HR-1948-52 - RAM-1949-136

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1948-06-23
Publisert:	HR-1948-52 - RAM-49-136
Stikkord:	Erstatningsrett, Landssvikoppgjøret, NS-medlem, Solidaransvar, Erstatning
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om erstatning for å ha vært medlem av Nasjonal Samling (NS) under tyskernes okkupasjon av Norge. Spørsmålet var om Knut Hamsun hadde vært NS-medlem og i tilfelle hva han skulle betale i erstatning. Bakgrunnen for at det kunne kreves erstatning fra NS-medlemmer var at den norske stat hadde blitt påført store kostnader som følge av Quislings styre under okkupasjonen, med bistand fra NS. I Landssvikanordningen § 25 ble de som hadde vært medlem i organisasjoner nevnt i anordningens § 2, gjort ansvarlige gjennom solidarisk erstatningsansvar. Opprinnelig hadde Hamsun blitt siktet og varetektsfengslet i straffesak om samme forhold, men når sakkyndige konkluderte med at Hamsun hadde «varig svekkede sjelsevner», besluttet Riksadvokaten 18. februar 1946 å unnlate påtale. I stedet reiste Erstatningsdirektoratet sivil erstatningssak. Herredsretten dømte Hamsun til å betale erstatning med kr 425.000 og saksomkostnader med kr 250, med to mot én stemme (fagdommer). Se hele dommen fra Sand Herredsrett etter høyesterettsdommen nedenfor. Høyesterett kom til at Hamsun hadde vært NS-medlem, til tross for at han selv ikke hadde meldt seg inn og det var uklart hvordan han hadde blitt oppført som medlem. Erstatningen ble fastsatt til kr 325.000, samt sakskostnader for Høyesterett med kr 500.
Saksgang:	Sand herredsrett 19.12.1947 - Høyesterett HR-1948-52, Lnr. 27 III, S.nr. 52/1948, anke over dom, sivil sak
Parter:	Erstatningsdirektoratet (høyesterettsadvokat C. A. Gulbranson) mot Knut Hamsun (høyesterettsadvokat Sigrid Stray)
Forfatter:	Rognlien, Schei, Thrap, Stenersen, Fougner
Lovhenvisninger:	Landssvikloven (1947) §6, §22, §38, Straffeprosessloven (1887) §85, Straffeloven (1902) §86, §98, Landssvikanordningen (1944) §6, §22, §25

Dommer Rognlien: Etter stevning fra Erstatningsdirektoratet på vegne av Den norske Stat har Sand herredsrett 19. desember 1947 avsagt dom i sak mot Knut Hamsun med denne domsslutning:

«Knut Hamsun dømmes til å betale til Erstatningsdirektoratet en erstatning, stor kr 425.000.- - fire hundre og fem og tysen tusen - kroner.

Av beløpet blir å betale renter med 4 - fire - prosent årlig fra dommens forkynnelse til betaling skjer.

I saksomkostninger til Erstatningsdirektoratet betaler han kr 250.- - to hundre og femti - kroner.»

Dommen ble avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for at Hamsun frifantes.

Hamsun har påanket dommen på grunn av lovanvendelsen og erstatningens utmåling. Han har nedlagt denne påstand:

«1. Knut Hamsun frifinnes.

2. Erstatningsdirektoratet dømmes til å betale sakens utgifter.»

Også Erstatningsdirektoratet har fra først av anket til forhøyelse av erstatningsbeløpet. Senere har imidlertid Erstatningsdirektoratet frafalt sin anke og nedlagt denne påstand:

«Herredsrettens dom stadfestes.

Side:137

Knut Hamsun dømmes til å betale Erstatningsdirektoratet saksomkostninger for Høyesterett.»

Om saksforholdet viser jeg for øvrig til herredsrettens domsgrunner.

Det er som nytt for Høyesterett lagt fram en del erklæringer m.v., som jeg ikke finner grunn til å gjengi.

