HR-1987-444-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1987-11-05 |
| Publisert: | HR-1987-00444k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 444 K/1987, jnr 214/1987 |
| Parter: | Alver Nye Hotell A/S (advokat Dag Steinfeld) mot Askild Alver (advokat Endre Grande). |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Holmøy, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §54, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§53, Tvistemålsloven (1915) §181, §85, §86, §2 |
Alver Nye Hotell A/S, Alversund, begjærte 28. mai 1985 skjønn i medhold av veiloven §53 mot eieren av gnr. 13 bnr. 7 i Lindås, Askild Alver, med krav om å få anlegge en ny vei fra kommunal vei over Alvers eiendom frem til Alver Nye Hotell A/S på bnr. 129.
Nordhordland herredsrett avsa 16. mai 1986 skjønn med slik slutning:
"1. Saksøker får rett til å ekspropriere kjørbar adkomstvei med en kjørbar bredde på 5,5, meter pluss grøfter m.v. som nærmere fremgår av Veiklase II, litra E, fra kommunal vei over saksøktes eiendom. Trasevalg er som nærmere beskrevet på kartutsnitt som alternativ II eller III. Veien stikkes med bindende virkning for begge parter av teknisk etat eller annen offentlig myndighet.
2. Saksøker betaler erstatning til saksøkte med kr. 11,- pr. m2 for alternativ III, eventuelt kr. 14,- pr. m2 for alternativ II. I erstatning for arronderingsulempe betales kr. 750,- ved alternativ II og kr. 500,- ved alternativ III. I begge tilfeller går kr. 1.000,- til fradrag i erstatningen for særfordel.
3. Saksøker betaler de lovbestemte omkostninger ved skjønnet.
4. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av skjønnet, betaler saksøker erstatning for utgiftene til juridisk bistand til saksøkte v/advokat Ståle Eeg Nilsen, 5000 Bergen, med kr. 9.671,10."
Askild Alver begjærte overskjønn. Gulating lagmannsrett avsa 7. juli 1987 overskjønn med slik slutning:
For avståelse av grunn til adkomstvei over gnr. 13. bnr. 7 i Lindås betaler Alver Nye Hotell A/S til Askild Alver på de vilkår som er foreskrevet i skjønnet, følgende erstatninger:
1. Erverv av grunn kr. 5.000,-.
2. Ulemper i anleggstiden kr. 2.000,-
3. Et tre kr. 500,-
4. Alver Nye Hotell A/S betaler innen 2 - to - uker fra overskjønnets forkynnelse saksomkostninger til Askild Alver v/advokat Endre Grande med kr. 15.750,- kronerfemten tusensyvhundreogfemti 00/100.
Alver Nye Hotell A/S betaler de lovbestemte omkostninger ved overskjønnet, herunder rettsgebyrer med kr. 3.750,- kroner - tretusensyvhundreogfemti 00/100.
5. Underskjønnets omkostningsavgjørelse stadfestes.
Overskjønnet la i motsetning til underskjønnet til grunn at veitraseen skulle følge den allerede eksisterende vei, men med utvidelse av kjørebredden. Om saksforholdet vises for øvrig til de avsagte skjønn.
Alver Nye Hotell A/S har i rett tid påkjært omkostningsavgjørelsen i overskjønnet. Det vises til skjønnsloven §2, jf tvistemålsloven §181 annet ledd idet det gjøres gjeldende at omkostningsspørsmålet "er avgjort i strid med loven". Den kjærende part mener at overskjønnet har anvendt skjønnsloven §54, jf §54a, feil når den er kommet til at overskjønnet representerer "en bedre avgjørelse enn ved underskjønnet," jf overskjønnet side 11, siste avsnitt. Som prinsipal begrunnelse anføres at for at en ekspropriat skal ansees å ha fått en "bedre avgjørelse" ved overskjønnet enn ved underskjønnet må han forutsetningsvis ha gitt tilkjenne et ønske for underskjønnet som er avvist, men som han eventuelt får medhold i ved overskjønnet. I motsatt fall har underskjønnet ikke hatt noen oppfordring til å etterkomme hans ønske. Det vises til at skjønnet i henhold til veiloven §53 er et såkalt tiltaksskjønn som gir skjønnsretten kompetanse til både å avgjøre om og hvorledes tiltaket skal gjennomføres og hvilken kompensasjon som eventuelt skal gis.
