HR-1987-399-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1987-10-08 |
| Publisert: | HR-1987-00399k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 399 K/1987, jnr 186/1987 |
| Parter: | Arne Olufsen v/Astri G Olufsen mot Jan Knut Einarsen (advokat Worm D Hirsch). |
| Forfatter: | Christiansen, Hellesylt, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §163, §373, Domstolloven (1915) §202, §203, §119, §120, §121, §399 |
Ved stevning 22. mai 1986 til Indre Sogn herredsrett reiste Arne Olufsen, som eier gnr 18 bnr 27 i Sogndal, søksmål mot Jan Knut Einarsen med påstand om at saksøkeren var eier av gnr 18 bnr 26 i Sogndal. Saksøkte påstod søksmålet avvist fordi spørsmålet var rettskraftig avgjort. Det er på det rene at søksmålet gjelder et område som ligger sør og sørvest for Olufsens eiendom, og som Einarsen gjør gjeldende at han eier under betegnelsen gnr 18 bnr 26. Bakgrunnen for avvisningspåstanden er følgende:
Olufsen satte i 1968 frem krav for Indre Sogn jordskifterett om å få fastsatt grensene for sin eiendom gnr 18 bnr 27. Jordskifteretten avsa 2. mai 1969 kjennelse der det i slutningen går frem at Olufsens eiendom i sør grenser mot gnr 18 bnr 54, eier Karl Hatlelid, og i sørvest og sør mot gnr 18 bnr 26, eier Anna K Loftesnes, etter en nærmere angitt grenselinje.
Arne Olufsen anket kjennelsen til Gulating lagmannsrett, som 16. oktober 1971 stadfestet jordskifterettens kjennelse. I lagmannsrettens dom heter det blant annet:
"På skjemaet for krav om jordskifte har Olufsen gitt opp gnr. 18 bnr. 27 som sitt bruk, og har kravt "full grensegang". I rettsboka for jordskifteretten er ikkje nemnt noko om kva partane meinte om grensene, og heller ikkje er det protokollert nokon påstandar. Det er derfor uklårt korvidt eller i kva mon Olufsen gjorde gjeldande det synet som er framhalde så sterkt for lagmannsretten, at hans bnr. 27 rekk vest til sjøvegen også nede ved sjøen, og at der i røynda ikkje eksisterar noko bnr. 26. Jordskifteretten har openbert - og etter lagmannsrettens syn for så vidt også med rette, jfr. nedafor - lagt til grunn at der eksisterar eit bnr. 26, og at det også finst ei grense mellom bnr. 26 og bnr. 27, og har ut frå at grensegang er kravt for bnr 27 trekt denne grensa. Men lagmannsretten vågar ikkje å gå ut frå at Olufsens syn ikkje i det heile har kome til uttrykk for jordskifteretten. Og har det det, så er det på sett og vis også eit spørsmål om kvar grensa for bnr. 27 går, og ikkje berre eit spørsmål om eigedomsretten til bnr. 26. Lagmannsretten finn derfor å måtta leggja til grunn at det var omtvista om bnr. 27 skulle omfata også bnr. 26. Grensa for bnr. 27 i sørvest ville dermed vera identisk med den tilsvarande grensa for bnr. 26. Dermed er det utan vidare klårt at verdien av tvistemnet ligg langt over 500 kroner, og at jordskifteretten si verdsetjing, som berre refererar seg til eit lite areal på ca 5m2 nord for "Kennedynaustet", openbert er for låg. Anken kan dermed ikkje avvisast. Anken gjeld eigedomsgrensa på 3 punkt. Men det er ikkje naturleg å sjå dei som 3 separate grensetvistar, som kvar for seg må representera ein verdi på meir enn 500 kroner. Grensegangen gjeld bnr. 27, og grensetvistane må sjåast under eitt for denne eigedomen. Dette medfører at alle 3 ankepunkta må prøvast av lagmannsretten. ......
"2. Grensa i sørvest - tilhøvet til bnr. 26.- Lagmannsretten kan ikkje finna noko meining i Olufsen sitt syn, når det gjeld dette punktet. Lagmannsretten finn det ikkje tvilsamt at bnr. 26 er resten av hovudbruket på gnr. 18, og at det er eit sjølvstendigt bruksnummer, heilt åtskilt frå bnr. 27. Lagmannsretten finn det heller ikkje tvilsamt at rette eigar av bnr. 26 idag er Anna K. Loftesnes."
Arne Olufsen anket dommen til Høyesterett, men anken ble ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 29. februar 1972 nektet fremmet til Høyesterett under henvisning til tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 2.