Jeg finner det med herredsrettens flertall godtgjort at Knut Hamsun må ansees for å ha vært medlem av N.S. i den alt overveiende del av okkupasjonstiden. Visstnok er det så at han, etter hva det synes i det rene, ikke har søkt partiet om å bli medlem og at det i det hele tatt ikke er klarlagt hvordan han er kommet med i N.S. Men etter det som foreligger, knytter denne uklarhet seg bare til spørsmålet om hvordan medlemsskapet er kommet i stand, ikke også til spørsmålet om han er blitt medlem. Bevislighetene i saken etterlater nemlig, det jeg kan se, ikke tvil om at Hamsun reelt har vært medlem iallfall i noe mer enn de siste tre år av okkupasjonen. Jeg viser for så vidt til det herredsretten har anført, og skal bare kort peke på at Hamsun sto i N.S.s medlemskartotek og hadde medlemsnummer, at han til stadighet bar N.S.-merke, at han selv fylte ut, skrev under og sendte inn til partiorganisasjonen et spørreskjema som i sin trykte tekst uttrykkelig angir seg som bilag til søknad om opptakelse i N.S., at han offentlig sa klart fra om at han var «Quislings mann» og endelig at han i forhørsretten den 23. juni 1945 forklarte at han «etter hånden gled inn i denne sammenslutning (N.S.), så han må innrømme at han har ansett seg for å være medlem». Jeg nevner også at han allerede fra april 1940 drev en omfattende og intens propaganda for N.S. og tyskerne under forhåning av våre lovlige myndigheter, en propaganda som nøye lå på linje med partiets agitasjon. Hans forhold under okkupasjonen synes i det hele tatt ikke å ha kunnet etterlate rimelig tvil om at medlemsskap var etablert.

At Hamsuns medlemsskap i N.S. objektivt sett var straffbart, må ansees for utvilsomt, og når det gjelder de subjektive straffbarhetsbetingelser har herredsretten slått fast at han var klar over at han ved å stå som medlem og gjennom sin propaganda for tyskerne og N.S. ytet fienden bistand. Det er således på det rene at vilkårene for erstatningsansvar etter landssvikloven §22, første ledd foreligger, og det blir da ikke nødvendig for meg å drøfte og ta standpunkt til det subsidiære spørsmål som Erstatningsdirektoratet har reist, om Hamsun - selv bortsett fra medlemsskapet - kan gjøres ansvarlig på annet grunnlag.

Med hensyn til spørsmålet om størrelsen av Hamsuns formue nevner jeg at det er enighet mellom partene om at aksjene i Gyldendal

Side:138

Norsk Forlag A/S blir å sette i en kurs av 200 pst., ikke 250 pst. som herredsretten har gått ut fra. Av disse aksjer overførte Hamsun i 1941, som herredsretten har gjort rede for, et antall av 100 til sine 4 barn. Erstatningsdirektoratet har også for Høyesterett gjort gjeldende at det ved beregningen av Hamsuns formue må tas et visst hensyn også til de verdier som ved denne gavetransaksjon ble overført til barna, jf. landssvikloven §6 annet ledd og §22 tredje ledd.

Imidlertid er det i denne sak overhodet ikke reist spørsmål om omstøtelse av transaksjonen, og direktoratet har under prosedyren for Høyesterett forutsatt at det i forbindelse med inndrivning av den erstatning som Høyesterett må tilsvare, ikke vil bli tatt skritt til omstøtelse av gaven, og har også gitt uttrykk for at Hamsun selv antas avskåret fra å søke overføringen omgjort. Under disse omstendigheter finner jeg at det ikke er grunnlag for å regne med gaveaksjene som en aktuell eller disponibel verdi ved fastsettingen av Hamsuns formue. Når det gjelder spørsmålet om forfatterrettighetene slutter jeg med likeledes, etter det som foreligger, til hva herredsretten har anført.

På den annen side finner jeg med herredsretten at det ikke er adgang til å føre opp som gjeld et erstatningsbeløp på 150.000 kroner som fru Marie Hamsun er dømt til å betale, idet erstatningsbeløpet ikke kan søkes fyllestgjort hos Knut Hamsun.

Alt i alt antar jeg at en har å regne med en formue på Hamsuns hånd av netto noe over 400.000 kroner.

Når det gjelder de momenter som ellers må bli bestemmende ved utmålingen av erstatningen, kan jeg i alt vesentlig tiltre hva herredsretten har anført. Jeg fremhever på den ene siden spesielt at det i skjerpende retning må veie tungt at Knut Hamsun gikk inn for fiendens propaganda med hele sin posisjon og autoritet som verdenskjent dikter og at hans virksomhet som følge derav representerte en langt større fare for landet enn den virksomhet som endog meget aktive partimedlemmer utfoldet. På den annen side må det medgis at Hamsuns fysiske og sjelelige eiendommeligheter og defekter og den isolasjon som disse og andre forhold bevirket, med føye kan påberopes som vesentlig formildende omstendigheter. Til utfylling av det bilde som herredsrettens domsgrunner for så vidt gir, finner jeg å burde sitere dette utdrag av hva de psykiatrisk sakkyndige har uttalt i sin mer generelle vurdering:

