HR-1973-90-B - Rt-1973-821

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1973-06-30
Publisert:	HR-1973-90-B - Rt-1973-821
Stikkord:	Arbeidsrett, Regulering av pensjon, Selskapsrett, Styreansvar
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om Paul Dreyer's ansettelsesavtale ga grunnlag for oppregulering av pensjon som følge av svekket kroneverdi. Det andre spørsmålet var om Paul Dreyer, som styremedlem i selskapet, hadde forpurret en lånesøknad og erstatningspliktig for dette. Dissens: 4-1
Saksgang:	Stavanger byrett 07.03.1970 - Gulating lagmannsrett 08.02.1972 - Høyesterett HR-1973-90-B, L.nr. 90B/1973
Parter:	Paul Dreyer (høyesterettsadvokat Jan Årstad) mot Dreyer Aksjeselskap (advokat Hans Nygaard - til prøve) og Dreyer Aksjeselskap (advokat Hans Nygaard - til prøve) mot Paul Dreyer (høyesterettsadvokat Jan Årsat)
Forfatter:	Stabel, Blom, Kst dommer Dick Henriksen, Eckhoff, Dissens: Leivestad
Lovhenvisninger:	Foreldelsesloven (1896) §4, §5, Aksjeselskapsloven (1957) §101, §106, §108, §122, §32, §33, §34, §35, §36, §37, §75

Dommer Stabel: I. Stavanger byrett avsa 7. mars 1970 dom i fire saker som verserte mellom Dreyer Aksjeselskap, Stavanger, og selskapets tidligere direktør og styremedlem, Paul Dreyer. En av sakene - nr. 98/1969 - gjaldt krav fra Dreyer om regulering av hans pensjonsrettigheter overfor selskapet. En annen - nr. 49/ 1968 - gjaldt krav fra Dreyer om å få kjent ugyldig en generalforsamlingsbeslutning av 23. oktober 1967 hvorved han ble fjernet som styremedlem i selskapet. I samme sak var reist motsøksmål fra selskapet med krav om erstatning for økonomisk tap som Dreyer angivelig hadde voldt selskapet ved henvendelse til Den Norske Industribank angående en lånesøknad som selskapet hadde fremmet.

Hva disse saker angår hadde byrettens dom denne domsslutning:

«Sak nr. 98/1969 A IV:

I. Dreyer Aksjeselskap frifinnes.

II. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

«Sak nr. 49/1968 A IV:

Hovedsøksmålet.

I. Dreyer Aksjeselskap frifinnes.

II. Paul Dreyer dømmes til innen 2 - to - uker fra dommes forkynnelse å betale erstatning for saksomkostninger til Dreyer Aksjeselskap med 2500 - to tusen fem hundre - kroner.

Motsøksmålet.

I. Paul Dreyer dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale erstatning til Dreyer Aksjeselskap med 29.118,30 - tjueni tusen ett hundre og a 30/100 - kroner.

II. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Begge avgjørelser ble av Dreyer anket inn for Gulating lagmannsrett. Selskapet motanket over byrettens avgjørelse i sak nr. 49, idet erstatnings-utmålingen ble anssett for lav. - Under ankeforberedelsen frafalt Dreyer hovedanken i sistnevnte sak etter at han hadde solgt alle sine aksjer i selskapet, og denne del av ankesaken ble hevet av lagmannsretten ved kjennelse av 8.

Side:822

februar 1972. Samme dag avsa lagmannsretten dom om de resterende spørsmål med slik domsslutning:

«I. I erstatningssaken:

1. Paul Dreyer dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynning av denne dom å betale erstatning til Dreyer A/S med kr. 6000 - sekstusen - kroner.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for byrett eller lagmannsrett.

II. I saken om direktør-pensjon.

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Hva pensjonsspørsmålet angår, ble dommen avsagt under dissens. En dommer stemte for å sette den årlige pensjon til kr. 24.275 fra 1. januar 1969 i samsvar med Dreyers beregning.

Over avgjørelsen om direktørpensjon har Dreyer anket til Høyesterett.

Selskapet har på sin side anket over lagmannsrettens erstatningsutmåling i den annen sak, og Dreyer har her motanket for å oppnå full frifinnelse.

Om sakenes faktiske bakgrunn og partenes anførsler for byretten og lagmannsretten henvises til de to retters domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett har Paul Dreyer, selskapets administrerende direktør Karl Edvard Arntsen og nåværende styremedlem, Jens Jacob Dreyer, gitt partsforklaring. Den tidligere styreformann, høyesterettsadvokat Olaf Nygaard, har forklart seg som vitne. Det er lagt frem noen nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. Sakene står i alt vesentlig i samme stilling som for lagmannsretten.

Jeg behandler de to saker hver for seg.

II. I saken om direktørpensjonen - Høyesteretts nr. 122/1972 - hevder Dreyer som tidligere at ansettelseskontrakten av 1948 må forstås slik at han har krav på oppregulering hvis kronens verdi reduseres vesentlig, forutsatt at selskapets økonomi vil tåle belastningen. Denne forståelse følger naturlig av sammenhengen med de foregående bestemmelser i kontrakten, hvor selskapets adgang til nedregulering av direktørens lønn og pensjon er gjort avhengig av at reduksjon er nødvendig av hensyn til selskapets økonomiske stilling. Lagmannsretten har uriktig bygd på at kontrakten gir selskapet et slags «selvdømme», hvor styrets skjønn er avgjørende for om og i hvilken grad regulering kan kreves.

Alternativt har Dreyer anført at selskapet ved sitt brev til høyesterettsadvokat Parr av 11. april 1969 har gitt bindende tilsagn om at det i tillegg til avtalt pensjon skulle utbetales Dreyer et årlig beløp svarende til godtgjørelsen for et styremedlem. Innen den her angitte ramme er selskapet under enhver omstendighet pliktig til å foreta oppregulering.

På sitt prinsipale grunnlag krever Dreyer at pensjonen fra nå av forhøyes med inntil videre kr. 15.000 pr. år, svarende anslagsvis til kroneverdifallet siden april 1954 ifølge Statistisk Sentralbyrås indeks. Videre krever han etterbetaling etter lavere satser

Side:823

beregnet på samme grunnlag fra og med 1963, dog så at det ikke kreves etterbetaling for de to år - 1967 og 1968 - da han oppebar styregodtgjørelse uten den hele tid å fungere i styret. For så vidt angår 1969 krever han ikke fullbyrdelsesdom, idet han har holdt tilbake det beregnede beløp, kr. 10.000, i et annet oppgjør med selskapet.

Subsidiært gjør Dreyer gjeldende at selskapets avgjørelse om å avslå oppregulering må settes til side som vilkårlig og usaklig. Det fremgår ikke av begrunnelsen at styret har tatt noe hensyn til det som etter kontrakten var avgjørende, nemlig fallet i kroneverdien og selskapets økonomiske stilling. Avgjørelsen om å nekte oppregulering ble i 1969 grunngitt dels med at Dreyer hadde sittet i styret til 1967 uten noen gang å nevne noe om regulering av pensjonen. Dette var både uriktig og irrelevant. Dels ble avgjørelsen grunngitt med at det var styrets mening å la Dreyer fortsatt få samme styrehonorar som de fungerende styremedlemmer, selv om han ikke fungerte. Rent bortsett fra at også dette var en irrelevant begrunnelse, ble tilsagnet om styregodtgjørelse vilkårlig satt til side allerede i 1970, like etter at selskapet på grunnlag av at det hadde fått medhold av byretten i at pensjonen ikke kunne kreves oppregulert. For øvrig henviser Dreyer til den dissenterende lagdommers begrunnelse. Men om han gis medhold på det subsidiære grunnlag, må - hevder han - konsekvensen være at styrets avgjørelse av 10. april 1969 oppheevs, og at styret pålegges å regulere hans pensjon ved nytt skjønn for de år Høyesterett bestemmer.

Dreyers påstand lyder slik:

«1. Dreyer Aksjeselskap dømmes til å etterbetale pensjon til Paul Dreyer for årene 1963, 1964, 1965 og 1966 med kr. 18.000,-, med 6 % årlig rente fra forliksklagens forkynnelse til betaling skjer.

2. For året 1969 har Paul Dreyer rett til kr. 10.000,- i tillegg til den pensjon han tidligere har mottatt for dette år, kr. 15.000,-.

3. Dreyer Aksjeselskap dømmes til å etterbetale pensjon til Paul Dreyer for årene 1970 og 1971 med kr. 10.000,- pr. år, med 6 % årlig rente av hvert beløp fra årets utgang til betaling skjer.

4. Dreyer Aksjeselskap dømmes til å betale Paul Dreyer pensjonsforhøyelse for 1972 med kr. 15.000,-, med 6 % årlig rente fra årets utgang til betaling skjer, og for 1973 og inntil videre kr. 15.000,- pr. år.

5. Subsidiært: Det skjønn styret i Dreyer Aksjeselskap utøvet i styremøte 10.4.1969 vedrørende regulering av Paul Dreyers pensjon oppheves. Styret i Dreyer Aksjeselskap pålegges å regulere Paul Dreyers pensjon ved nytt skjønn for de år Høyesterett bestemmer.

