HR-1987-144-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1987-04-02 |
| Publisert: | HR-1987-00144k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 144 K/1987, jnr. 50/1987 |
| Parter: | Per Hellne (advokat Geirr Jakobsen) mot Per Hellnes konkursbo (advokat Einar Trygve Beenerud) |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Bugge, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Konkursloven (1984) §57, Konkursloven (1984), §20, §21, §22, §4, §43 |
Advokat Geirr Jakobsen satte 24 november 1986 på vegne av Per Hellne frem begjæring om gjeldsforhandlinger overfor Nes skifterett. Begjæringen var oppgitt å gjelde Pers Matmarked v/Per Hellne. Skifteretten avsa 27 november 1986 kjennelse med slik slutning:
"Pers Matmarked, Hellne, 1920 Sørumsand gis anledning til å innlede gjeldsforhandlinger med sine fordringshavere."
Som leder av gjeldsnemnda ble advokat Einar Trygve Beenerud oppnevnt.
Gjeldsnemnda avga 12 januar 1987 innberetning til skifteretten. I innberetningen ble det gjort rede for den uenighet som forelå mellom Per Hellne og gjeldsnemnda om gjeldsforhandlingens omfang. I følge nemnda var Per Hellne av den oppfatning at det bare var åpnet gjeldsforhandling i Pers Matmarked, ikke i Per Hellnes personlige bo. Etter nemndas oppfatning måtte skifterettens kjennelse innebære åpning av gjeldsforhandling i Per Hellnes personlige bo.
En enstemmig gjeldsnemnd, med tilslutning av revisor, mente at det var utelukket at man ville komme frem til et anbefalt forslag til gjeldsordning. Det ble vist til at Hellne, med visse unntak, ikke var villig til å gi opplysninger om sine økonomiske opplysninger ut over Pers Matmarked. Begrensningen i gjeldsforhandlingens omfang gjorde det umulig å komme frem til et anbefalt forslag fra nemndas og revisors side. På det møtet i gjeldsnemnda hvor dette hadde vært diskutert, hadde situasjonen generelt også vært diskutert, og man mente at en konkurs ville være uunngåelig.
Per Hellne avgav ved sin prosessfullmektig den 9 februar 1987 et prosesskriv i anledning innberetningen.
Etter at det var holdt rettsmøte 11 februar 1987, avsa Nes skifterett samme dag kjennelse med slik slutning:
. Gjeldsforhandlingene i Pers Matmarked, Hellne, 1920 Sørumsand, innstilles.
2. Boet til Per Hellne, 1920 Sørumsand, taes under skifterettens behandling som konkursbo."
Saksforholdet går ellers frem av skifterettens kjennelse.
Per Hellne har i rett tid påkjært skifterettens kjennelse. Ettersom Hellnes øvrige forretningsforbindelser allerede er kjent med gjeldsforhandlingen aksepterer den kjærende part at det ikke lenger er aktuelt å holde Hellnes øvrige virksomheter, Hellne Landhandleri, Senterglass/ Parfymehuset og Vallerud Matsenter, utenfor den videre forfølgning, enten dette blir fortsatt gjeldsforhandling eller konkurs. Kjæremålet gjelder derfor bare spørsmålet om vilkårene for å åpne konkurs i Per Hellnes personlige bo var til stede. Kjæremålet gjelder skifterettens saksbehandling og lovanvendelse.
Det anføres at den kjærende part la frem for gjeldsnemnda beregninger som viser at en gjennomført akkord i henhold til Per Hellnes utgangspunkt ville gi 50 % dividende til de uprioriterte kreditorene i Pers Matmarked, mens kreditorene i de øvrige selskapene ville beholde sitt tilgodehavende fullt ut. En konkursbehandling ville derimot gi ca 32 % til samtlige kreditorer. Disse ansettelsene ble ikke bestridt av gjeldsnemnda, og det ble heller ikke bestridt at en konkursløsning ville gi ca 1,5 millioner kroner mindre til kreditorene enn en gjennomført akkord i henhold til Per Hellnes eget forslag. Som bilag til kjæremålserklæringen er lagt ved erklæring fra Bergen Bank datert 8 januar 1987 som viser at Hellne hadde skaffet bankgaranti for riktig oppfyllelse av 50 % akkord.
Angående lovanvendelsen anføres det:
Gjeldsnemnda har i dette tilfellet forholdt seg i strid med konkurslovens intensjon om at en ved avviklingen av gjeldsforhold så langt som mulig bør forsøke å få til frivillige ordninger. Gjeldsnemnda har ikke bestridt de økonomiske virkningene av de alternativene som er skissert av debitor, men har ikke vært villig til å vurdere dem. Konkursåpningen er basert på uenigheten om hva boet omfatter. Det er en regelanvendelsesfeil når skifteretten har tatt nemndas anførsler til følge og åpnet konkurs i strid med de økonomiske interessene til kreditorfellesskapet, og dermed også i strid med lovens hovedintensjon.
