HR-1977-10-B - Rt-1977-114

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1977-02-18
Publisert:	HR-1977-00010-B - Rt-1977-114
Stikkord:	(Lektoravgjørelsen, Lektordom I), Strafferett, Hatefull ytring, Ytringsfrihet, Saksbehandling, Straffutmåling
Sammendrag:	Saken gjaldt ytringer i media om fornektelse av nazistenes jødeforfølgelse under andre verdenskrig. Spørsmålet var om uttalelsene var straffbare. Høyesterett kom til at meningsytringer av politisk eller ideologisk innhold ikke ubetinget faller utenfor straffebudet i Straffeloven (1902) § 135a, selv om de er gitt en utilbørlig form. Uttalt at Straffeloven (1902) § 135a måtte tolkes og anvendes med Grunnlovens (1814) § 100 som bakgrunn og rettesnor. Høyesterett fant at Grunnloven (1814) § 100 ikke var en hindring mot anvendelse av Straffeloven (1902) § 135a i denne saken, og det kunne ikke tillegges vekt at uttalelsene var fremkommet i et intervju, og var fremkalt ved de spørsmål journalistene rettet til domfelte. Høyesterett forkastet anken.
Saksgang:	Vesterålen herredsrett 24.08.1976 - Hålogaland lagmannsrett 13.11.1976 - Høyesterett HR-1977-10-B, L.nr. 10B/1977
Parter:	Påtalemyndigheten (statsadvokat Ragnar Solli) mot A (høyesterettsadvokat Markus Andresen)
Forfatter:	Michelsen, Stabel, Bølviken, Løchen, Heiberg
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §100, Straffeloven (1902) §125a, §135a, §52, §62, Straffeprosessloven (1887) §403, §89

Dommer Michelsen: Hålogaland lagmannsrett avsa den 13. november 1976 dom med slik domsslutning:

«1. A, født xx.xx.1936, dømmes for overtredelse av strl. §135a, 1. ledd, jfr. 2. ledd, jfr. også strl. §62, til en straff av fengsel i 120 - etthundreogtjue - dager. Fullbyrdelsen av straffen utsettes i medhold av strl. §52 med en prøvetid på 2- to - år.

2. I saksomkostninger for herredsretten betaler domfelte kr. 500,- - kronerfemhundre -. For øvrig pålegges ikke saksomkostninger.

Saken hadde tidligere vært pådømt ved Vesterålen herredsrett. Ved dom av denne rett av 24. august 1976 ble A dømt for overtredelse av de bestemmelser som er nevnt i lagmannsrettens domsslutning til en betinget fengselsstraff på 120 dager og en ubetinget bot på kr. 5.000. Etter domfeltes begjæring ble saken undergitt fornyet behandling ved lagmannsretten.

Om sakens nærmere sammenheng og domfeltes personlige forhold viser jeg til lagmannsrettens domsgrunner.

Under behandlingen av saken for lagmannsretten ble det i henhold til tiltalebeslutningen stilt 3 spørsmål til lagretten. Spørsmål 1 svarer til tiltalebeslutningens post 1 a. Det er her i forhold til tiltalebeslutningen foretatt noen helt ubetydelige redaksjonelle endringer. Gjerningsbeskrivelsen i spørsmålsskriftet lyder slik:

derved at han i et intervju inntatt i avisen Verdens Gang den 29. mai 1975 uttalte seg om nynasjonalistiske aktiviteter i Norge og sin egen nasjonalistiske ideologi, og herunder i forbindelse med at det i omtalen av nazistenes bruk av gasskamre mot jøder under den 2. verdenskrig av ham var fremholdt at en fransk historiker ved navn Paul Rassenier påviser at alt ved gasskamrene er oppspinn, og at opplysningene forekommer ham svært troverdige, konkret uttalte:

a. (om nazistenes jødeforfølgelse)

- Jeg tar i og for seg avstand fra det som skjedde da. Det hendte for tidlig. Men om 50 år, i en overbefolket verden, vil saken kanskje stille seg annerledes.?

