HR-1987-215-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1987-05-21 |
| Publisert: | HR-1987-00215k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 215 K/1987, jnr 48/1987 |
| Parter: | A og B (advokat Fridtjof Feydt) mot staten v/Politimesteren i Follo. |
| Forfatter: | Michelsen, Endresen, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §34, Tvistemålsloven (1915) §404 |
Ved Høyesteretts dom av 14. desember 1984 ble A i medhold av straffeloven §34 idømt en inndragning på kr. 120000. I henhold til dommen og etter begjæring av politimesteren i Follo holdt namsmannen i Oppegård utleggsforretning hos A den 9. april 1985. Det ble tatt utlegg i 3 bankkonti for et samlet beløp på kr. 116700.
Den 31. mai 1985 klaget A over utleggsforretningen til Indre Follo namsrett som den 23. juli 1986 avsa kjennelse med slik slutning: "As klage over utleggsforretning avholdt 9. april 1985 i hans konti i Christiania Bank og Kreditkasse med kontonr. - -, - - og - -, forkastes." A påkjærte namsrettens avgjørelse til Eidsivating lagmannsrett. B meldte seg samtidig som kjærende part.
Eidsivating lagmannsrett stadfestet utleggsforretningen ved kjennelse 16. januar 1987.
A og B har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det meddeles at ytterligere opplysninger til belysning av det økonomiske forholdet i saken vil bli oversendt senere. Slike opplysninger er ikke innkommet. De kjærende parter har nedlagt slik påstand: "Kjæremålet tas til følge." Motparten har tatt til motmæle og vist til at de kjærende parter ikke har presisert om kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling eller tolkningen av en lovforskrift. Videre er anført at de bebudede ytterligere opplysninger vanskelig kan sees å være av en slik art at de har betydning for de sider av lagmannsrettens kjennelse som kan prøves gjennom et videre kjæremål.
Motparten henholder seg forøvrig til lagmannsrettens avgjørelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det er i denne sak erklært kjæremål mot en avgjørelse som lagmannsretten har truffet i kjæremål over kjennelse avsagt av namsretten. I et slikt tilfelle av videre kjæremål har utvalget begrenset kompetanse og kan etter tvistemålsloven §404 bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og dens tolking av en lovforskrift. Utvalget kan ikke se at det i kjæremålserklæringen er påberopt noen feil av denne art som kjæremålsutvalget kan prøve. Etter gjeldende lov kan utvalget ikke prøve lagmannsrettens bevisbedømmelse eller dens henføring av det beviste saksforhold under den aktuelle lovbestemmelse (subsumsjonen).
Kjæremålet vil etter dette bli å avvise.
Saksomkostninger er ikke påstått.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet avvises.