HR-1983-73 - Rt-1983-716

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1983-06-17
Publisert:	HR-1983-00073 - Rt-1983-716 (148-83)
Stikkord:	(Reksten-dommen II, GI-dommen), Avtalerett, Garantierklæring, Tolking av garantidokument
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om en "statement" skrevet av et selskaps direktør var å anse som en garantierklæring som også heftet direktøren personlig.
Saksgang:	Høyesterett HR-1983-73, L.nr. 73/1983
Parter:	Johan L. M. Reksten (advokat Per Hagelien) mot 1. Norsk Garantiinstitutt for Skip og Borefartøyer A/S, 2. Johan L. M. Rekstens konkursbo (advokat Einar Irgens)
Forfatter:	Røstad, Halvorsen, Sinding-Larsen, Schweigaard Selmer, Bølviken
Lovhenvisninger:	Avtaleloven (1918) §31, §33, Gjeldsbrevloven (1939) §8, Prisloven (1953) §18, Konkursloven (1863) §3, Tvistemålsloven (1915) §189, Aksjeloven (1976) §8-13, §8-15

Dommer Røstad: Norsk Garantiinstitutt for Skip og Borefartøyer A/S (nedenfor kalt GI) fremsatte 5. oktober 1982 til Midhordland skifterett begjæring om at boet til skipsreder Johan Ludvig Mowinckel Reksten i medhold av konkursloven §3 måtte bli tatt under skifterettens behandling som konkursbo.

Side:717

Midhordland skifterett avsa 8. november 1982 kjennelse med slik slutning:

«Johan L. M. Rekstens bo tas under Midhordland skifteretts behandling som konkursbo.»

I kjennelsens premisser er det gjort rede for saksforholdet, partenes anførsler og påstander.

Johan Reksten har påanket skifterettens kjennelse.

For skifteretten hadde Johan Reksten erkjent at dersom GI fikk medhold i at den erklæring - kalt «Statement» - som han avgav 13. november 1978 ble ansett å være en bindende og ubetinget garanti, måtte han anses insolvent. Vilkårene for å ta konkursbegjæringen til følge ville da være til stede.

Under ankesakens forberedelse fremholdt den ene ankemotpart - Johan Rekstens konkursbo - at en oppstilling over boets økonomiske situasjon gjorde det lite tvilsomt at Johan Reksten i høy grad er insolvent «ganske uavhengig av hans garantiansvar overfor GI». Den ankende part uttalte til dette at saken - og anken - utelukkende gjaldt forståelsen av den garantierklæring Johan Reksten hadde avgitt til GI. Han påstod derfor at det måtte treffes bestemmelse om å nekte bevis om den ankende parts økonomiske stilling for øvrig. Høyesteretts kjæremålsutvalg traff 23. februar 1983 beslutning om nektelse av bevisføring om den ankende parts økonomiske forpliktelser utover hans ansvar overfor GI, jf tvistemålsloven §189 nr. 1.

Det som er omtvistet for Høyesterett er således innholdet av den forpliktelse Johan Reksten påtok seg da han 13. november 1978 overfor GI avgav en erklæring - betegnet «Statement». Erklæringen vil i sin helhet bli gjengitt nedenfor.

Til bruk for Høyesteretts behandling av ankesaken har det vært avholdt bevisopptak ved Oslo byrett og Midhordland herredsrett. Ved disse bevisopptak er det innhentet forklaring fra i alt 17 partsrepresentanter og vitner. Ni av forklaringene er nye for Høyesterett, som også har fått fremlagt en rekke nye dokumenter. I det nye dokumentmateriale inngår blant annet rapporten fra Granskingskommisjonen i Reksten-saken, utgitt som NOU 1983:13.

For Høyesterett er det gjort utførlig rede for de forhold som forelå ved avsigelsen av garantierklæringen. Denne ble avgitt i en situasjon som kort kan beskrives slik:

I 1970-årene ble den internasjonale skipsfart rammet av en dyptgående krise, som medførte at en betydelig del av handelsflåten måtte gå i opplag. I 1975 var således noe over en fjerdedel av vår handelsflåte i opplag. Skipsfartskrisen gav sterke ringvirkninger i samfunnet - et betydelig antall arbeidsplasser ble således brakt i fare. Det ble henstilt til myndighetene å søke å treffe tiltak som kunne motvirke denne utvikling og dempe de uheldige virkninger som krisen innebar for skipsfarten, skipsverftene og for brede sektorer av samfunnet for øvrig.

Som ledd i myndighetenes bestrebelser for å sette i verk mottiltak opprettet man i 1975 GI. Instituttet fikk stilt til rådighet midler til å yte garantier til norske rederier slik at de fikk hjelp til å kunne arbeide seg gjennom krisen.

Side:718

Instituttets garantier var - ifølge §1 i de fastsatte retningslinjer - ment å skulle bidra til 1) å hindre at likviditetsmangel skulle tvinge frem salg av norske skip og borefartøyer til utlandet til lavere priser enn det som var samfunnsmessig forsvarlig, 2) å opprettholde en konkurransedyktig norsk rederinæring, herunder å bevare den faglige kompetanse som var bygd opp. Etter retningslinjene skulle instituttet gi sine garantier etter en økonomisk vurdering - herunder måtte også vurderes rederiets totale virksomhet under ett, retningslinjenes §7. Det var en betingelse for å få «selskapsgaranti» fra instituttet at det av søkeren ble stilt en «redergaranti», og at denne var sikret ved en «institusjonsgaranti» fra norsk eller utenlandsk bank eller finansinstitusjon, retningslinjenes §4 jf §2. Det var fastsatt satser for redergarantien, basert på den ulike anvendelse som instituttets garanti var bestemt for. I det foreliggende tilfelle skulle redergarantien utgjøre 20% av instituttets garanti. Denne redergaranti ble ansett som en nødvendig ytelse for å få adgang til GIs garantiordning - den fikk derfor betegnelsen «billett-garanti», «ticket-guarantee».

Rederiselskaper som var organisert omkring Hilmar Reksten - adoptivfar til Johan Reksten - søkte i 1976 om garanti fra GI. Instituttet fant å burde gi garanti, men anså det påkrevd å få gjennomført en omfattende omorganisering av Reksten-selskapene. Det ble derfor dannet et nytt selskap, R/A Trajan, som overtok aktiva og passiva fra de øvrige selskaper i Reksten-gruppen, med unntak av R/A Hadrian. Dette ble et datterselskap av det nye R/A Trajan.

Det var et ledd i den omorganisering som GI fikk gjennomført, at Hilmar Reksten skulle trekke seg tilbake fra ledelsen. Gjennom GI - med tilslutning fra kreditorene - ble Johan Reksten antatt som daglig leder - forretningsfører - for det nye selskap. Formelt var det dog det personlige firma Hilmar Rekstens Rederi som var forretningsfører. Etter at Johan Reksten gikk ut av dette firma, ble den 30. juni 1978 Johan Rekstens Rederi antatt som forretningsfører. Johan Reksten gikk inn i selskapet også med eierandel, idet han overtok aksjer for 49% av aksjekapitalen på 1 million kroner. Han skjøt således inn kr. 490000 i R/A Trajan. Hans aksjer ble straks deponert hos GI. Selskapets status var på den tid negativ.

GI stilte i 1976 garantier for R/A Trajan i en størrelsesorden kr. 450-500 millioner. Hambros Bank stod overfor GI som garantist for «billetten» på kr. 96 millioner - ansatt i US dollars til 16702000.

I tilsagnsbrevet fra GI betinget instituttet seg en deponering av aksjer som gav majoritet i R/A Trajan - og på grunnlag av avtaler med aksjonærene skulle den stemmerett som var knyttet til aksjene, benyttes på den måte som på forhånd ble avtalt med GI. Reelt sett kunne GI således utøve den innflytelse over rederiets virksomhet som ble ansett ønskelig for å vareta GIs interesser.

Garantitilsagnet var gitt for å dekke likviditetsbehovet for tre år frem til 31. desember 1979. Tilsagnsbrevet hadde med en klausul om at GI forbeholdt seg rett til å begrense garantien eller trekke den tilbake dersom endrede forhold etter instituttets vurdering gjorde dette ønskelig. Slik vurdering skulle foretas minst en gang om året.

Krisen på skipsfartsmarkedet fikk en lengre varighet enn man opprinnelig

Side:719

hadde regnet med, og de økonomiske forhold ble på mange måter vanskeligere. Utover i 1978 ble det innen styret i GI reist spørsmål om man - hensett også til skipsfartsprognoser - burde avvikle engasjementene, eller om man skulle fortsette og eventuelt utvide engasjementene, i håp om en gunstigere utvikling. Det ble lagt opp til reforhandlinger med de selskaper man hadde garantert for, herunder R/A Trajan og R/A Hadrian.

Etter forhandlinger med selskapene og kreditorene kom GI frem til en ordning med forlenget engasjement for R/A Trajan og R/A Hadrian. I møte den 7. september 1978 drøftet GIs styre et utkast til tilsagnsbrev til R/A Trajan datert 5. september 1978 og vedtok å gå inn for den løsning som var beskrevet i utkastet. Utkastet forutsatte ingen endring i forretningsførerforholdet. Det var heller ikke forutsatt noen personlig garanti fra Johan Reksten.

Det hadde vært en del avisoppslag om at også Johan Reksten skulle være involvert i utenlandske selskaper hvor Hilmar Reksten kunne ha vesentlige økonomiske interesser. Også disse forhold ble drøftet i styremøtet den 7. september, og administrasjonen ble bedt om å innhente opplysninger fra Johan Reksten om forholdene, og videre om å innhente opplysninger om hans økonomi. Det siste hadde sammenheng med at styret - ifølge styreprotokollen - fant det naturlig at Johan Reksten på grunn av sin betydelige eierinteresse engasjerte sin egen økonomi mer i saken.

Johan Reksten meddelte i brev av 12. september 1978 til GI at han etter sitt syn intet personlig forhold hadde til de utenlandske selskaper. Han gav ellers noen opplysninger om sin økonomi. I tilslutning til dette uttalte han at han fant det rimelig at han påtok seg garantiansvar for en del av selskapets forpliktelser.