Spørsmål 2 bygger på tiltalebeslutningens post 1 b. Gjerningsbeskrivelsen i spørsmålsskriftet har denne ordlyd:

«derved at han i det intervju som er nevnt i 1. hovedspørsmål, og etter å ha gitt uttrykk for det syn på raseblanding at det var vitenskapelig bevist at avkommet i senere generasjoner blir nedbrutt, som svar på et spørsmål om hvilke konsekvenser et slikt syn skulle ha i Norge, uttalte: «- At fremmedarbeidere og alle andre rasefremmede må ut av landet -,

- Inkluderer det også norske jøder -?

- Ja -.»»

På dette punkt er det foretatt en endring i spørsmålsskriftet i forhold til titalebeslutningen hvor det sies i gjerningsbeskrivelsen:

b. (om raseblanding)

Side:116

«- Avkommet blir i senere generasjoner nedbrutt. Dette er vitenskapelig bevist. Og hvilke konsekvenser skal så dette ha i Norge -? At fremmedarbeidere og alle andre rasefremmede må ut av landet.

- Inkluderer det også norske jøder-?

- Ja -.

Passusen om at avkommet i senere generasjoner blir nedbrutt, er således i spørsmålsskriftet flyttet fra den egentlige gjerningsbeskrivelse til den innledende forklaring. Endringen gjør det klart at denne passusen ikke inngår som en del av skyldspørsmålet.

Spørsmål 3 svarer helt ut til tiltalebeslutningens post 2. Det heter her i gjerningsbeskrivelsen:

«derved at han i et intervju inntatt i avisen Dagbladet den 14. juni 1975, med omtale av hans nasjonalistiske ideologi og herunder de norske jøders stilling, uttalte blant annet:

«- Jeg ønsker primært at norske jøder skal emigrere til Israel.

Om de ikke vil flytte frivillig bør de isoleres i et eget jødesamfunn for seg selv. De opptar plass og stillinger for nordmenn

- De tenker formodentlig på en konsentrasjonsleir -?

- Det har jeg ikke sagt. De bør flyttes til et eget område. Et eget lokalsamfunn.

På forlangende av forsvareren ble det under lagmannsrettsbehandlingen foretatt slik protokollasjon av deler av lagmannens rettsbelæring:

«I. Det er ikke nødvendig for straffellelse at utsagnene av A er fremsatt offentlig. Straffelovens §135a opererer med andre selvstendige alternativer, således uttalelser m.v. som spres blandt almenheten. Dessuten rammer 2. ledd i bestemmelsen det å tilskynde eller på annen måte medvirke. I dette tilfelle, mener jeg det er mest treffende å legge til grunn at A har medvirket til at uttalelsene spres blant almenheten, i og med at han har uttalt seg til journalister vitende om at utsagnene ville bli gjengitt i pressen. Ansvaret bortfaller ikke selv om uttalelsene er gitt etter henvendelse fra journalistene.

II. Det fritar ikke A for straffeansvar subjektivt sett at han ikke har uttalt seg for å forhåne, true etc.

III. Ytringsfriheten gjelder ikke absolutt. Den må vike i visse situasjoner. Den er et fundamentalt demokratisk prinsipp. Den beskytter saklig kritikk om bl.a. politiske emner, men overfor utilbørlige ytringer er beskyttelsen ikke absolutt.

Domfelte har erklært anke over lagmannsrettens dom. Anken retter seg mot lovanvendelsen, saksbehandlingen og straffutmålingen.

Domfelte gjør prinsipalt gjeldende at de uttalelser fra hans side som tiltalen bygger på, ikke overskrider grensen for det straffbare. De er klare meningsytringer som er sprunget ut av domfeltes politiske og ideologiske syn. Straffelovens §135a må tolkes og anvendes med regelen i Grunnlovens §100 om ytringsfrihet som bakgrunn, og denne grunnlovsbestemmelsen beskytter de frimodige ytringer om hvilken som helst gjenstand. Domfeltes uttalelser kan derfor ikke etter sitt innhold rammes av straffebudet som må tolkes innskrenkende, og da

Side:117

de heller ikke fra domfeltes side i formen er utilbørlige, må han frifinnes. Det er på bakgrunn av Grunnlovens §100 en mangel ved lagmannens rettsbelæring at skillet mellom rene meningsytringer og aktive handlinger ikke tydeligere er presisert.