6. Dreyer Aksjeselskap tilpliktes å betale Paul Dreyer saksomkostninger for alle retter.»

Dreyer Aksjeselskap har tatt til gjenmæle og erklært seg enig i lagmannsrettens oppfatning om at det etter ansettelseskontrakten

Side:824

er styret som rent skjønnsmessig må avgjøre om det er grunn til å regulere opp pensjonen. Det hefter ikke noen mangel ved det skjønn styret utøvet ved å nekte oppregulering i 1969, og som er opprettholdt gjennom styrets senere standpunkt i saken. Da avgjørelsen ble truffet i 1969, var styret innstilt på at Dreyer inntil videre fortsatt skulle oppebære godtgjørelse som styremedlem, men det ble ikke gitt noe bindende tilsagn om dette, og det berører ikke vedtakets gyldighet at generalforsamlingen et år senere, i 1970, avslo å bevilge styregodtgjørelse til Dreyer. Det endrede standpunkt hadde sammenheng dels med at forholdet mellom Dreyer og de andre aksjonærer var blitt ytterligere tilspisset i løpet av 1969 som følge av blant annet byrettssaken, dels med at Dreyer i 1969 oppnådde alderstrygd. I betraktning av at selskapet fra 1967 av har innbetalt millionbeløp i folketrygdavgift, må det være fullt forsvarlig å ta hensyn til alderstrygden ved vurderingen av om pensjonen skal oppreguleres eller ikke. For så vidt henvises til det samordningssynspunkt som er godkjent av Høyesterett i forholdet mellom staten og offentlige pensjonister, jfr. Rt-1962-332 og 1968 520. Etter 1970 er det nye kommet til at selskapets økonomiske struktur er blitt vesentlig endret. I og med at Dreyer sammen med to andre aksjonærgrupper solgte sine aksjer til utenforstående, ble det nødvendig for de gjenværende aksjonærer å nytte sin forkjøpsrett. Dette førte til at aksjekapitalen måtte utvides fra 300.000 til 6 millioner kroner, og til at et stort antall aksjer måtte selges ut av familien, slik at det nå må føres en helt annen utbyttepolitikk enn tidligere. Dette har lagt strenge bånd på selskapets økonomi, samtidig om Dreyer i tillegg til sin alderstrygd kan nyttiggjøre seg avkastningen av 1,5 million kroner som han fikk for sine aksjer. Også disse forhold må det være forsvarlig å ta i betraktning ved vurderingen av om selskapet har saklig grunn til å motsette seg oppregulering av pensjonen.

Subsidiært hevder selskapet at Dreyer i alle fall ikke kan kreve oppregulering fra noe tidligere tidspunkt enn 1969, da krav om det første gang ble reist. Ytterligere subsidiært hevdes at terminer eldre enn 1965 er foreldet etter lov av 27. juli 1896 (nr. 7) §5 nr. 3, en bestemmelse som må slå igjennom overfor lovens §4 nr. 2.

Fra selskapets side er ikke gjort noen tallmessig innvending mot beregningen av oppregulerings -og etterbetalingskravet slik den er kommet til uttrykk i Dreyers påstand.

Selskapet har nedlagt denne påstand:

«Gulating lagmannsretts dom stadfestes.

Paul Dreyer dømmes til å betale saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett til Dreyer Aksjeselskap.»

Med visse reservasjoner som jeg kommer tilbake til, finner jeg at anken bør tas til følge på det prinsipale grunnlag.

Om den ansettelseskontrakt som er grunnlag for pensjonskravet, er opplyst at den tok sikte på å knytte Paul Dreyer som leder til familieaksjeselskapet etter at en bror, som opprinnelig var utsett som direktør, var falt bort. Dette er imidlertid i seg selv

Side:825

ikke egnet til å kaste nevneverdig lys over pensjonsbestemmelsens art og formål. Vi har her lite annet enn kontraktens ord å holde oss til.

Kontraktens bestemmelse i post 2 annet ledds annet punktum om revisjon av pensjonsbeløpet, fremtrer umiddelbart som en pendant i direktørens favør til de forutgående bestemmelser som gir selskapet rett til å nedregulere hans lønn «såfremt det skulle vise seg nødvendig for lønningene i sin alminnelighet» og til å sette ned pensjonen «dersom firmaets stilling nødvendiggjør dette». Det er her - mener jeg - etablert et rettskrav for direktøren på ikke å måtte tåle nedsettelse med mindre selskapets økonomi vil trues ved utbetaling etter de opprinnelige satser. Når det så om oppjustering av pensjonskravet heter at «... Likeledes bør beløpet tas opp til revisjon hvis kronens verdi vesentlig forring ...», da er det etter min mening mest naturlig å oppfatte dette derhen at direktøren ikke skal være prisgitt styrets skjønn med hensyn til spørsmålet om hvor vidt, og eventuelt med hvilket beløp, pensjonen kan kreves forhøyet. Han skal være sikret realverdien av den pensjon han har ved sin fratreden. Tross bruken av det noe vage uttrykk «bør» må styret derfor - antar jeg - være forpliktet til med rimelige mellomrom å foreta oppregulering i takt med vesentlige fall i kroneverdien dersom direktøren krever dette, og oppregulering ikke vil bety en trusel mot selskapets økonomiske stilling. Og jeg ser det slik at dette må gjelde uansett hvilken formue eller andre inntekter direktøren måtte ha etter fratredelsen. Det forhold at den fratrådte mottar offentlig alderstrygd, kan således heller ikke komme i betraktning etter mitt syn på innholdet av kontrakten. Det kan her ikke trekkes slutninger fra de rettsavgjørelser som gjelder lovbestemt samordning av offentlige pensjoner.

Fra selskapets side er erkjent at kronens verdi er redusert vesentlig siden pensjonen ble fastsatt til kr. 15.000 ved voldgiftsdom i 1954, og at kontraktens vilkår for oppregulering for så vidt er tilstede. Som tidligere nevnt, er det heller ikke uenighet om at påstandsbeløpene faller innenfor rammen av den statistisk beregnede kronereduksjon i de tidsrom saken gjelder.

At oppjustering innen disse rammer ikke vil true selskapets økonomi på en måte som er i strid med kontrakten, anser jeg klart. Etter de opplysninger som foreligger, står selskapet økonomisk sterkt. Selskapets anførsler om at aksjonærstrukturen er blitt vesentlig endret etter kapitalutvidelsen for noen år siden, tar så vidt skjønnes ikke sikte på å vise at økonomien ikke ville tåle en dom i Dreyers favør.

På denne bakgrunn og ut fra mitt syn på tolking av kontrakten er det i og for seg ikke nødvendig å gå inn på det byretten og lagmannsretten sier om motiveringen for selskapets negative standpunkt til oppjusteringskravet. Også partenes anførsler om dette kan jeg i det vesentlige la ligge.

Jeg vil imidlertid peke på at den begrunnelse styret gav da det i 1969 formelt avslo Dreyers krav om oppjustering, ikke er uforenlig

Side:826

med min oppfatning av kontrakten. I brevet til høyesterettsadvokat Parr av 11. april 1969 peker styret på at Dreyer hadde fratrådt styret sommeren 1967, men likevel hevet styrehonorar med kr. 10.000 pr. år «slik at hans pensjon både for 1967 og 1968 er i virkeligheten kr. 25.000,- pr. år...». Og det tilføyes at det «er også styrets mening fremdeles å la Paul Dreyer få det samme styrehonorar som de fungerende styremedlemmer har, selv om han ikke fungerer...». Reelt sett har styret her akseptert en oppjustering som svarer omtrent til fallet i kroneverdien på det daværende tidspunkt.

Situasjonen ble imidlertid vesentlig annerledes allerede året etter da generalforsamlingen unnlot å bevilge styregodtgjørelse til Dreyer for året 1969. Som grunn for det endrede standpunkt har fra selskapets side vært anført dels at forholdet mellom partene var blitt ytterligere tilspisset i løpet av året som følge av byrettssaken, dels at Dreyer fikk alderstrygd i 1969. Begge begrunnelser er irrelevante for oppjusteringsspørsmålet etter det syn jeg har på kontrakten. Det er for øvrig heller ikke legitimert at forholdet mellom partene var blitt noe vesentlig dårligere akkurat i denne periode. De tvistigheter som fikk sin avgjørelse ved byrettens dom av 7. mars 1970, var oppstått lenge før.

Som situasjonen nå er, står Dreyers reguleringskrav uoppfylt, og jeg antar at vilkårene er tilstede for å avsi dom i samsvar med hans påstand for så vidt angår tiden etter at han fremsatte sitt krav i 1969. For 1973 bør kravet dog formentlig bare etterkommes ved fastsettelsesdom, ikke ved fullbyrdelsesdom som etter punkt 4 i påstanden.

Påstandens punkt 1 - krav om etterbetaling for årene 1963- -1966 - mener jeg ikke kan tas til følge. Kravet om oppregulering ble først reist formelt i mars 1969, og det er ikke godtgjort at det var tatt opp muntlig på noe tidligere tidspunkt. I hele tidsrommet fra 1963 var Dreyer medlem av selskapets styre, samtidig som han oppebar direktørpensjonen på kr. 15.000. Det måtte kunne ventes av ham at han tok et personlig initiativ dersom han ønsket pensjonen oppjustert. Som grunn for at det ikke ble gjort, har hans prosessfullmektig anført at Dreyer i denne periode syntes han fikk nok ut av selskapet gjennom sin ordinære pensjon, utbytte og styregodtgjørelse, og at han derfor ikke ville sette saken på spissen. Jeg anser det lite tvilsomt at han ved slik passivitet har fraskrevet seg retten til å kreve pensjonen regulert med tilbakevirkende kraft.