«Det er da et faktum som man etter det fremkomne ikke kan se bort fra, og det er at obs. på grunn av sin tiltagende døvhet - sammen med sin naturlige isolasjonstrang - i mange år har vært helt isolert, ikke bare fra venner og andre mennesker, men også fra sin nærmeste

Side:139

familie. Hertil har nå bidradd ikke bare hans døvhet, men konflikten og vanskeligheter overfor ektefelle og barn som har medført at disse simpelthen ikke har villet orientere ham. Han har bedt dem om å fortelle hva som ble sagt i radio - f.eks. i aprildagene 1940 - men de nektet. Det kan ikke utelukkes at hans innstilling ville ha blitt en annen om. han hadde hatt normal hørsel og dermed anledning til å følge med i opinionsytringer. Han var i 1940 dessuten utvilsomt allerede atskillig åreforkalket, og i april 1942 fikk han sin første hjerneblødning. Det kan derfor ikke utelukkes at han i denne tid har vært særlig lett påvirkelig og hatt liten motstandsevne. I tiden etter hjerneblødningen bar han utpregede tegn på en organisk hjernesvekkelse i form av afasi, hva det også må antas å ha øvd innflytelse på hans dømmekraft - og motstandsevne mot utnyttelse i propagandaens tjeneste.»

Under henvisning til dette og etter en samlet bedømmelse av hans forhold er jeg blitt stående ved et erstatningsbeløp på 325.000 kroner.

Etter det utfall saken har fått i hovedspørsmålet, bør Knut Hamsun betale sakens omkostninger også for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

D O M :

Knut Hamsun dømmes til å betale til Erstatningsdirektoratet en erstatning stor 325.000 - tre hundre og fem og tjue tusen - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra avsigelsen av Høyesteretts dom.

I saksomkostninger for herredsretten og Høyesterett betaler Knut Hamsun til Erstatningsdirektoratet 500 - fem hundre - kroner.

Fristen for å oppfylle dommen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesterettsdom.

Dommer Schei: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Thrap: Likeså.

Dommer Stenersen: Likeså.

Dommer Fougner: Likeså.

Av Sand herredsretts dom 19. desember 1947.

I stevning av 16. mai 1946 har Erstatningsdirektoratet på vegne av den norske sat nedlagt slik

påstand:

«Knut Hamsun dømmes til å betale den norske stat ved Erstatningsdirektoratet kr 500.000.- samt saksomkostninger.»

Som grunnlag for dette krav er i stevningen anført følgende:

Nasjonal Samling har ved sin rettsstridige virksomhet (ved å yte fienden bistand i råd eller dåd i strid med straffeloven §86, og ved å søke rikets statsforfatning endret ved ulovlige midler i strid med straffeloven §98)

Side:140

påført den norske stat utgifter som etter en foreløpig oppgave utarbeidet av Finansdepartementet andrar til ca 280 mill. kroner.

Av dette beløp krever Erstatningsdirektoratet på vegne av den norske stat erstattet kr 500.000.- hos Knut Hamsun.

Grunnlaget for erstatningskravet er:

Knut Hamsun er ført opp i Nasjonal Samlings kartotek som opptatt i organisasjonen 22. desember 1940 med medlemsnummer 26.000.- Hamsun hevder at han aldri har meldt seg inn i N.S., men innrømmer at han etterhånden gled inn i denne organisasjon således at han har ansett seg for å være medlem, og han har i spørreskjema fra N.S. den 15. januar 1942 skriftlig erklært, at han har tilhørt Quislingspartiet.

Hamsun har ved avisartiklene «Hvorfor jeg er medlem av N.S.» i Grimstad Adressetidende 30. januar 1941 og «Jeg er trygg for Norge under Vidkun Quislings ledelse» i Vestlandske Tidende for 23. oktober 1941 offentlig tilkjennegitt at han er medlem av N.S. Innholdet av disse avisartikler er også tatt inn i Deutsche Zeitung for 23. oktober 1941 under overskriften «Eine Antwort».

Hamsun har ellers i en rekke avisartikler gått sterkt inn for å svekke den norske motstand, rakke ned på våre lovlige myndigheter og våre allierte, forherlige okkupasjonsmakten og oppfordre nordmenn til frontinnsats på fiendens side.

