HR-1999-27-B - Rt-1999-745
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-05-21 |
| Publisert: | HR-1999-00027-B - Rt-1999-745 (172-99) |
| Stikkord: | Strafferett, Seksuallovbrudd, Straffutmåling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt straffutmåling i en incestsak som pågikk fra datteren var 5-6 år til hun ble 18. |
| Saksgang: | Gauldal herredsrett 09.10.1998 - Frostating lagmannsrett LF-1998-961 M - Høyesterett HR-1999-00027B, snr. 15/1999 |
| Parter: | [A-mann] (advokat Ole Jakob Bae) mot Påtalemyndigheten (statsadvokat Arne K. Uggerud) |
| Forfatter: | Coward, Rieber-Mohn, Oftedal Broch, Gussgard, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §195, §196, §207, §212, §62, Straffeprosessloven (1981) §321, §348 |
Dommer Coward: Saken gjelder straffutmåling i en incestsak.
Gauldal herredsrett avsa 9. oktober 1998 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1936, dømmes for overtredelse av straffeloven §212 annet ledd 1. punktum, straffeloven §195 første ledd 2. straffalternativ, straffeloven §196 første ledd og straffeloven §207 første ledd 2. straffalternativ, jf straffeloven §62, til en straff av fengsel i 4 - fire - år og 6 - seks - måneder.
2. A dømmes til å betale erstatning til B med kr 150.000 - kroneretthundreogfemtitusen 00/100 -.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
3. Saksomkostninger idømmes ikke."
Den domfelte anket til Frostating lagmannsrett over bevisbedømmelsen
Side:746
under skyldspørsmålet for alle postene i tiltalen og over straffutmålingen. Lagmannsretten nektet anken fremmet når det gjaldt domfellelsen etter straffeloven §212 og §196, mens anken over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet når det gjaldt domfellelsen etter straffeloven §195 og §207, ble henvist til ankeforhandling, jf. straffeprosessloven §321 tredje ledd. Også lagmannsretten fant ham skyldig, og den opprettholdt i sin dom 26. januar 1999 straffen på fengsel i fire år og seks måneder som herredsretten hadde idømt. Domsslutningen lyder slik:
"1. A, født xx.xx.1936, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §195 første ledd 2. straffalternativ og straffeloven §207 første ledd 2. straffalternativ.
For disse forbrytelser og for de forbrytelser som han med endelig virkning er domfelt for ved Gauldal herredsretts dom, jf straffeprosessloven §348, jf straffeloven §62 fastsettes straffen til fengsel i 4 - fire - år og 6 - seks - måneder.
2. A dømmes til å betale erstatning til B med 100.000 - etthundretusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom.
3. Saksomkostninger idømmes ikke."
Den domfelte har anket til Høyesterett over straffutmålingen.
Den domfelte, som nå er 62 år gammel, er funnet skyldig i meget alvorlig seksuelt misbruk av sin datter. Overgrepene tok til da datteren var bare fem-seks år gammel, og fra hun var tretten år, omfattet de også jevnlige samleier. I alt varte overgrepene i tolv-tretten år, fra 1971/1972 til 1984. Lagmannsretten beskriver dem slik:
"Det startet med at han, da hun bare var 5-6 år gammel, befølte henne i skrittet samtidig som han gned eller presset sin erigerte penis mot hennes rygg til han fikk sædavgang. Overgrepene ligger nær opp mot grensen for utuktig omgang, og de skjedde jevnlig inntil hun var 13 år gammel. Fra da av hadde han jevnlig samleie med henne inntil hun fylte 18 år. Hyppigheten av samleiene øket etter hvert som hun ble eldre, og de foregikk 2 til 3 ganger pr. uke i tiden før hun var 18 år.
Samleie skjedde i hovedsak i hjemmet. De fleste samleier ble oppnådd i forbindelse med løfter om ett eller annet fra tiltaltes side. Noen samleier ble gjennomført ved slik maktanvendelse at de nok kunne ha vært subsumert som voldtekt. Tiltalte brukte aldri prevensjon, og selv om han alltid trakk seg før sædavgang, var fornærmede konstant redd for å bli gravid. Særlig det første samleiet var smertefullt for henne. To ganger ble hun utsatt for soppinfeksjon, og lagmannsretten må legge til grunn at dette ble påført henne under samleier med tiltalte."
Når det gjelder følgene for datteren, konkluderer lagmannsretten med at hun etter omstendighetene har greid seg forbausende bra, men at det må legges til grunn at hun under sin livsutfoldelse i flere relasjoner vil være betydelig hemmet av overgrepene.
I støtteskriv til den domfeltes anke er det først og fremst anført at lagmannsretten ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til den lange tiden som er gått - det er nå snart femten år siden de straffbare forholdene opphørte.