Det blir min konklusjon at Dreyers påsand bør tas til følge med de begrensninger jeg har redegjort for.

Saksomkostninger ble ikke tilkjent verken av byretten eller lagmannsretten. Da saken har voldt tvil, og Dreyers påstand ikke helt ut er tatt til følge, antar jeg at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

III. Jeg går så over til å behandle ankene i den annen sak - den som gjelder selskapets erstatningskrav overfor Dreyer, og som har Høyesteretts nr. 171/1972.

Side:827

I hovedanken gjør selskapet gjeldende at lagmannsretten har tatt feil i erstatningsutmålingen ved å bygge på at finansieringen av de to bokbindermaskiner (Kolbuskjeden) ikke kan trekkes inn ved beregning av rentetapet. Riktignok var disse maskiner anskaffet på avbetalingskontrakter allerede før selskapet i 1967 søkte Industribanken om lån, men avbetalingsrenten var minst 2 % høyere enn den lånerente man kunne regne med, og om lånet på 1 + million kroner var blitt innvilget, kunne og ville det ha vært nyttet til å innfri avbetalingsgjelden slik at betydelige rentebeløp ville ha vært spart. I forhold til banken ville selskapet stått fritt til en slik disponering av lånet, og det ville vært forretningsmessig riktig å gjøre det på denne måte.

Når det gjelder fremkallermaskinen «Pakorol», er situasjonen den samme, men lagmannsretten har her tatt feil også ved å forutsette at maskinen var anskaffet allerede før lånesøknaden. Det virkelige forhold er at selskapet hadde den bare til prøve før det nevnte tidspunkt; kjøpeavtale ble først inngått etterpå.

Også når det gjelder fotosettemaskinen - for hvis vedkommende lagmannsretten har godkjent selskapets tapsberegning - er det feil i erstatningsutmålingen i og med at lagmannsretten har funnet at tapet bare delvis skyldes Dreyers forpurring av lånet. Det er uriktig når lagmannsretten har bygd på at om lånet på 1 + million i 1967 var blitt ytet, kunne selskapet ikke regnet med å få det lån på l million som det faktisk oppnådde i Industribanken i 1968. Det er også uriktig når lagmannsretten på dette grunnlag er kommet til at Dreyer bare kan holdes ansvarlig for 2 % rente i 1 år av kjøpesummen med fradrag av kontantbeløpet. Selskapets investeringsprogram for 1968 var så omfattende og dets goodwill hos Industribanken så sterk at det ikke er noen grunn til å tvile på at lånet i 1968 ville blitt ytet i tillegg til det som Dreyer forpurret i 1967.

Selskapet har lagt frem beregninger som viser at det samlede rentetap på de tre maskin-anskaffelser utgjør kr. 114.185,30, om man regner med at begge lån ville blitt gitt, og kr. 54.837,83 om man baserer seg på lagmannsrettens antakelse om at det første lån ville ha utelukket det annet. Det førstnevnte beløp kreves prinsipalt - det annet subsidiært.

Selskapets påstand lyder slik:

«I. I hovedanken:

a) Prinsipalt: Paul Dreyer dømmes til å betale Dreyer Aksjeselskap erstatning etter Høyesteretts skjønn, begrenset oppad til kr. 114.185,30.

b) Subsidiært: Paul Dreyer dømmes til å betale Dreyer Aksjeselskap erstatning etter Høyesteretts skjønn, begrenset oppad til kr. 54 837,85.

c) Paul Dreyer dømmes til å betale saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett til Dreyer Aksjeselskap.

Side:828

II. I motanken: Gulating lagmannsretts dom stadfestes. Paul Dreyer dømmes til å betale saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett til Dreyer Aksjeselskap.»

I sin motanke hevder Dreyer prinsipalt at slik hans stilling hadde utviklet seg i selskapet, var det i 1967 rimelig grunn for ham til å gjøre henvendelse til Industribanken for å hindre ytterligere låneopptak. På denne bakgrunn kan henvendelen ikke ses som noe erstatningsbetingende rettsbrudd overfor selskapet. Den ble ikke gjort i skadehensikt, og den inneholdt ingen uriktige faktiske opplysninger, bare hans personlige syn på lånesøknaden vurdert ut fra det han mente var selskapets velgrunnede interesser. Det finnes hos oss ingen rettsregel som begrenser en stor aksjonærs adgang til på en slik måte å gjøre sin oppfatnng kjent utenom selskapets organer. Heller ikke er det godtgjort noen årsakssammenheng mellom henvendelsen og den ting at lånesøknaden ble avslått av banken. Denne hadde på forhånd alle relevante opplysninger om selskapets stilling. Under ingen omstendighet har selskapet lidt noe tap som kan føres tilbake til henvendelsen. Lagmannsretten har tatt feil rår den har holdt Dreyer ansvarlig for et rentetap på kr. 6.000 i forbindelse med filmsettemaskinen. Det er riktignok så at denne maskinen var med på det investeringsprogram som det ble henvist til i lånesøknaden, men avbetalingskjøpet ble gjennomført og meddelt banken før denne hadde tatt standpunkt til søknaden. Forholdet burde derfor vært vurdert på samme måte som anskaffelsen av Kolbuskjeden.

Subsidiært gjør Dreyer gjeldende at i den utstrekning et rentetap måtte anses å foreligge, må hans ansvar for det begrenses til 1 års rentedifferanse i samsvar med det syn lagmannsrettens avgjørelse bygger på.

Atter subsidiært hevder han at det ved erstatningsutmålingen må tas hensyn til den del av meromkostningene ved avbetalingskjøp som selskapet har fått fradrag for i skatteligningen for vedkommende år. Selskapet skal ikke ha i både pose og sekk.

Dreyer har nedlagt denne påstand:

«I. Prinsipalt (i motanken): Paul Dreyer frifinnes.

II. Subsidiært (i hovedanken): Lagmannsrettens dom stadfestes.

III. I begge tilfelle: Paul Dreyer tilkjennes saksomkostninger hos Dreyer Aksjeselskap for alle retter.»

Jeg er kommet til at hovedanken må gis delvis medhold, og at motanken ikke kan føre frem.

Først tar jeg for meg spørsmålet om Dreyer viste erstatningsbetingende forhold ved sin henvendelse til Industribanken for å forpurre lånet. Dette spørsmål ser jeg på samme måte som byretten og lagmannsretten, hvis begrunnelse jeg i alt vesentlig kan tiltre. Jeg er tilbøyelig til å se det slik at Dreyer på den tid

Side:829

henvendelsen ble gjort, i realiteten hadde et styremedlems stilling og ansvar i selskapet. Riktignok hadde han i mai 1967 trukket seg tilbake fra styret i protest mot den politikk flertallet fulgte, men i henhold til selskapets vedtekter var han selv herre over når han ville tre i funksjon igjen, og han synes å ha meldt seg tilbake etter at han var blitt kjent med lånesøknaden. I alle fall var han tilstede - riktignok uten å undertegne protokollen - i et styremøte som ble holdt den 28. august 1967, og som han selv hadde begjært innkalt for å bli orientert om søknaden. Samme dag som dette møtet var holdt, var det at høyesterettsadvokat Parr på vegne av ham sende sitt telegram til Industribanken og fulgte opp med det brev som er grunnlag for erstatningskravet. Meddelelse om at Dreyer gjeninntrådte i styret, ble protokollert i styremøte den 27. september samme år.

Innholdet av telegrammet og brevet er gjengitt i byrettens domsgrunner. Bortsett fra en uttalelse om at Dreyer selv var «eneste fagmann blant styre og aksjeeiere», kan brevet neppe sies å inneholde noen direkte uriktig faktisk opplysning. Det er i det vesentlige uttrykk for Dreyers - sterkt subjektive - oppfatning av forholdene i selskapet og styrets disposisjoner. Men kritikken av styret har fått en særdeles krass form, og den unyanserte svartmaling som gis av selskapets økonomiske stilling, har det vist seg ikke å være dekning for. Henvendelsen var utvilsomt egnet til å gi banken et misvisende bilde av selskapets kredittverdighet. Verken hva form eller innhold angår, kan den etter min mening forsvares ut fra et ønske om å vareta selskapets interesser. Uten at det er nødvendig for meg å ta standpunkt til hvor grensen går for en aksjonærs eller et styremedlems adgang til ved henvendelser utad å motarbeide den politikk styreflertallet følger, finner jeg å kunne slutte meg til byrettens og lagmannsrettens uttalelser om at Dreyer gikk for langt ved å opptre som han gjorde, og om at forholdet er av erstatningsbetingende art.

Vurderingen av om Dreyers handlemåte står i årsaksforhold til den ting at lånesøknaden ble avslått, kan ikke være upåvirket av at nettopp dette resultat var det Dreyer ønsket å oppnå ved sin henvendelse til banken. På samme måte som byretten og lagmannsretten legger jeg til grunn at avslaget er en adekvat følge av Dreyers henvendelse.

Jeg går så over til å drøfte tapsberegningen og erstatningsutmålingen.

Innledningsvis presiserer jeg at lånerenten i Industribanken var 5 %, hvilket var vesentlig lavere enn den rente selskapet måtte regne med ved finansiering av nyanskaffelser på annen måte. Heri ligger i seg selv en presumpsjon for at selskapet har lidt et økonomisk tap ved ikke å få det lån det søkte om i 1967. Erstatningskravet er imidlertid utelukkende knyttet til anskaffelsen av 3 maskiner som selskapet kjøpte på avbetaling i 1967-68, nemlig Kolbuskjeden (2 kontrakter), en fremkallermaskin «Pakorol» og en fotosettemaskin. Selskapet hevder at om lånet var blitt gitt,

Side:830

kunne og ville det blitt brukt til kontant innfrielse av disse avbetalingskontrakter, slik at rentedifferansen ville blitt spart.