Han har også i intervjuform propagandert for frontinnsats på fiendens side. Den 26. juni 1946 besøkte han Hitler i dennes hovedkvarter. Umiddelbart forut hadde han vært til stede på en pressekongress i Wien, der det ble lest opp en av ham utarbeidet tale inneholdende hatske angrep på England.

Hamsuns forhold rammes av straffeloven §86 og §98, men Riksadvokaten har den 18. februar 1946 med hjemmel i straffeprosessloven §85 annet ledd, 1. punktum besluttet å unnlate påtale mot ham.

Hamsuns nettoformue anslåes til ca kr 700.000.-. I dette beløp inngår bl.a. 200 aksjer å kr 1000.- pålydende i A/S Gyldendal Norsk Forlag. Aksjene antas å ha en salgsverdi på kr 1800.- pr. aksje, tilsammen kr 360.000.-.

Av aksjene overdro Hamsun de 100 til sine 4 barn ved et skifte 3. juni 1941. I henhold til landssvikanordningens §6, jf. §25, tredje ledd, skal Hamsuns økonomiske stilling bedømmes som om denne disposisjon ikke hadde funnet sted. I beløpet kr 700000.- inngår også Hamsuns forfatterrettigheter, som er satt til en verdi av kr 50000.-.

Saksøkte har tatt til motmæle og har ved sin prosessfullmektig inngitt tilsvar, dat. 1. juni 1946.

Under hovedforhandlingen har saksøkeren avgitt møte ved Erstatningsdirektoratets representant for Aust-Agder. Det er nedlagt påstand som i stevningen og i tillegg hertil er det påstått renter av beløpet fra domsavsigelsen. Saksøkte har møtt og avgitt forklaring. I medhold av lov nr. 2 av 21. februar 1947 §38 har han fått oppnevnt offentlig forsvarer. Fra saksøktes side er det nedlagt påstand om frifinnelse.

På grunn av sakens art har retten funnet det påkrevet å tilkalle domsmenn.

Knut Hamsun er født xx.xx.1859. Han er dikter, er gift og forsørger sin hustru. Formuen etter siste års likningsansettelse var kr 436.000.- og inntekten i 1946 er satt til kr 14.300.-.

Det skal innledningsvis bemerkes at som nevnt i stevningen, har Riksadvokaten den 18. februar 1946 besluttet å unnlate påtale mot Hamsun i

Side:141

henhold til straffeprosessloven §85 annet ledd, 1. punktum. Det antas imidlertid å være adgang til å fremme erstatningssøksmål etter landssviklovens bestemmelser selv om straffekravet på denne måten er frafalt.

Retten vil da først ha å ta standpunkt til hvorvidt Hamsun etter 8. april 1940 på straffbar måte har vært medlem av Nasjonal Samling. Har han det, vil han være erstatningspliktig etter landssvikloven §22, første ledd, hvilken bestemmelse for øvrig bare konstaterer det ansvar som følger allerede av våre alminnelige erstatningsregler.

Da Hamsun selv benekter å ha vært medlem av Nasjonal Samling, skal nedenfor gjøres rede for de faktiske opplysninger som foreligger om dette spørsmål.

Det er visstnok på det rene at Hamsun aldri har sendt noen søknad om opptagelse i N.S. I partiets kartotek har han imidlertid under nr. 26000 stått oppført som medlem av Rogaland og Agder fylkesorganisasjon, Krets 41 - Eide, fra 22. desember 1940 og har senere ikke vært slettet av medlemsfortegnelsen. I oktober 1941 besvarte han en forespørsel fra N.S.'s politiske pressebyrå bl.a. om hvorfor han ble medlem av N.S. Svaret er offentliggjort bl.a. i Grimstad Adressetidende den 14. oktober 1941 under overskriften «Hvorfor jeg er medlem av N.S.» Hamsun sier her: «Ved siden av min upåklagelige bondeforstand og min mulige evne til å følge med, var det vel en viss intuisjon hos mig som fikk mig til å bli Quislings mann. Og jeg har nu vært det i mange år, i tykt og tynt....» Den 15 januar 1942 har han fylt ut og sendt inn et «spørreskjema» som han hadde fått oversendt fra N.S.'s kretskontor i Arendal. Skjemaet har bl.a. en rubrikk hvor det spørres om vedkommende har vært medlem av N.S. tidligere.

