HR-1987-129-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1987-03-20 |
| Publisert: | HR-1987-00129k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr. 129 K/1987, jnr. 54/1987 |
| Parter: | Arne Bakås (advokat Helge Aarnes) mot Bø kommune (advokat Arne Nærum) |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Bugge, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180, §181, §359 |
Arne Bakås reiste i 1984 søksmål mot Bø kommune med krav om at hans skattelikning for 1982 skulle oppheves for så vidt han ikke hadde fått godkjent fradrag for utgifter til bruk av egen bil ved hjemreiser i helgene. Fradraget utgjorde kr. 4 400,- og merskatten kr. 2 119,-. Saken ble forenet til felles behandling med tilsvarende søksmål reist av Olav Romdal. Ved Nedre Telemark herredsretts dom 3 mai 1985 ble kommunen frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent. Bakås anket til lagmannsretten, og ankesaken ble forenet til felles behandling med tilsvarende anke fra Olav Romdal. Lagmannen i Agder tillot anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi, fordi ankesakens avgjørelse ville ha betydning for den ankende parts skatteligninger for flere år enn 1982. Agder lagmannsrett avsa 5 desember 1986 dom med slik domsslutning så langt gjelder Bakås:
"1. I begge ankesakene. Nedre Telemark herredsretts dom av 03.05.85 stadfestes.
2. I ankesak nr. 138/85: Arne Bakås dømmes til innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale Bø kommune kr. 7.000,- - kronersjutusen - som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten. - - - - - "
Saksforholdet for øvrig går frem av byrettens og lagmannsrettens dommer.
Arne Bakås har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett, og søkt om samtykke til at anken fremmes uten hensyn til anke gjenstandens verdi. Under henvisning til lagmannens anketillatelse har han anført at avgjørelsen har betydning utenfor den foreliggende sak.
Han har også i rett tid påkjært lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
I kjæremålet gjør han gjeldende at det ikke kan være riktig å benytte hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd i dette tilfellet, når den ankende vant fram i et så sentralt spørsmål som hvilken adgang retten har til å prøve ligningsmyndighetenes skjønn. Herredsretten la til grunn at skjønnet bare kunne prøves i begrenset utstrekning, mens lagmannsretten ga den ankende part medhold i at skjønnet kunne prøves fullt ut. Herredsrettens dom innebar derfor i det hele tatt ingen klargjøring av hvilke krav domstolen ville stille til de vurderingsmomenter som skulle legges vekt på ved avveiningen. Den kjærende part har lagt ned slik påstand:
"1. Den kjærende part fritas for å dekke kjæremotpartens omkostninger i ankesak 138/1985 for Agder lagmannsrett.
2. Kjæremotparten dømmes til å dekke den kjærende parts omkostninger i kjæremålssaken."
Bø kommune har i tilsvaret til anken til Høyesterett fremholdt at saken er uten prinsipiell betydning idet avgjørelsen må bero på en konkret vurdering av forholdet. Anken påstås derfor prinsipalt avvist og kommunen tilkjent saksomkostninger.
I tilsvar til kjæremålet har Bø kommune gjort gjeldende at det er riktig at lagmannsretten inntok et annet standpunkt enn herredsretten med hensyn til domstolens adgang til å prøve det skjønn som ligningsmyndighetene hadde utøvd. Men dette hadde ingen betydning for resultatet i lagmannsretten. Kommunen peker videre på at den kjærende part ikke angrep herredsrettens dom på dette punkt i anken over herredsrettens dom. Anførselen ble først satt fram under hovedforhandlingen for lagmannsretten, uten at kommunen satte fram innsigelse mot dette.
Saksomkostningsavgjørelsen kan bare påkjæres på det grunnlag at den er i strid med loven. Lagmannsretten har ilagt omkostninger etter hovedregelen i §180 første ledd, og uttalt at det ikke er grunnlag for å anvende unntaksregelen i annet ledd. Etter kommunens mening kan spørsmålet om særlige omstendigheter bør føre til at saksomkostninger ikke ilegges, ikke prøves av kjæremålsinstansen. I kjæremålstilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Bø kommune tilkjennes saksomkostninger i kjæremålssaken." Høyesteretts kjæremålsutvalg finner at saken ikke er av slik art at det etter tvistemålslovens §359 er grunnlag for å gi samtykke til anke til Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi. Utvalget er for så vidt enig i kommunens anførsel på dette punkt.
Når det gjelder kjæremålet over lagmannsrettens omkostningsavgjørelse kan utvalget bare prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, jfr. tvistemålslovens §181 annet ledd. Utvalget finner at så ikke er tilfelle.
Anken til lagmannsretten var forgjeves idet herredsrettens dom ble stadfestet. Det følger da av hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd, som lagmannsretten viser til, at den ankende part skal ilegges saksomkostninger. Lagmannsrettens skjønnsmessige vurdering av spørsmålet om det konkret sett var grunnlag for å anvende unntaksregelen i §180 første ledd, kan ikke overprøves av kjæremålsutvalget.
Utvalget finner at kommunen må tilkjennes saksomkostninger for begge sine tilsvar. Omkostningene settes til kr 1000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Anke til Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi nektes.
2. Kjæremålet forkastes.
3. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Arne Bakås til Bø kommune kr 1000 - ettusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.