Det grunnleggende spørsmål som det her må tas standpunkt til, er om lånet etter sine forutsetninger kunne brukes til slik innfrielse, og om det er grunn til å regne med at det faktisk ville blitt brukt på denne måten.

Med støtte i partsforklaringen fra selskapets administrerende direktør må jeg legge til grunn at innfrielse av de rente-dyre avbetalingskontrakter ville være en lønnsom måte å bruke lånet på, og at det er en nærliggende mulighet for at lånet faktisk ville blitt brukt på denne måte, forutsatt at det ikke ville støte på avgjørende hindringer ut fra hensynet til Industribanken.

Tilstedeværelsen av sistnevnte forutsetning er ikke bestridt fra Dreyers side for så vidt angår kontrakter inngått etter at lånet eventuelt var innvilget. Imidlertid er det etter Dreyers oppfatning i strid med Industribankens lånepolitikk å gi lån til anskaffelser som allerede er finansiert på annen måte når lånet innvilges. Lånet kan - hevder han - bare brukes til nyanskaffelser i samsvar med det investeringsprogram som skal følge søknaden. Dette siste er selskapet på sin side ikke enig i. Investeringsprogrammet er - hevdes det - ikke til hinder for at lånet, når det først er gitt, kan nyttes på den økonomisk sett mest lønnsomme måte innen rammen av den virksomhet låntakeren driver, således også til innfrielse av eldre avbetalingskontrakter. Det er i denne forbindelse opplyst at et senere lån til selskapet fra Industribanken - ytet i 1972 - er blitt brukt til innfrielse av eldre avbetalingskontrakter uten at dette har møtt noen innsigelser fra bankens side.

Ingen av partene har søkt spørsmålet belyst ved vitneforklaringer fra Industribankens ledelse.

Jeg har vært i atskillig tvil om spørsmålet, men i betraktning av de tungtveiende hensyn som synes å tale for at en bedrift får bruke sin driftskapital på den til enhver tid mest regningssvarende måte, må jeg anse det meget sannsynlig at selskapet i dette tilfelle ville hatt mulighet for i atskillig utstrekning å bruke et eventuelt lån fra Industribanken til å innfri eldre avbetalingskontrakter - eventuelt etter kontakt med og samtykke fra banken.

Når dette legges til grunn for avgjørelsen, finner jeg det ikke nødvendig å ta standpunkt til de forskjellige tvilsspørsmål som har foreligget både for de tidligere instanser og for Høyesterett angående tidspunktet for inngåelsen av de enkelte avbetalingskontrakter, og hvilke av anskaffelsene som var omfattet av investeringsprogrammet da lånesøknaden ble inngitt.

På den annen side er jeg enig med Dreyer i at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å bygge på at selskapet, om det hadde fått låne 1,5 million i 1967, i tillegg ville oppnådd et nytt stort lån allerede året etter. På dette grunnlag finner jeg som lagmannsretten at det rentetap Dreyer kan belastes, ikke består i noe mer enn det som fulgte av at selskapet måtte vente et år på å få det lån det egentlig skulle hatt i 1967.

Side:831

Et erstatningskrav på dette grunnlag har selskapet i sin subsidiære påstand beregnet til kr. 54.837,85. Det tallmessige grunnlag for beregningen er ikke bestridt fra Dreyers side, men jeg finner likevel ikke at kravet i sin helhet bør tas til følge. På grunn av de usikkerhetsmomenter som foreligger med hensyn til spørsmålet om i hvilken utstrekning et eventuelt lån i 1967 ville ført til innfrielse av de avbetalingskontrakter saken dreier seg om, antar jeg at erstatningen bør fastsettes skjønnsmessig, og er blitt stående ved et beløp på kr. 30.000. Renter er ikke påstått.

Jeg kan ikke se at det er noe grunnlag for å gjøre fradrag i erstatningen for skatt som måtte være spart på selskapets hånd.

Jeg er enig i lagmannsrettens avgjørelse av spørsmålet om saksomkostninger. Da ingen av partene har vunnet helt frem med sine standpunkter, og da avgjørelsen til dels har voldt tvil, antar jeg at saksomkostninger heller ikke bør ilegges for Høyesterett.

IV. Jeg stemmer for denne

D O M :

I. Sak nr. 122/1972 (lagmannsrettssak nr. A 138/70).

1. Dreyer Aksjeselskap frifinnes for kravet om å etterbetale Paul Dreyer pensjon for tiden før året 1969.

2. For året 1969 har Paul Dreyer overfor Dreyer Aksjeselskap rett til 10.000 - ti tusen - kroner i tillegg til den pensjon han tidligere har mottatt for dette Jr.

3. Dreyer Aksjeselskap dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom å etterbetale pensjon til Paul Dreyer med 10.000 - ti tusen - kroner for 1970, 10.000 - ti tusen - kroner for 1971 og 15.000 - femten tusen- kroner for 1972, alt med 6 - seks - prosent rente fra vedkommende års utgang og til betaling skjer.

4. For året 1973 og inntil videre har Paul Dreyer overfor Dreyer Aksjeselskap rett til, tilleggspensjon med 15.000 - femten tusen - kroner pr. år.

5. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

II. Sak nr. 171/1972 (lagmannsrettssak nr. A 137/70). Paul Dreyer dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom å betale erstatning til Dreyer Aksjeselskap med 30.000 - tretti tusen - kroner.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende når det gjelder den annen sak, selskapets erstatningskrav mot Paul Dreyer.

Når det gjelder pensjonssaken, ser jeg delvis noe annerledes på forholdet.

Etter min mening innebærer bruken av ordet «bør» i kontrakten av 16. april 1948 en adgang til å øve et visst rimelighetsskjønn ved vurderingen av hvorvidt direktørpensjonen skal oppreguleres i samsvar med synkingen i kroneverdien. Dette henger sammen med at kontrakten er svært knapp, og inngått mellom nære familiemedlemmer.

Side:832

Hensyn til tjenestetid, andre ytelser fra selskapets side og økonomisk stilling og behov antar jeg det må være adgang for selskapet til i rimelig grad å ta noe hensyn til.

Som førstvoterende mener jeg at såvel kronens verdi som selskapets økonomi gir grunnlag for oppregulering, og at det etter styrets brev av 11. april 1969 ikke kan være grunnlag for å redusere pensjonen fra de kr. 25.000 det ble gitt uttrykk for at den da faktisk var, og som man regnet med at Paul Dreyer fortsatt skulle få. Men når det kreves ytterligere oppregulering, antar jeg det må være adgang for selskapet til å vise til at Paul Dreyer nå sammen med sin hustru oppebærer årlig folketrygd kr. 16.200. Dette er åpenbart noe man ikke regnet med i 1948 da ansettelsekontrakten ble sluttet. Selv om selskapet visstnok ikke direkte har betalt folketrygdavgift for Paul Dreyer, er dog ordningen en betydelig belastning for alle bedrifter. Hertil kommer at Dreyer etter realisasjon av sine aksjer i selskapet sitter med en betydelig formue. Under disse omstendigheter mener jeg at det ikke nå er tilstrekkelig grunn til å anse selskapet forpliktet til ytterligere å betale forhøyet pensjon for 1972 eller senere.

For øvrig er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Blom: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Stabel.

Kst. dommer Dick Henriksen: Som dommer Blom.

Dommer Eckhoff: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (dommer Carsten Nielsen):

Det motsøksmål som selskapet har reist gjelder krav på erstatning for merutgifter til renter, som selskapet mener det ville ha spart dersom det søkte lån i Industribanken ikke var blitt forhindret ved Paul Dreyers henvendelse.

Som omtalt tidligere vedkommende sak nr. 47/1967 trådte Paul Dreyer ut av selskapets styre 24. mai 1967. Høsten sanne år ønsket han å tre inn igjen, og det sees at han deltok i styremøtet 27. september 1967. I den tid han var utenfor styret ble det fra selskapets side gjort en henvendelse til Industribanken om et nytt pantelån på 1,5 million kroner, jfr. h.r.advokat Olaf Nygaards brev av 6. juli 1967 (dok. 12 ad 6). I august samme år ble Paul Dreyer kjent med dette og bad om at det måtte bli innkalt styremøte for å få en orientering om saken. Et sådant styremøte ble holdt 28. august 1967, hvorunder advokat Nygaard redegjorde for henvendelsen til Industribanken (dok. 16 ad 6). Paul Dreyer var til stede. Referatet fra møtet inneholder intet om hans oppfatning og det er ikke undertegnet av ham.

Samme dag sendte h.r.advokat John Parr på vegne av Paul Dreyer følgende telegram til Industribanken (dok. 17 ad 6, bilag 2):

«Ad låneandragende fra Dreyer A/S. Som advokat for direktør Paul Dreyer, tidligere styreformann og innehaver av 25 % av aksjene i

Side:833

selskapet, nedlegger jeg protest mot dette låneopptak. Sakens behandling bes utsatt i påvente av brev som følger idag.»

