HR-1987-408-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1987-10-15 |
| Publisert: | HR-1987-00408k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 408 K/1987, jnr 196/1987 |
| Parter: | Reidun Riisnes (advokat Odd A Drevland) mot Odd-Tore Nilsen (advokat Gunnar Skeie). |
| Forfatter: | Christiansen, Hellesylt, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, Ektefelleloven (1927) §7, Domstolloven (1915) §153, §278, §279, §280, Husleieloven (1939) §51 |
Bergen forliksråd avsa 2. desember 1986 uteblivelsesdom mellom klager Odd-Tore Nilsen og innklaget Reidun Riisnes med slik slutning:
"Reidun Riisnes dømmes til innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse å betale til Odd Tore Nilsen kr 4.000,00 med 15 % årlig rente fra 11. desember 1985 til betaling skjer, samt kr. 1.760,- i saksomkostninger. Domsbeløpene kan etter at dommen er rettskraftig kreves utbetalt fra Sparebanken Vest, fra partenes depositumkonto".
Dommen ble forkynt for Reidun Riisnes 16. desember 1987.
Ved stevning datert 12. februar, innkommet til Bergen byrett 13. februar 1987, anket Reidun Riisnes uteblivelsedommen. Samtidig begjærte hun oppreisning for oversittelse av ankefristen.
Bergen byrett avsa 14. mai 1987 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæringen om oppreisning tas ikke til følge.
2. Reidun Riisnæs tilpliktes innen 14 - fjorten - dager fra kjennelsens forkynnelse å betale saksomkostninger til Odd Tore Nilsen med kr. 600.- sekshundredekroner -."
Reidun Riisnæs påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett, som 20. juli 1987 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Reidun Risnes kr. 900,-kronernihundre - til Odd Tore Nilsen innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av kjennelsen."
Reidun Riisnes har ved sin prosessfullmektig påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Den kjærende part anfører at hun er oppmerksom på at kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset i samsvar med tvistemålsloven §404. I kjæremålet gjøres det gjeldende at lagmannsretten har tolket domstolsloven §153 feil når den ikke har gitt oppreisning. Lagmannsretten har stilt for strenge krav til aktsomhetsnormen hos den kjærende part. Fristoversittelsen kan legges den kjærende parts prosessfullmeltig til last, men den kjærende part er bare lite å legge til last, og det er særdeles urimelig at hun skal bli den tapende part som følge av prosessfullmektigens eventuelle uaktsomhet.
I kjæremålserklæringen anføres videre:
"Det som imidlertid for samtlige instanser har vært ført som en særlig omstendighet for å gi oppreisning for fristoversittelse, har vært forholdet tilknyttet den kjærende parts ektefelles eventuelle manglende skriftlige forliksfullmakt for den kjærende part til å møte for forliksrådet.
Enkelthetene tilknyttet møtet i forliksrådet fremgår av tidligere skriv i sakens anledning for underinstansene.
Der må dog for kjæremålsutvalget igjen anføres fra den kjærende parts side at det ikke går klart frem av tvistemålsloven bestemmelser om hvorvidt det er 100% nødvendig at en ektefelle som møter for en annen for forliksrådet må innha skriftlig fullmakt.
Det som går klart frem av tvistemålsloven, er at en ektefelle kan møte for en annen i en formuesak, jfr. tvistemålsloven §278 første ledd, 2. pkt.
Det som er det springende punkt er om bestemmelsen i tvistemålsloven §279 første ledd, som gjelder kravet om skriftlig forliksfullmakt også skal gjelde for en ektefelle som lovlig kan møte for en annen, jfr. ovenfor.
Der er fra begge parters side under behandlingen for lagmannsrett vært henvist til dommen i RG-1987,-side 153, følgende.
Her kom Agder lagmannsrett til at en ektefelle måtte inneha skriftlig fullmakt iallfall for dette tilfellets skyld - man uttalte seg også klart i generelle vendinger om dette. Man fant imidlertid saken særdeles tvilsom nettopp med basis i at dette forhold ikke har noe klart uttrykk i loven bestemmelser.
Det er den kjærende parts oppfatning at når §280 fjerde ledd omhandler uteblivelse, tenker man da hovedsaklig på uteblivelse under henvisning til møte med feil forliksfullmektig, jfr. §279.
Vel er det slik at der i forarbeidene til loven er omtalt en tidligere praksis som gjaldt etter den gamle forliksloven av 20. juli 1824.
En antar fra Agder lagmannsretts side i den ovenfor nevnte sak, at samme løsning skulle gjelde også etter den någjeldende tvistemålslov.