Skifteretten har anvendt konkurslovens §57 første ledd nr 1 uriktig. Etter bestemmelsen skal det foreligge en innberetning til skifteretten før gjeldforhandlinger innstilles som mislykket. Dokumentet av 12 januar 1987 antas ikke å tilfredsstille kravene til en slik innberetning. Det aksepteres at beretningen i dette tilfellet ikke må tilfredsstille kravene i konkurslovens §21 fullt ut. Vilkåret for å åpne konkurs etter §57 første ledd nr 1 første alternativ er imidlertid at det ikke antas å være utsikter til å oppnå gjeldsordning eller tvangsakkord. For å kunne vurdere om slike muligheter foreligger, må det som et minimum kreves at innberetningen inneholder "oversikt over boets stilling", jfr lovens §21 første ledd nr 2. Dersom en konkurs, som påvist ovenfor, vil påføre kreditorfellesskapet et betydelig tap sammenholdt med det som en annen løsning ville gi, må det mer til før skifteretten kan konstatere det ikke foreligger utsikter til en frivillig ordning. Gjeldsnemnda må på denne bakgrunn i hvert fall angi et minimum omkring boets økonomiske stilling og virkningen av alternative behandlingsmåter. Innberetningen oppfyller ikke disse kravene.
Om saksbehandlingen anføres at skifteretten i sin kjennelse fastslår at de kreditorgruppene som er representert i gjeldsnemnda, utgjør en så stor del av den samlede gjeld at ikke bare en frivillig gjeldsordning, men også en tvangsakkord, vil være utelukket. Skifteretten angir imidlertid ikke hvor stor del av gjeldsmassen det er tale om, og heller ikke noe om grunnlaget for at disse alene er store nok til å velte også en tvangsakkord. Premissene her er mangelfulle, og mangelen antas å ha hatt betydning for resultatet. Spørsmålet ble ikke avklaret på skiftesamlingen. Den kjærende part viser til tidligere beregninger og vedlegg til kjæremålserklæringen, og gjør gjeldende at de tre kreditorene i gjeldsnemnda utgjør til sammen i overkant av 35 % av fordringene. Skifteretten må ha forutsatt at de utgjorde mer enn 40 %, jfr konkurslovens §43 første ledd. I antall representerer de tre kreditorene bare en liten del av kreditormassen, på forhandlingstidspunktet i skifteretten var det meldt mer enn 40 fordringer.
Den kjærende part har lagt ned slik påstand:
. Nes skifteretts kjennelse av 11.02.87 om åpning av konkurs i Per Hellnes bo oppheves.
2. Per Hellne gis anledning til å fortsette gjeldsforhandlingene med sine fordringshavere."
Per Hellnes konkursbo har ved sin prosessfullmektig, som også var formann i gjeldsnemnda og nå er midlertidig bobestyrer i konkursboet, i tilsvar gjort gjeldende at skifterettens kjennelse må stadfestes, og slutter seg fullt ut til skifterettens utførlige premisser. Gjeldsnemnda fant det nytteløst å fortsette forhandlingene med sikte på et anbefalt forslag til frivillig gjeldsordning eller tvangsakkord, ettersom nemnda på grunn av uenighet med debitor om hva gjeldsforhandlingsboet omfattet, ikke fikk tilgang på de nødvendige opplysninger vedrørende Per Hellnes samlede økonomiske forhold. I samsvar med konkurslovens §57 første ledd nr 1 avgav nemnda innstilling til skifteretten.
Bostyreren har festet seg ved at Per Hellne nå godtar at den videre forfølgningen skal omfatte Hellnes samlede virksomhet. Hvis denne aksept hadde kommet tidligere, ville gjeldsforhandlingen fått et normalt forløp, og konkurs hadde formentlig ikke blitt åpnet etter konkurslovens §57.
Det er riktig at nemnda ikke har villet gå inn på realitetsdiskusjon om Hellnes økonomiske beregninger av grunner som nevnt. Tallmaterialet er for øvrig beheftet med en rekke usikkerhetsmomenter. Dette gjelder for eksempel omfanget av eksisterende panterettigheter og avgrensningen til de forskjellige delene av Hellnes virksomhet.
Det antas at gjelden har økt med minimum 250 000 kroner siden åpningen av gjeldsforhandlingen.
Det gjøres gjeldende at innberetningen tilfredsstiller lovens krav. Nemnda fikk for øvrig ikke tilgang til de nødvendige opplysninger. Det følger av §57 at skifteretten står fritt i vurderingen av utsiktene til å få i stand en frivillig gjeldsordning eller tvangsakkord. Retten er ikke bundet av nemndas standpunkt. Det anføres at skifterettens vurdering for øvrig er riktig.