Johan Reksten var i den følgende tid jevnlig i kontakt med GI gjennom forretningsføreren - over telefon og i møter. Han avgav så 13. november 1978 denne erklæring, formulert på engelsk slik mange av GIs dokumenter ble, i første rekke ut fra hensynet til utenlandske forbindelser.

«Statement

The undersigned, Johan L. M. Reksten, hereby irrevocably agrees to personally guarantee for R/A TrajanRs obligations towards Norsk Garantiinstitutt for Skip og Borefartøyer A/S, such guarantee to be limited to 49% of the total amount of the «Ticket Guarantees» as defined in Clause 7 of Norsk Garantiinstitutt for Skip og Borefartøyer A/S letter to R/A Trajan of October 27, 1978.

Johan L. M. Reksten furthermore agrees to secure such guarantee by pledging his shares in Jorek Shipping Company A/S in favour of Norsk Garantiinstitutt for Skip og Borefartøyer A/S, such pledging of shares to be evidenced by such documentation as separately agreed between Norsk Garantiinstitutt for Skip og Borefartøyer A/S and Johan L. M. Reksten.»

Arbeidet med finansieringen for R/A Trajan fortsatte, og reforhandlingene fikk sin avslutning ved en utførlig avtale - datert 8. desember 1978 - mellom R/A Trajan, kreditorene og GI.

Side:720

Fraktmarkedet utviklet seg ikke i gunstig retning, og det ble etter hvert klart at R/A Trajan ikke ville bli i stand til å oppfylle sine forpliktelser i henhold til avtalen fra 1978.

Høsten 1981 innledet GI forhandlinger som tok sikte på å avvikle garanti-engasjementene. Etter langvarige og kompliserte forhandlinger med kreditorer ble det inngått avtaler om avvikling. Ved det endelige oppgjør stod GI igjen med et betydelig tap på engasjementene overfor R/A Trajan.

GI gjorde så krav gjeldende overfor Johan Reksten på grunnlag av erklæringen av 13. november 1978. Etter utveksling av en del brev fra begge sider ble det klart at tvisten ikke kunne løses uten domstolenes mellomkomst. GI tok først ut forliksklage med sikte på søksmål ved de alminnelige domstoler, men begjærte i stedet - med grunnlag i erklæringen - at Johan Rekstens bo ble tatt under konkursbehandling.

Den ankende part - Johan L. M. Reksten - har gjort gjeldende at skifterettens kjennelse bygger på feil bevisbedømmelse og feil lovanvendelse. Han har i det vesentlige fremholdt de samme anførsler som for skifteretten.

Johan Reksten hevder at det «Statement» han avgav, ikke er en garantierklæring. Både erklæringens overskrift og dens tekst viser at Johan Reksten ved dette dokument bare har samtykket i ved en senere anledning å avgi en garanti. For en slik fremtidig garanti er det i dokumentet angitt en ramme. Johan Reksten er senere ikke blitt avkrevd slik garanti som han hadde lovet å avgi. Forpliktelsen er da bortfalt ved foreldelse, idet det gjelder en frist på 3 år, regnet fra det tidspunkt da fordringshaveren tidligst hadde rett til å kreve oppfyllelse.

Subsidiært gjør Johan Reksten gjeldende at om erklæringen anses å inneholde en garanti, kan ansvar etter denne bare utløses såfremt Johan Reksten skulle ha gitt uriktige opplysninger om engasjementer eller midler i utlandet, eller såfremt det foreligger «mismanagement».

Det hevdes at kravet om en særlig garanti hadde sitt grunnlag i at GIs styre ønsket å skaffe seg «ryggdekning» i forhold til myndighetene og opinionen dersom det skulle vise seg at Johan Reksten hadde vært involvert i Reksten-selskaper i utlandet, eller dersom det skulle tilflyte ham midler fra en Reksten-formue i utlandet. Ved reorganiseringen av Hilmar Rekstens selskaper i 1976 hadde GI «isolert seg» fra personen Hilmar Reksten og en eventuell utenlandsformue på hans hånd. Ved en garanti nå fra Johan Reksten ville GI kunne få adgang til eventuelle midler fra en slik formue som måtte tilflyte ham.

Den garanti Johan Reksten gav, skulle imidlertid bare kunne utløses dersom han hadde gitt uriktige opplysninger som nevnt til GI, eller dersom han skjøttet rederiets forretninger på en mislig måte. Disse begrensninger var det vanskelig å ta inn i garantidokumentet. Dessuten var det et særlig hensyn å unngå pressespekulasjoner på dette punkt. Erklæringen fikk derfor en slags «kosmetisk» utforming. Men begge parter - Johan Reksten på den ene side, GI ved forretningsføreren Haakon Nygaard på den annen side - var innforstått med begrensningene. Og det er denne sammenfallende oppfatning av garantiens innhold som må legges til grunn.

Til GIs anførsel om at den begrensning i garantien som er knyttet til

Side:721

uriktige opplysninger fra Johan Rekstens side, først er fremsatt for Høyesterett, bemerker Johan Reksten at også denne begrensning har vært fremme tidligere. Den er imidlertid først blitt fokusert i forbindelse med anken til Høyesterett.

Det er fra motpartens side ikke påstått at det foreligger noe «mismanagement» eller at Johan Reksten skal ha vist illojalitet ved å avgi uriktige opplysninger. Det er da ikke grunnlag for å gjøre ansvar gjeldende etter «Statement».

Johan Reksten bestrider at han har gitt noen garanti for GIs tap på engasjementet med R/A Trajan.

Atter subsidiært - om man skulle komme til at Johan Rekstens «Statement» er å anse som en ubetinget garanti - hevder han at erklæringen må kjennes ugyldig etter avtaleloven §31 og §33, eller prisloven §18, jf gjeldsbrevloven §8.

Den ankende part har lagt ned denne påstand:

«Midhordland skifteretts kjennelse av 8. november 1982 om konkursbehandling av Johan L. M. Rekstens bo oppheves og Johan L. M. Reksten tilkjennes fulle saksomkostninger for skifterett og Høyesterett.»

Ankemotpartene - Norsk Garantiinstitutt for Skip og Borefartøyer A/S og Johan L. M. Rekstens konkursbo - har gjort gjeldende at skifterettens kjennelse er riktig og må stadfestes.

Johan Reksten har overfor GI avgitt en bindende garanti, som inneholder en eneste begrensning - den beløpsmessige. Denne ble satt til 49% av «billettgarantien». GI har måttet innfri sin garanti vedrørende R/A Trajan med et beløp som langt overstiger Johan Rekstens garantibeløp. GI har etter dette et forfalt krav på Johan Reksten, som er insolvent - og hvis bo således må tas under konkursbehandling.

Skifteretten fant at Johan Rekstens «Statement» ikke inneholdt noen begrensning utover den rent beløpsmessige - et standpunkt som skifteretten begrunnet nærmere. GI viser til denne begrunnelse, som har fått ytterligere støtte gjennom forklaringer innhentet ved bevisopptak.

Korrespondansen mellom partene forut for avgivelsen av «Statement» gir ikke noe holdepunkt for at det skulle gjelde slike begrensninger som nå påstås.

Heller ikke det øvrige skriftlige materiale støtter anførslen om en betinget garanti. De dokumenter som lå til grunn for saksbehandlingen i GI, er klare og entydige. De viser at Johan Reksten ble avkrevd en personlig garanti for GIs engasjement med R/A Trajan.

Forut for behandlingen i skifteretten har Johan Reksten ikke på noen måte hevdet at erklæringen skulle ha noen begrensning utover den beløpsmessige. I skifteretten fremholdt han at «Statement» - betraktet som en mulig garantierklæring - bare gjaldt ved «mismanagement». I bevisopptakene til bruk for Høyesterett er denne anførselen blitt utvidet til å gjelde også garanti for at Johan Reksten ikke hadde gitt uriktige opplysninger om engasjementer i utenlandske selskaper.

GI bestrider at erklæringen har fått en «kosmetisk» utforming av hensyn til massemedia. Det bestrides videre at avgiver og mottaker -

Side:722

som er GI - har hatt en sammenfallende oppfatning av erklæringens grunnlag og rekkevidde, som avviker fra dens ordlyd. Den erklæring Johan Reksten har avgitt, er - etter GIs syn - en bindende og ubetinget garanti. Det er ikke noe grunnlag for å kjenne den ugyldig etter avtaleloven §31 eller §33, og i denne sak er det heller ikke rom for anvendelse av prisloven §18 eller gjeldsbrevloven §8.

Ankemotpartene har lagt ned denne påstand:

«Midhordland skifteretts kjennelse av 8. november 1982 stadfestes.»

Jeg er kommet til samme resultat som skifteretten.

Min vurdering av Johan Rekstens «Statement» bygger på følgende faktiske grunnlag, som er blitt klarere belyst ved det mer omfattende bevisstoff Høyesterett har fått fremlagt:

I styremøte i GI den 7. september 1978 ble administrasjonen - som tidligere nevnt - pålagt å innhente opplysninger fra Johan Reksten om eventuelle engasjementer i utlandet, og om hans økonomiske stilling. Denne siste anmodning tok sikte på å avkreve Johan Reksten en personlig garanti for GIs engasjement med R/A Trajan.

I brev av 11. september 1978 ble Johan Reksten anmodet om å gi slike opplysninger. For forespørselen om opplysninger om utenlandsengasjement, ble det vist til den siste tids avisoppslag. For forespørselen om opplysninger om Johan Rekstens økonomiske forhold, ble det i brevet uttalt at styret var kommet til at det ville være rimelig at Johan Reksten, som hadde den betydeligste eierandel i R/A Trajan, engasjerte sin økonomi noe mer til fordel for selskapet, «for eksempel i form av garantier eller sikkerheter for deler av dets forpliktelser».