Dette er imidlertid uklart. Etter den kjærende parts mening bør der iallfall kunne skje en viss konkret vurdering alt etter hvilken type sak en har til behandling.
I denne saken er det snakk om et husleieforhold der den ene ektefelle overfor tredjemann kan representere den annen, jfr. ektefelleloven §7.
Dette forhold er av den kjærende part også brakt inn i bildet for lagmannsrett som dog har avvist dette som et relevant moment.
Den kjærende part vil dog anføre at det i denne sammenheng må være berettiget å se spørsmålet om skriftlig fullmakt i angjeldende sak i lys av representasjonsregelen for ektefeller i ektefelleloven §7.
Når en skal kunne slutte rettshandler med tredjemann, inngå kontrakter med vedkommende utleier f.eks. om husleieforhold, bør en også i en prosess/for forliksrådet, kunne inngå forlik med vedkommende, eventuelt avvise forlik.
Etter den kjærende parts mening er det få eller ingen skillelinjer mellom disse forhold.
Den kjærende part er således fremdeles av den oppfatning at det var en saksbehandlingsfeil fra forliksrådets side å avsi uteblivelsesdom i den aktuelle sak.
Dette er således en særlig omstendighet som bør tilsi oppreisning for fristoversittelsen."
Videre anføres det at det er en mangel ved kjennelsen at man ikke i det hele tatt har berørt spørsmålet om riktigheten av forliksrådets dom. Det vises til at det for lagmannsretten er lagt frem et dokument som viser at dommen er feil.
Videre har lagmannsretten tatt opp spørsmålet om saken burde vært fremmet etter husleieloven regler, jf husleieloven §51. Det synes som om lagmannsretten har ment at saken i så fall ikke skulle vært forliksrådsbehandlet. Den kjærende part er noe tvilende til dette, ettersom hun forstår det slik at regelen i §51 er at forliksrådsbehandling skal skje på de steder der man ikke har opprettet egen husleierett.
Vel gjelder saken et beskjedent beløp, men den inneholder en del viktige og prinsipielle spørsmål som bør avklares, noe kjæremålsutvalget i alle fall bør ha for øye ved vurderingen av saksomkostningsspørsmålet.
Den kjærende part har lagt ned slik påstand:
"(1) Gulating lagmannsretts kjennelse av 20. juli 1987 oppheves og den kjærende parts begjæring om oppreisning tas til følge.
(2) Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for samtlige instanser. For kjæremålsutvalget bes omkostningsbeløpet satt til kr. 1.500,-"
Odd-Tore Nilsen viser i tilsvar til sine anførsler for byretten og lagmannsretten,og til lagmannsrettens begrunnelse. Etter motpartens mening er prosessfullmektigens forsømmelse klart uaktsom. Den eventuelle urimelighet som oppstår ved at parten lider tap, kan rettes opp av den som har gjort feilen.
Nilsen er enig i at en ektefelle kan møte som fullmektig i en formuesak i henhold til tvistemålsloven §278 første ledd annet punktum. Men for ektefellen som for andre fullmektiger gjelder at de må ha skriftlig fullmakt fra innklagede. Ellers må innklagede anses som uteblitt. Det vises til §279 tredje ledd. Uteblivelsesdommen er derfor avsagt med rette. Ektefelleloven §7 er uten betydning for saken. Man må skille mellom den materielle representasjonsregel i ektefelleloven §7 og prosessreglene. Ektefellen til Reidun Riisnæs var ikke part i saken, og dommen kan bare eksekveres i fru Riisnæs' del av felleseiet. Når hennes ektefelle møtte i saken, må dette kun ha vært som fullmektig.
Det er heller ikke kommet frem opplysninger for lagmannsretten som sannsynliggjør at domsresultatet er uriktig.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Gulating lagmannsretts kjennelse av 20. juli 1987 stadfestes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett med kr. 1.500,00."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at da lagmannsrettens avgjørelse er truffet etter kjæremål er utvalgets kompetanse begrenset, jf tvistemålsloven §404. Utvalget kan ikke se at det foreligger feil verken ved lagmannsrettens saksbehandling eller lovtolking når retten har nektet å gi oppreisning for oversittelse av ankefristen. Den konkrete vurdering av om oppreisning burde gis, kan utvalget ikke overprøve.
Kjæremålet må etter dette forkastes. Etter utfallet må den kjærende part svare saksomkostninger med 1.500 kroner for behandlingen i utvalget.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Reidun Riisnes til Odd Tore Nilsen 1.500 - ettusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.