Det bebudede brev er datert 28. august 1967. Etter at det i innledningen er henvist til telegrammet, heter det videre (dok. 1 ad 1):

«Direktør Paul Dreyer er innehaver av 25 % av aksjene i selskapet. Han har sittet som styrets formann de 5 siste år, inntil han på ordinær generalforsamling i mai d.å. tråtte ut av styret som en protest mot den etter hans mening feilaktige ledelse av selskapet.

Til tross for avtale om at Paul Dreyer skulle holdes orientert om styrets forhandlinger gjennom å bli tilstillet kopi av styreprotokollen, så er han ikke blitt holdt orientert om nærværende låneandragende, idet styrebeslutningen angående lånesøknaden ikke er protokollert. Det var således ved en tilfeldighet at Dreyer fikk greie på dette.

Etter forlangende av Paul Dreyer ble der den 28. ds. holdt et møte mellom samtlige fire aksjonærgrupper i selskapet (hver representerende 25 % av kapitalen). Paul Dreyer fremsatte under dette møte forslag om at dersom forannevnte lån ble innvilget, skulle 1 mill. kroner av lånet nyttes til avbetaling på firmaets kassekreditt. Det skulle videre bestemmes at ytterligere låneopptak ikke skulle kunne finne sted uten enstemmighet blandt de fire aksjonærgrupper. Forslaget ble imidlertid nedstemt.

Det kan tilføyes at Paul Dreyer først på nevnte møte ble orientert om at firmaet akter å nytte en betydelig del av lånet til nyinvestering i bedriften - investeringer som Paul Dreyer, som eneste fagmann blant styre og aksjeeiere, burde være den første til å uttale seg om.

Direktør Dreyer er ytterst betenkt over den utvikling som har funnet sted i firmaet i de siste år. Gjelden er således fra den 31/12 1963 til 30/6 1967, steget fra ca. kr. 4.800,- til ca. 6.600,-. Ytterligere låneopptak av den størrelsesorden der her er tale om, vil etter Dreyers mening kunne få skjebnesvangre følger for firmaets fremtid, og føre til en ytterligere skjevhet i forholdet mellom egenkapital og gjeld. Til det kommer at låneopptak av denne størrelse etter Dreyers oppfatning er unødvendig, forutsatt at firmaet ledes på en forsvarlig måte.

I den anledning opplyses at styret i dets nåværende sammensetning, består av folk som enten er uten faglig bakgrunn, eller som bare har en meget begrenset sådan. Styret består av h.r.advokat Olaf Nygaard som formann, advokat G. B. Dreyer, Jens Jakob Dreyer samt disponent Arntsen. Paul Dreyers vedtektsbestemte styreplass står f.t. åpen.

Av de foran nevnte er det kun Jens Jakob Dreyer som har noen faglig utdannelse, idet han etter avsluttet skoleutdannelse i grafiske fag, har fungert som hjelpefaktor i firmaet i et år. Han har ikke hatt ansettelse i andre firma.

Som nevnt tråtte Paul Dreyer ut av styret som protest mot den måte firmaet ble ledet på.

For å forsøke å få ledelsen inn i et sunnere spor, har han måttet utnytte sine minoritetsrettigheter som aksjonær. Han har i den anledning foretatt to aksjoner.

For det første har han i medhold av Aksjelovens §75, gått til søksmål mot selskapet, for å få underkjent beslutninger på siste generalforsamling ang. utdeling av såkalte «barnepensjoner» samt styrehonorarer.

Disse beslutninger ansees særskilt uheldige, fordi de i en for selskapet

Side:834

anstrengt likvid situasjon, tapper dette for store verdier. De såkalte «barnepensjoner», tilsammen kr. 80.000,- ansees i virkeligheten å være kamuflert utbytteutdeling, hvilket regnskapet ikke gir anledning til. Styrehonorarene er satt til kr. 10.000,- kontant, hvortil kommer tilleggsytelser på ca. kr. 3.000,- pr. medlem.

Til orientering vedlegges fotokopi av stevning til Stavanger byrett av 15. juli d.å.

Jeg går ut fra at banken vil være i besittelse av firmaets årsregnskap for året 1966, som viser et større underskudd.

Som et ytterligere skritt i den hensikt å søke å bedre forholdene ved firmaet, har direktør Dreyer begjært ekstraordinær granskning i medhold av Aksjelovens §101. Etter at forslag herom ble forkastet på ekstraordinær generalforsamling, er begjæringen innbrakt for Stavanger skifterett.

Til orientering oversendes fotokopi av begjæring til Stavanger skifterett dat. 9. august d.å. m/vedlegg.

Som det fremgår av begjæringen til Stavanger skifterett, mener Paul Dreyer at bedriften har drevet en fullstendig feilaktig kredittpolitikk, og derved lidt store tap på kunder. Han mener videre at der er foretatt uheldige og uforsvarlige investeringer, og videre at ledelsen ikke har sørget for å legge tilstrekkelig energi for dagen når det gjelder å drive inn den meget betydelige fordringsmasse som står ute.

Som følge av disse forhold er firmaets likvide stilling i øyeblikket svak og kassakreditten overtrukket. Med en dyktig ledelse ville likviditeten kunne bedres betydelig i løpet av kort tid.

Som foran nevnt var direktør Paul Dreyer villig til å samtykke i låneopptaket, forutsatt at en vesentlig del av dette gikk til tilbakebetaling på kassakreditten, samt at det ble bestemt at ytterligere låneopptak bare skulle kunne finne sted hvis samtlige aksjeeiere samtykket.

I og med at dette forslag er nedstemt, er direktør Dreyer til det ytterste bekymret over at gjelden nå ytterligere skal økes med et så betydelig beløp som der her er tale om. Han er redd for at opplåningen bare vil fortsette slik som den har gjort i de senere år. Han mangler tro på at det nåværende styre er klar over hvilke konsekvenser stadig økende låneopptak kan få for firmaet og dets eksistens.

Hans standpunkt er at lånet, iallefall i den størrelsesorden det er søkt om, er unødvendig, og at forholdene vil kunne rettes og den likvide stilling i firmaet bedres ved en omorganisering av ledelsen i firmaet.

På vegne av direktør Paul Dreyer må jeg derfor på det sterkeste advare mot at banken innvilger det omsøkte lån»

Når det i brevet anføres at gjelden er steget til «ca. 6.600,-», så er det selvsagt skrivefeil for ca. 6,6 millioner.

I et senere brev, datert 12. september 1967 blir Paul Dreyers standpunkt presisert på følgende måte (dok. 17 ad 6, bilag 1):

«Jeg henviser til mitt brev til Dem av 28. august d.å. på vegne av direktør Paul Dreyer.

På side 4 i brevet står der at hans standpunkt er at lånet, iallafall i den størrelsesorden det er søkt om, er unødvendig etc.

Direktør Paul Dreyer ber meg presisere at han er imot et hvert låneopptak, hvilket velvilligst bes bemerket.»

Side:835

Henvendelsene fra Paul Dreyer førte til at banken i brev av 13. september til h.r.advokat Nygaard utba seg «meddelelse om søknaden opprettholdes». Saken bes drøftet i selskapets styre 3. oktober 1967 hvorunder Paul Dreyer var til stede som styremedlem (dok. 18 ad 6). Han fremsatte følgende forslag:

1. Prinsipielt: At søknaden om lån i Industribanken tilbakekalles.

2. Subsidiært: At lånesøknaden opprettholdes. Hvis lånet innvilges, benyttes dette til fullstendig innbetaling av kassakreditten. For fremtiden skal firmaet ikke kunne trekke på kassakreditten med mindre samtlige aksjonærer er enig i dette. Sistnevnte bestemmelse er av kontraktsmessig karakter, og kan ikke endres ved styre- eller generalforsamlingsbeslutning.»

H.r.advokat Nygaard, som styreformann, foreslo at man opprettholdt ansøkningen og sendte Industribanken et eksemplar av rapport og regnskap for 1. halvår 1967.

Nygaards forslag fikk 4 stemmer og Paul Dreyers forslag 1 stemme, hvoretter Nygaard i brev av 4. oktober 1967 sendte banken følgende brev (19 ad 6):

«Jeg takker for Deres brev av 13 f.m. med bilag.

Jeg sender vedlagt:

1. Referat fra styremøte 3. ds.

2. Rapport og regnskap for 1ste halvår 1967.

Som det fremgår av referatet fra styremøtet opprettholdes ansøkningen, og jeg håper at De finner rapport og regnskap for 1ste halvår tilfredsstillende. - - -

På vegne av Paul Dreyer sendte også h.r.advokat Parr en redegjørelse til Industribanken ved brev av 6. oktober 1967, som er sålydende (dok. 20 ad 6, bilag 1):

«Jeg skriver til Dem som advokat for direktør Paul Dreyer, og henviser til tidligere korrespondanse i sakens anledning.

Direktør Dreyer har nå benyttet sin vedtektsbestemte rett til å gjeninntre i styret. Grunnen hertil er at han til tross for avtale herom ble forholdt opplysninger angående vesentlige disposisjoner fra selskapets side.

Saken vedr. lånesøknaden ble behandlet i styremøte den 3. ds. Til orientering vedlegges en kopi av styreprotokollen som for så vidt taler for seg selv.

Det er øyensynlig aksjonærflertallets mening å gå inn for en storstilet ny investering i den nærmeste fremtid. Jeg vedlegger i den anledning et oppsett utarbeidet av disponent Arntsen som gjelder program for maskinanskaffelser for 1967-68 til et samlet beløp av ca. kr. 1,4 millioner.