Side:747
Videre er det anført at retten ikke har tatt nok hensyn til at den domfelte i første omgang ble meddelt at saken var henlagt. Endelig anføres det at lagmannsretten på to punkter har anvendt bevisbyrdeprinsippene uriktig når det gjelder forhold av betydning for straffutmålingen. Dette gjelder dels rettens uttalelse om at den domfelte utøvde slik makt at forholdet nok kunne vært subsumert som voldtekt; her vises det til at påtalemyndigheten ikke har reist tiltale for voldtekt. Dels gjelder det rettens uttalelse om at datteren ble påført soppinfeksjon ved samleiene med faren.
Det som er anført i støtteskrivet utover tidsforløpet, har etter min mening liten vekt. Jeg kan ikke se at det at den domfelte på et tidspunkt fikk beskjed om at saken var henlagt, kan føre til noen mildere straff her. Når det gjelder lagmannsrettens uttalelse om maktutøvelse, ligger etter mitt syn det vesentlige i at det ble utøvd makt - noe som åpenbart er et relevant moment for straffutmålingen i saken - ikke i om forholdet kunne vært subsumert også som voldtekt. Når det gjelder uttalelsen om at datteren ble påført en soppinfeksjon, er dette momentet i alle fall av helt underordnet betydning når overgrepene for øvrig er så alvorlige som her.
I forhandlingene for Høyesterett har forsvareren videre anført at det er uriktig når lagmannsretten i skjerpende retning har lagt vekt på at den domfelte også har misbrukt seksuelt sine to øvrige døtre. Disse forholdene er foreldet, og forsvareren anfører at det da ikke er adgang til å ta hensyn til dem. - Jeg legger til grunn at lagmannsretten har funnet forholdene bevist ved den fornærmedes forklaring og ved opplesning av den domfeltes politiforklaring, og ser ikke grunn til å fravike denne bevisvurderingen. Etter min mening må det da være adgang til å ta hensyn til disse overgrepene i den grad de belyser de forholdene som saken gjelder. Så alvorlig som vår sak i alle fall er, får imidlertid overgrepene overfor den fornærmedes søstre liten betydning for meg.
Når det endelig gjelder tidsforløpet, er situasjonen at det gikk over tretten år fra opphøret av det straffbare forholdet til datteren, som da var blitt 31 år gammel, anmeldte forholdet til politiet i januar 1998. Straffeforfølgningen fra da av har ikke tatt uvanlig lang tid, men det er i dag snart femten år siden de straffbare handlingene opphørte.
Et utgangspunkt for betydningen av tidsforløpet i saker om seksuelt misbruk av egne barn eller stebarn, finner man i dommen i Rt-1986-520, der Høyesterett uttalte at tidsmomentet hadde begrenset vekt i saken. Som det er redegjort for i dommen, har den lange tiden som gjerne går frem til anmeldelse i slike saker, sin bakgrunn i karakteren av de overgrep som den fornærmede er utsatt for. Når hun ofte venter lenge, skyldes det gjerne at hun ikke orker å snakke om overgrepene, eller at hun er redd for hva som vil skje i familien hvis hun bringer dem opp. 1986-dommens uttalelse om betydningen av tidsforløpet i incestsaker er fulgt opp i en rekke senere avgjørelser fra Høyesterett. Jeg nevner likevel at uttalelser i enkelte avgjørelser kan synes noe avvikende, se særlig Rt-1994-1130, der det heter at et tidsforløp på nær ti år frem til anmeldelse måtte "...gi seg et betydelig utslag".
Slik jeg ser det, må betydningen av tidsforløpet i incestsaker avhenge av sakens alvor, det vil blant annet si hvor grove og hvor hyppige overgrepene har vært, og hvor lenge de har pågått. Videre må det naturlig
Side:748
nok få betydning hvilket tidsforløp det er tale om frem til anmeldelse og dom.
Vår sak gjelder - som det har fremgått - meget grove og hyppige overgrep over lang tid, samtidig som det gikk meget lang tid før forholdet ble anmeldt. Lagmannsretten uttaler om tidsforløpet at det må tillegges en viss vekt ved straffutmålingen. Lagmannsretten fant likevel ikke grunn til å redusere den fengselsstraffen herredsretten hadde fastsatt.
Jeg er enig med lagmannsretten i at tidsforløpet må tillegges en viss - men begrenset - vekt i denne saken, og jeg er også enig i at straffen, når dette blir gjort, settes til fengsel i fire år og seks måneder.
Jeg mener etter dette at anken ikke kan føre frem, og stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Rieber-Mohn: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Oftedal Broch: Likeså.
Dommer Gussgard: Likeså.
Dommer Schei: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
Anken forkastes.