Johan Reksten sendte allerede neste dag, den 12. september 1978, svarbrev til GI. Han uttalte at etter sitt syn hadde han intet personlig forhold til de utenlandske selskaper det var reist spørsmål om. Videre gav han opplysninger om sin økonomi. Han viste til sitt aksjeinnskudd i R/A Trajan, som han mente måtte ses som risikokapital parallelt med GIs risiko. Deretter uttaler han:

«Jeg er imidlertid enig i, spesielt tatt i betraktning av de eventuelle ytterligere tunge løft Garantiinstituttet og selskapets kreditorer for øvrig påtar seg, at også eierinteressene stiller seg solidarisk til det felles mål, og finner det derfor rimelig at jeg påtar meg garantiansvar for en del av selskapets forpliktelser.

Som kjent har Hambros Bank Limited stilt en bankgaranti som sikkerhet for en del av Garantiinstituttets engasjement (den såkalte «ticket»). A/S Akers mek. Verksted har på sin side kontragarantert overfor Hambros Bank for 10% av bankens garanti, en prosentsats som tilsvarer verkstedets andel av selskapets aksjekapital. Jeg antar derfor at det ville være rimelig at også jeg kontragaranterer overfor Hambros Bank for 49% av bankens garanti overfor Dem. En garanti av denne art og størrelse, skulle den bli effektiv, vil imidlertid formodentlig gå langt utover min yteevne, og jeg antar at banken til en viss grad må vurdere den som en symbolsk solidaritet med de øvrige kreditorer.»

Side:723

Brevet fra Johan Reksten ble lagt frem i GIs styre 14. september 1978, og administrasjonen fikk i oppdrag å fremme forslag om en eventuell garanti fra Johan Reksten til neste styremøte den 21. september 1978. Til dette styremøte utarbeidet administrasjonen et notat, hvor det ble foreslått at Johan Reksten skulle stille personlig garanti overfor instituttet på kr. 2 millioner, foruten at instituttet skulle ta pant i Johan Rekstens aksjer i Jorek Shipping. Noen styremedlemmer i GI mente at Johan Rekstens garanti burde være ubegrenset, eventuelt med unntak for hans mer personlige aktiva. Styret samlet seg imidlertid om en begrensning av garantien til kr. 40-50 millioner, svarende til 49% av «billett-garantien». I styreprotokollen heter det:

«Styret diskuterte spørsmålet om en garanti fra J. L. M. Reksten og vedtok at man ville anmode J. L. M. Reksten om å stille en personlig garanti overfor instituttet for R/A Trajans forpliktelser begrenset til NOK 40-50 mill. beregnet på grunnlag av 49% av billettens pålydende.»

Etter dette vedtak skulle Johan Reksten anmodes om å stille en personlig garanti med en beløpsmessig maksimering relatert til «billett-garantien», fastsatt ut fra hans eierandel i rederiet. På dette punkt samsvarte vedtaket med det forslag Johan Reksten hadde fremsatt i brevet av 12. september 1978 - men med den endring at garantien måtte stilles overfor instituttet, ikke som kontragaranti overfor Hambros Bank. En slik kontragaranti fra Johan Rekstens side ville ikke tilføre GI noen midler.

Reforhandlingene var på dette tidspunkt ved å sluttføres, og GI oversendte medio oktober 1978 utkast til tilsagnsbrev til kreditorene. I utkastet var under post 8 inntatt denne klausul:

«Johan L. M. Reksten shall personally guarantee for R/A TrajanRs obligations towards the Institute. Such guarantee to be limited to 49% of the total amount of the «Ticket-Guarantees» mentioned under clause 7 above. This guarantee to be secured by pledge of Johan L. M. RekstenRs shares in Jorek Shipping Co. A/S, which shall be pledged to the Institute.»

Dette utkast til tilsagnsbrev ble den 19. oktober 1978 av advokat Nils Gregusson, som representerte Hambros Bank, og dessuten var koordinator for forhandlingene med GI, over teleks sendt Johan Reksten for eventuelle kommentarer. Johan Reksten svarte dagen etter, med to telekser. I det første bad han om å få inntatt i klausul 8 en begrensning av garantibeløpet til å gjelde 49% av «any new guarantees issued if/when drawn by the borrower». I det annet teleks sendt samme dag sa han at han hadde problemer med å fortolke den underliggende betydning av klausul 8. Hvis det skulle gis en personlig garanti i favør av GI, ikke i form av kontragaranti overfor Hambros Bank, hvorfor skulle garantien da knyttes til «billett-garantien»? Han bemerket videre at garantien kunne synes å innebære en garanti for eldre gjeld, noe som ifølge norsk rett betraktes som begunstigelse av en kreditor på bekostning av andre. Han konkluderte dette teleks med: «I feel that reason should dictate that my personal guarantee is limited to the increased guarantees (if any) by the GI».

Side:724

Den 2. november 1978, ikke 9. november som nevnt i skifterettens kjennelse, var Johan Reksten på advokat Gregussons kontor i møte sammen med GIs representant Inger Prebensen. Hun forela Johan Reksten en garantierklæring til underskrift. Dokumentet foreligger ikke, men det skal ha vært en selvskyldnererklæring for det garantibeløp det var truffet vedtak om. Johan Reksten nektet å undertegne denne garanti, da han ikke ville ha eiendommen Moldegaard og Mowinckel-formuen trukket inn i Reksten-sammenheng.

Før dette møtet på advokat Gregussons kontor, den 27. oktober 1978, hadde GI sendt tilsagnsbrev til R/A Trajan, hvor man underrettet rederiet om at GI hadde samtykket i å forlenge sitt engasjement overfor rederiet. Vilkårene for instituttets fortsatte engasjement var inntatt i brevet. Vilkårenes punkt 8 var likelydende med den klausul som var tatt med i det utkast til tilsagnsbrev som noen dager før var sendt advokat Gregusson, og som Johan Reksten hadde uttalt seg om overfor ham. Brevet sluttet med følgende passus: «If you are in agreement with the above please indicate your acceptance by signing and returning the attached copy of this letter». Brevet er påført: «Agreed and Accepted: Bergen, 13. November, 1978», undertegnet av Johan L. M. Reksten for R/A Trajan. Samme dag avgav Johan Reksten det «Statement» saken gjelder. Det ble oversendt GI med et brev datert denne dag, og hvor det er uttalt at som vedlegg følger blant annet «A statement dated November 13, 1978 from Johan L. M. Reksten covering Condition No 8 in your letter».

Endelig avtale mellom GI og R/A Trajan om fortsatt engasjement ble utformet i et omfattende dokument, datert 8. desember 1978. I rekken av underskrifter på avtalen inngår underskrift av Johan L. M. Reksten «For and on behalf of R/A Trajan».

Samme dag som avtalen ble undertegnet, sendte Johan Reksten advokat Gregusson 549 aksjer à kr. 1000 i Jorek Shipping Company A/S påført blancotransport. I brev til GI samme dag bekreftet han under henvisning til instituttets tilsagnsbrev av 27. oktober 1978 at han hadde oversendt aksjene til advokaten med instruks for ham til å gjennomføre videretransport. Han gav instituttet fullmakt til - med de begrensninger som fulgte av selskapets vedtekter - «å instruere advokat Nils Gregusson om å tiltransportere Aksjene til Dem eller den De nominerer dersom jeg ikke oppfyller mine forpliktelser i henhold til mitt statement av 13. november 1978». Den begrensning i vedtektene som det var referert til, var en bestemmelse om at aksjene ikke kunne pantsettes, slik at vedtektsendring måtte foretas.

Jeg har funnet det nødvendig å foreta en så vidt omfattende gjennomgåelse av det skriftlige materialet frem til «Statement» for å søke å klarlegge bakgrunnen for, innholdet og rekkevidden av dette «Statement». De dokumenter som jeg har nevnt - og som jeg senere kommer nærmere inn på - er blitt til etter konferanser som Johan Reksten innenfor dette tidsrom har hatt med GI, i første rekke med instituttets daværende forretningsfører Haakon Nygaard. Spørsmålet i saken er om det mellom Johan Reksten og Haakon Nygaard muntlig er avtalt begrensninger som ikke er kommet med i «Statement» og som GI er bundet av.

Side:725

Når det gjelder Johan Rekstens prinsipale anførsel - at hans «Statement» ikke inneholder noen garanti - viser han til at dokumentet ikke har fått den vanlige betegnelse «Letter of Guarantee» eller «Declaration of Guarantee», men det nøytrale «Statement». Han peker videre på at han i dokumentet ikke sier at han «hereby guarantees», bare at han «agrees to personally guarantee». Han mener derved bare å ha samtykket i senere - engang i fremtiden - å avgi en garantierklæring.

Under bevisopptaket til bruk for Høyesterett forklarer Johan Reksten valget av denne «to-trinns modell» med at han var bekymret for at dokumentet kunne få innflytelse på hans kreditorforhold for øvrig. Ved straks å avgi en garanti som angitt i «Statement» kunne han automatisk bli ansett som insolvent. Så lenge garantien ikke var stilt, mente han at han ikke trengte å oppgi den i sine regnskaper. Han trengte da heller ikke i regnskap eller kommentarer å gå nærmere inn på de spesielle betingelser som skulle gjelde.

Haakon Nygaard har i sin forklaring under bevisopptaket støttet Johan Rekstens oppfatning av «Statement» som en totrinnsmodell. Men han har samtidig gitt uttrykk for at man ikke tenkte seg at det ville bli aktuelt å utstede noe nytt dokument. Det er Nygaards oppfatning at Johan Rekstens «Statement» i seg selv inneholdt en bindende garantiforpliktelse, som var «virksom og fullt ut til stede fra 13. november 1978», men som hadde sine begrensninger.

For øvrig har både Johan Reksten og Haakon Nygaard forklart to-trinnsmodellen ikke bare med hensynet til Johan Rekstens øvrige kreditorer, men også med hensynet til å unngå spekulasjoner i massemedia. Man ville ikke bruke en formulering som kunne stå som en forhåndsdom over Johan Reksten. Denne taler om en «kosmetisk» utforming av «Statement», Haakon Nygaard om «fiksjonen vis-à-vis media».