Det synes således ikke å være hensikten med nærværende lån å benytte dette til sanering av kassakreditten, men utelukkende å benytte kapitalen til ny-investering.

Direktør Dreyer er ytterst bekymret over disse planer. Han mener at en gjennomføring av dem, vil kunne få en skjebnesvanger virkning på selskapets likviditet, og fastholder at lånesøknaden på bakgrunn av formålet med benyttelsen av lånet, er fullstendig i strid med selskapets interesser.»

Side:836

På samme måte som tidligere ble h.r.advokat Nygaard av banken underrettet også om Paul Dreyers siste henvendelse, og det ble meddelt i brev av 10. oktober at lånesaken ville bli fremmet for bankens styre i slutten av oktober eller i begynnelsen av november 1967 (dok. 20 ad 6). Deretter fulgte den ekstraordinære generalforsamling av 23. oktober, som er referert foran, hvorunder Paul Dreyer med 450 mot 150 stemmer ble fjernet fra vervet som styremedlem. Dette ble meddelt Industribanken ved h.r.advokat Nygaards brev av 24. oktober 1967 - - - .

Svaret på lånesøknaden kom i brev av 29. november 1967 til Nygaard og er sålydende (dok. 25 ad 6):

«Vi tillater oss å meddele at vårt styre i møte den 27. d.m. fattet følgende vedtak:

«Det av Dreyer Aksjeselskap, Stavanger, søkte lån kan ikke innvilges.»

Bilag som fulgte med Deres brev av 24/10 d.å. retumeres vedlagt.

Gjenpart av dette brev er sendt høyesterettsadvokat John Parr.»

Året etter gjorde selskapet en ny henvendelse til Industribanken. Om dette er det anført følgende i styreprotokollen for 17. september 1968 (dok. 28 ad 6):

«Administrasjonen har meddelt at der bør anskaffes en ny 4-farge offsetmaskin som vil koste ca. kr. 1.000.000,-.

9. ds. henvendte Nygaard seg i telefonen til Den Norske Industribank, og fikk beskjed om at direktøren satt i styremøte. Det var først mulig å treffe direktøren sent på dagen, og han sa da at han sto på reisefot til Trondheim. Direktøren henviste imidlertid til kontorsjefen som han ville underrette.

Neste dag møtte Nygaard i banken, og traff kontorsjefen med hvem han hadde en konferanse som varte over 1 time. Nygaard spurte om det ville være mulig å få et lån på kr. 1.500.000,-, men kontorsjefen mente at det ikke lot seg gjøre, idet Dreyer jo hadde klart å finansiere de maskiner, nemlig bokbinderikjeden og fotosettemaskinen, som der ifjor var søkt om lån for. Det at Dreyer måtte betale meget høyere renter andre steder spilte ingen rolle for Industribankens finansieringsopplegg.

Nygaard brakte da på bane at der foresto anskaffelse av en 4-farge offsetmaskin til ca. kr. 1.000.000,-, og der ble tilslutt oppnådd enighet om at vi skulle forsøke å få bevilgning av et lån på kr. 1.000.000,-.

Kontorsjefen uttalte at man etter det inntrykk man nå hadde, i prinsippet ikke hadde noe mot å låne til Dreyer A/S, men man kunne nå ikke bevilge lån til de maskiner som var anskaffet for et år siden.

Det ble enstemmig vedtatt å søke Den Norske Industribank om et lån på kr. 1.000.000,-.»

I prosesskrift av 9. desember 1968 har selskapet opplyst at Industribanken har bevilget det ansøkte lån på 1 million kroner.

De opplysninger som er kommet frem ovenfor er etter rettens oppfatning egnet til å sannsynliggjøre at Paul Dreyers henvendelse, særlig den av 28. august 1967, har vært utslagsgivende for banken da den 27. november 1967 avslo søknaden om lånet på 1.5 million kroner til selskapet, som på det tidspunkt kunne sies å være kunde i banken, idet den tidligere hadde ytet selskapet lån, både i 1961 og i 1963. Paul Dreyers anførsler om at han som styreformann var trått ut av styret i protest mot

Side:837

den måte firmaet ble ledet på, at han hadde gått til søksmål for å få kjent generalforsamlingsbeslutningene om barnepensjonene og styrehonorarer ugyldige, at han hadde begjært granskning av selskapet og at han på det sterkeste advarte mot at banken innvilget det omsøkte lån, måtte uvegerlig gjøre et sterkt inntrykk på bankens ledelse. På den annen side må det antas at banken, etter det som er opplyst i h.r.advokat Nygaards redegjørelse av 17. november 1967, ikke hadde noen betenkligheter med hensyn til lånets sikkerhet, og det tiltross for at årsregnskapet for 1966 var oppgjort med underskudd. Det må formodes at den sistnevnte omstendighet ikke hadde noen vesentlig betydning for banken når den fant pantesikkerheten tilfredsstillende. Forøvrig var banken av Nygaard i brev av 19. juli 1967 underrettet om at omsetningen i første halvdel av 1967 lå 34 prosent over omsetningen i samme tidsrom året før, og at bedriften hadde fullt opp av arbeide fremover (dok. 13 ad 6). Retten legger videre vekt på at banken - tiltross for at Paul Dreyer fortsatt var stor aksjonær, tiltross for at hans søksmål ikke var avgjort og tiltross for at skifterettens avgjørelse i granskringsspørsmålet ikke forelå - allikevel ga selskapet et lån på l million kroner til investeringsformål knapt 1 + år etter den første lånesøknaden. I denne forbindelse kan også nevnes et forhold som styremedlemmene Nygaard og Jens Jakob Dreyer omtalte under sine partsforklaringer: Høsten 1968 var Industribankens direktør på besøk i Stavanger, ble vist selskapets produksjonsapparat og ga herunder uttrykk for at lånesøknaden året i forveien var avslått på grunn av den uro som da var i bedriften Retten finner å kunne legge til grunn som godtgjort at Paul Dreyers henvendelse har forårsaket at søknaden om lån på 1,5 million kroner ble avslått, hvilket også var hensikten med hans henvendelse.

Selskapet har betegnet Paul Dreyers henvendelse som et rettsbrudd. Da han ikke var medlem av styret på det tidspunkt da brevet av 28. august 1967 ble sendt, og da det ikke er anlagt sak i de former som aksjelovens §122 foreskriver for erstatningssøksmål mot styremedlem, blir det i denne sak ikke først og fremst spørsmål om det kan konstateres noe brudd på plikter som styremedlem.

Vår aksjelov har bestemmelser som regulerer en aksjonærs plikter overfor selskapet i spesielle relasjoner, som f.eks. §32, §33, §34, §35, §36, §37 om plikten til å betale tegnet innskudd og §108 jfr. §106 om plikt til under visse forutsetninger å tilbakebetale utbytte som ikke lovlig kunne utdeles. Derimot er loven taus når det gjelder en aksjonærs alminnelige erstatningsansvar for handling som medfører tap for selskapet. Det kan således ikke sees at lov eller sedvanerett har fastslått at det å eie aksje i seg selv innebærer en spesiell plikt til ikke å foreta noe som kan skade selskapet. Skal det kunne konstateres et ansvar for en aksjonær i slike tilfelle, må det derfor være på basis av norsk retts alminnelige prinsipper om erstatningsansvar for skadegjørende handling.

Etter det som kom frem under hovedforhandlingen legger retten til grunn at selskapet ved ikke å få lånet på 1,5 milioner kroner til 5 prosent rente har pådratt seg utgifter ved å betale større beløp i form av avbetalingstillegg på nyanskaffelser. Omfanget av disse merutgifter skal en eventuelt komme tilbake til. Avgjørende for om selskapets erstatningskrav skal føre frem blir da særlig svaret på følgende to spørsmål:

Side:838

måtte disse merutgifter betraktes som en påregnelig følge av Paul Dreyers henvendelse til Industribanken, og - kan henvendelsen under de foreliggende omstendigheter karakteriseres som en uforsvarlig opptreden av en aksjonær. - - -

Ved avgjørelsen av om henvendelsen til banken kan karakteriseres som forsvarlig må man søke å vurdere situasjonen som den måtte fremstille seg sommeren 1967. At selskapet senere har hatt fremgang kan ikke alene føre til en vurdering til hans disfavør. Men Paul Dreyer var på det tidspunkt uten den kontakt med de andre styremedlemmer og selskapets administrasjon som han tidligere hadde hatt. Dette skulle tilsi forsiktighet med å gripe inn i ledelsen ved direkte henvendelse til selskapets bankforbindelse. Dessuten var det oppstått et tilspisset forhold til de andre styremedlemmer, som særlig hadde manifestert seg i saksanlegget vedkommende barnepensjonene og styrehonoraret (sak 47/1967) samt i begjæringen om granskning. I tillegg til dette eksisterte der sterke meningsforskjeller mellom selskapet og forlaget om gjeldsforhold som det senere ble reist søksmål om (sak 41/1968). Også disse forhold tilsa varsomhet med hensyn til eventuell inngripen som nevnt. Retten kan ikke se at det fra hans side er fremført og godtgjort omstendigheter av sådan art at det med noen rimelig grad av sannsynlighet kunne hevdes at lånesøknaden til banken var skadelig for selskapet Han har etter rettens mening heller ikke påvist andre forhold som kunne gjøre hans henvendelse berettiget. Etter en samlet vurdering finner man at han gikk et skritt for langt i sine aksjoner for å få styret til å akseptere hans synspunkter med hensyn til selskapets drift, da han foretok den omhandlede henvendelse til Industribanken. Retten finner at den etter omstendighetene var uforsvarlig og at han måtte forstå at den ville føre til utgifter for selskapet i forbindelse med at planlagte investeringer måtte finansieres gjennom kjøp på avbetaling i stedet for gjennom pantelån i Industribanken. Graden av uforsvarlighet ansees så høy og de tapbringende konsekvenser for selskapet så nærliggende, at henvendelsen må føre til erstatningsansvar for Paul Dreyer.