Etter domfeltes oppfatning ligger det også for øvrig en uriktig forståelse av straffelovens §135a til grunn for fellelsen i lagmannsretten. Lagmannen har i sin rettsbelæring stilt for små krav til den subjektive skyld som i et tilfelle som dette må foreligge for at tiltalte skal kunne kjennes skyldig. Skyldkravet er etter straffelovens §135a forsett. Man har dog ikke med denne bestemmelsen tatt sikte på å ramme med straff den som gir uttrykk for sin ærlige mening om politiske spørsmål. Man må derfor, når den subjektive skyld skal bedømmes, se hen til motivet for at uttalelsene er fremkommet. Bare slike uttalelser kan belegges med straff som fremsettes for å ramme de grupper av mennesker loven nevner. Et slikt motiv har domfelte ikke hatt, og han kan derfor ikke sies forsettlig å ha forhånet jødene eller utsatt dem for ringeakt.

Domfelte gjør videre gjeldende at han ikke har offentliggjort uttalelsene, at han heller ikke på annen måte har spredt dem til almenheten, og at han ikke kan betraktes som medvirker. Domfelte har innskrenket seg til å svare på de spørsmål journalistene stilte til ham. Det er de to avisene som har offentliggjort og spredt uttalelsene, og han har ingen innflytelse hatt på redaktørenes beslutning om å innta uttalelsene i avisene.

Forsvaret påberoper seg også at det foreligger feil i saksbehandlingen i lagmannsretten som må lede til at dommen oppheves:

Det er en feil at lagmannsretten tillot bevisførsel om de tyske konsentrasjonsleirer. Domfeltes meninger om bruken av gasskamre mot jøder i disse leirene rammes ikke av straffelovens §135a. Når det til tross for dette ble gitt aktoratet adgang til en bevisførsel om disse forhold, skapte dette hos lagretten en uvilje mot domfelte.

Det var også feilaktig saksbehandling å la sakkyndige uttale seg om holdbarheten av domfeltes syn på konsekvensene av raseblanding. Hans mening om dette spørsmål er heller ikke straffbar etter straffelovens §135a, og også denne bevisførselen vakte uvilje mot domfelte blant juryens medlemmer.

Den uvilje som på disse punkter ble skapt, medførte at lagretten vanskelig kunne treffe en uhildet avgjørelse.

Det anføres videre at et medlem av lagretten var inhabil til å delta i avgjørelsen av skyldspørsmålet. Etter at professor Eitinger hadde avgitt sitt vitneprov om sine opplevelser i tyske konsentrasjonsleirer, men før lagretten trakk seg tilbake for å avgi sin kjennelse, traff et av de kvinnelige medlemmer av juryen professoren og spurte om hun måtte få trykke hans hånd og si adjø. Professoren svarte - som han selv uttaler - halvt spøkende at det var vel det eneste de hadde lov til. Denne uttalelsen fra lagrettemedlemmet til vitnet viser etter domfeltes oppfatning at hun hadde bundet seg i et syn mot tiltalte. Vedkommende stod ikke lenger fritt og kunne vanskelig svare nei på skyldspørsmålet. Det foreligger således en omstendighet som er egnet til å svekke tilliten til lagrettemedlemmets uhildethet.

Side:118

Domfelte gjør endelig gjeldende at straffen er for strengt utmålt. I tilfelle man finner at han må dømmes, bør det reageres enten med en domsutsettelse eller med en nærmest symbolsk straff.

Jeg er kommet til at anken må forkastes.

Jeg finner det hensiktsmessig først å behandle anken over lovanvendelsen.

Så vel i tiltalebeslutningen som i spørsmålsskriftet til lagretten finner man ikke bare direkte sitater av de uttalelser domfelte har fremkommet med, men også redegjørelser for i hvilken sammenheng ytringene ble fremsatt. På grunn av den måten tiltalebeslutningen og spørsmålsskriftet slik er oppbygget, finner jeg grunn til å presisere at saken alene gjelder spørsmålet om domfelte ved de uttalelser som er gjengitt fra ham, har overtrådt straffelovens §135a. Påtalemyndigheten har ikke hevdet at tiltalte skulle straffedømmes for å ha ment at tyske nazister ikke nyttet gasskamre i utryddelsen av jøder. For dette forhold er domfelte da heller ikke kjent skyldig til straff i lagmannsretten. Som jeg før har påpekt, omfattet det spørsmål lagretten skulle svare på, ikke tiltaltes uttalelse om raseblanding og følgene av den.

