretts dom av 4. mars 1953 ble ektefellene separert. Under skifte mellom ektefellene har saksøkeren hevdet at Adm. Cruysgt. 45 og 47 rettelig tilhører fellesboet. - - -
Partene giftet seg i 1941 og har et barn. Saksøkeren drev den gang systue og har fortsatt med det i sitt ekteskap. Saksøkte var gartner, men er nå bryggeriarbeider.
I 1946 kjøpte partene tomtene Adm. Cruysgt. 45 og 47 for kr. 10 000. Kjøpet ble finansiert ved at Hetland Sparebank lånte kr. 4000 med sikkerhet i tomtene, og kr. 6000 mot kausjon av saksøkerens foreldre som også stillet sikkerhet for kausjonen ved pant i sin eiendom. Som kausjonist sto også en venn av saksøktes far. Saksøkeren ville bygge i 1946, men da saksøkte ikke ville det, ble det utsatt et år. I 1947 bygget de et 1 1/2 etasjes hus. Saksøkte foretok selv en del av grunnarbeidet. Huset kom på ca. kr. 67 000 i alt. Det ble lånt kr. 51 000 i Husbanken, dertil kommer lånet til tomten. Saksøkeren lånte kr. 4000 av en venninne, og resten ble arbeidet opp eller dekket av partenes inntekter samt noen få hundre kroner saksøkeren hadde spart opp. De flyttet inn i huset ved årsskiftet 1947/48. En del av huset ble bortleiet.
Det var saksøkeren som greiet med alle papirer i forbindelse med byggingen og som også senere har ordnet opp med rentebetalinger m.v. Pengene til det må retten gå ut fra er tatt av partenes felles inntekter.
I april 1949 kjøpte saksøkeren sammen med en søster eiendommen Bergtun i Madla, som er en forretningseiendom, og startet en systue sammen med søsteren. Eiendommen ble betalt med kr. 97000 hvorav kr. 10 000 ble betalt kontant. Det var søsteren som skaffet kontantene. Saksøkeren la ikke noe i eiendommen, men hun skulle være med fordi hun var kjent og hadde kunder å ta med seg. I eiendommen drev de også en butikk. Eiendommen ble solgt etter 2 1/2 års forløp. Saksøkeren ble syk og søsteren klarte ikke å drive forretningen alene. Salget brakte hverken tap eller gevinst.
Saksøkeren hevder at ektepakten ble opprettet på grunn av kjøpet av huset i Madla. Dette kjøpet kunne være risikabelt og dersom det gikk dårlig ville hun ikke risikere at kreditorene fikk tak i Adm. Cruysgt. 45 og 47. Mellom partene var det imidlertid avtalt og helt på det rene at opprettelsen av ektepakten var proforma.
Saksøkte har bestridt at ektepakten var proforma. Han var meget
Side:916
imot kjøpet av Madlaeiendommen som han anså for meget risikabelt. Saksøkeren skulle imidlertid slå stort på det og ville under enhver omstendighet kjøpe. Han gikk da med på å opprette ektepakt, og dermed var det meningen at de for fremtiden skulle eie hver sin eiendom. - - -
Retten finner det godtgjort at ektepaktens formål var å beskytte eiendommen i Adm. Cruysgt. mot eventuelle kreditorer saksøkeren ervervet seg i forbindelse med Madlakjøpet og driften av forretningen og systuen der. Etter begge parters forklaring var Madlakjøpet ikke uten risiko, og etter hva saksøkte har forklart er saksøkeren slik at hun slår stort på det. Det var derfor rimelig at partene, og særlig saksøkeren som retten anser for å ha vært den mest forutseende og driftige i ekteskapet, har villet sikre det hjem de hadde bygget. Dette antar retten var det eneste formål med ektepakten. Det er intet som direkte tyder på at partene reelt hadde ment å dele felleseiet. Det ville også ha vært unaturlig at saksøkeren uten videre skulle ha gitt fra seg huset i Adm. Cruysgt. som hun, og hennes foreldre ved sitt kausjonsansvar og sikkerhetsstillelse i vesentlig grad hadde medvirket til å få opp, mot selv å få Madlaeiendommen som var en usikker affære.
Om enn det ikke er avgjørende, legger retten også vekt på at saksøkeren også etter ektepakten for en vesentlig del har vært den som har ordnet med utbetalinger m.v. vedkommende huset. Når det av flere vitner er forklart at saksøkte hadde betenkeligheter ved å underskrive ektepakten fordi han mente han ble snytt, så kan det neppe ha noen annen forklaring enn at han mente han kunne bli snytt for den formue Madlaeiendommen kunne komme til å representere dersom dette foretagende gikk godt. Og når han så allikevel tiltrer ektepakten ligger det nær å anta at han på dette punkt er blitt beroliget ved at avtalen var proforma. Det avgjørende for retten er imidlertid de vitneprov som er avgitt av de som var til stede ved opprettelsen. Ved disse prov finner retten det godtgjort at det for begge parter var klart at det dreiet seg om en proforma avtale som ikke skulle ha noen gyldighet dem imellom. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Helge Refsum og Kristen Syvertsen og sorenskriver Einar Tønseth):
- - -
Lagmannsrettens flertall, lagdommer Helge Refsum og sorenskriver Einar Tønseth, er under tvil kommet til et annet resultat enn byretten.
