HR-1999-23 - Rt-1999-386
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-03-05 |
| Publisert: | HR-1999-00023 - Rt-1999-386 (89-99) |
| Stikkord: | Strafferett, Narkotikalovbrudd, Straffutmåling, Heleri, Lovanvendelse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt lovanvendelse for medvirkning til bilbrukstyveri og straffutmåling for fire tilfeller av kjøp av narkotika, tre grove tyverier, to forsøk på grovt tyveri og ett bilbrukstyveri. Det sentrale spørsmålet var om heleribestemmelsen i Straffeloven (1902) § 317 også omfattet medvirkning som passasjer. |
| Saksgang: | Asker og Bærum herredsrett 01.12.1997 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-334 M/02 - Høyesterett HR-1999-00023, snr 2/1999 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (kst statsadvokat Olav Helge Thue) mot [A-mann] (advokat Ole Jakob Bae) |
| Forfatter: | Lund, Matningsdal, Aarbakke, Schei, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §147, §162, §257, §258, §260, §317, §352, §49, §52, §53, §54, §62, §63, Fengselsloven (1958) §41, Legemiddelloven (1992) §24, §31 |
Dommer Lund: Asker og Bærum herredsrett avsa 1 desember 1997 dom med denne domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1970 - - - - -, dømmes for overtredelse av straffeloven §147, første og annet ledd, 1. straffalternativ; straffeloven §162 første ledd; straffeloven §258 jf §257; straffeloven §258 jf §257 jf §49; straffeloven §260, første og tredje ledd; straffeloven §352 annet ledd og legemiddelloven §31 annet ledd, jf §24, første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 4 - fire måneder.
Straffen omfatter resttiden på 123 dager etter Asker og Bærum forhørsretts dom av 18. april 1997, jf fengselsloven §41 og straffeloven §54 nr 3.
2. Fullbyrdelen av 1 - ett - år og 2 - to - månedes av straffen utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53, §54 med en prøvetid på 2 - to - år og på følgende særskilte vilkår:
a) at domfelte i prøvetiden avstår fra å bruke berusende eller bedøvende midler, herunder narkotiske stoffer, som ikke er foreskrevet av lege, jf §53 nr 3 c,
b) at domfelte med umiddelbar iverksettelse ved løslatelsen fra varetektsfengsel og for et tidsrom av minst 12 - tolv - måneder gjennomfører opphold på X gård behandlingsinstitusjon i Y for narkomane, og innordner seg etter reglene for dette, slik at oppholdet ikke blir avbrutt av grunner som må tilskrives ham selv, jf §53 nr 3 d,
c) at domfelte straks og i hele prøvetiden på 2 - to - år underkaster seg slikt tilsyn som måtte bli anordnet av Kriminalomsorg i Frihet, jf §53 nr 2.
3. Den ubetingete del av straffen er utholdt ved varetektsfengsel.
4. A frifinnes for tiltalenes poster om heleri: post IV i tiltalen 4 august, post IV i tilleggstiltalen 26 september og post III i tilleggstiltalen 18 november, samt for grovt tryveri og tyveri i postene I b) og II i tilleggstiltalen 26 september 1997.
5. Saksomkostninger idømmes ikke."
Påtalemyndigheten påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjaldt straffutmålingen og lovanvendelsen under skyldspørsmålet for så vidt tiltalte ble frifunnet for tre tilfeller av heleri ved å ha vært passasjer i stjålne biler, jf domsslutningen punkt 4. Det ble anført å bero på uriktig tolking av straffeloven §317 når herredsretten hadde lagt til grunn at bestemmelsen ikke rammer det å være passasjer i en stjålet bil
Side:387
som man ved transportens begynnelse vet er stjålet. Ved lagmannsrettens dom av 25 september 1998 ble anken over lovanvendelsen forkastet mens straffutmålingsanken førte frem. Dommen hadde slik slutning:
"I herredsrettens dom gjøres følgende endringer: Straffen settes til 1 - ett - års fengsel, og bestemmelsen om utsatt fullbyrdelse går ut. Til fradrag i straffen kommer 60 - seksti - dagers utholdt varetekt."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av dommene.
Oslo statsadvokatembeter har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen for så vidt lagmannsretten forkastet påtalemyndighetens anke over herredsrettens frifinnelse for overtredelse av straffeloven §317. A har på sin side anket over straffutmålingen. Begge anker er henvist til Høyesterett.
Jeg er kommet til at begge anker fører frem og behandler først anken over lovanvendelsen.
Lovanvendelsesspørsmålet er knyttet til tiltalepostene om heleri ved at tiltalte ved tre anledninger ble med som passasjer i biler vitende om at bilene hadde vært gjenstand for bilbrukstyveri. De faktiske forhold er erkjent av tiltalte. Herredsretten og lagmannsretten har funnet at forholdene ikke omfattes av straffeloven §317. Dette beror etter min mening på en uriktig tolking av bestemmelsen.