Straffelovens §135a retter seg mot den som ved uttalelse eller annen meddelelse som framsettes offentlig eller på annen måte spres blant allmennheten, truer, forhåner eller utsetter for hat, forfølgelse eller ringeakt en person eller gruppe av personer på grunn av deres trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse. I annet ledd i bestemmelsen er tilskyndelsen eller annen medvirkning gjort straffbar.

Spørsmålet i saken blir i første rekke om domfeltes forhold kan føres inn under gjerningsbeskrivelsen i dette straffebud.

I den uttalelse som omhandles i post 1 a i tiltalen, og som er gjengitt i spørsmål 1 til lagretten, hevder domfelte med henblikk på de tyske nazisters forfølgelse av jødene under den 2. verdenskrig at det hendte for tidlig. I neste setning under dette punkt heter det at saken kanskje vil stille seg annerledes om 50 år i en overbefolket verden. Når man sammenholder de to utsagn, må man etter min oppfatning konstatere at det er domfeltes mening at det i en gitt situasjon vil kunne være riktig å utrydde jødene.

I uttalelsen under spørsmål 2, som svarer til post b i tiltalen, fremholder domfelte at norske jøder må ut av landet. Domfeltes mening må være at denne gruppe er uønsket her og bør vises bort. At dette er hans oppfatning, fremgår også av uttalelsen som er gjengitt i spørsmål 3, jfr. tiltalens post 2. Domfelte anfører her at han primært ønsker at norske jøder skal emigrere til Israel. Dersom de ikke frivillig vil flytte, bør de ifølge domfelte, da de opptar plass for nordmenn, isoleres i et eget jødisk lokalsamfunn.

Det er etter min mening uttrykk for en riktig forståelse av straffelovens §135a når lagretten ved sitt svar på spørsmålene har bygd på at disse uttalelsene omfattes av gjerningsinnholdet i lovens bestemmelse. Ved sine uttalelser har domfelte således forhånet jødene eller utsatt dem for ringeakt.

Domfelte kan etter min oppfatning ikke gis medhold i at menings-

Side:119

ytringer av politisk eller ideologisk innhold ubetinget faller utenfor straffebudet i straffelovens §135a når de ikke er gitt en utilbørlig form. Hensynet til ytringsfriheten tilsier riktignok stor tilbakeholdenhet på dette felt. Når jeg i denne sak er kommet til at straffebudet er anvendelig, legger jeg vekt på de konsekvenser domfelte gir uttrykk for bør trekkes av den grunnholdning han inntar overfor jødene som gruppe. I hans uttalelser ligger en oppfordring til - eller i alle fall en godkjennelse av - ekstreme integritetskrenkelser overfor jødene.

Domfelte har uttalt seg i intervjuer med journalister fra Verdens Gang og Dagbladet. Jeg må etter lagmannsrettens dom legge til grunn at domfelte var klar over at hans ytringer skulle inntas i disse avisene. Han kan ikke sies å ha fremsatt uttalelsene offentlig, men han har etter min mening ved sin handlemåte spredt dem blant almenheten. Jeg understreker at domfelte har vedkjent seg uttalelsene og ikke bestridt at de er falt slik som gjengitt i avisene.

Som jeg tidligere har nevnt, er det fra forsvarets side hevdet at domfelte ikke har handlet med forsett, og at de subjektive vilkår som må foreligge for en fellelse etter straffelovens §135a, således ikke er til stede. Om dette skal jeg bemerke:

Av den protokollerte del av rettsbelæringen går det frem at lagmannen hevdet at det ikke fritok domfelte for straff at han ikke hadde uttalt seg for å forhåne jødene eller utsette dem for ringeakt. Denne rettsoppfatning er etter min mening riktig. Skyldkravet etter straffelovens §135a er ikke hensikt, men forsett.