Når det gjelder erstatningsansvarets omfang har selskapet som dok. 1 ad 8 fremlagt en oppstilling som viser at avbetalingstillegg eller faktiske renteutgifter for Kolbus bokholderimaskiner, Pakorol fremkallermaskin og Linofilm filmsettemaskin har utgjort kr. 238.266, mens en finansiering av kontantbeløp ville ha ført til en renteutgift på kr. 124.080,70. Det er differansen kr. 114 185,30 som selskapet krever erstattet. - - -

Retten finner at det hefter en del usikkerhet ved den oppsatte tapsberegning. Man har foran lagt til grunn at banken ville gitt et lån til selskapet hvis Paul Dreyer ikke hadde grepet inn. Men det er ikke godtgjort at lånet ville blitt av den størrelse - 1,5 million kroner - som det ble søkt om. Året etter har styreformannen igjen bragt på bane et beløp på 1,5 million, men resultatet ble 1 million, jfr. referat fra styremøtet 17. september 1968. Det synes etter referatet å dømme som om banken legger ikke uvesentlig vekt på foreliggende planer for fremtiden, selvom det muligens er riktig at den ikke vil sette et absolutt skille mellom nettopp foretatte og planlagte investeringer. - - -

Usikkerheten med hensyn til størrelsen av et eventuelt lån og særlig usikkerheten med hensyn til om anskaffelsen av bokbinderimaskinen

Side:839

ville ha påvirket bankens avgjørelse med hensyn til størrelsen, fører etter rettens oppfatning til at det ikke kan ansees for bevist at merutgiftene ved kjøp på avbetaling av bokholderimaskinene kan ansees forårsaket ved Paul Dreyers henvendelse.

Derimot finner man det overveiende sannsynlig, og legger til grunn, at et eventuelt lån ville hatt en størrelsesorden som i hvert fall ville tillatt kontantkjøp av Pakorol fremkallermaskin og Linofilm Quick filmsettemaskin. Videre legger man til grunn at et lån ytet høsten 1867 ville blitt benyttet til å kjøpe disse maskiner kontant. - - -Retten legger denne beregning til grunn, og merutgiften ved avbetalingskjøp blir da kr. 20.400. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Odd Schei, E. Melander og Carl Endresen):

Lagmannsretten kommer til dette resultat:

I. A-137/70 (Byrettens nr. 49/68): - - -

Når det gjelder selskapets krav om erstatning hos Paul Dreyer for angivelig tap som følge av Paul Dreyers henvendelse til Industribanken, er lagmannsretten enig med byretten for så vidt erstatningsgrunnlaget angår.

Lagmannsretten tiltrer den fyldige beskrivelse som byretten har gitt av Paul Dreyers henvendelse til Industribanken, og av hans handlemåte. Det er ikke kommet noe nytt til av betydning, men det tilføyes at det, etter partsforklaringene for lagmannsretten, legges til grunn at det var formannen i selskapets styre, h.r.advokat Olaf Nygaard, som i august 1967 gjorde Paul Dreyer kjent med at selskapet hadde henvendt seg til Industribanken for å undersøke mulighetene om et nytt pantelån på 1,5 million kroner.

Paul Dreyer var ved denne anledning tilstede på h.r.advokat Olaf Nygaards kontor da Nygaard mottok telefon fra Oslo. Etter denne samtale sa Nygaard til Paul Dreyer at det så ut til å gå i orden med lån i Industribanken, eller noe lignende. Dreyer ble da kjent med den henvendelse selskapet hadde gjort til banken. Deretter ble det holdt styremøte den 28. august 1967 og samme dag henvendte Paul Dreyer seg til banken, ved telegram og brev slik byretten har fremstilt det.

Lagmannsretten må også være enig med byretten i at det var Paul Dreyers henvendelse som var avgjørende for, og årsak til, at banken 27/11-1967 avslo selskapets søknad om lån. Det legges således til grunn at banken ville ha innvilget lånesøknaden, helt eller i all fall delvis, hvis ikke Paul Dreyer hadde forpurret det ved sin henvendelse.

Paul Dreyers første henvendelse til banken skjedde som nevnt pr. telegram med etterfølgende brev og begge er referert i byrettens dom. Han protesterte mot lånet og påberopte seg å være innehaver av 25 % av aksjene og sin stilling som tidligere styreformann, og må ha forstått at hans henvendelse kunne få det resultat han søkte, avslag på lånesøknaden.

Paul Dreyer må også ha forstått at et slikt avslag ville føre til utgifter og tap for selskapet, som i så fall måtte operere med dyrere lånekapital.

Lagmannsretten finner også at Paul Dreyer ikke hadde noen rimelig

Side:840

grunn til å henvende seg til banken slik han gjorde, han gikk da for langt og en må slik byretten har gjort, karakterisere henvendelsen til banken som uforsvarlig. Lagmannsretten tiltrer hva byretten har sagt om det og er enig i at graden av uforsvarlighet var så høy og de tapbringende konsekvenser for selskapet så nærliggende at det må føre til erstatningsansvar for Paul Dreyer.

Når det gjelder erstatningsansvarets omfang kommer lagmannsretten til et annet resultat enn byretten.

Dreyer A/S har for lagmannsretten opprettholdt det krav selskapet fremmet for byretten og hevdet at selskapets tap ved ikke å få lånet i Industribanken i 1967 utgjorde kr. 114.185,30, og bygget for så vidt på avbetalingsprisen for 1) Kolbus bokholderimaskiner, 2) Pakorol fremkallermaskin og 3) Linofilm filmsettemaskin sammenholdt med kontantprisen, etter den oppstilling som er inntatt i byrettens dom.

Lagmannsretten kan ikke godta denne tapsberegning.

Selskapet hadde kjøpt 2 av de 3 nevnte maskiner på avbetaling før lånesøknaden var sendt og disse maskiner finnes igjen i bilaget til lånesøknaden av 6/7-1967. - - -Selskapet kan da ikke høres med at et eventuelt lån i Industribanken i 1967 skulle nyttes til kjøp av disse maskiner.

Den tredje maskin, filmsettemaskinen, står i en annen stilling. Den ble kjøpt etter styrevedtak av 3/10-1967, altså før lånesøknaden ble avslått, men den ble kjøpt ved avbetalingskontrakt av 18/1-1968, etter at selskapet hadde mottatt avslag på lånesøknaden.

Denne maskin var imidlertid med på det «Program for maskinanskaffelser for 1967-68» som også fulgte med lånesøknaden av 6/7-1967, og filmsettemaskinen ville formentlig kunne vært kjøpt kontant hvis lånet var invilget. Det tap selskapet led ved å måtte kjøpe på avbetaling har selskapet selv beregnet til kr. 21.400,-. - - -

Lagmannsretten har intet å bemerke til denne tapsberegning i og for seg, men finner ikke bevis for at det hele tap skyldes at Paul Dreyer forpurret lånet.

Den ankende part har i prosedyren fremholdt at Dreyer A/S i 1968 faktisk ble innvilget lån på 1 million kroner i Industribanken, og at det må få innflytelse på en eventuell tapsberegning. Lagmannsretten er enig i det.

Som sagt foran har lagmannsretten lagt til grunn at Industribanken ville ha innvilget lånesøknaden i 1967 - helt eller delvis - hvis ikke Paul Dreyer hadde forpurret det ved sin henvendelse. Men lagmannsretten må anta at det er uvisst om banken ville ha ytet lån både i 1967 og 1968. Lagmannsretten kan da ikke finne bevis ført for at selskapets tap består i noe mer enn det som fulgte av at selskapet først fikk det lån det skulle ha hatt i 1967, ett år senere. Det rentetap det da kan bli tale om har Dreyer A/S, fra første stund kravet ble reist ved motsøksmålet 25/9-1968, hevdet knyttet seg til avbetalingskontraktene vedkommende de tre foran nevnte maskiner, hvorav lagmannsretten har antatt at det alene er kontrakten vedkommende den siste maskin fotosettemaskinen som kan føre til erstatning.

Den avbetalingspris det skulle betales renter av var kr. 300.000,-, rentefoten etter avbetalingskontrakten var 7 % mens det for lånet i

Side:841

banken er 5 %. Selskapets tap blir da 2 % av kr. 300.000,-for året 1967-68, eller ialt kr. 6000.- idet lagmannsretten ikke kan finne bevis ført for ytterligere tap. - - -

II. A-138/70 (Byrettens 98/70). Direktørpensjon.

Siden byrettens dom har Paul Dreyer ikke lenger noen tilknytning til Dreyer A/S idet han har solgt sine aksjer, og det må legges til grunn at han heller ikke har fått utbetalt styrehonorar etter 1968. Det har følgelig ikke lenger gyldighet når det i byrettens dom er gjengitt fra selskapets brev av 11/4-1969:

«Det er også styrets mening fremdeles å la Paul Dreyer få det samme styrehonorar som de fungerende styremedlemmer har selv om han ikke fungerer.»