Som skifteretten oppfatter jeg Johan Rekstens «Statement» som en garantierklæring. Ordlyden er den samme som i tilsagnsbrevet punkt 8, som den må ses i sammenheng med. Det er mulig at erklæringen av denne grunn kan sies å ha fått en noe spesiell form. Men det kan etter min mening ikke være noen tvil om at det er en garantierklæring som er avgitt. Jeg slutter meg til skifteretten når den uttaler at «Statement» må anses å inneholde en aktuell garantierklæring «både om man tolker erklæringen isolert og i særdeleshet når man setter den inn i en kontekst».

Til Johan Rekstens subsidiære anførsel - at garantien iallfall bare gjelder for «mismanagement» i forretningsførselen eller for det tilfelle at Johan Reksten skulle ha gitt uriktige opplysninger av betydning for hans stilling som forretningsfører - skal jeg bemerke:

Skifteretten har bare nevnt og drøftet den påståtte begrensning knyttet til «mismanagement». Anførselen om eventuelle uriktige opplysninger fra Johan Rekstens side synes ikke å ha vært fremme i skifteretten. At garantien skulle være knyttet til uriktige opplysninger, er heller ikke nevnt av Haakon Nygaard i den detaljerte forklaring han i 1981 gav i forbindelse med en siktelse mot Johan Reksten. Han omtaler i denne forklaring garantien som et «ekstra incitament» for Johan Reksten i forretningsførselen, foruten det ønskelige for GI med

Side:726

«friske penger» som et bevis for ytterligere intensivert engasjement i den daglige ledelse. Om Haakon Nygaards uttalelser i styremøtet den 7. november 1978 i R/A Trajan har styreformannen i selskapet, Arnljot Strømme Svendsen, under bevisopptaket for Høyesterett forklart at det begrep som stadig ble brukt, var «mismanagement», og at dette skulle være det avgjørende vilkår for at Johan Reksten kunne trekkes til ansvar. Styremedlem i R/A Trajan høyesterettsadvokat Henrik Helliesen, som er nytt vitne for Høyesterett, har også forklart seg om Haakon Nygaards uttalelser den 7. november 1978. Heller ikke han nevner uriktige opplysninger fra Johan Rekstens side som vilkår for at garantien skulle kunne gjøres gjeldende. Forklaringene fra Strømme Svendsen og Helliesen kommer jeg ellers tilbake til. Foreløpig legger jeg til grunn at den nå sentrale anførsel fra Johan Reksten om uriktige opplysninger iallfall ikke er blitt presisert før i forbindelse med anken til Høyesterett.

For Høyesterett foreligger utførlige forklaringer både fra Johan Reksten og Haakon Nygaard. Forklaringene er ikke klare i alle detaljer, og er heller ikke sammenfallende på alle punkter, således ikke når det gjelder «Statement» som en i seg selv bindende garantiforpliktelse. Jeg viser til det jeg har sagt om dette. I store trekk forklarte imidlertid Johan Reksten og Haakon Nygaard det samme. Og Johan Reksten og Haakon Nygaard er samstemmige om de nå anførte to vilkår for å gjøre garantien gjeldende.

Det hevdes fra Johan Reksten og Haakon Nygaard at det allerede gjennom telefonsamtaler dem imellom den 8. og 9. september 1978 ble klarlagt at garantien bare skulle bli aktuell i tilfelle «mismanagement» eller uriktige opplysninger fra Johan Reksten i forbindelse med overtagelsen eller fortsettelsen av forretningsførerforholdet. Haakon Nygaard hevder videre at han informerte GIs styre om dette, og at styret var innforstått med de nevnte begrensninger. Han avslutter sin forklaring på dette punkt slik: «Da Johan Reksten skrev sitt svarbrev av 12. september 1978, var det derfor allerede fullt etablert mellom garantiinstituttet og ham hva en eventuell garanti skulle sikre mot.»

At garantien allerede den 8. og 9. september 1978 skulle ha fått slike begrensninger, kan vanskelig forenes med Johan Rekstens uttalelser nettopp i brevet av 12. september. Det er heller ikke forenlig med GIs eget brev av 11. september og vedtakene i GIs styremøter 14. og 21. september 1978. De innvendinger mot punkt 8 i tilsagnsbrevet som Johan Reksten fremsatte overfor advokat Gregusson i oktober 1978, gjaldt ikke de begrensninger som nå påberopes. Det gjorde heller ikke den begrunnelse Johan Reksten gav for ikke å ville undertegne det garantidokument som Inger Prebensen forela ham den 2. november 1978. Til dette kommer hans undertegning av «Statement» av 13. november 1978, hans brev samme dag om at «Statement» dekket punkt 8 i tilsagnsbrevet, og hans oppfølgning ved pantsettelse av aksjene i Jorek Shipping Company A/S den 8. desember 1978, samme dag som reforhandlingsavtalen ble undertegnet.

I samtlige disse sentrale dokumenter fremtrer erklæringen som en garanti for R/A Trajans forpliktelser overfor GI, ikke som en garanti knyttet til Johan Rekstens opptreden i, eller i forbindelse med, forholdet som forretningsfører.

Side:727

Mot Johan Rekstens og Haakon Nygaards forklaringer står videre forklaringer avgitt av styreformannen og en rekke styremedlemmer i GI. De uttaler alle at meningen var å avkreve Johan Reksten en personlig garanti for GIs engasjement med R/A Trajan, og at det protokollerte vedtak den 21. september 1978 var det reelle vedtak, uten andre begrensninger enn den beløpmessige. De har sett tilsagnsbrevets punkt 8 som et uttrykk for styrets vedtak av 21. september 1978, og Johan Rekstens «Statement» av 13. november 1978 som en oppfyllelse av dette. Styremedlemmene har forklart at de - bortsett fra beløpsbegrensningen - først hørte om noen begrensning av garantien under skifterettens behandling av konkurssaken.

Tilsvarende forklaringer er gitt av Inger Prebensen og Jan Christian Grüner Sundt, som begge var ansatt ved GI. Inger Prebensen oppfattet «Statement» slik at Haakon Nygaard den 13. november 1978 hadde oppnådd å få den garanti fra Johan Reksten som hun selv den 2. november ikke hadde fått.

GIs styreformann, de styremedlemmer og de representanter for administrasjonen som har avgitt forklaringer til bruk for Høyesterett, har alle tatt avstand fra Johan Rekstens og Haakon Nygaards uttalelser om at styrets vedtak og Johan Rekstens «Statement» skulle være gitt en «kosmetisk» utforming eller være utformet med sikte på en «fiksjon» overfor massemedia.

Som skifteretten legger jeg til grunn at Haakon Nygaard i styremøtet i R/A Trajan den 7. november 1978 omtalte begrensninger utover garantierklæringens ordlyd. Som nevnt av skifteretten hadde styremedlemmer i R/A Trajan reagert på den garanti som etter tilsagnsbrevets punkt 8 skulle avkreves Johan Reksten. Haakon Nygaard, som møtte i R/A Trajans styremøter som GIs representant, uttalte da at garantien ikke refererte seg til R/A Trajans forpliktelser overfor GI, men til det ansvar Johan Reksten kunne komme i overfor GI ved «mismanagement» i sin forretningsmessige ledelse av R/A Trajan, for eksempel ved illojalitet. Jeg viser til skifterettens gjengivelse av styreformannen Strømme Svendsens forklaring for skifteretten, en forklaring Strømme Svendsen har bekreftet under bevisopptaket for Høyesterett. Under dette bevisopptak har også styremedlem høyesterettsadvokat Helliesen bekreftet det skifteretten har gjengitt fra det nevnte styremøte. For øvrig har advokat Helliesen gitt en litt annen versjon av det passerte. Ifølge hans erindring uttalte Haakon Nygaard at det ikke var noen alminnelig garanti Johan Reksten skulle avgi, men en garanti som bare skulle brukes under spesielle omstendigheter. Som slike spesielle omstendigheter ble nevnt illojal opptreden fra Johan Rekstens side, og for øvrig den situasjon at Johan Reksten hadde fortjenester eller fordel av GIs støtte til rederiet samtidig som det oppstod tap for GI. Advokat Helliesen var klar over at formuleringen i det senere «Statement» ikke stemte med Haakon Nygaards beskrivelse av den garantiordning GI krevde. Advokat Helliesen forstod det imidlertid slik at det var et ledd i Nygaards redegjørelse at GI ønsket å ha et dokument med en strengere og enklere formulering enn det som egentlig skulle svare til realiteten. Begrunnelsen for dette var at GI skulle kunne stå noe friere i håndhevelsen av erklæringen, men Nygaards redegjørelse gikk nettopp

Side:728

ut på at den ikke ville bli brukt utover det omfang han selv hadde angitt.

Uttalelsene i R/A Trajans styre falt i nærvær av Johan Reksten. Meget taler for at han regnet med at garantien rent faktisk bare ville bli gjort gjeldende under spesielle omstendigheter.

Når det gjelder spørsmålet om Johan Reksten kan ha gått ut fra at GI ikke hadde rettslig adgang til å gjøre garantien gjeldende etter sin ordlyd, bemerker jeg:

Forut for konkurssaken har Johan Reksten ikke gjort gjeldende de nå påståtte begrensninger ved «Statement».

I to dokumenter har Johan Reksten gitt uttrykk for at hans garanti overfor GI gjaldt R/A Trajans forpliktelser. Som nevnt av skifteretten uttalte Johan Reksten i en kommentar til påtalemyndighetens kjæremål over Bergen forhørsretts kjennelse i fengslingssak i 1981 blant annet: «Som et direkte resultat av de nye avtaler i 1978 ble undertegnedes tapsrisiko øket fra ca kr. 500000 til mellom kr. 60 og 70 millioner». Uttalelsen ble gitt under meget spesielle omstendigheter - etter det som nå er opplyst, dog ikke under fullt så tyngende omstendigheter som angitt av skifteretten. Videre er som nytt dokument for Høyesterett fremlagt et brev Johan Reksten i 1979 skrev til Audun Rekstens advokat Olaf Jacobsen i forbindelse med at Audun Reksten ønsket andel i Johan Rekstens aksjer i R/A Trajan. I dette brev uttaler Johan Reksten at han har avgitt personlige garantier i forbindelse med R/A Trajans avtale med kreditorene tilsvarende ca 50 millioner kroner.