Da lagretten har svart ja på skyldspørsmålet, og da det intet foreligger som tyder på at lagmannen i sin rettsbelæring eller lagretten under sine svar har lagt til grunn en uriktig oppfatning av hva det ligger i kravet om forsett, må jeg bygge på at det på dette punkt ikke foreligger noen feil i rettsanvendelsen.

Jeg er etter dette kommet til at straffelovens §135a rammer domfeltes uttalelser og handlemåte.

Etter min oppfatning vil det ikke stride mot Grunnlovens §100 å anvende denne straffebestemmelsen overfor domfelte.

Grunnlovens §100 beskytter de frimodige ytringer. Det er dog på det rene at man ved straffebestemmelser kan gripe inn overfor misbruk av ytringsfriheten. Jeg finner ikke foranledning til her å gå nærmere inn på spørsmålet om hvordan denne grensen må trekkes. Bestemmelsen i straffelovens §135a er ikke i seg selv i strid med Grunnlovens §100. Grunnlovsbestemmelsen beskytter en menneskerettighet. Den FN-konvensjon straffelovens §135a er utsprunget av, og dermed også selve straffebestemnielsen, tar likeledes sikte på å verne om en menneskerettighet. Det fremgår klart av konvensjonens artikkel 4 og artikkel 5. Hvor det hensyn som den ene av bestemmelsene skal ivareta, synes å komme i kollisjon med hva som gjennom den annen skal beskyttes, må det gjennom en avveining avgjøres hvilket hensyn som i den konkrete situasjon må gis forrangen.

Straffelovens §135a må da tolkes og anvendes med Grunnlovens §100 som bakgrunn og rettesnor. Det fremholdes således i forarbeidene til §135a at det ikke har vært meningen med denne bestemmelsen å gjøre noen endring i tidligere gjeldende regler om tale- og

Side:120

trykkefrihet. Men etter mitt syn på innholdet av de ytringer fra domfeltes side som man i denne sak står overfor, kan jeg ikke i Grunnloven se noen hindring mot at §135a anvendes overfor ham. Lagmannens rettsbelæring står etter min mening ikke i strid med det jeg her har anført.

Det kan etter min oppfatning heller ikke i denne forbindelse tillegges vekt at uttalelsene er fremkommet i et intervju, og er fremkalt ved de spørsmål journalistene rettet til domfelte.

Jeg har således ikke funnet å kunne gi domfelte medhold i anken over lovanvendelsen.

Heller ikke anken over saksbehandlingen kan etter min mening føre frem.

Jeg kan ikke se at det er en feil i saksbehandlingen at det ble tillatt bevisførsel om tyske konsentrasjonsleirer, og spesielt om forholdene i Auschwitz. Denne bevisførsel hadde adresse til punkt 1 a i tiltalebeslutningen. En slik bevisførsel ville etter min oppfatning tjene et dobbelt formål. Den medførte at lagretten ble kjent med bakgrunnen for domfeltes uttalelser på dette punkt, og den var egnet til å vise hva det i realiteten lå eller kunne ligge i domfeltes ytring.

Som bakgrunn for post 1 b i tiltalebeslutningen var det etter min mening ingen feil at også spørsmålet om raseblanding ble gjort til gjenstand for bevisførsel.

Jeg finner det klart at det i episoden mellom det ene lagrettemedlemmet og vitnet professor Eitinger ikke ligger noe som kan danne grunnlag for å kjenne vedkommende medlem av juryen inhabil.

Jeg er i det vesentlige enig i lagmannsrettens straffutmålingsbetraktninger og har ikke kunnet finne at det er noe misforhold mellom den straff lagmannsretten har funnet passende, og de handlinger domfelte er funnet skyldig i.

Jeg stemmer for denne

K J E N N E L S E :

Anken forkastes.

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bølviken, Løchen og Heiberg: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagmann Jon Fjalstad, byfogd Arne Lund og sorenskriver Torbjørn Myhren):

Tiltalte, A, er født xx.xx.1936 . - - -. Han er lektor - - -. Sin inntekt i 1975 oppgir han til kr. 80.000,- og formuen til kr. 50.000,-. Han er ugift og har ingen å forsørge. Han er tidligere ustraffet og heller ikke bøtelagt.