Den kjærende parts beregning av hvor stor del av fordringsmassen gjeldsnemndas medlemmer representerer, er uinteressant og feilaktig. Gjeldsnemndas oppfatning og vurdering bygget ikke bare på nemndas medlemmers oppfatning, men også på uttalelser fra annet kreditorhold. Omfanget og utstrekningen av panterettigheter gjør det dessuten sannsynlig at den uprioriterte del av angjeldende krav ligger nærmere 45 %.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"Nes skifteretts kjennelse av 11.02.87 om åpning av konkurs i Per Hellnes bo stadfestes."
I nytt prosesskriv 10 mars 1987 anfører Per Hellne blant annet at det ikke er riktig at gjeldsnemnda ble nektet opplysninger om Hellnes samlede virksomhet. Hellne tilbød nemnda utskrifter av regnskapene fra de tre øvrige forretningene som han selv mente ikke hørte med i boet. Han satte imidlertid som forutsetning at kreditorene i disse selskapene ikke ble forstyrret med en akkordhenvendelse før den oppståtte tvisten var avklaret. Gjeldsnemndas formann ville ikke akseptere dette, idet han omgående ville gå ut også til kreditorene i de tre øvrige forretningene. Regnskapsmaterialet ble således ikke overlevert.
Angående saksbehandlingen anføres det at det er uten betydning om gjeldsnemnda hadde støtte fra annet kreditorhold for sin fremgangsmåte, når skifteretten har lagt til grunn at de tre kreditorene i nemnda alene var store nok til å velte en akkord. For øvrig anfører den kjærende part at resultatet av avstemmingen om valg av medlemmer til kreditorutvalget på den første skiftesamlingen i konkursboet, viser at samtlige fremmøtte krditorer utenom de tre i kreditorutvalget var misfornøyd med nemndas behandling av saken. Det ble også anført under skiftesamlingen at hensynet til kreditorenes økonomiske interesser var satt til side i iveren etter å åpne konkurs. Høyesteretts kjæremålsutvalg vil først nevne at det i den nye konkurslov av 8 juni 1984 §57 fjerde ledds tredje punktum bestemmes at skifterettens kjennelse om åpning av konkurs i medhold av paragrafens første og annet ledd "kan påkjæres til Høyesterett". Utvalget går ut fra at meningen er at kjæremålet, på vanlig måte, skal gå til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Lovens formulering på dette punkt er ikke nærmere kommentert i forarbeidene, og utvalget antar at den må bero på en inkurie.
Om realiteten i kjæremålet bemerkes:
Ved skifterettens kjennelse av 27 november 1986 i medhold av konkurslovens §4 ble det besluttet at "Pers Matmarked, Hellne, 1920 Sørumsand" skulle gis anlednng til å innlede gjeldsforhandling med sine fordringshavere. Av gjeldsnemndas innberetning til skifteretten fremgår at gjeldsnemndas oppfatning var at kjennelsen måtte innebære at gjeldsforhandlingen skulle omfatte Per Hellnes personlige bo i sin helhet, ikke bare Pers Matmarked, som var en av flere virksomheter som tilhørte Per Hellne personlig. Dette hadde imidlertid Per Hellne selv erklært seg uenig i, og ifølge innberetningen var han ikke villig til å fremkomme med fullstendige opplysninger om sine økonomiske forhold, ut over Pers Matmarked. Gjeldsnemnda fant med tilslutning av den oppnevnte revisor at en slik begrensning av gjeldsforhandlingen gjorde det umulig å fremkomme med et forslag til gjeldsordning som kunne få nemndas tilslutning, og at de oppgaver som er tillagt nemnda og revisor i lovens §20 og §21 av denne grunn ikke kunne oppfylles. På denne bakgrunn fant gjeldsnemnda å måtte konkludere med at skifteretten i medhold av konkurslovens §57 første ledd nr. 1 måtte innstille gjeldsforhandlingen og åpne konkurs i Per Hellnes personlige bo.
I kjennelsen av 11 februar 1987 om åpning av konkurs drøfter også skifteretten omfanget av gjeldsforhandlingen på bakgrunn av kjennelsen av 27 november 1986. Skifteretten antar at det følger av loven at det ikke er adgang til å åpne separat gjeldsforhandling i et enkeltmannsforetak som Pers Matmarked; gjeldsforhandlingen måtte i tilfelle omfatte hele Per Hellnes personlige bo. Retten har derfor funnet å måtte forstå kjennelsen av 27 november 1986 slik at gjeldsforhandlingen skulle ha dette omfang.