Straffeloven §317 ble endret i 1993. Ved lovendringen ble området for heleribestemmelsen sterkt utvidet. Bestemmelsen retter seg nå mot den som "mottar eller skaffer seg eller andre del i utbytte av en straffbar handling". Utbyttet ved bilbrukstyveri er at bilen brukes til å kjøre med - til transport. Etter min mening mottar man utbyttet ved å ta del i bruken av bilen, hva enten man er passasjer eller fører. Dette omfattes således av bestemmelsens ordlyd slik denne naturlig bør forstås. At også passasjerer rammes, bestyrkes av at utbytte i lovens forstand også omfatter tjenester, jf Ot.prp.nr.53 (1992-93) side 25.
Lagmannsretten synes å ha tolket begrepet "utbytte" slik at dette kun tar sikte på en økonomisk fordel, eventuelt i form av sparte utgifter. Jeg kan ikke se at det er holdepunkt for en slik tolking. Det er klart nok at det utbytte et bilbrukstyveri gir, ikke behøver å innebære en økonomisk fordel for den som stjeler bilen, og det er vanskelig å se noe grunnlag for å innfortolke et slikt krav for andre som tar del i bruken av den, det være seg passasjerer eller personer som låner bilen. Etter min mening er det for øvrig unaturlig å la spørsmålet om straff etter §317 være avhengig av om man har spart utgifter ved å ta del i bruken av den stjålne gjenstanden eller ikke.
I kommentarutgaven til straffeloven, redigert av Bratholm og Matningsdal, er det under kommentarene til §317 på side 850 fremholdt at bestemmelsen forutsetter en viss selvstendig rådighet over det som mottas, jf Rt-1987-1543. Jeg viser imidlertid til at lovens tidligere formulering krevet at en gjenstand var mottatt til eie, pant eller bruk m v. Etter lovendringen er det tale om å motta utbytte, som er et videre begrep og som nevnt blant annet omfatter tjenester. Jeg kan da vanskelig se at det er grunnlag for å oppstille et slikt krav. En annen sak er at jeg ikke utelukker at det må oppstilles en nedre grense for forhold som bør
Side:388
bedømmes som heleri etter §317. Saken gir ikke foranledning til å komme nærmere inn på dette.
Forsvareren har i tilknytning til herredsrettens argumentasjon fremhevet at siktemålet med lovendringen i 1993 var å ramme hvitvasking av utbytte, og at det faller utenfor dette formålet å la bestemmelsen omfatte tilfeldige passasjerer. At det var hvitvasking som sto i sentrum for oppmerksomheten ved lovendringen, innebærer imidlertid ikke at bestemmelsen ble formulert med en slik begrensning for øyet. Det er således klart at §317 ved lovendringen i 1993 fikk en utforming som rekker atskillig videre med hensyn til å ramme befatning med utbytte fra straffbare handlinger, eksempelvis kan mottak av tjenesteytelser og immaterielle rettsgoder rammes. Det generelle hensynet til å motvirke hvitvasking kan ikke føre til at §317 tolkes med en snevrere rekkevidde enn ordlyden gir grunnlag for.
Jeg kan heller ikke se at det foreligger andre reelle hensyn som tilsier at bestemmelsen forstås innskrenkende med henblikk på de forhold saken her gjelder. Strafferammen i §317 er for øvrig vid nok til å fange opp tilfeller av høyst ulik straffverdighet.
Lagmannsrettens dom med hovedforhandling blir etter dette å oppheve for så vidt A er frifunnet for tiltalens poster om heleri.
Jeg går så over til å se på straffutmålingen.
A er en mann på 28 år som i årene 1987 -1997 er domfelt 14 ganger, i det alt vesentlige for narkotika- og vinningskriminalitet. Han er denne gang dømt for fire tilfeller av kjøp av narkotika - heroin og amfetamin - tre grove tyverier, to forsøk på grovt tyveri og ett bilbrukstyveri. I tillegg er han funnet skyldig i overtredelse av straffeloven §352 - uforsiktig omgang med ild - og legemiddelloven - bruk av narkotika.
I utgangspunktet skal det fastsettes en ubetinget fengselsstraff av den varighet lagmannsretten har utmålt. Imidlertid er situasjonen endret siden lagmannsrettens dom. Det må i dag sies å foreligge meget sterke rehabiliteringshensyn som tilsier at domfelte gis den sjanse som ligger i at straffen gjøres betinget.
Domfeltes liv har i mange år vært preget av narkotikamisbruk og vinningskriminalitet for å finansiere misbruket. Han har i disse årene gått ut og inn av fengsel. Tilstanden har vært trøstesløs og utsiktene meget dårlige. Situasjonen er nå en annen.