Jeg nevner også at da GI i 1981 gjorde ansvar gjeldende etter garantien, nevnte Johan Reksten ikke noe om de spesielle begrensninger som han nå hevder er knyttet til garantien. Han bestred ansvaret under henvisning til «prinsipielle sider rundt «garantierklæringen», herunder også den juridiske holdbarhet», men gjorde til tross for uttrykkelig oppfordring fra GI ikke nærmere rede for sitt syn.

Det kan etter dette vanskelig legges til grunn at Johan Reksten har gått ut fra at GI ikke hadde rettslig adgang til å gjøre garantien gjeldende etter sin ordlyd, og under enhver omstendighet kan han ikke ha vært i aktsom god tro for så vidt.

Som jeg alt har fremholdt, er de skriftlige dokumenter klare. Jeg peker videre på at Johan Reksten er en erfaren forretningsmann, vel kjent med garantier og ansvarsforhold. De begrensninger i forhold til den avgitte garantierklæring som Johan Reksten og Haakon Nygaard hevder å være blitt enige om, ville i virkeligheten innebære en helt annen garanti enn det hans «Statement» gir uttrykk for, - om at han personlig garanterer for R/A Trajans forpliktelser overfor GI.

Atter subsidiært har Johan Reksten gjort gjeldende at hans garantierklæring under enhver omstendighet må kjennes ugyldig på avtalerettslig grunnlag. Han påberoper avtaleloven §31 om utnyttelse, og i denne forbindelse også §33. Videre påberoper han prisloven §18 om urimelige priser eller forretningsvilkår. Endelig påberoper han gjeldsbrevloven §8 om vilkår som det vil være mislig eller åpenbart i strid med god forretningsskikk å gjøre gjeldende.

Jeg kan ikke se at det i et tilfelle som det foreliggende kan være grunnlag for å anvende noen av de her nevnte bestemmelser. Det

Side:729

gjelder en spekulasjonsartet forretningsvirksomhet, med sjanser for store gevisnter, men også risiko for store tap. I sitt yrke som skipsreder har Johan Reksten hatt minst like gode forutsetninger som GI for å vurdere de sjanser og den risiko som her var til stede. Verken avtaleloven regler eller gjeldsbrevsloven §8 kan etter min mening bringes til anvendelse i et tilfelle som dette. Og jeg kan heller ikke finne prisloven §18 anvendelig.

Som skifteretten er jeg således kommet til at Johan Reksten er bundet av den garanti han har avgitt. Han har erkjent at dersom garantiforpliktelsen er gyldig, må han anses å være insolvent. Vilkårene for å ta hans bo under konkursbehandling er således til stede.

Jeg stemmer etter dette for denne

D O M :

Skifterettens kjennelse stadfestes.

Dommer Halvorsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Sinding-Larsen, Schweigaard-Selmer og Bølviken: Likeså.

Av skifterettens kjennelse (sorenskriver Arne Heldal):

Retten legger til grunn for kjennelsen:

Johan Rekstens adoptivfar, nå avdøde skipsreder Hilmar Reksten, bygget gjennom årene opp en av verdens største tankskipsflåter, som i det vesentlige ble drevet på reisebefraktning (spotmarkedet). Organisasjonen hadde form av en rekke skipsaksjeselskaper, deriblant det børsnoterte R/A Hadrian. De øvrige selskaper ble stort sett eiet av Hilmar Reksten og hans familie, delvis av den såkalte fellesformuen som Johan Reksten ikke hadde del i. Hilmar Reksten eller Hilmar Rekstens Rederi kontraherte skipene og etter ferdig levering ble de overdradd (nominert) til de enkelte selskaper. Samtlige ansatte på sjø og på land var imidlertid ansatt hos Hilmar Reksten og ikke i de enkelte skipsaksjeselskaper. Det samme gjelder Johan Rekstens Rederi etter at han overtok disponeringen av R/A Trajan.

Etter tankskipskrisen i 1973 kom Hilmar Rekstens Rederi og hans selskaper som så mange andre stortankrederier (og boreriggrederier) i alvorlige økonomiske vanskeligheter, og likviditetssituasjonen ble etter hvert sterkt anstrengt samtidig som det var få lysninger på tankskipsmarkedet. Krisen fikk store ringvirkninger for låneinstitusjoner, skipsbyggerier og spesielle banker med sterkt engasjement i tankfart, som f.eks. Hambros Bank i England. Det ble etter hvert klart at den norske stat måtte engasjere seg sterkt dersom enkelte rederikreditorer skulle kunne reddes. Hensynet til skipsbyggerier - i særdeleshet Akergruppen - spilte også en stor rolle. De norske skipsfartsmyndigheter ved Handelsdepartementet, Regjeringen og Stortinget ble koblet inn. Det var mange interesser som man mente man måtte forsøke å redde. Låneinstitusjonene og verftene er nevnt. Dertil kom at man ønsket å unngå at store deler av

Side:730

den topp moderne norske supertankskipsflåte skulle bli realisert ved tvangsauksjon til utenlandske kjøpere til slaktepris. Man ønsket å danne en basis for å redde store verdier for landet i det håp at man kunne ri stormen av til markedet igjen bedret seg. Hensynet til de enkelte redere og rederier sto ikke i forgrunnen, hvis det overhodet talte. Det var bekymringen for nasjonale verdier og norske arbeidsplasser på land og til sjøs som sto i fokus.

I slutten av 1975 tok tanken form og GI ble dannet. Stortinget bevilget garantier for 2 milliarder kr., senere forhøyet til 3 milliarder kr., slik at GI på søknad fra de enkelte rederier kunne stille garantier for at rederne greiet de løpende forpliktelser - derunder renter til kreditorene.

Hilmar Rekstens rederier var blant disse søkere. GI ønsket imidlertid en omfattende omorganisering av Reksten-selskapene. Det ble dannet et nytt R/A Trajan som overtok aktiva og passiva for samtlige andre skipsaksjeselskaper med unntak av det børsnoterte R/A Hadrian, som ble et heleiet datterselskap av det nye R/A Trajan. Om man kaller Trajans overtakelse for en fusjon eller et salg til Trajan spiller ingen rolle i forbindelse med den sak som retten nå behandler.

Det ni manns store styret i GI ønsket at navnet Hilmar Reksten fortsatt skulle ha tilknytning til driften av de åtte supertankere i R/A Trajan (foruten de fire skipene i R/A Hadrian). Dette p.g.a. Hilmar Rekstens uomtvistelige renommé på verdensmarkedet og for å markere at rederiorganisasjonen på Fjøsanger fortsatt var inntakt. Navnet sto for know-how og førsteklasses management. P.g.a. de forskjellige forhold som retten her ikke behøver å komme inn på, ønsket GI og/eller andre kreditorer at Hilmar Reksten personlig skulle tre ut av styret i R/A Trajan og også trekke seg fra den daglige ledelse. Garantiavtalen mellom Hilmar Rekstens Rederi og GI gjaldt formelt mellom disse to parter, men med Hilmar Rekstens adoptivsønn, Johan Reksten, som daglig leder for R/A Trajan og dermed også for R/A Hadrian, men formelt var Johan Reksten ikke deltaker i garantiavtalen. Det nye Trajan ble organisert som et skipsaksjeselskap med en aksjekapital på 1 mill. kr., hvorav Johan Reksten ble eier av 49%. Han skjøt straks inn tilsvarende kapital, som imidlertid med en gang gikk tapt. De øvrige aksjonærer var krediorene Hambros Bank (10%), Akergruppen (10%) og datterselskapet Hadrian (16%). De resterende 15% fikk Hilmar Rekstens Almengyldige Fond. Man ønsket at kreditorene Hambros Bank og Akergruppen skulle få eierinteresser. Når Johan Reksten fikk hele 49%, var det fordi man - i et hvert fall den gang - ville at Johan Rekstens management-engasjement skulle være et betydelig incitament for ham med henblikk på at ratene på tankmarkedet igjen skulle bedre seg. På dette tidspunkt var alle - også Johan Reksten - av den oppfatning at det var en mulighet for en «upside potential». Det var på sikt ikke utelukket at forholdene kunne snu seg slik at eierinteressene en gang i fremtiden kunne få en reell verdi. Man ønsket imidlertid at Johan Reksten ikke skulle få fullstendig majoritetsinteresse, men hans andel skulle dog være så stor at den virkelig utgjorde en spore. Ved garantiavtalens inngåelse i 1976 vurderte man situasjonen frem til 31. desember 1979, og man håpet at markedet etter dette tidspunkt kunne komme i en slags balanse.

Før 1976 drev Johan Reksten sitt eget rederi, Jorek Shipping Company A/S med eget kontor utenom Fjøsanger. Når tilsynelatende alle de involverte ønsket Johan Reksten som manager, var det også fordi han var anerkjent som en dyktig reder. Han ville føre familienavnet videre på verdensmarkedet, og

Side:731

alle de ansatte på Fjøsanger hadde (og har) stor tillit til ham. Johan Reksten - mente man i ethvert fall den gang - hadde ingen tilknytning til de forhold av skatte- og valutamessig art som Hilmar Reksten etter hvert var kommet sterkt i søkelyset for, og som gjorde at Hilmar Reksten som person ikke var akseptabel for GI for driften etter 1976. Hilmar Reksten var dessuten på det tidspunkt 77 år. Johan Reksten var av Hilmar Reksten tatt opp som medinnehaver i Rederiet Hilmar Reksten i 1974. Etter garantiavtalen av 1976 overtok Johan Reksten ledelsen av organisasjonen på Fjøsanger og kontoret der.

Johan Reksten innbetalte som nevnt kr. 490000,- som sin del av aksjekapitalen i R/A Trajan, men hans 49 aksjer ble straks deponert hos GI og senere visstnok hos Hambros Bank.

Høsten 1977 forelå det en ny prognose fra OECD som antydet at tankskipskrisen kunne vare til ut i 80-årene, og relativt tidlig i 1978 sendte GI ut til samtlige selskaper som det hadde garantert for - derunder R/A Trajan - en melding om at det kunne være aktuelt å reforhandle om garantiene. Bortsett fra et blaff i 1979 har det senere vist seg at tankskipskrisen bare har gått fra galt til verre.