Skifteretten legger videre til grunn på basis av gjeldsnemndas innberetning at Per Hellnes kreditorer har ansett det umulig å akseptere en gjeldsordning såfremt gjeldsforhandlingen skulle være begrenset til Pers Matmarked. Retten anser, heter det, "uenigheten på dette punkt for å være av en så alvorlig karakter, at det ikke er utsikter til at Hellne vil kunne oppnå en frivillig gjeldsordning eller tvangsakkord". Det er dette som fremtrer som den primære begrunnelse for at skifteretten har funnet å måtte innstille gjeldsforhandligen og åpne konkurs i boet. Det fremgår ellers av skifterettens bemerkninger at den - slik saken etter dette stod - har funnet det unødvendig å gå inn på en detaljert vurdering av det økonomiske grunnlag for en eventuell gjeldsordning. Kjæremålsutvalget vurderer de faktiske og rettslige spørsmål i saken i det vesentlige på samme måte som skifteretten. Utvalget er således enig i at det ikke har vært adgang til å begrense gjeldsforhandlingen til aktiva og passiva i Pers Matmarked, og at kjennelsen av 27 november 1986 må være slik å forstå at gjeldsforhandlingen skulle omfatte Per Hellnes personlige bo i sin helhet. Man er videre enig i at når debitor hadde erklært seg uvillig til å medvirke til dette, var det ikke utsikt til at han ville kunne oppnå frivillig gjeldsordning eller tvangsakkord. Når derfor skifteretten har funnet at vilkårene etter konkurslovens §57 første ledd nr. 1 var til stede for å innstille gjeldsforhandlingen og åpne konkurs i boet, er utvalget enig i dette.
Den kjærende part har i kjæremålet særskilt gjort gjeldende at skifteretten har tolket konkurslovens §57 første ledd nr. 1 uriktig når den har funnet at gjeldsnemndas innberetning fyller kravene til en "innberetning" i lovens forstand. Det vises særlig til at innberetningen ikke inneholder noen "oversikt over boets stilling", jfr. §21 første ledd nr. 2. For skifteretten påstod den kjærende part innberetningen avvist på samme grunnlag. Om dette heter det i kjennelsen av 11 februar 1987:
"Etter rettens oppfatning gjelder kravene til gjeldsnemdas redegjørelse etter kkl. §21 ikke tilsvarende for innberetninger etter kkl. §57 nr. 1. Sistnevnte bestemmelse viser til §22 annet ledd, som sier at dersom gjeldsnemda finner at det ikke er utsikt til gjeldsordning skal den gi "innberetning til skifteretten om forholdet". Retten forstår dette slik at innberetningen må inneholde en nærmere begrunnelse om hvorfor gjeldsnemda ikke finner utsikt til en gjeldsordning. Når det gjelder §21 omhandler denne den redegjørelse gjeldsnemda skal sende fordringshaverne som grunnlag for deres standpunkt til skyldnerens forslag til frivillig gjeldsordning eller tvangsakkord."
Kjæremålsutvalget er enig i det skifteretten her uttaler og finner det klart at gjeldsnemndas innberetning i dette tilfelle fyller de krav loven stiller som grunnlag for en beslutning om å innstille gjeldsforhandlingen og åpne konkurs i skyldnerens bo, jfr. §57 første ledd nr. 1 sammenholdt med §22 annet ledd.
Den kjærende part har videre i kjæremålserklæringen anført at skifterettens premisser er mangelfulle fordi retten har bygget på at de kreditorgrupper som var representert i gjeldsnemnda representerte en så stor del av den samlede gjeldsmasse at ikke bare en frivillig gjeldsordning, men også en tvangsakkord ville være utelukket. Det hevdes å være en saksbehandlingfeil at retten ikke i denne sammenheng har vurdert hvor stor del av den samlede gjeld kreditorrepresentantene i gjeldsnemnda stod for, og om disse ville ha kunnet hindre at et akkordforslag ble vedtatt, jfr. konkurslovens §43.
Til dette bemerkes at Høyesteretts kjæremålsutvalg etter lovens §57 fjerde ledd har full kompetanse til, i kjæremål, å ta stilling til om gjeldsforhandlingen skal innstilles og konkurs åpnes i medhold av paragrafens første ledd. Utvalget har, på samme måte som skifteretten, funnet at vilkårene for dette er til stede, som følge av det standpunkt den kjærende part inntok under gjeldsforhandlingen med hensyn til dens omfang og fremleggelse av de nødvendige opplysninger om sine økonomiske forhold. Det saksbehandlingsspørsmål som her er reist, får derfor ikke betydning for avgjørelsen.
Etter dette blir skifterettens kjennelse å stadfeste. Saksomkostninger er ikke påstått.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Skifterettens kjennelse stadfestes.