Dette spørsmål har Hamsun ikke besvart. Det neste spørsmål: «Hvis ja, når innmeldt?» besvarer han med: «Har ikke vært innmeldt, men jeg har tilhørt Quislings parti». Spørreskjemaet inneholder for øvrig spørsmål om personalia, tidligere frimureri, jødisk avstamning m.v. Etter sin tekst er det ment å tjene som bilag til søknaden om opptakelse i Nasjonal Samling. Hamsun har vært til stede på et par partimøter i Grimstad. Noe utbytte av det som ble sagt på møtene hadde han ikke på grunn av sin dårlige hørsel. Han har en gang under krigen fått utlevert et N.S.-merke av lagføreren i Grimstad. Dette merke bar han til krigen sluttet. Medlemsbok kan han ikke sees å ha fått tildelt, i hvert fall har han ikke selv fått noen sådan i hende. Heller ikke har han betalt kontingent.

Retten må forstå forholdet slik at Hamsun i desember 1940 er blitt innført som medlem i N.S. uten eget vitende. Det er på det rene at partiets medlemsfortegnelse den gang var lite pålitelige. Ved senere revisjon av fortegnelsene er så Hamsun blitt forelagt det før nevnte «spørreskjema» som han flyte ut. Partiets vedkommende må derved ha betraktet medlemskapet for å være i orden.

For Hamsun selv har disse formaliteter sikkert vært av helt uvesentlig betydning. Imidlertid kan han ikke ha vært uvitende om at man i N.S. kretser betraktet ham som en av sine. Om ikke tidligere, må han ha forstått dette etter at han i nevnte artikkel «Hvorfor jeg er medlem av N.S» uttrykkelig har bekjent seg som Quislings mann. Og da han så senere fikk tilsendt spørreskjema og utfylte dette, må han ha innsett muligheten av at han befant seg i partiets medlemsfortegnelse.

Så langt fra å ta avstand fra partiet har han etter dette tidspunkt - likesom tidligere - latt offentliggjøre artikler hvori han gir sin tilslutning til Quisling og Nasjonal Samling. I en artikkel, som er inntatt bl.a. i Vestlandske Tidende den 31. mars 1943 under overskriften «Jeg bier på at våre

Side:142

Studenter skal storme frem og være med», skriver han: «I over to år har det nu vært talt og skrevet og demonstrert og bevist hvad Nasjonal Samling er for vårt land og hvad vi har at gjøre for at bli med som et fritt og gjenreist folk i Europas Nyordning - har det kaldt de norske Studenter frem? ...... Skulde det være spilt på våre Studenter det som Ministerpresident Quisling og alle våre Ministre nu har dunket inn i våre Hoder i årevis?» Den 17. mai 1943 er det offentliggjort, bl.a. i Fritt Folk, en lykkeønskning fra Hamsun i anledning N.S. 10-års jubileum.

Rettens flertall, de to domsmenn, er i henhold til ovenstående kommet til at når Hamsun i tiden etter januar 1942 er blitt stående som medlem av Nasjonal Samling, må han selv være ansvarlig for dette. Ved avgjørelsen av dette spørsmål har en ikke kunnet anse seg bundet av den fra forsvarets side påberopte dom mot Karl Wangsnes, idet forholdene i de to saker i vesentlig grad er forskjellige. Wangsnes har således etter rettens forståelse av domspremissene ikke på noen måte sympatisert med tyskerne eller Quislingstyret. Rettens formann har funnet det tvilsomt om Hamsun kan sies å ha vært medlem av Nasjonal Samling. Formannen har ikke funnet det bevist at Hamsun hverken har søkt om medlemskap i N.S. eller har foretatt tilstrekkelig til at han kan ansees for å ha samtykket i medlemskap. Videre er det etter formannens mening ved den uttrykkelige bestemmelse i landssvikloven §22 satt en grense for i hvilken utstrekning støtte til Quislingstyret under det pågående rettsoppgjør skal medføre erstatningsplikt for den skade dette styre har voldt landet. Etter denne bestemmelse er det bare medlemmene av N.S. som solidarisk er pliktige å svare erstatning. Om Hamsun således ved sin øvrige virksomhet til fordel for fienden har medvirket til den skade som er påført staten, antas det ikke å være adgang til under de foreliggende omstendigheter å gjøre ham erstatningspliktig herfor. Rettens formann er da kommet til at Hamsun må bli å frifinne for Erstatningsdirektoratets krav.