Statsadvokaten i Nordland har den 29. september 1976 satt ham under tiltale ved Hålogaland lagmannsrett, Nordland lagsogn, til fellelse etter strl. §135a, 1. og 2. ledd, for ved uttalelse eller annen meddelelse som fremsettes offentlig eller på

Side:121

annen måte spres blant almenheten, å ha truet, forhånet eller utsatt for hat, forfølgelse eller ringakt en person eller en gruppe personer på grunn av deres trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, eller å ha tilskyndet eller på annen måte medvirket til handling som foran nevnt, derved at han

«1. i et intervju, inntatt i avisen Verdens Gang den 29. mai 1975 om nynasjonalistiske aktiviteter i Norge. i forbindelse med at det i omtalen av nazistenes bruk av gasskamre mot jøder under den 2. verdenskrig, av ham var fremholdt at en fransk historiker ved navn Paul Rassenier påviser at alt ved gasskamrene er oppspinn, og at opplysningene forekommer ham svært troverdige, - - om sin egen nasjonalistiske ideologi konkret uttalte:

a. (om nazistenes jødeforfølgelse)

«- Jeg tar i og for seg avstand fra det som skjedde da. Det hendte for tidlig. Men om 50 år, i en overbefolket verden, vil saken kanskje stille seg noe annerledes. -»

b. (om raseblanding)

«- Avkommet blir i senere generasjoner nedbrutt. Dette er vitenskapelig bevist.

Og hvilke konsekvenser skal så dette ha i Norge -?

At fremmedarbeidere og alle andre rasefremmede må ut av landet.

Inkluderer det også norske jøder -?

Ja -»

2. I et intervju inntatt i avisen Dagbladet den 4. juni 1975, med omtale av hans nasjonalistiske ideologi og herunder de norske jøders stilling, uttalte blant annet:

«-Jeg ønsker primært at norske jøder skal emigrere til Israel. Om de ikke vil flytte frivillig bør de isoleres i et eget jødesamfunn for seg selv. De opptar plass og stillinger for nordmenn

De tenker formodentlig på en konsentrasjonsleir -?

Det har jeg ikke sagt. De bør flyttes til et eget område. Et lokalsamfunn -.» - alt uttalelser som dels isolert og særlig i sammenheng med det bakgrunnsstoff som var nevnt og slik spørsmålene var formet og stilt, innebar en forhånelse av jøder og utsatte særlig de norske jøder for hat og ringakt.

Tiltalebeslutningen er utferdiget etter ordre fra Riksadvokaten, jfr. strprl. §89,2. ledd.

Ved Vesterålen herredsretts dom av 24.08.76 ble tiltalte domfelt for forannevnte forhold. Han har i rett tid begjært saken innbragt for lagmannsretten til fornyet behandling idet han påstår skyldsspørsmålet uriktig avgjort.

Før tiltalebeslutningen ble tatt ut, hadde statsadvokaten under henvisning til strprl. §403, 2. ledd fremsatt begjæring for Vesterålen herredsrett om avvisning av tiltaltes begjæring om fornyet behandling. Statsadvokatens begjæring var grunngitt med at tiltaltes begrunnelse for at han anså seg uskyldig dømt, prinsipalt knytter seg til spørsmål vedrørende lovanvendelsen. Vesterålen herredsrett - sorenskriveren som enedommer - traff 20. september 1976 beslutning om at fornyet behandling ved lagmannsrett

Side:122

skal tillates. Denne beslutning ble ikke påkjært. Så vidt skjønnes er lagmannsretten ikke bundet av beslutningen. Slik saken fremstår for lagmannsretten etter bevisførselen og prosedyren kan det nok også være adskillig som taler for at anke til Høyesterett ville vært det riktige rettsmiddel overfor herredsrettens dom. Saken gjelder primært juridiske spørsmål. Det er også tilfelle med hensyn til de subjektive straffbarhetsvilkår. På dette stadium av saken finner lagmannsretten imidlertid at det ikke kan eller bør bli tale om at den tar opp awisningsspørsmålet ex officio.

Tiltalte har under hovedforhandlingen erklært seg ikke skyldig.