Lagmannsretten er enig med den ankende part i at Paul Dreyer etter voldgiftsdommen av 1954 hadde rett til en årlig pensjon på kr. 15.000,- pr. år og at det må være kronens verdi den gang som må legges til grunn, når det i forbindelse med kravet om økning av pensjonen skal avgjøres om kronens verdi er vesentlig forringet.

Lagmannsretten finner det heller ikke tvilsomt at kronens verdi er vesentlig forringet fra 1954 til idag, og at dette vilkår for revisjon av pensjonsbeløpet i og for seg er tilstede. Men lagmannsretten kan ikke være enig med Paul Dreyer i at han da har en ubetinget rett til å få øket sin pensjon.

Kontrakten av 1948, som er påberopt og som er avgjørende for spørsmålet om revisjon av pensjonsbeløpet, er i sin helhet inntatt i byrettens dom. Det heter om dette i punkt 2, annet ledd i kontrakten: «Likeledes bør beløpet tas opp til revisjon hvis kronens verdi vesentlig forringes.»

Ordene «likeledes bør», må etter lagmannsrettens oppfatning leses i sammenheng med setningen foran hvor det heter at «styret har dog rett til å foreta forandring i disse satser dersom firmaets stilling nødvendiggjør dette.» Med «disse satser» menes da åpenbart bestemmelsen om at Paul Dreyers pensjon skulle utgjøre 50 % av hans inntekt, og med et fast pensjonsbeløp for hans enke.

Lagmannsretten forstår da kontraktens revisjonsbestemmelse slik at styret bør ta beløpet opp til revisjon hvis kronens verdi vesentlig forringes, men deri kan det, etter lagmannsrettens mening, ikke ligge mer enn at spørsmålet om revisjon skal avgjøres etter styrets skjønn. Lagmannsretten er for så vidt enig med byretten. Slik antas også Paul Dreyer tidligere å ha forstått bestemmelsen, idet en ikke kan finne bevis ført for at han har reist spørsmålet om revisjon før ved brev av 26/3-1969. Hvis det var rett, som Paul Dreyer har gitt uttrykk for i lagmannsretten, at bestemmelsen nærmest var en bestemmelse om automatisk indeksregulering, skulle en ha ventet at han hadde påberopt seg bestemmelsen lenge før 1969.

Lagmannsretten finner støtte for sitt syn om at det er overlatt til styret å avgjøre ved et skjønn om pensjonen bør økes, og i tilfelle hvor stor økningen skal være, ved bestemmelsen om forandring i pensjonssatsene, som det foran er vist til. Det kan gjøres «dersom firmaets stilling nødvendiggjør dette», og det må bety at det avgjøres ved et skjønn av styret om disse vilkår er tilstede. Styret vil således etter eget skjønn avgjøre om pensjonen, etter denne bestemmelse, skal nedsettes, og det

Side:842

er da god sammenheng i at det også er styrets skjønn som er avgjørende for om det er tilstrekkelig grunn til å øke pensjonen etter siste punkt i kontraktens punkt 2 annet ledd.

Styrets begrunnelse for ikke å regulere eller øke pensjonen fikk Paul Dreyer kjennskap til ved selskapets brev av 11/4-1969, som er inntatt i byrettens dom.

Det heter her at styret ikke fant grunnlag for å regulere pensjonen og det ble pekt på at Paul Dreyer hadde vært medlem av selskapets styre til 1967 uten noen gang å nevne noe om regulering av pensjonen og at han hadde hevet styrehonorar for 1967 og 1968 på kr. 10.000,00, uten å ha fungert, slik at hans pensjon for disse år i virkeligheten var kr. 25.000,-pr.år.

Styrets begrunnelse er knapp, men lagmannsretten finner ikke at avgjørelsen kan tilsidesettes som vilkårlig eller usaklig, og i videre utstrekning antas lagmannsretten ikke å kunne prøve avgjørelsen, og byrettens dom må da stadfestes.

For tiden til og med 1968, da Paul Dreyer fikk utbetalt styrehonorar uten å fungere, er lagmannsretten enstemmig kommet til dette resultat.

For den ettertølgende tid for 1969 og fra 1/1-70 og inntil videre, som den ankendes påstand også omfatter, er lagmannsrettens flertall, lagdommerne Schei og Melander kommet til at anken heller ikke kan føre fram, selv om det er så at det fiktive styrehonorar ikke er utbetalt for tiden etter 1968.

Styrets formann, h.r.advokat Olaf Nygaard, har som part forklart at forholdet mellom selskapet og Paul Dreyer fra 1969 av utviklet seg som følge av rettssakene slik at styret ikke fant å kunne utbetale styrehonorar til Paul Dreyer uten at han deltok som styremedlem. Det var styrets oppfatning at kontrakten av 1948 ga hjemmel for det, og fra 1969 har pensjonen vært utbetalt med kr. 15.000,- pr. år.

Selskapets prosessfullmektig har forøvrig begrunnet beslutningen om ikke å utbetale det fiktive styrehonorar med at selskapets økonomiske forpliktelser øket sterkt i 1969 og Paul Dreyer hadde ikke behov for noen økning i pensjonen. Han fikk folketrygd hva selskapet ved sin avgiftsinnbetaling bidro til og han brøt enhver forbindelse med selskapet og solgte sine aksjer for 1,5 million kroner.

Lagmannsrettens flertall antar at Paul Deyers egen økonomiske stilling ikke kan tillegges vekt når det skal avgjøres om han, etter kontrakten av 1948, har krav på revisjon, men finner forøvrig at det ikke kan sies at selskapet ved sitt skjønn har tatt usaklige hensyn eller at avgjørelsen kunne betegnes som vilkårlig når selskapet ikke fant å kunne øke pensjonen selv etter at det fiktive styrehonorar på kr. 10.000,- falt bort. Flertallet finner således at byrettens dom må stadfestes også for så vidt angår 1969 og den etterfølgende tid, og dommen vil bli overensstemmende med det. - - -

Lagdommer Endresen kommer til et annet resultat og bemerker:

Han er enig i at kontrakten av 16. april 1948 overlater spørsmålet om regulering av Paul Dreyers pensjon til styrets skjønn. Men helt fritt er dette skjønn etter hans mening ikke. Styret «har rett til» å sette pensjonen ned hvis firmaets stilling gjør dette nødvendig, og det «bør» øke

Side:843

den «hvis kronens verdi vesentlig forringes». Han forstår dette slik at firmaets stilling alltid må være avgjørende. Selv om prisnivået stiger vesentlig, kan styret sette pensjonen ned hvis det er nødvendig av hensyn til firmaets stilling. Men hvis firmaets stilling ikke er til hinder, bør pensjonen reguleres hvis prisnivået stiger vesentlig. Også her må styret kunne utøve et skjønn, men når forholdet er nevnt i kontrakten, må meningen ha vært å gi Paul Dreyer en viss rett til å kreve regulering. Det kan ikke ha vært meningen at det skal stå styret helt fritt om det vil øke pensjonen eller ikke hvor stor prisstigningen enn måtte være - hvis firmaets stilling ikke er til hinder for å øke pensjonen. Og det er bare firmaets stilling og prisutviklingen styret skal se hen til.

Styret har i sitt brev av 11. april 1969 der det avslo å øke pensjonen ikke påberopt seg firmaets stilling.

Heller ikke har styret anført at kronens verdi ikke er så vesentlig forringet at det ikke skulle gi grunnlag for regulering av pensjonen.

Derimot gjør styret gjeldende at Paul Dreyer til 1967 var medlem av styret uten noen gang å nevne regulering av pensjonen. Videre peker styret på at Paul Dreyer - til tross for at han fratrådte styret sommeren 1967 - har hevet styrehonorar for 1967 og 1968 med kr. 10.000 pr. år, «således at hans pensjon både for 1967 og 1968 er i virkeligheten kr. 25.000 pr.år.»

Det heter til slutt i brevet:

«Det er også styrets mening fremdeles å la Paul Dreyer få det samme styrehonorar som de fungerende styremedlemmer har selv om han ikke fungerer.»

Det må antas at Paul Dreyer ikke har krav på utbetaling av forhøyet pensjon før fra 1. januar 1969. Det er ikke godtgjort at han har tatt opp spørsmålet om regulering før h.r.advokat Parrs brev av 26. mars 1969. Og for årene 1967 og 1968 måtte styret ha rett til å ta i betraktning det styrehonorar Paul Dreyer fikk uten å fungere som styremedlem.

Fra og med 1969 har Paul Dreyer imidlertid ikke fått styrehonorar.

Det kan under disse forhold ikke sies å foreligge et forsvarlig skjønn fra styrets side når det avslår å regulere pensjonen.

Det må også antas at når styret som begrunnelse for å avslå regulering har sagt at det er dets mening fortsatt å la Paul Dreyer få styrehonorar, så må styret være bundet til å foreta en regulering når styrehonoraret faller bort.

Størrelsen av styrehonoraret kan neppe være noen bindende norm ved reguleringen av pensjonen. Det er prisutviklingen som må være utgangspunktet. Og det Paul Dreyer har krav på er neppe full kompensasjon. Men han kan kreve at kompensasjonen er rimelig.

Paul Dreyers beregning av kravet er imidlertid i og for seg, ikke bestridt. Det er da naturlig å bygge på hans beregning og sette pensjonen til kr. 24.275,- fra 1/1-1969. - - -

Side:844