HR-1987-471-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1987-11-17 |
| Publisert: | HR-1987-00471k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 471 K/1987, jnr 262/1987 |
| Parter: | A (advokat Elizabeth Baumann) mot B (advokat Bent Endresen). |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Holmøy, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §34, §38, §50 |
Ryfylke herredsrett avsa 14. juli 1986 dom i sak anlagt av A mot B om bl a foreldreansvar for partenes felles barn. Domsslutningens punkt 2 hadde slik ordlyd:
"A tilkjennes alene foreldreansvaret for fellesbarna C, født xx.xx.1976, D, født xx.xx.1978 og E, født xx.xx.1980."
Dommen ble avsagt under dissens, idet fagdommeren stemte for at B skulle tilkjennes foreldreansvaret for sønnen D.
B påanket herredsrettens dom til Gulating lagmannsrett, som 12. oktober 1987 avsa dom med slik slutning:
"1. B gis i medhold av barneloven §34 alene foreldreansvaret for partenes felles barn, C, født xx.xx.1976, D, født xx.xx.1978 og E, født xx.xx.1980.
2. ..........."
Samtidig avsa lagmannsretten etter begjæring av B kjennelse med slik slutning:
"B gis i medhold av barneloven §38 alene foreldreansvaret for fellesbarna C, D og E inntil rettskraftig dom foreligger."
A, som i mellomtiden har tatt tilbake sitt tidligere familienavn X, har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hun opplyser i kjæremålserklæringen at lagmannsrettens dom vil bli påanket.
A viser til at omsorgen for barna er overført til barnevernsnemnda, og barna er plassert i fosterhjem. Lagmannsrettens avgjørelse omfatter således ikke spørsmålet om den daglige omsorg for barna.
Hun viser videre til at lagmannsretten begrunner sin kjennelse slik:
"Faren har begjært foregrepet tvangskraft i medhold av barneloven §38. Dette kan synes overflødig så lenge omsorgen ikke er overlatt ham, og omsorgen kan som nevnt ikke gjøres til tvistegjenstand i denne sak, selv om lagmannsretten prejudicielt har tatt stilling til den. Forholdet er imidlertid at faren i retten ubestridt uttalte at han av sosialsjefen som tilsynsfører var blitt nektet samtaler med barnas lærere med den begrunnelse at han ikke hadde foreldreansvar. Lagmannsretten finner det tvilsomt om sosialsjefen har rett til dette før rettskraftig dom foreligger, men mener at dette bør presiseres. Forholdet bør gjøres helt klart. Det er uheldig med en slik nektelse både av hensyn til barna og av hensyn til faren og også for læreren som kan ha behov for samtaler med faren. Lagmannsretten er kommet til at det bør treffes slik midlertidig vedtak som barneloven §38 gir anledning til, og beslutter derfor i særskilt kjennelse at domsslutningen gis foregrepen tvangskraft."
Den kjærende part anfører at de nevnte forhold ikke kan begrunne en midlertidig forføyning i medhold av barneloven §38.
Etter barneloven §50 har også den av foreldrene som ikke har foreldreretten, rett til opplysninger om barnet fra skolevesenet. Dersom sosialsjefen har nektet faren å snakke med barnas lærer, må dette være en sak mellom barnas far og barnevernsnemnda; det tilligger ikke lagmannsretten å ta stilling til hvorvidt sosialsjefen har fattet et ugyldig vedtak.
Den kjærende part viser også til at brudd på barneloven §50 kan påklages til fylkesmannen. Det er ikke opplyst hvorvidt kjæremotparten har benyttet denne klageadgang.
A gjør gjeldende at det ikke kan ha vært lovgivers intensjon at en nektelse skulle kunne gi grunnlag for midlertidig forføyning, så lenge loven gir klageadgang. Etter den kjærende parts oppfatning er barneloven §38 en bestemmelse som hovedsaklig skal anvendes når det er tvist om hvor barnet skal være i tiden frem til rettskraftig avgjørelse foreligger. På denne bakgrunn anfører hun at lagmannsrettens lovanvendelse er uriktig.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
"B gis ikke medhold i sitt krav om en foreløpig avgjørelse i medhold av barneloven §38 vedr. foreldreansvaret for fellesbarna C, D og E."
B har i tilsvar tatt til gjenmæle mot kjæremålet. Han gjør gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er korrekt.
Han bemerker at også den kjærende part under hovedforhandlingen begjærte at lagmannsretten avsa kjennelse om midlertidig avgjørelse av foreldreansvaret etter barneloven §38. Når hun nå angriper den midlertidige avgjørelsen, må dette ha sammenheng med at hun ikke er enig i domsresultatet.
Kjæremotparten anfører at lagmannsretten ikke utelukkende har bygget sin midlertidige avgjørelse på det konkrete forhold som er referert i det gjengitte avsnitt av lagmannsrettens avgjørelse. Som det fremgår av det nevnte avsnitt, hadde retten prejudisielt tatt stilling til spørsmålet om daglig omsorg for barna. Rettens drøftelse viser til den samlede vurdering som er foretatt i dommen av forholdet mellom barna og foreldrene.
Lagmannsretten uttaler dessuten om kjæremotpartens krav om midlertidig avgjørelse:
"Lagmannsretten er enig med B i dette krav og viser til det som foran er nevnt i dommen."
Retten viser her til dommen, ikke bare til det nevnte avsnitt på side 15 i dommen.
Kjæremotparten anfører videre at det ikke er oppstilt bestemte vilkår i barneloven §38 for midlertidig avgjørelse om foreldreansvaret. Retten står således relativt fritt. Etter kjæremotpartens oppfatning må retten legge samme vurderingstema til grunn som etter §34; hva som er best for barna. Videre må retten ha for øye at avgjørelsen bare skal gjelde frem til endelig dom foreligger. Barnas beste vil da vanligvis tilsi at det skapes ro, sikkerhet og stabilitet, samtidig som barna får den nødvendige omsorg. Ut fra disse kriterier foreligger det grunnlag for å gi kjæremotparten midlertidig foreldreansvar. Det vises her til lagmannsrettens dom og den sakkyndige erklæring.
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Gulating lagmannsretts kjennelse stadfestes.
2. B tilkjennes saksomkostninger i kjæremålssaken."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Lagmannsrettens dom, som går ut på at B alene skal ha foreldreansvaret for de tre barna, er begrunnet med at han også bør ha omsorgen for dem. Denne vurdering er i samsvar med en samstemmig uttalelse fra de sakkyndige for lagmannsretten som i sin konklusjon uttalte at alle tre barna så raskt som mulig bør flytte til sin far og hans nye ektefelle, og at de bør henvises til Barnepsykiatrisk avdeling ved Haukeland sykehus til behandling. Også en overlege ved denne avdeling, som har gitt en spesialisterklæring og som møtte som vitne for lagmannsretten, har uttalt seg i samme retning.
Utvalget legger etter dette til grunn at det for disse barna er meget viktig at de snarest kan flytte til faren og hans nye ektefelle. De vil derved også komme under behandling ved en barnepsykiatrisk avdeling. Barna står nå under barnevernsnemndas omsorg, og de bor hos fosterforeldre som er morens søster og svorger. Utvalget forutsetter at en midlertidig avgjørelse som gir faren foreldreansvaret inntil saken er rettskraftig avgjort, vil kunne bidra til å påskynde at barna kan flytte til faren.
Utvalget finner etter dette at lagmannsrettens kjennelse bør stadfestes. Etter sakens karakter finner man at saksomkostninger for kjæremålsutvalget ikke bør tilkjennes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.