HR-1987-1510-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1987-12-03 |
| Publisert: | HR-1987-01510s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 1510/1987, jnr 679/1987 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Michelsen, Philipson, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §195, §212, Straffeprosessloven (1981) §388, §444, §445, §446 |
Den 14. april 1986 siktet politimesteren i X A for overtredelse av straffeloven §195 annet ledd jfr første ledd og straffeloven §212 første ledd nr 3. Samme dag ble A varetektsfengslet med brev- og besøkskontroll.
Den 3. mai 1986 endret politimesteren i X siktelsen til å gjelde overtredelse av straffeloven §195 første ledd og straffeloven §212 første ledd nr 3. I rettsmøte i Y forhørsrett den 5. mai 1986 ble politiets begjæring om fortsatt varetektsfengsling trukket tilbake, og A løslatt.
Statsadvokaten i Troms og Finnmark sluttet seg ikke til politiets forslag om å utferdige tiltale mot A basert på siktelsen 3. mai 1986, men henla saken etter bevisets stilling den 5. september 1986.
Den 29. desember 1986 krevet A erstatning av staten for uberettiget strafforfølgning begrenset oppad til kr 150.000. Y forhørsrett fant ikke at vilkårene for å tilkjenne erstatning etter straffeprosessloven §444 eller §445 forelå.
A påkjærte forhørsrettens kjennelse til Hålogaland lagmannsrett i det han viste til at forhørsretten hadde vurdert saken feil da den fant at han ikke hadde gjendrevet bevisene mot ham. Subsidiært gjorde han gjeldende at påtalemyndigheten burde henlagt saken på et tidligere stadium.
Hålogaland lagmannsrett forkastet den 25. september 1987 As kjæremål.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg og har i den anledning vist til de anførsler han gjorde gjeldende for forhørsretten og lagmannsretten.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, men at utvalget har full kompetanse etter straffeprosessloven §388.
I likhet med forhørsretten og lagmannsretten er utvalget kommet til at det ikke er grunnlag for å tilkjenne A erstatning og oppreisning i medhold av reglene i straffeprosessloven §444, §445 og §446. Utvalget viser til lagmannsrettens relativt utførlige begrunnelse som det helt ut er enig i.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.