Som en følge av denne utvidede kompetanse har parten oppfordring til å tilkjennegi sine ønsker i begge retninger. I praksis gjøres dette ved at partene i relasjon til tiltakets karakter tilkjennegir sine krav gjennom forslag til skjønnsforutsetninger. Den kjærende part peker på at partene hadde utformet sammenfallende forslag til skjønnsforutsetninger ved underskjønnet, og retten la disse til grunn. Videre fremholdes det at i henhold til skjønnsloven §2 kommer det alminnelige disposisjonsprinsipp nedfelt i tvistemålsloven §85 også til anvendelse på rettslige skjønn. Det må innebære at de ønsker om tiltakets karakter som er tilkjennegitt i ovennevnte skjønnsforutsetninger ansees som "paastande". Domstolen har således ikke kompetanse til å gå utenfor disse rammer. Den kjærende part fremholder videre at kjæremålsmotparten hverken forut, under saksforberedelsen eller under underskjønnet tilkjennega noe ønske om den aktuelle trase som overskjønnet valgte. Det hevdes at han tvertimot ga uttrykk for krav om at eventuell trafikk til den kjærende parts hotell måtte gå på en annen trase enn den som nå er valgt. Når partene deretter under selve underskjønnet ble enige om de aktuelle traseer, som ikke omfattet den trase kjæremålsmotparten krevde for overskjønnet, hadde retten ikke foranledning til å gå inn på det aktuelle alternativ som overskjønnet kom frem til. Underskjønnet hadde heller ikke grunnlag for å vurdere den nå valgte trase, jf forhandlingsprinsippet i tvistemålsloven §86. Den kjærende part anfører også at omkostningsbestemmelsen i skjønnsloven §54 ikke er ment å skulle benyttes til å la eksproprianten bære risikoen for ekspropriatens manglende evne til å bestemme seg.
Subsidiært gjør den kjærende part gjeldende at man ved kriteriet "bedre avgjørelse" må foreta en objektiv vurdering av hva som er best for eiendommen som sådan. Det hevdes at overskjønnsretten har lagt til grunn at et alternativ som kjæremotparten verbalt da anså som et bedre alternativ for ham, uten videre skulle vurderes slik også av overskjønnsretten. Den kjærende part hevder at ut i fra en ren objektiv vurdering som må anvendes, er det aktuelle valg av trase ikke til fordel for eiendommen.
Atter subsidiært anføres at ovennevnte rettslige anførsler medfører at loven er feil anvendt i relasjon til totalvurderingen etter skjønnsloven §54a, annet ledd. Det blir meningsløst når eksproprianten må betale tilsammen kr 80.000,for å ekspropriere 300 m2 til en verdi av kr 5.000,-.
Den kjærende part har ikke nedlagt noen formell påstand.
I senere prosesskrift av 16. september 1987 bestrider den kjærende part at kjæremålsmotparten også ved underskjønnet fremsatte som alternativ å utvide veien. Det hevdes at det var det motsatte som var tilfelle. Den kjærende part anfører også at det nå valgte alternativ alene er en fordel for den kjærende part.
Askild Alver har i tilsvar bestridt at omkostningsavgjørelsen er "i strid med loven". Det hevdes å være riktig at kjæremotparten har fått en bedre avgjørelse enn ved underskjønnet. I forhold til underskjønnet representerer den trase overskjønnet har kommet frem til et vesentlig mindre inngrep for saksøkte. Det fremholdes at Askild Alver har fått medhold i den trase han primært ønsker når veien skal utvides såvidt meget. Etter underskjønnets avgjørelse representerte veien en total bredde (inngrep) på 8,5 m mens overskjønnet ved sin avgjørelse innskrenket dette vesentlig. Dertil er erstatningene for grunnavståelse og ulemper vesentlig forhøyet, også i forhold til vanlig prisstigning. Kjæremålsmotparten gjør gjeldende at retten har anvendt loven riktig når den etter egen og kjæremålsmotpartens oppfatning om at avgjørelsen er "bedre" tilkjenner Askild Alver dekning av saksomkostningene. Retten har vurdert avgjørelsen slik loven foreskriver i skjønnsprosessloven §54a, annet ledd og tatt "hensyn til endringer i inngrepets karakter og omfang".