Olufsen begjærte saken gjenopptatt i 1976, men Gulating lagmannsrett forkastet begjæringen ved kjennelse 18. mars 1977. Høyesteretts kjæremålsutvalg stadfestet lagmannsrettens avgjørelse ved kjennelse 16. juni 1977.
Som nevnt påstod Jan Knut Einarsen på denne bakgrunn det nye søksmålet avvist.
Indre Sogn herredsrett avsa 23. februar 1987 kjennelse med slik slutning:
"Sak nr 16/1986 A blir avvist.
I sakskostnader betalar Arne Olufsen 6.250 - sekstusentohundreogfemti - kroner til Jan Knut Einarsen innan 2 - to - veker frå forkynninga av denne orskurden."
Arne Olufsen påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett, som 3. april 1987 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Indre Sogn herredsretts kjennelse av 23. februar 1987 stadfestes.
2. Arne Olufsen tilpliktes å betale saksomkostninger til Jan Knut Einarsen med kr. 1.500,- -ettusenfemhundre - for lagmannsretten innen 2 - to uker fra forkynnelsen av kjennelsen."
I lagmannsrettens kjennelse heter det blant annet:
"Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse som det henvises til. I tillegg vil lagmannsretten bemerke:
I den tidligere rettskraftige dom av Gulating lagmannsrett av 16. oktober 71 som gjaldt anke over grensegangsforretning, la den kjærende part, Arne Olufsen, under ankeforhandlingen ned slik påstand mot kjæremotpartens rettsforgjenger som eier av bnr. 26, Anna K Loftesnes:
"1. ........
2. Grensen for gnr. 18, bnr. 27 på vestsiden går langs sjøveiens vestside, og fortsetter i en svak bue mot sjøen slik at den eiendom som jordskifteretten har benevnt gnr. 18, bnr. 26, og anført Anna K. Loftesnes som eier av, inngår i den ankende parts bruk nr. 27.
3. ........"
Lagmannsretten anførte dengang i premissene:
"Lagmannsretten kan ikkje finne noko meining i Olufssen sitt syn, når det gjeld dette punktet. (tilhøvet til bnr. 26). Lagmannsretten finn det ikkje tvilsamt at bnr. 26 er resten av hovudbruket på gnr. 18, og at det er eit sjølvstendigt bruksnummer, heilt åtskilt frå bnr. 27. Lagmannsretten finn det heller ikkje tvilsamt at rette eigar av bnr. 26 idag er Anna K. Loftesnes."
Når så lagmannsrettens domsslutning gikk ut på at jordskifterettens kjennelse skulle stadfestes, kan det etter denne lagmannsretts oppfatning ikke herske tvil om at eierforholdet for bnr. 26 ble rettskraftig avgjort ved dommen av 16. oktober 71. Avvisningsavgjørelsen må derfor stadfestes, jfr. tvistemålsloven §163 første ledd.
Lagmannsretten har hatt under overveielse å gi såvel den kjærende part som hans prosessfullmektig en rettergangsbot slik som kjæremotpartens prosessfullmektig har krevet i medhold av domstolsloven §202. Også domstolsloven §203 gir lagmannsretten hjemmel for dette. Det er under tvil at lagmannsretten unnlater rettergangsbot."
Astri S Olufsen, som har fullmakt til å handle for sin mann Arne Olufsen i kjæremålssaken, postla på kjæremålsfristens siste dag 27. april 1987, innkommet til lagmannsretten dagen etter, kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg der det heter at kjennelsen påkjæres, og at begrunnet kjæremål vil bli sendt lagmannsretten snarest. Nærmere begrunnelse for kjæremålet er så gitt i prosesskriv datert 9. juli 1987, innkommet til lagmannsretten 15. juli 1987.
Den kjærende part anfører:
Lagmannsretten har tatt feil når den fastslår at eiendomsretten til den eiendom som i dag betegnes som gnr 18 bnr 26 (72 a) tilhører Jan Knut Einarsen fordi eiendomsretten skal være rettkraftig avgjort ved lagmannsrettens dom 16. oktober 1971. Det anføres at denne dommen var uriktig, idet lagmannsretten uriktig plasserte gnr 18 bnr 26 nede ved sjøen på den eiendommen som er gnr 18 bnr 27 (72 b) og i dag eies av den kjærende part. Det er videre gjort nærmere rede for den kjærende parts oppfatning av forholdet mellom de involverte eiendommer, deres opprinnelse og deres beliggenhet. Det anføres særskilt at det av et auksjonsskjøte fra 1928 på gnr 18 bnr 26 går frem at eiendommen ble skylddelt 21. oktober 1890. Lagmannsretten som avsa dommen i 1971 må ha oversett dette skjøtet og derfor kommet til feil resultat, noe lagmannsretten igjen har bygget den foreliggende kjennelsen om avvisning på. Det er derfor også uriktig når motparten hevder at gnr 18 bnr 26 ble skylddelt i 1882. Det gjøres videre rede for den kjærende parts eget hjemmelsforhold til den omtvistede eiendom, og anføres at skylddelingen av 21. oktober 1890 og grensebeskrivelsene klart viser at Einarsen ikke har noe på Olufsens eiendom å gjøre.