Hamsun har vært kjent med at Norge fra 1940 og til krigens slutt var et hærtatt land og at tyskerne var å betrakte som landets fiender. Han har videre vært kjent med at Norges Konge og regjering satt i London og derfra førte krigen videre etter at de hadde måttet forlate landet. Også motstanden her i landet og de mange arrestasjoner av patriotiske nordmenn kjente han til. Han har vært klar over at han ved å slutte seg til Quisling og hans parti og ved sin propagandavirksomhet til fordel for tyskerne har ytet disse bistand i krigen.

Rettens flertall finner etter dette Hamsun å være medansvarlig for den skade Quisling og hans parti har voldt ved sitt rettsstridige styre av landet i tiden etter januar 1942, fra hvilket tidspunkt det antas å foreligge straffbart medlemskap i Nasjonal Samling. Erstatningsansvaret blir å begrense i henhold til landssvikloven §22 annet ledd.

Ved ansettelsen av erstatningens størrelse mener retten det er av betydning å betrakte hele Hamsuns forhold under krigen i sin sammenheng. En vil da først omtale den propagandavirksomhet han har utfoldet til fordel for tyskerne og N.S.

Allerede i et åpent brev til «Nationen» s redaktør, datert 23. april 1940 og inntatt i «Fritt Folk» den 1. mai 1940 under overskriften ««Regjeringen» Nygaardsvold» gjør han front mot den norske regjering og den mobilisering som da pågikk. Han skriver bl.a.: «Den gav Ordre til Mobilisering og rømte. Den visste at vi ikke hadde noget å berge oss med overfor nogen, men den gav ordre til Mobilisering og rømte. Nu dør norsk Ungdom for «Regjeringen».

Side:143

Vi hadde bruk for voksen Ungdom til andet just nu end til at streike i Jordbruket og at dø for ««Regjeringen» Nygaardsvold....»

Den 4. mai 1940 finnes i «Fritt Folk» under overskriften «Nordmenn» en oppfordring til de norske soldater om å «Kaste børsa og dra hjem». Oppropet er undertegnet av Knut Hamsun. Retten har vært i tvil om hvorvidt artikkelen skriver seg fra Hamsuns hånd, hvorfor en ikke finner å kunne gjøre ham ansvarlig for den.

I et brev til Victor Mogens, datert 17. august 1940 og med Hamsuns samtykke offentliggjort i «Fritt Folk» den 28. september, har han igjen gitt uttrykk for at det var uriktig av regjeringen å mobilisere. Han sier bl.a.: «Hvad om vi hadde gjort innsigelse - jeg mener ikke i alminnelighet, men her overfor den åpenlyse umulighet. Det var den tyske militærmakt vi skulle stoppe! Hvad om et utvalg offiserer og mannskap hadde gått til Kongen og hans regjering og påvist at de var idioter og forbrytere? ....

Presidentene i det storting som valgte seg selv skriver til en Konge utenfor land og rike om han ikke vil være så snild å slutte i Norge. Nei, han vil ikke det. Hvorpå alt står stille igjen. Har dere ikke grunnlag for en avgjørelse. Gulltyveri og en mengde norske soldater gjort av med, grunnlovsbrudd og rømning.»

Han tar i samme brev til orde for at det må ordnes med en ny regjering og at det da må bli Quisling som får makten.

I en rekke avisartikler har Hamsun for øvrig under okkupasjonen gått inn for Tysklands og Quislings styre og angrepet Norges allierte under krigen. I en artikkel av 30. januar 1941 i «Grimstad Adressetidende» har han gitt uttrykk for sin tro på at det nye vil bli til beste for Norge og Tyskland og at «det atter vil blomstre opp en rik kulturperiode som bygger på en germansk livsanskuelse i Norge, og Norden». I det før nevnte skrift - offentliggjort under overskriften: «Hvorfor jeg er medlem av N.S.» gir han uforbeholdent til kjenne sin tro på Quisling og på et forbund av europeiske stater under tysk nasjonalistisk førerskap. I «Fritt Folk» den 15. desember 1941 har han under overskriften «Ærer de unge» gitt en hyllest til frontkjemperne. Endelig nevnes den «hilsen til norske sjøfolk» som er offentliggjort i «Fritt Folk» den 2. mars 1944. Den må oppfattes som en oppmuntring for norske sjøfolk i alliert fart til å forlate tjenesten og vende hjem. Noe særlig egnet til å virke på sjøfolkene var dog denne artikkelen ikke, slik den ble offentliggjort. I den uttalelse som finnes inntatt i «Vestlandske Tidende» den 13. juni 1944 har Hamsun gitt uttrykk for sin tro på at Tyskland vil greie å holde vestfronten etter invasjonen i Frankrike, og at dette er den eneste redning for Europas folk.