Johan Reksten ga i 1978 til GI en prognose - et «scenario» - over situasjonen frem til 31. desember 1981. Det ble under rettsmøtene erkjent - også av GI's representanter - at denne prognose har slått til, og at den er reflektert i årsregnskapene for R/A Trajan og Reksten-konsernet når man ser bort fra endringene i valutakursene. En annen sak er at de videre prognoser ved utgangen av 1981 - i motsetning til hva forhåpningene var i 1976 - var like dystre minst frem til midten av 80-årene. Garantiordningen ble derfor avviklet for alle de rederier som det var garantert for pr. 29. desember 1981, og GI (og andre) tok da sine tap. Johan Rekstens prognose og GI's forventninger eller forhåpninger var i 1978 at markedet skulle nå equilibrium medio 1982.

Utover i 1978 ble det i GI's styre diskutert om man på basis av prognosene skulle avvikle engasjementene og allerede da ta tapene, eller om man skulle fortsette og utvide engasjementene i håp om bedre tider for tankskipsfarten. Det ble på styremøter i GI i september 1978 diskutert hvilken form et eventuelt fornyet og forsterket lånetilsagn fra GI burde få. Fra styremøte 7. september 1978 er bl.a. ført til protokolls:

«Administrasjonen vil til neste møte søke å innhente opplysninger fra Johan Reksten om forholdet, og videre opplysninger om hans økonomi, idet styret fant det naturlig at han engasjerte sin egen økonomi mer i saken så lenge han sitter med en såvidt betydelig eierinteresse i R/A Trajan som tilfellet er.»

I ekspressbrev til Johan Reksten av 11. september 1978 skrev GI bl.a.:

«Under drøftelsene om en forlenget og utvidet ordning av vårt engasjement med R/A Trajan, har vårt styre kommet til at det ville være rimelig om De, som den som har den betydeligste eierinteresse i selskapet, engasjerte Deres økonomi noe mer til fordel for selskapet, for eksempel i form av garantier eller sikkerheter for deler av dets forpliktelser.

Det ville være praktisk om opplysningene kunne foreligge til vårt styremøte den 14. september.»

I sitt svarbrev av 12. september 1978 skrev Johan Reksten bl.a.: (se delvis sitat i Høyesteretts dom). - - -

Fra styreprotokoll for GI 14. september 1978 gjengis:

«Administrasjonen vil til neste møte, 21. september 1978, fremme forslag om en eventuell garanti fra Johan L. M. Reksten. For så vidt angår R/A Trajan vil

Side:732

styret til neste møte få seg forelagt et mer detaljert forslag til løsning basert på de samme prinsipper som for R/A Hadrians vedkommende.»

Til styremøte i GI 21. september 1978 hadde administrasjonen (forretningsføreren Haakon Nygaard) lagt frem et notat hvorav gjengis:

«1. Johan L. M. Reksten. På bakgrunn av styrets behandling av forholdet til Johan L. M. Reksten på forrige styremøte og de fremlagte opplysninger har administrasjonen følgende forslag:

a) Johan L. M. Reksten stiller en personlig garanti overfor instituttet på NOK 2 mill.

b) Instituttet tar pant i Johan L. M. RekstenRs aksjer i Jorek Shipping. (Statuttene i Jorek Shipping må endres før aksjene kan pantsettes).»

På notatet satte styremedlem i GI, ekspedisjonssjef Nygaard, følgende håndskrevne bemerkninger under styremøtet:

«Styret satte 40-50 mill. som JR ansvar.

LAN, TL og ON ville ha ubegrenset ansvar, eventuelt med hans mer personlige aktiva unntatt. Kfr. at JR kan arve aktiva fra HR i utlandet, at prosessen mot HR ikke blir ført fram p.g.a. dødsfall, at JR's forretninger i Norge går med i et GI tap, men store midler i utlandet.»

Fra styreprotokollen 21. september 1982 gjengis: (se sitat i Høyesteretts dom). - - -.

Det bemerkes at forretningsfører Nygaards forslag om 2 mill. kr. i garanti av styret ble forhøyet til 40-50 mill. kr.

Ved brev av 27. oktober 1978 stilet til R/A Trajan c/o Rederiet Johan Reksten, presiserte GI overfor adressatene hvilke betingelser GI stilte for at det kunne bli tale om forlengelse av garantiene for Trajan (og Hadrian) og hvilke forpliktelser Johan Reksten personlig ville måtte påta seg. Dette skulle være et ledd i en pakkeløsning med alle de andre involverte, derunder Hambros Bank.

Overskriften på brevet er

«Re: R/A Trajan (the «Borrower») - Norsk Garantiinstitutt for skip og borefartøyer A/S (the «Institute»).»

For øvrig er vilkårene i 12 punkter, hvorav slutten her skal gjengis: (se delvis sitat - post 8 - i Høyesteretts dom). - - -

Det er særlig punkt 8 som er av betydning for denne sak. Brevet er signert forretningsføreren Haakon Nygaard, men det er ikke tvil om at brevet i sin helhet reflekterer styrevedtaket i GI av 21. september 1982, sitert foran. Brevet kan ikke betraktes som et konsept av forretningsføreren i h.h.t. en generell styrefullmakt med rett for Haakon Nygaard til å utforme det etter sitt personlige ønske. Det kan heller ikke være tvil om at Johan Reksten selv har oppfattet at dette er GI's styres betingelser overfor ham.

Når garantien nevnt i pkt. 8 ble begrenset til 49% av «ticket-garantien» på USD 23194140,- som Hambros Bank stilte, var det fordi Johan Rekstens eierinteresser i R/A Trajan utgjorde 49%. Det var Johan Reksten selv som hadde foreslått denne prosentandel i det foran siterte brev av 12. september 1978.

Johan Rekstens umiddelbare reaksjon på brevet av 27. oktober 1978 var hans brev av 30. oktober 1978 til GI:

«R/A Trajan - Norsk Garantiinstitutt for Skip og Borefartøyer A/S.

Reference is made to your letter dated October 27, 1978, in which you advise us of the terms of the InstituteRs continued commitment.

Your letter, together with the attached appendices and schedules, will be tabled and discussed at a meeting of the directors of the Company to be held on

Side:733

November 7, 1978, after which we will revert to you with the BoardRs decision.

As, however, several of the clauses in your letter require the consent/agreement of third parties, these will be contacted and such consent/agreement solicited.»

Den 7. november 1978 ble det holdt styremøte i Trajan hvor GI's brev av 27. oktober 1978 ble diskutert. Med på møtet var også GI's daværende forretningsfører Haakon Nygaard. Nygaard opplyste da at GI ikke hadde til hensikt straks å forlange garanti fra Johan Reksten, det var bare meningen å få Johan Rekstens tilsagn om senere å gi en garanti hvis GI skulle ønske dette. Denne senere garanti skulle ikke referere seg til Trajans forpliktelser overfor GI, men bare gjelde det ansvar Johan Reksten kunne komme i overfor GI ved mismanagement av sin forretningsmessige ledelse av Trajan, f.eks. ved illojalitet. Dette utsagn av Nygaard ble i retten bekreftet både av ham selv, av Johan Reksten og av Trajans styreformann, professor Arnljot Strømme Svendsen. Det er ingen tvil om at Haakon Nygaard ved anledningen ordla seg slik. Strømme Svendsen tilføyde som vitne at styret i Trajan - i særdeleshet styremedlem Erik Brofoss, tidligere sjefsdirektør i Norges Bank - hadde steilet over de harde vilkår som de mente at GI hadde avkrevd Johan Reksten i brevet av 27. oktober 1978, men at styret som også besto av to høyesterettsadvokater, hadde følt seg beroliget av Nygaards meget modererende tilføyelser.

Visstnok 9. november 1978 ble det holdt et møte i Oslo hvor Inger Prebensen fra GI (nåværende forretningsfører) forela for Johan Reksten et utkast til en garantiavtale hvoretter Johan Reksten skulle stille seg som selvskyldner med hele sin formue for Trajans forpliktelser overfor GI. Med på dette møtet var også advokat Nils Gregusson, som var konsulent for Hambros Bank og som også skulle forestå «the closing» av hele den pakkeløsning man tok sikte på å komme frem til. Også Gregusson forklarte seg som vitne for retten. Johan Reksten nektet da å underskrive Prebensens utkast, ifølge de to andre tilstedeværendes utsagn i retten fordi han fant det urimelig at også Mowinckel-formuen skulle hefte (Johan Reksten var arving til deler av sin biologiske bestefar, skipsreder Johan Ludvig Mowinckels arv, gjennom sin far, avdøde skipsreder Jens Mowinckel). Det foreligger ikke noen opplysninger om at det på dette møtet ble diskutert garanti for mismanagement.

Johan Reksten avga 13. november 1978 en slik erklæring som her tas inn som fotostatkopi: (Se sitat i Høyesteretts dom). - - -

«Statement» ble konsipert i fellesskap av Haakon Nygaard og Johan Reksten ifølge Nygaards utsagn i retten.

Samme dag - den 13. november 1978 - sendte Johan Reksten et brev til GI hvorav gjengis:

«R/A Trajan - Norsk Garantiinstitutt for Skip og Borefartøyer A/S.

Reference is made to your letter dated October 27, 1978, a copy of which we attach duly countersigned as agreed by the Company.

3. A statement dated November 13, 1978 from Johan L. M. Reksten covering Condition No. 8 in your letter.»

Den 8. desember 1978 forelå resultatet av reforhandlingene i et omfattende dokument - - -

Samme dag - 8. desember 1978 - sendte Johan Reksten dette brev til GI:

«R/A Trajan.