Det anføres videre at det i lagmannsrettens domsslutning 16. oktober 1971 ikke står noe om eiendomsretten til gnr 18 bnr 26. Motparten, herredsretten og lagmannsretten har gått til premissene for denne dommen for å avgjøre rettskraftspørsmålet. Dette må være uriktig, ettersom premissene som påvist var uriktige.
I kjæremålet anføres det også at Einarsen var klar over at eiendommen ikke var hans da han bygde på huset sitt i 1981. Han søkte nemlig da om å få bygge på gnr 18 bnr 27, og sendte også nabovarsel til kommunen med samme eiendomsangivelse, mens han i nabovarselet til Olufsen benyttet betegnelsen gnr 18 bnr 26.
Den kjærende part har lagt frem en del dokumenter som det ikke er grunn til å redegjøre nærmere for.
I kjæremålet er det lagt ned slik påstand:
"Gulating lagmannsretts kjennelse av 3. april 1987 oppheves."
Jan Knut Einarsen anfører i tilsvar prinsipalt at kjæremålet må avvises fordi det er satt frem for sent. Den foreløpige kjæremålserklæringen av 27. april 1987 tilfredsstilte ikke loven krav, tvistemålsloven §399 jf §119 - §121. Lagmannsretten har etter det kjæremålsmotparten kan se heller ikke akseptert kjæremålserklæringen som lovlig eller gitt den kjærende part frist til å sende inn en endelig kjæremålserklæring.
Videre påpekes det i tilsvaret blant annet at så å si alle de dokumentene som nå er lagt frem, har vært lagt frem tidligere, de fleste i gjenopptakelsessaken. Det anføres spesielt at et skjøte fra 28. april 1928 med påtegning av lensmannen i Sogndal, som den kjærende part hevder aldri er lagt frem i saken, ble lagt frem som vedlegg 10 til gjenopptakelsesbegjæringen 11. oktober 1976. Det eneste nye som er lagt frem er noen folkeopptellingsskjemaer mv, som er helt uten betydning for saken.
Einarsen viser ellers til lagmannsrettens kjennelse, som han slutter seg til. Spørsmålet i saken er rettskraftig avgjort, og søksmålet er uberettiget. Lagmannsretten har under tvil unnlatt å gi saksøkeren rettergangsbot, uten at dette har hindret ham i å påkjære avgjørelsen videre. I medhold av domstolloven §202 og 203 fastholdes påstanden om at den kjærende part nå burde ilegges en rettergangsbot. I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1) Prinsipalt: Kjæremålet avvises.
2) Subsidiært: Kjæremålet forkastes.
3) Den kjærende part tilpliktes å betale kjæremotparten saksomkostninger også for Høyesteretts kjæremålsutvalg"
Astri S Olufsen har i proseskriv 31. juli 1987 anført at grunnen til at det gikk en tid før begrunnet kjæremål ble sendt inn, var at den kjærende parts daværende prosessfullmektig hadde sendt et foreløpig kjæremål og deretter trukket seg fra saken. Dette kjæremålet ble ikke godtatt av lagmannsretten og returnert advokaten. Fru Olufsen fikk kjennskap til dette på fristens siste dag, mens hun fulgte sin mann på rekonvalesens etter en hjerteoperasjon, og hun hadde ikke annen mulighet enn å sende det ubegrunnede kjæremålet. Etterpå ba hun lagmannsretten om bistand til å sette opp kjæremål etter loven, men hun ble av lagdommer Heldal først gitt anledning til å komme til konferanse i tiden 6 - 10 juli 1987. Hun har lagt ved et brev fra lagdommeren om dette.
Høyesteretts kjæremålsutvalg finner etter omstendighetene å kunne anse kjæremålet for rettidig, men finner at det ikke kan føre fram. Utvalget er enig med herredsretten og lagmannsretten i at det krav som er reist i den nye søksmål tidligere er rettskraftig avgjort, og viser til herredsrettens og lagmannsrettens avgjørelsesgrunner.
Lagmannsrettens kjennelse må etter dette stadfestes, og den kjærende part svare saksomkostninger med kr 4.000,-. Etter omstendighetene vil utvalget avstå fra å ilegge rettergangsbot.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Arne Olufsen til Jan Knut Einarsen 4.000 - fire tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.