Under Hamsuns propagandavirksomhet til fordel for fienden må også henregnes den reisen han sommeren 1943 foretok til Wien for å delta i en nasjonalsosialistisk pressekongress, arrangert av «Unionen av nasjonale pressesamband» og med deltakelse av de ledende pressefolk i Tyskland og de tyskokkuperte land. Reisen kom i stand etter initiativ av «Fritt Folk» s sjefredaktør, Rishovd, som også deltok i kongressen. Rishovd fremførte her en tale som Hamsun hadde skrevet for anledningen og som vesentlig betegner et angrep på England. Reisen ble i den nazistiske presse sterkt utnyttet i propagandaøyemed, noe som Hamsun må ha forutsett.

Mens Hamsun oppholdt seg i Wien ble han hentet og i fly brakt til Hitlers hovedkvarter. Under den samtale han her hadde med Hitler tok han til orde for at Terboven skulle fjernes fra Norge da han ikke passet for nordmennene og ønsket at Norge skulle bli et tysk protektorat. Noen forståelse for tanken om å fjerne Terboven fant han imidlertid ikke.

Side:144

Ved bedømmelsen av den bistand Hamsun har ytet tyskerne og Nasjonal Samling og den skade hans virksomhet har påført landet må legges den største vekt på hans posisjon som verdenskjent dikter og en av høvdingene i norsk åndsliv. Ved sin kulturelle, sosiale og også økonomiske stilling og ved den autoritet det lå i Hamsuns ord har hans opptreden i høyeste grad vært egnet som et eksempel for andre, noe som Hamsun selv må ha forstått. For Quislings tilhengere må det ha vært en sterk moralsk støtte å vite at de hadde Hamsun blant seg.

Om Hamsuns beveggrunner for det standpunkt han har inntatt under krigen vil retten ha uttalt at han har handlet ut fra sin særegne mening i politiske spørsmål uten å ta hensyn til sin troskapsplikt mot landets lover og de lovlige myndigheter. Han har fra sin ungdom vært en beundrer av Tyskland. England har han derimot alltid hatt mistillit til. Det har etter hvert utviklet seg hos ham en idé om et Europa som var fritt for Englands innflytelse. Da tyskerne trengte inn i landet i 1940 har han sett muligheten for virkeliggjørelsen av denne tanke. Han har akseptert tyskernes forespeilinger om et stort og fritt Norge i et storgermansk statsforbund. Noenlunde de samme tanker må han ha funnet igjen hos Quisling og det har derfor falt ham naturlig å slutte seg til ham. Det må imidlertid være klart at han ved å følge sin egen oppfatning selv må ta ansvaret for det når han derved opptrer i strid med gjeldende lov.

Det er på det rene at Hamsun i de senere år, på grunn av sin dårlige hørsel og også av andre grunner, har levd meget isolert. Under krigen har han vært henvist til avisene for å følge med i det som foregikk, og han har vært så godt som avskåret fra opplysninger som kunne vekke motforestillinger hos ham. En rekke av hans artikler er blitt til etter påtrykk fra N.S.-hold.

Hamsun har i stor utstrekning søkt å utnytte sin posisjon hos tyskerne til å oppnå løslatelse og benådning for politiske fanger.

Han har alltid vært beredvillig til å etterkomme henvendelser fra fangers pårørende om innsendelse av benådningssøknader og han har sendt tallrike slike søknader, tildels direkte til Hitler. I det hele må en gå ut fra at arrestasjonene og dødsdommene har gått sterkt inn på ham, og artikkelen «Nu igjen-!» som var offentliggjort i dagspressen vinteren 1943 må bedømmes på denne bakgrunn.

Fra Erstatningsdirektoratets side er det under hovedforhandlingen fremlagt en oppgave over Hamsuns formuestilling pr. 15. desember 1947, utvisende en samlet nettoformue, stor kr 783.940.- Denne oppgave er fra forsvarets side angrepet på en rekke punkter. For det første anføres det at den faste eiendom, Nørholmen, ikke kan settes høyere enn likningstaksten, kr 128.000.-. Den er i formuesoppstillingen satt i en verdi av kr 150.000.-. Retten er enig i at eiendommen bør føres opp etter likningstaksten, da en ikke finner noe grunnlag til å fravike denne. Med hensyn til aksjene i Gyldendal har saksøkeren ført disse opp med kurs 250 pst., som er Oslo likningsråds verdsettelse siste år. Etter hva det er opplyst i saken antas aksjene å kunne omsettes til denne kurs, hvorfor retten legger denne verdiansettelse til grunn. Verdien av Hamsuns forfatterrettigheter er av saksøkeren oppført med kr 25000.-. Etter rettens mening er imidlertid verdien av disse rettigheter så vidt usikker at en finner det rettest at denne post utgår. Det er videre fra forsvarets side krevd ytterligere fradrag for gjeld med kr 150.000.- som Hamsuns hustru, Marie Hamsun ved endelig dom er blitt pålagt å svare i erstatning etter landssvikanordningens §25. Forholdet er her det at det består formuesfellesskap mellom ektefellene, men det er mannen som har