Forut for herredsrettens dom søkte domfelte seg inn på X gård i Y kommune, som er et rehabiliteringssenter for rusavhengige og drives av Frelsesarmeen. Rehabiliteringsopplegget forutsetter opphold i ett år ved senteret, deretter ett år i ettervern. Etter herredsrettens domsavsigelse ble han 1 desember 1997 overført til X gård. Her ble han til 19 januar 1998, da han sa fra til senteret at han ikke klarte å være der lenger. Etter å ha forlatt senteret falt han tilbake til tilværelsen med narkotikamisbruk og vinningskriminalitet og ble fengslet 30 mars 1998. Han søkte seg så igjen inn ved X som aksepterte ham på nytt, blant annet ut fra en positiv vurdering av hans motivasjon og de anstrengelser han hadde gjort frem til 19 januar. Han ble inntatt ved senteret i mai 1998. Ved lagmannsrettens dom hadde han således vært der i om lag fire måneder. Lagmannsretten gir uttrykk for at han, etter å ha vendt tilbake til X i mai, hadde klart å tilpasse seg bedre, men at det - på bakgrunn av hans
Side:389
"sprekk" vinteren 1998 - ikke forelå en rehabiliteringssituasjon som var tilstrekkelig fast til å begrunne en betinget dom.
Det er nå gått mer enn fem måneder etter lagmannsrettens dom, og domfelte har fulgt Frelsesarmeens rehabiliteringsopplegg siden mai i fjor, i den senere tid ved et nyopprettet senter i Z kommune. Styreren av senteret har i uttalelser av 16 oktober 1998 og 18 januar 1999 gitt meget positive opplysninger om domfelte og hans utsikter til å komme ut av misbrukssituasjonen. Etter de opplysninger som er gitt i skranken har denne utvikling fortsatt. Han har nå fått egen bolig der han skal bo 2-3 dager i uken, så vidt forstås frem til ettervernsperioden begynner. Han har også tidvis arbeid utenfor senteret som ledd i behandlingsprogrammet.
Hensett til de dystre utsikter som i årevis har preget domfeltes liv, er hans nåværende situasjon svært løfterik. Jeg finner det for min del klart at denne situasjon ikke bør styrtes omkull ved at behandlingsopplegget avbrytes, og domfelte settes inn til soning av en ubetinget fengselsstraff. Det kan i dag ikke legges vekt på at han ikke klarte å gjennomføre behandlingsopplegget ved første forsøk, men falt tilbake til misbruk og vinningskriminalitet, forhold han for øvrig har tilstått og som vil bli pådømt i forhørsretten. Som senteret peker på, er det for narkomane forbundet med store påkjenninger og anstrengelser å tilpasse seg et rusfritt behandlingsregime. Svært mange vil sprekke i sine første forsøk. Når domfelte nå gjennom lengre tid har vist seg i stand til å bedre sine utsikter med sikte på å bygge opp ressurser for å mestre et liv uten rusmidler, må reaksjonen fastsettes slik at utsiktene ikke forverres.
Jeg stemmer for denne
dom:
1. Lagmannsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt A er frifunnet for tiltalepostene om heleri, jf post IV i tiltalen av 4 august 1997, post IV i tilleggstiltalen av 26 september 1997 og post III i tilleggstiltalen av 18 november 1997.
2. I lagmannsrettens dom gjøres for øvrig den endring at fullbyrdelsen av 10 - ti - måneder av straffen utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53, §54 med prøvetid på 2 - to - år på det særskilte vilkår at domfelte gjennomfører behandlingsopplegget ved rehabiliteringssenteret for narkomane, og for øvrig på de særskilte vilkår som er fastsatt i herredsrettens dom, domsslutningen punkt 2 a og c.
Den ubetingete del av straffen er utholdt ved varetektsfengsel.
Dommer Matningsdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Aarbakke: Likeså.
Dommer Schei: Likeså.
Dommer Aasland: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
1. Lagmannsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt A er frifunnet for tiltalepostene om heleri, jf post IV i tiltalen av 4 august 1997, post IV i tilleggstiltalen av 26 september 1997 og post III i tilleggstiltalen av 18 november 1997.
2. I lagmannsrettens dom gjøres for øvrig den endring at fullbyrdelsen av 10 - ti - måneder av straffen utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53, §54 med prøvetid på 2 - to - år på det særskilte vilkår at domfelte gjennomfører behandlingsopplegget ved rehabiliteringssenteret for narkomane, og for øvrig på de særskilte vilkår som er fastsatt i herredsrettens dom, domsslutningen punkt 2 a og c.
Den ubetingete del av straffen er utholdt ved varetektsfengsel.