HR-1987-130-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1987-03-20 |
| Publisert: | HR-1987-00130k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr. 130 K/1987, jnr. 55/1987 |
| Parter: | Olav Romdal (advokat Jon I. Lunde) mot Bø kommune (advokat Arne Nærum). |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Bugge, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180 |
Olav Romdal reiste i 1984 søksmål mot Bø kommune med krav om at skattelikningen hans for 1981 skulle oppheves for så vidt han ikke hadde fått godkjent fradrag for utgifter til bruk av egen bil ved hjemreiser i helgene. Fradraget utgjorde kr. 8 080,- og merskatten kr. 4 257,-. Saken ble forenet til felles behandling med tilsvarende søksmål reist av Arne Bakås. Ved Nedre Telemark herredsretts dom 3 mai 1985 ble kommunen frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent. Romdal anket til lagmannsretten, og ankesaken ble forenet til felles behandling med tilsvarende anke fra Arne Bakås. Lagmannen i Agder tillot anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi under henvisning til at ankesakens avgjørelse ville ha betydning for den ankende parts skatteligning også for årene 1982-84. Agder lagmannsrett avsa 5 desember 1986 dom med slik slutning så langt gjelder Romdal: " 1. I begge ankesakene. Nedre Telemark herredsretts dom av 03.05.85 stadfestes. - - - -
3. I ankesak nr. 139/85: Olav Romdal dømmes til innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale Bø kommune kr. 7.000,- - kronersjutusen - som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten."
Saksforholdet for øvrig går frem av byrettens og lagmannsrettens dommer.
Olav Romdal har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett, og søkt om samtykke til at anken fremmes uten hensyn til anke gjenstandens verdi. Han mener saken har prinsipiell betydning.
Olav Romdal har også i rett tid påkjært lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Den kjærende part peker på at herredsretten la til grunn at ligningsmyndighetenes skjønn bare kunne prøves i begrenset utstrekning, mens lagmannsretten ga den ankende part medhold i at skjønnet kunne prøves fullt ut. Lagmannsrettens syn må utvilsomt være det riktige, og dette innebærer at saken ikke har fått noen skikkelig prøving i første instans. Dette synes ikke å være trukket inn ved omkostningsavgjørelsen.
Det samme gjelder det forhold at man her står overfor et kriterium som er lite entydig angitt. Den eneste mulighet skattyteren har til å få klargjort sin situasjon er å gå til domstolene. Denne klargjøringen vil når den er endelig, først og fremst tjene hele ligningsetaten som en rettesnor for videre praksis. Det synes derfor lite rimelig at den kjærende part skal bære alle omkostningene ved en slik avklaring. De nevnte forhold, hver for seg eller til sammen, bør kunne sees som særlige omstendigheter som bør frita ham for å dekke motpartens omkostninger, jfr tvistemålslovens §180. Den kjærende part har lagt ned slik påstand:
"1. Den kjærende part fritas for å dekke kjæremotpartens omkostninger i ankesak 139/1985 for Agder lagmannsrett.
2. Kjæremotparten dømmes til å dekke den kjærende parts omkostninger i kjæremålssaken."
Bø kommune har i tilsvaret til anken fremholdt at saken er uten prinsipiell betydning. Avgjørelsen vil måtte bero på en konkret vurdering av forholdet. Kommunen har derfor prinsipalt påstått anken avvist og tilkjennelse av saksomkostninger. I tilsvaret til kjæremålet har Bø kommune gjort gjeldende at det er riktig at lagmannsretten inntok et annet standpunkt enn herredsretten med hensyn til domstolens adgang til å prøve det skjønn som ligningsmyndighetene hadde utøvd. Men dette hadde ingen betydning for resultatet i lagmannsretten. Kommunen peker videre på at den kjærende part ikke angrep herredsrettens dom på dette punkt i anken over herredsrettens dom. Anførselen ble først satt fram under hovedforhandlingen for lagmannsretten, uten at kommunen satte fram innsigelse mot dette.
Saksomkostningsavgjørelsen kan bare påkjæres på det grunnlag at den er i strid med loven. Lagmannsretten har ilagt omkostninger etter hovedregelen i §180 første ledd, og uttalt at det ikke er grunnlag for å anvende unntaksregelen i annet ledd. Etter kommunens mening kan spørsmålet om særlige forhold bør føre til at saksomkostninger ikke ilegges, ikke prøves av kjæremålsinstansen. I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Bø kommune tilkjennes saksomkostninger i kjæremåls saken."
Anken til lagmannsretten var forgjeves idet herredsrettens dom ble stadfestet. Det følger da av hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd, som lagmannsretten viser til, at den ankende part skal ilegges saksomkostninger. Lagmannsrettens skjønnsmessige vurdering av spørsmålet om det konkret sett var grunnlag for å anvende unntaksregelen i §180 første ledd, kan ikke overprøves av kjæremålsutvalget.