Lagretten har vært forelagt tre hovedspørsmål, utformet etter h.h.v. punkt 1 a, 1 b og pkt. 2 i tiltalebeslutningen.

Ved formuleringen av spørsmal 2 er det gjort visse redaksjonelle endringer i forhold til punkt 1 b i tiltalebeslutningen. Lagretten har svart ja på samtlige spørsmål, og retten legger kjennelsen til grunn.

Tiltalte vil etter dette bli straffedømt for overtredelse av strl. §135a, 1. ledd, jfr. 2. ledd.

Straffelovens §62 kommer til anvendelse da domfellelsen gjelder flere forskjellige forhold.

Ved straffeutmålingen har aktor som et straffskjerpende moment fremhevet almenpreventive hensyn. For retten står det slik at disse hensyn i en sak som denne har vekt når det er spørsmål om å foreta strafforfølgelse. Men for øvrig synes selve den omstendighet at det reageres med straff å ha større betydning enn akkurat utmålingen av straffen. Retten peker i den forbindelse på at dette såvidt vites er den første rettsak hvor de rettslige spørsmål som strl. §135a reiser i forhold til grunnlovens §100, er blitt prøvet av domstolene. Men i skjerpende retning må legges vekt på at tiltalte er en mann i moden alder som på bakgrunn av sin utdannelse og sitt yrke som lektor, med bl.a. historie og kristendomskunnskap som fag, på visse hold vil kunne oppfattes å representere en faglig autoritet i slike spørsmål. Hans utdannelse og yrke gjør det i det hele naturlig å stille særlig strenge krav på dette området. Utsagnene har et meget brutalt og krasst preg.

I formildende retning tas hensyn til at det ikke er tiltalte som har tatt initiativet til de aktuelle avisintervjuer. Det er journalister fra h.h.v. Verdens Gang og Dagbladet som har ringt ham opp for å oppnå de intervjuene som uttalelsene er et ledd i. I all fall når det gjelder spørsmålene 2 og 3 har tiltaltes utsagn til dels karakter av svar på spørsmål som har vært utformet av journalistene, og svarene fremtrer som åpne og ærlige, uten at tiltalte antas å ha reflektert spesielt over den strafferettslige siden av utsagnene. Fra forsvarets side er det fremhevet som et formildende moment at de straffbare utsagn har sitt utspring i den ideologi tiltalte står som talsmann for, nemlig ønsket om å bevare den nasjonale og biologiske egenart hos nordmenn, nordmenn da etter tiltaltes forutsetninger som motsetning til bl.a. norske jøder. Retten kan imidlertid ikke se dette som noe formildende moment. Videre er fra forsvarets side fremhevet at vitnet, rektor Stokland, ble forbauset da han leste intervjuene, særlig om jødene. Stokland har som vitne i lagmannsretten forklart at tiltalte under samtaler med ham hadde gitt uttrykk for at han ikke anså den ariske rase som overlegen i forhold til andre raser og at han ved en anledning hadde uttalt seg i anerkjennende ordelag spesielt om jødene. Retten kan heller ikke

Side:123

tillegge dette moment formildende vekt. Ytterligere har forsvaret trukket frem at tiltalte har fått en hard medfart i norsk presse og opinion. Reaksjoner som dette må etter rettens mening ses i sammenheng med tiltaltes ideologiske syn i sin alminnelighet, slik han har tilkjennegitt dette ved tidligere utgitte publikasjoner. Retten kan ikke tillegge dette moment formildende vekt. På bakgrunn av disse betraktninger er retten kommet til at tiltalte bør idømmes en straff av fengsel i 120 dager, som gjøres betinget med 2 års prøvetid, jfr. strl. §52, jfr. for øvrig aktors påstand. Derimot finner retten ikke tilstrekkelig grunn til å ilegge bøtestraff i tillegg.

Aktor har nedlagt påstand om saksomkostninger. Da den fornyede behandling har ført til en mildere straffereaksjon, vil denne påstand ikke kunne tas til følge. Derimot finner retten at tiltalte bør pålegges å betale saksomkostninger til det offentlige for herredsretten med kr. 500,-, jfr. i den forbindelse Salomonsen: Straffeprosessloven, bind II, side 116-117. - - -