Hopp til innhold

HR-1987-1482-S

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato: 1987-12-03
Publisert: HR-1987-01482s
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 1482/1987, jnr. 778/1987
Parter:
Forfatter: Michelsen, Philipson, Schei
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §195, §207, §194, §62


Agder lagmannsrett avsa den 23. mai 1987 dom med slik domsslutning:

"A, født xx.xx.1947, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §195 første ledd første straffalternativ, §194 første ledd og §207 første ledd første straffalternativ, jfr.§62 første ledd til en straff av fengsel i 10 - ti - måneder med fradrag av 2 - to - dager for utholdt varetektsfengsel."

A anket dommen til Høyesterett, men anken ble ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning 26. juni 1986 nektet fremmet.

Den 28. april 1987 begjærte A gjenopptagelse av straffesaken i det han gjorde gjeldende at det var fremkommet nye omstendigheter og bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse. Han viste til at fornærmede, datteren B, nå sier at hennes tidligere forklaringer ikke er riktige, og at de tidligere forklaringene ble lagt henne i munnen, og dels opprettholdt etter press.

A har i forbindelse med gjenopptagelsessaken begjært rettslig avhør av B og sin fraskilte ektefelle C.

Lagmannsretten foranlediget ingen nye rettslige avhør, og avsa den 22. oktober 1987 kjennelse med slik slutning:

"Begjæringen om gjenopptagelse tas ikke til følge."

Det nærmere saksforhold fremgår av lagmannsrettens kjennelsesgrunner.

A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han gjør gjeldende at det er feil av lagmannsretten å avsi kjennelsen uten å ha innhentet ytterligere opplysninger i saken, blant annet foretatt de begjærte avhør av B og C. Statsadvokatens uttalelse 22. juni 1987 ble heller ikke forelagt domfelte til uttalelse.

Videre gjøres gjeldende at lagmannsretten har stilt strengere krav til gjenopptagelse enn loven krever. De fremlagte brev beviser at Bs forklaringer forut for hovedforhandlingen i straffesaken ikke var riktige, noe som hevdes å bli ytterligere underbygget ved et udatert brev fra B. (Brevet angir ikke hvem som er mottager). I dette brevet sier hun at hun ble overtalt til å uttale seg stygt om sin far, men at hun nå innser hvor dum hun var som lot seg overtale.

Påtalemyndigheten har ikke bemerkninger til kjæremålet.

Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til at kjæremålet må forkastes.

Utvalget kan ikke se at det var noen saksbehandlingsfeil at ikke B og C ble avhørt ved bevisopptak før gjenopptagelsesbegjæringen ble avgjort. I forbindelse med straffesaken i lagmannsretten hadde man forsøkt å foreta et nytt dommeravhør av fornærmede B som supplement til et tidligere avhør. Dette måtte han oppgi på grunn av den psykiske belastning saken var for henne. Hensett til dette kan utvalget ikke se at det var en feil at det ikke ble foretatt nytt dommeravhør til bruk for gjenopptagelsessaken. Heller ikke moren kan utvalget på bakgrunn av grunnlaget for gjenopptagelsesbegjæringen se at lagmannsretten burde fått avhørt ved bevisopptak. Det bemerkes forøvrig at utvalget som selv har full kompetanse i gjenopptagelsessaken, ikke har funnet grunn til å få avhørt de to vitnene.

Forsvareren burde vært tilsendt gjenpart av statsadvokatens påtegning i anledning gjenopptagelsesbegjæringen. Denne påtegningen var imidlertid holdt i en så generell form at unnlatelsen av å sende den til forsvareren ikke kan ha hatt betydning for utfallet av saken i lagmannsretten.

Lagmannsrettens rettslige utgangspunkt ved vurderingen av om saken skal gjenopptas er utvalget enig i. Det samme gjelder den konkrete vurdering.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.