Vedrørende kjæremålets prinsipale begrunnelse gjøres det gjeldende at Askild Alver også ved underskjønnet hadde som alternativ en eventuell utvidelse av eksisterende vei. Det fremgikk av rettsboken for underskjønnet som alternativ I. Det opplyses videre at det alternativ som underskjønnet la til grunn var et alternativ som Askild Alver fant å kunne godta dersom veibredden kun utgjorde 3,5 m og det ble gitt erstatning for grunn og ulemper m.v. Underskjønnets løsning ble av Alver vurdert som lite tilfredsstillende med den konkrete løsning som ble valgt m.h.t. total veibredde og utmålt erstatning. Det var også uforståelig for Alver at retten trakk kr. 1.000,- for særfordel. Som følge av dette gikk han for overskjønnet sterkt inn for utvidelse av gammel trase da han ikke ville godta en vei som beslagla dyrket mark i 160 m og med en bredde på 8,5 m uten å få en vesentlig større erstatning for driftsulempene. I den situasjon var det bedre for ham at eksisterende vei ble utvidet til 8,5 m bredde. Det vises til at overskjønnet i vesentlig grad innskrenket veiens bredde samt økte erstatningene. Kjæremålsmotparten anfører videre at det må være av betydning at overskjønnsretten har akseptert prosessuelt at det ikke er noe i veien for at Askild Alver endret ønske om primært alternativ og den kjærende part godtok dette, jf hans tilsvar til lagmannsretten.
Til den kjærende parts subsidiære anførsel gjør Askild Alver gjeldende at retten har foretatt en objektiv vurdering av hva som var den beste løsning for hans eiendom.
Kjæremålsmotparten tilbakeviser at den kjærende parts atter subsidiære grunnlag er relevant i forbindelse med forståelsen av skjønnsprosessloven §54a, annet ledd.
I prosesskriv av 2. september 1987 opplyser Askild Alver at det var i håp om et makebytte at han kunne tenkt seg anlagt ny vei men da med en beskjeden bredde i forhold til det hotellet ønsket og som underskjønnsretten fastsatte. I prosesskriv av 22. september 1987 bemerker kjæremålsmotparten at det kun er spørsmål om saksomkostningsavgjørelsen er i strid med loven som kjæremålsutvalget kan prøve. De skjønnsmessige vurderinger som overskjønnsretten har gjort i forbindelse med vurderingen av saksomkostningsspørsmålet, herunder spørsmålet om avgjørelsen representerer en bedre avgjørelse for kjæremålsmotparten enn underskjønnets avgjørelse, må være unntatt overprøving.
Kjæremålsmotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Gulating lagmannsretts saksomkostningsavgjørelse i sak B 57/1986 stadfestes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger i anledning kjæremålet."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Utvalgets kompetanse er begrenset overensstemmende med tvistemålsloven §181 annet ledd jf skjønnsloven §2 til å prøve om overskjønnet har avgjort saksomkostningsspørsmålet i strid med loven. Den kjærende part hevder at loven er uriktig anvendt når overskjønnet under henvisning til skjønnsloven §54a har lagt til grunn at Alver ut fra en helhetsvurdering har oppnådd en bedre løsning enn ved underskjønnet.
Den vesentligste, men ikke eneste, endring overskjønnet medførte i forhold til underskjønnet, var at overskjønnet ga anvisning på en annen veitrase. Mens underskjønnet fastsatte at det skulle anlegges en ny vei over Alvers eiendom, bestemte overskjønnet at det skulle skje en utvidelse av den eksisterende vei over eiendommen frem til hotellet.