Under henvisning til Deres brev av 27. oktober 1978 bekrefter vi herved at jeg har oversendt til advokat Nils Gregusson aksjer hver pålydende kr. 1660,-

Side:734

i Jorek Shipping Company A/S påført blanktransport og med instruksjon for ham til å gjennomføre transporten etter instruksjon fra Dem. Kopi av brev av 8. desember 1978 til advokat Nils Gregusson følger vedlagt. - - -» - - -

Billetten (the ticket) som Hambros Bank betalte, gjaldt det forhold som ble nevnt i pkt. 7 i GI's brev av 27. oktober 1978, gjengitt foran. Johan Rekstens erklæring av 13. november 1978 gikk ut på et mulig ansvar for inntil 49% av dette beløp, eller USD 11365128,-. - - -

Retten skal bemerke:

GI har ved konkursbegjæringen fremlagt en status for Johan Reksten som pr. 31. desember 1981 viser en negativ kapital på ca 14. mill. kr. Johan Reksten har på sin side lagt frem en status pr. 1. oktober 1982 som viser en positiv realiseringsverdi på 3,9 mill. kr. Retten antar at begge disse oppstillinger kan være korrekte, men finner ikke grunn til å drøfte dette, idet Johan Reksten har erkjent at dersom GI får medhold i sitt krav, så er han insolvent.

Retten må vurdere om det ved foreliggende bevisligheter er godtgjort at Johan Rekstens midler er utilstrekkelige til å betale hans gjeld, jfr. konkursloven §3. Det betyr at retten prejudisielt må ta stilling til GI's krav mot Johan Reksten på USD 11365128,-. Det helt sentrale spørsmål i saken er hvorledes Statement av 13. november 1978 skal tolkes: Er det en aktuell garanti, eller er det bare et tilsagn om at det en gang i fremtiden på forlangende vil bli gitt en garanti.

Både Johan Reksten og Haakon Nygaard har i retten lagt sterk vekt på at overskriften ikke er «Guarantee», men bare «Statement», d.v.s. «Erklæring». Med en slik overskrift - hevdet de - kan det aldri være tale om en aktuell garanti. Retten er ikke enig i dette. Overskriften har her en nøytral karakter. Avgjørende for erklæringens reelle innhold må være dens ordlyd og ikke overskriften.

I erklæringen samtykker Johan Reksten herved ugjenkallelig i å garantere personlig («hereby irrevocably agrees to personally guarantee»). Dette kan etter rettens oppfatning ikke tolkes som annet enn at det her foreligger en aktuell garanti for Trajans forpliktelser overfor GI. Enhver adressat som mottar en slik erklæring, må ha grunn til å oppfatte erklæringen som en reell og ubetinget garanti. Adressat for erklæringen var GI og ikke Haakon Nygaard. Hvorledes Haakon Nygaard personlig ønsker å tolke erklæringen har mindre interesse. Nygaard var imidlertid medkonsipist av erklæringen. Han opplyste i retten at han har 20 års erfaring i å konsipere og tolke garantier av denne art på engelsk i forbindelse med shippingavtaler. Med denne bakgrunn burde Haakon Nygaard ha klart å formulere erklæringen slik han i dag hevder at den bør tolkes: at den ikke skulle være aktuell, men at den bare gjelder futurum. Der står etter rettens oppfatning intet i erklæringen som gir holdepunkter for en slik fortolkning. Haakon Nygaard opplyste videre i retten at dersom det en gang i fremtiden skulle bli aktuelt med en garanti og Johan Reksten nektet, så måtte GI ta ut forliksklage mot Johan Reksten og få fastsettelsesdom for at han skulle utstede garanti. En slik fortolkning av «Statement» er etter rettens oppfatning meningsløs og i strid med det styrevedtak som ble fattet i GI den 21. september 1978 og som kom klart til uttrykk i brevet av 27. oktober 1978 fra GI til Johan Reksten. Dette gjelder både om man tolker erklæringen isolert og i særdeleshet når man setter den inn i en kontekst.

I det foran sisterte brevet av 11. september 1978 fra GI til Johan Reksten ble det uttrykt ønske om at Johan Reksten skulle engasjere sin personlige økonomi til fordel for selskapet, og i Rekstens svar av 12. september 1978 gir Johan Reksten

Side:735

uttrykk for det rimelige i at han stiller seg solidarisk for det felles mål med en kontragaranti på 49% av ticket fra Hambros Bank. I brevet av 27. oktober 1978 krevet GI at Johan Reksten skal stille en garanti for R/A Trajans forpliktelser som ledd i en pakke for forlenget engasjement. Johan Reksten måtte forstå at det var en aktuell garanti som ble avkrevet ham, og at også «Statement» av 13. november 1978 av GI måtte forstås som et svar på dette krav.

I brevet av 13. november 1978 fra Johan Reksten til GI - samme dag som «Erklæringen» ble utstedt - sier Johan Reksten uttrykkelig at «Statement» dekker betingelse nr. 8 i GI's brev av 27. oktober 1978, og betingelse nr. 8 inneholdt kravet om en ubetinget garanti. GI hadde herved all grunn til å betrakte kravet som innfridd og garantien som gitt. «Statement» var etter rettens oppfatning en klar aksept fra Johan Reksten av GI's krav om garanti for et nærmere bestemt beløp og en nærmere bestemt forpliktelse, og med denne aksept var garantien gitt.

At Haakon Nygaard på styremøte i R/A Trajan den 07. november 1978 ga uttrykk for en annen fortolkning av garantiansvaret enn retten legger til grunn, kan ikke tillegges noen vekt. Det er innholdet og ordlyden i «Statement» sett i sammenheng med den øvrige korrespondanse som må være avgjørende. Retten vil dog bemerke at Haakon Nygaard ved disse uttalelser gikk langt utover de fullmakter som han hadde av sitt styre. Om Haakon Nygaard var legitimert til å forplikte GI i disse utsagn, finner retten ikke grunn til å ta stilling til. Haakon Nygaard har i dette tilfelle klart overskredet sin myndighet, og Johan Reksten kan ikke ha vært i aktsom god tro ved anledningen. Det følger av aksjeloven §8-15, sammenholdt med §8-13, at GI ikke kan være bundet av Haakon Nygaards utsagn på styremøtet i R/A Trajan den 07. november 1978.

Haakon Nygaard opplyste i retten at han hadde underrettet styret i GI om den fortolkning som han ga om garantiansvaret til styret i R/A Trajan den 07. november 1978. Styreformann Juul Bjerke og styremedlem Leif Asbjørn Nygaard opplyste at de for første gang hørte dette av Haakon Nygaard i retten. Retten finner ikke grunn til å dra Juul Bjerkes og Leif Asbjørn Nygaards uttalelser i tvil.

At det var en aktuell garanti som ble gitt den 13. november 1978 som ledd i en pakkeløsning, understrekes ved at Johan Reksten da pakken var ferdig undertegnet den 08. desember 1978, samme dag infridde sin annen forpliktelse etter «Erklæringen». Han sendte nemlig da sine 549 aksjer i Jorek Shipping Company A/S som håndpant til advokat Nils Gregusson, jfr. brev sitert foran, og han bekreftet dette ved et samtidig brev til GI som også er sitert foran. Håndpantsettelsen av aksjene oppfattet Johan Reksten den gang som en aktuell og ikke bare som en fremtidig mulig forpliktelse. Håndpantgivelsen av Joreks aksjer var knyttet til og skulle sikre den garantiforpliktelse som Johan Reksten nå mener han ikke har gitt. Han ga med andre ord håndpant - etter hva han nå hevder - for å sikre et krav som han nå mener ikke eksisterer. Pantsettelsen har samme ordlyd som garantien: «agrees to». Den ble allikevel oppfattet av Johan Reksten som en ubetinget aktuell forpliktelse.

Ved reforhandlingsavtalen av 08. desember 1978 påtok GI seg et betydelig utvidet engasjement med en meget sterk økning av risikoen. For å kunne gå med på dette søkte GI å lage et sikkerhetsnett hvor også andre involverte engasjerte seg slik at GI's risiko i noen grad ville bli redusert hvis forventningene ikke skulle bli innfridd. Det var en klart uttrykt betingelse at også Johan Reksten skulle engasjere sin personlige økonomi. Uten et slikt personlig og ubetinget

Side:736

engasjement fra Reksten - d.v.s. en aktuell garanti - ville reforhandlingsavtalen ikke ha kommet i stand. Dette må Johan Reksten ha visst.

Det er forhold som tyder på at også Johan Reksten og Haakon Nygaard tidligere har ment at det virkelig var en aktuell garanti som ble gitt den 13. november 1978.

I et avhør 27. august 1981 for Oslo forhørsrett uttalte Haakon Nygaard bl.a.:

«En av de nye sikkerheter GI mottok var en garantierklæring fra JR som er definert på en nærmere bestemt måte det ikke her kan være grunn til å referere. Denne garantistillelse ble avkrevet formelt først og fremst med den begrunnelse at det var rimelig at den som hadde 49% av aksjene og tilsvarende andel av en eventuell verdistigning etter at GI og kreditorene først var 100% dekket, også øket sitt engasjement i 1978. En underliggende og meget reell begrunnelse var videre at forretningsføreren burde ha et ekstra incitament til også i fortsettelsen å gjøre sitt ytterste for at forretningsførselen ble utført så godt som mulig. I 1978 ansås de 490000 kroner som i 1976 var satt inn som ny kapital med den samme begrunnelse fra JR's side, tapt. Det var derfor ønskelig med friske penger som et bevis for et ytterligere intensivert engasjement i den daglige ledelse av de garantimottakende selskapers virksomhet.»

Retten bemerker at Haakon Nygaard her klart ga uttrykk for at GI mottok en garantierklæring fra Johan Reksten. Han nevnte intet om at GI bare mottok et løfte om en garanti eller en villighetserklæring.

Johan Reksten skrev bl.a. følgende den 9. juli 1981 i en kommentar til Gulating lagmannsrett i forbindelse med en siktelse mot ham:

«Dette kan for undertegnedes vedkommende illustreres med at Garantiinstituttet i forbindelse med avtalene av 1978 avkrevet av undertegnede en personlig garanti som sidesikkerhet til Garantiinstituttet som etter dagens kurser har en verdi (nominelt) på mellom kr. 60 og 70 millioner. Undertegnedes tapsrisiko før inngåelsen av avtalene av 1978 var ca kr. 500000, bestående av aksjekapital i R/A Trajan, som allerede i tegningsøyeblikket i 1976 sett forretningsmessig var å anse som tapt, og som dertil var pantsatt i favør av Garantiinstituttet som også oppebar stemmeretten over aksjene. Som et direkte resultat av de nye avtaler i 1978 ble undertegnedes tapsrisiko øket fra ca kr. 500000 til mellom kr. 60 og 70 millioner, men Garantiinstituttets tapsrisiko ble betydelig redusert. For å unngå misforståelser bør det her også skytes inn at garantiene ikke er utstedt i favør av undertegnede, men i favør av de nevnte rederiaksjeselskaper.»