Flertallet finner at det her foreligger en formelt gyldig ektepakt, med et i og for seg fornuftig innhold og et aktverdig formål i begge parters interesse.
Det skal da meget til for å godta at den er opprettet proforma, - i dette tilfelle som et klart forsøk på å bedra fru Solveig Larsens mulige kreditorer i forretningen på Madla. Flertallet kan ikke finne at det er ført bevis for at ankeparten har gått med på et slikt forbehold - at ektepakten mellom partene bare skulle være et proformaverk.
Motparten har forklart at ektepakten skulle være alvorlig ment i forhold til kreditorene, og hun hadde ikke tenkt på hvordan det ville gå ved et mulig skifte. Sin sakfører, Ohm, hadde hun bare bedt om å skrive en ektepakt, hvoretter Adm. Cruysgt. 45/47 skulle tilhøre
Side:917
mannen og eiendommen på Madla være hennes. Den ankende part hevder at han ikke har hørt at det ble sagt noe om proforma. Men etter de opplysningene som er kommet frem i saken, skal ordet proforma være nevnt, uten at flertallet finner å kunne legge mer i det enn at meningen var å bevare hjemmet i Adm. Cruysgt. 45/47 for familien. De skulle fortsette sitt daglige liv som hittil uten at noe var avgjort om forholdet ved eventuell separasjon, som da ikke var aktuell. Og på den måte er nok mange ektepakter «proforma». Sølvtøy og møbler, som er tillagt hustruen, skal fremdeles i slike tilfelle brukes i fellesskap, og mannen skal fortsatt bestyre hustruens aksjer og obligasjoner. Det kan derfor heller ikke i dette tilfelle legges noen vekt på at motparten fortsatte bestyrelsen av huset i Adm. Cruysgt. 45/47. Hun var den forretningskyndige og i all sin ferd den meget aktive, mens mannen nærmest var treg og passiv av natur og dessuten måtte ha skoftet arbeidet hvis han skulle gå i banken.
Ekteparet Wagenknecht, hvis ektepakt ble underskrevet på samme tid og sted, hevder at også deres ektepakt skulle være proforma. Fru Tora Wagenkhecht, 1. vitne for lagmannsretten, er søster til motparten. Med «proforma» mente Arne Wagenknecht, 10. vitne for lagmannsretten, at det betydde at ektepakten skulle være midlertidig.
Når man ikke kan oppfatte ordet proforma annerledes enn foran nevnt, bygger flertallet på de sikre opplysninger som kom frem om at motparten flere ganger har sagt til sin mann, at han ikke hadde noe å gjøre med huset på Madla: «Jeg har mitt og du har ditt», og at hun til 6. vitne for lagmannsretten, Agda Jacobsen i nærvær av Jacob Jacobsen sa at særeiet var den største tabbe hun hadde gjort i sitt liv. Rettens flertall finner i det hele at partene ikke i forholdet til ektepakten har knyttet noen som helst bestemte og relevante forestillinger om betydningen av ordet proforma. - - -
Lagdommer Syvertsen er kommet til samme resultat som byretten, og skal bemerke:
Jeg kan ikke finne at de løsrevne setninger som ovenfor er gjengitt av uttalelser som ankemotparten er kommet med til forskjellig tid etterat ektepakten var inngått, kan tillegges noen særlig vekt. Av hennes ytring om at «det var den største tabbe jeg har gjort i mitt liv» kan det for øvrig neppe sluttes noe, hverken i den ene eller annen retning.
Jeg tiltrer for øvrig byrettens begrunnelse, og legger som den hovedvekten på de vitneprov som er avgitt av dem som var til stede under opprettelsen. Det finnes herved godtgjort at det ble nevnt en rekke ganger at ektepakten skulle være proforma og at begge parter således var klar over at så var tilfelle. Av de fire personer som var til stede utenom partene, har de tre, hvorav 7. vitne, Arne Gundersen som er ubeslektet med partene, forklart at de av det som ble sagt forsto at hensikten med ektepakten var å sikre familien på grunn av kjøpet på Madla. Jeg kan etter dette ikke anta at partene hadde en oppfatning av ordet «proforma» som avviker fra den vanlige terminologi. - - -
Side:918