Det anføres fra hotellets side prinsipalt at når underskjønnets fastsettelse av traseen var i overensstemmelse med det ønske Alver ga uttrykk for ved underskjønnet, må det være uriktig rettsanvendelse å legge til grunn at han har oppnådd en bedre avgjørelse ved overskjønnet.
I og for seg er det klart at det gjør seg gjeldende betydelige motforestillinger mot å akseptere saksomkostninger til en saksøkt som, etter å ha oppnådd det resultat han ønsket ved underskjønnet, begjærer overskjønn for å oppnå et annet resultat. Utvalget kan imidlertid ikke se at det er noe slikt tilfelle som foreligger i denne sak. For underskjønnet var partene tilsynelatende enige om valget av veitrase. Det var derimot tvist om en rekke andre punkter, således om veibredde, anbringelse av gjerde og utmålingen av erstatning for grunn og ulempe. Underskjønnet traff avgjørelse om ekspropriasjon til ny vei etter den veitrase partene var enige om, og tok for øvrig standpunkt til de spørsmål som var omtvistet mellom partene. Alver begjærte overskjønn. I sitt tilsvar til overskjønnsbegjæringen ga hotellet uttrykk for at hotellet prinsipalt vil gjøre gjeldende krav på utvidelse av den nåværende vei. Fra Alvers side ble anført at han var enig i at dette måtte bli løsningen dersom ekspropriasjon ble tillatt. Under prosedyren for overskjønnet hevdet hotellet imidlertid at Alver måtte anses forpliktet til å godta den samme trase som for underskjønnet. Overskjønnet forkastet denne anførsel under henvisning til det som var uttalt i hotellets tilsvar til overskjønnsbegjæringen, og som måtte innebære at Alver ikke kunne være bundet av en muntlig tidligere avtale mellom partene. Og overskjønnet tok deretter til følge Alvers krav om at traseen måtte følge den gamle vei, og traff avgjørelse om ekspropriasjon og erstatning for grunn og ulempe på dette grunnlag.
Når det ses hen til bakgrunnen for at overskjønnet tok opp trasevalget til ny og endret vurdering i forhold til underskjønnet, kan utvalget ikke se noen rimelig grunn til at overskjønnet skulle være avskåret fra å bygge på at dets løsning innebar en bedre avgjørelse for Alver.
Hotellet har subsidiært anført at overskjønnet ikke har bygd på en objektiv norm ved vurderingen av hva som var den beste løsning for Alver, men uten videre har lagt til grunn hva Alver selv fremholdt som den beste løsning. Hotellets anførsel bygger på følgende uttalelse i overskjønnet:
"Overskjønnsretten er kommet til at det bør velges en løsning som er minst mulig til skade for Alver og mest mulig i samsvar med den løsning som han foretrekker, forutsatt at løsningen er brukbar for Hotellet."
Utvalget kan ikke se at overskjønnet her har gitt uttrykk for uriktig rettsanvendelse. Det er klart sagt at det bør velges en løsning som er minst mulig til skade for Alver. At det herunder også legges vekt på hvilken løsning han foretrekker, kan det ikke være noe å si på.
Ytterligere har hotellet angrepet overskjønnets totalvurdering etter skjønnsloven §54a annet ledd. Til dette skal utvalget bemerke:
Etter skjønnsloven §54a skal overskjønnet ved avgjørelsen av om saksøkte har oppnådd en bedre avgjørelse, foreta en totalvurdering hvor det blant annet tas hensyn til eventuelle endringer i inngrepets karakter og omfang. Den skjønnsmessige side av overskjønnets totalvurdering, hvor det for øvrig kunne være tale om å ta hensyn til de spørsmål overskjønnet avgjorde i tillegg til trasevalget, kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet må etter dette forkastes. Kjæremotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger i anledning av kjæremålet. Påstanden tas til følge, og omkostningsbeløpet settes til 3.000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Alver Nye Hotell A/S til Askild Alver 3.000 - tre tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.