Retten er oppmerksom på at denne uttalelse er skrevet under meget spesielle omstendigheter. Johan Reksten ble innkalt til politiavhør og ble presentert en siktelse og fremstillet i forhørsretten for fengsling. Kommentarene til Gulating lagmannsrett er skrevet på Bergen Politikammer etter kl. 02.00 om natten den 9. juli 1981 etter minst 12 timers sammenhengende politi- og rettsforhør, og uten at Reksten hadde adgang til dokumenter og juridiske konsultasjon. Retten legger ikke avgjørende vekt på den siterte uttalelse, som imidlertid klart viser at det ikke var noen fremmed tanke for Johan Reksten at han hadde påtatt seg et reelt garantiansvar.

Både Johan Reksten og Haakon Nygaard hevdet meget sterkt under rettsforhandlingene at hvis det var tale om en garanti, var dette ikke for R/A Trajans forpliktelser, men bare for det ansvar som Johan Reksten kunne komme i ved mismanagement av R/A Trajan. Det er etter rettens mening ingen holdepunkter for en slik fortolkning. Uttrykket «Mismanagement» eller

Side:737

lignende forekommer ikke i noe dokument i forbindelse med kravet om garanti. Brevet av 27. oktober 1978 fra GI til Johan Reksten taler om garanti for R/A Trajans obligations towards the Institute, og Statement av 13. november 1978 som er svaret på brevet av 27. oktober 1978, taler også om R/A Trajans obligations towards GI. En garanti for - enn si bare et løfte om garanti for - følgende av mismanagement er etter rettens oppfatning nærmest meningsløs. Ved mismanagement ville Johan Reksten etter vanlige erstatningsrettslige regler ha blitt fullt ut ansvarlig uten noen form for garanti som altså var fullstendig unødvendig. Ved på styremøte i R/A Trajan den 7. november 1978 å gi uttrykk for en slik fortolkning av pkt. 8 i GI's brev av 27. oktober 1978 som den gang var det aktuelle dokument, brøt Haakon Nygaard de plikter han som forretningsfører for GI skulle ivareta, og Johan Reksten må ha forstått eller burde ha forstått dette.

Johan Reksten hevder videre at garantien strider mot avtaleloven §31, idet GI angivelig skal ha utnyttet Johan Rekstens avhengighetsforhold til Instituttet. Til dette er å bemerke at Johan Reksten før 13. november 1978 ikke sto i noe avhengighetsforhold til GI. Han var ikke en gang formell part i den opprinnelige avtale, men bare de facto reder for R/A Trajan med en viss redergodtgjørelse. Så vidt retten forstår kunne Johan Reksten på dette tidspunkt trådt ut av hele engasjementet dersom han hadde ønsket det, uten annet personlig tap enn sine 490 aksjer i R/A Trajan som på dette tidspunkt var verdiløse. Han hadde fremdeles sitt eget skipsaksjeselskap Jorek Shipping Company A/S å falle tilbake på. Dette selskap var den gang helt uavhengig av GI.

Johan Reksten gjør igjen gjeldende at det vil stride mot redelighet og god tro (avtaleloven §33) at GI gjør garantiansvaret gjeldende, og at GI har satt urimelige forretningsvilkår som strider mot prisloven §18. Til dette vil retten bemerke at situasjonen ved utgangen av 1978 for alle de involverte var at man med stor sannsynlighet kunne bli påført meget betydelige og vesentlig større tap enn de som pr. 31. desember 1978 allerede hadde manifisert seg, og som ville bli følgen uten reforhandlinger med fornyet engasjement. Man valgte allikevel å fortsette og ta sjansen på at markedet kunne snu seg. I ettertid kan man si at alle ville ha tjent på opphør av garantiordningen i 1978. Den gang vurderte man det imidlertid slik at det var et håp bare man klarte å holde ut en viss tid, i første omgang til 31. desember 1981. Alle måtte påta seg fornyede og utvidede risiki. Det er ikke for retten klart hva det fornyede engasjement betydde i økt risiko for Akergruppen, men 10% av ticket-beløpet til Hambros Bank garanterte Akergruppen i et hvert fall for. Heller ikke er det klart om og i tilfelle hvilke nye forpliktelser de norske låneinstitusjonene påtok seg, men Hambros Bank måtte betale en ticket på USD 23195140,-, og GI fikk en økt risiko og et tap på hundrevis av millioner kr. Tapet i 1978 ville ha utgjort NOK 247000000,-, mens det i 1981 var steget til USD 103000000,-. Det var under disse omstendigheter etter rettens oppfatning ikke urimelig i 1978 å kreve at Johan Reksten personlig skulle engasjere sin økonomi i den fortsatte drift, slik som han selv ga uttrykk for var rimelig i det foran siterte brevet av 12. september 1978.

For medlemmer av styret i GI har det bl.a. vært av betydning at Johan Reksten kunne arve aktiva fra Hilmar Reksten i utlandet, jfr. foran siterte håndskrevne bemerkninger av ekspedisjonssjef Leif Asbjørn Nygaard den 21. september 1978 på forretningsfører Nygaards notat til dette møtet. Disse spørsmål er fremdeles uoppklarte.

Johan Reksten har lagt stor vekt på at R/A Trajan pr. 31. desember 1981 hadde en

Side:738

negativ balanse på 1638 mill. kr. og hele konsernet en negativ balanse på 1,874 mill. kr., som stort sett svarte til den prognose som han stilte opp for GI i 1978 og som GI's representanter i retten erkjente var oppstilt av Johan Reksten og slo til.

Under disse omstendigheter var det helt urimelig ifølge Johan Reksten å avkreve ham en garanti av den størrelse som det her er tale om. Det var i 1978 ingen mulighet for en slik upside potential at hans eierinteresse i R/A Trajan på 49% noen gang kunne bli en reell verdi. I virkeligheten var den økonomiske situasjon langt verre enn tallene viser, for skipenes markedsverdi lå langt under de bokførte verdier.

Retten erkjenner at utsiktene for upside potential for Johan Reksten ikke var store i 1978. I årsberetningen 1978 for R/A Trajan, datert 15. februar 1979, står det imidlertid:

«Skipenes verdi har steget betraktelig i 1978, men omsetningsverdien ligger fremdeles under den bokførte. Selv om egenkapitalen fortsatt er negativ etter regnskapet, er styret innstilt på fortsatt drift på grunnlag av Garantiinstituttets garanti og avtalene med kreditorene av 8. desember 1978. Styret er av den oppfatning at skipene vil ha en slik inntjeningsevne i fremtiden at selskapet vil være i stand til å oppfylle sine forpliktelser. Det legger vekt på den verdi som representeres av en dyktig stab av offiserer og mannskap og av en erfaren og vel innarbeidet organisasjon. Styrets oppfatning deles av så vel Garantiinstituttet som av selskapets hovedkreditorer.»

I årsberetningen for 1978 15 er det gjengitt et diagram som viser hvilke rater skipene måtte ha for at de forskjellige utgifter skulle dekkes. Med worldscale 158,4 i ett år ville hele gjelden som Trajan hadde pr. 31. desember 1978, kunne ha vært dekket. Så høye rater var i 1978 ikke sannsynlige, men det skal nevnes at i 1973 var worldscale 185, i 1970 120 og 1971 114. Så store som fluktuasjonene har vært på tankmarkedet, var det i 1978 ikke utelukket at situasjonen kunne rette seg slik opp at det virkelig ble en upside potential for Johan Reksten. Han ville da eie 49% av de verdier som i tilfelle ville finnes i flåten, og da som en følge av de enorme risiki som andre hadde påtatt seg, i særdeleshet den norske stat ved GI. På disse premisser finner retten at det ikke vil stride mot redelighet og god tro at GI krever garantiforpliktelsen innfridd. På denne bakgrunn finner retten at det heller ikke er satt forretningsvilkår som virker urimelige, jfr. prisloven §18. Det lå i sakens natur at vilkårene måtte bli harde. Alle de involverte var i en meget trengt posisjon.

Johan Reksten har hevdet at hans eierinteresser også av en annen grunn var illusorisk. Ved pakkeavtalen av 8. desember 1978 var det adgang for kreditorene til å selge ett eller flere skip uten at Johan Reksten kunne gjøre innsigelser. Hertil vil retten bemerke at ifølge samme avtale kunne udekkede kreditorer nedlegge veto mot et slikt salg, og GI som var største kreditor, ville utvilsomt ha nedlagt et slikt veto dersom det hadde blitt aktuelt. Det ble da også gjort i et tilfelle hvor Akergruppen ville selge.

Johan Reksten har påpekt at det også var et urimelig forretningsvilkår at GI når som helst kunne si ham opp. Retten er ikke enig i dette. Vilkåret ble satt fordi Hilmar Reksten var under straff-forfølging for valuta- og skattesvik. Det kunne ikke utelukkes at også Johan Reksten kunne være involvert i dette. Det ville - hvis dette skulle vise seg å være tilfelle - være politisk umulig å ha Johan Reksten som disponent for flåten.

Retten er etter dette kommet til at Johan Reksten ved Statement av

Side:739

13. november 1978 har gitt en «clean-cut» garanti for R/A Trajans forpliktelser overfor GI, og at det ikke er mangler ved tilblivelsen som gjør erklæringen ugyldig. Da GI med stort tap har innfridd sine garantier for R/A Trajans forpliktelser, er garantien som Johan Reksten har stillet, blitt aktuell. Den er forfalt til betaling, og Johan Reksten har ikke midler til å betale gjelden. Han er følgelig insolvent og hans bo blir å ta under skifterettens behandling som konkursbo.