Side:145

rådighetsrett over hele formuen. Hustruens gjeld kan således ikke inndrives og Hamsun har erklært seg villig til å utrede beløpet. Under disse omstendigheter kan en ikke finne at det er rett å ta hensyn til denne gjeldspost ved fastsettelsen av mannens erstatningsansvar.

Hamsun har i 1941 gitt bort til sine 4 barn hver 25 aksjer i Gyldendal Norsk Forlag. Disse 100 aksjer er medtatt i Erstatningsdirektoratets oppstilling idet det er påstått at Hamsuns økonomiske stilling skal bedømmes som om gavetransaksjonen ikke hadde funnet sted, jf. landssvikanordningens §22 og §6 annet ledd.

Retten er ikke enig i denne oppfatning. Dersom Erstatningsdirektoratets synsmåte var riktig, ville Hamsuns erstatningsansvar måtte ansettes etter en samlet formue av ca kr 736.000.-. Ansvaret måtte da etter rettens mening settes så vidt høyt at Hamsun kom til å stå på bar bakke.

Etter landssvikloven §22 er det overlatt til rettens skjønn å begrense erstatningsansvaret til det som i hvert tilfelle antas å gi et rimelig resultat. Under dette skjønn må det også, til tross for den kategoriske uttrykksmåte i landssvikloven §6, være berettiget å ta hensyn til at den erstatningspliktige under krigen har forringet sitt bo ved gaver. Det er i foreliggende tilfelle ingen grunn til å tvile på at gavetransaksjonene var reelle og at de ikke var foretatt for å unndra midler av hensyn til mulig økonomisk ansvar.

En har da ikke funnet det rett ikke å regne de bortgitte midler med til Hamsuns formue slik at denne ansees å utgjøre kr 500.000.-. Erstatningen finnes ikke å burde settes høyere enn at Hamsun som er en mann på 90 år, får beholde tilstrekkelige midler til å leve uten økonomiske bekymringer resten av sin tid.

Retten vil sluttelig bemerke at Hamsun høsten og vinteren 1945 har vært undergitt judesiell observasjon på Psykiatrisk klinikk. De sakkyndige, dr. med. Ødegård og dr. med. Langfeldt, uttaler i sin konklusjon at de ikke anser Knut Hamsun som sinnsyk og heller ikke antar at han har vært sinnsyk i tiden for de påklagelige handlinger. Derimot anser de han som en person med varig svekkede sjelsevner. Etter det som foreligger i de sakkyndiges rapport har retten ikke funnet grunn til å tro at han ikke har hatt den fulle forståelse av sine handlinger under krigen. Til belysning av hans handlemåte inneholder imidlertid beretningen et godt materiale.

Således hitsettes:

«Det kan ikke utelukkes at hans innstilling ville ha blitt en annen om han hadde hatt normal hørsel og dermed anledning til å følge med i opinionsytringer. Han var i 1940 dessuten utvilsomt allerede atskillig åreforkalket, og i april 1942 fikk han dessuten sin første hjerneblødning. Det kan derfor ikke utelukkes at han i denne tid har vært særlig lett påvirkelig og hatt liten motstandsevne. I tiden etter hjerneblødningen har han utpreget tegn på organisk hjernesvekkelse i form av afasi, hva der også må antas å ha øvet innflytelse på hans dømmekraft- og motstandsevne mot utnyttelse i propagandaens tjeneste.»

I henhold til hva det ovenfor er anført finnes erstatningsbeløpet passende å kunne settes til kr 425.000.- med tillegg av renter til betaling skjer.

I saksomkostninger til Erstatningsdirektoratet bør Knut Hamsun betale kr 250.-.

Som ovenfor anført er dommen avsagt under dissens. Bortsett fra nevnte meningsforskjell er dommen enstemmig.