HR-1987-474-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1987-11-19 |
| Publisert: | HR-1987-00474k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 474 K/1987, jnr 219/1987 |
| Parter: | Kari og Per Thue (advokat Knut W Engebretsen) mot Staten v/Samferdselsdepartementet (advokat Ola Brekken) v/Vegsjefen i Østfold. |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Holmøy, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §54, Tvistemålsloven (1915) §181, Skjønnsprosessloven (1917), §2 |
Fredrikstad byrett avsa 28. juni 1985 ekspropriasjonsskjønn etter begjæring av Staten v/Samferdselsdepartementet i forbindelse med anlegg av snuplasser og gang- og sykkelvei på Hvaler. Slutningens post V lød:
"I sak nr. 1/1985 B tilkjennes Per og Kari Thue ikke saksomkostninger."
Tre av de saksøkte grunneiere begjærte overskjønn, blant dem Kari og Per Thue.
Eidsivating lagmannsrett avsa 2. juni 1987 overskjønn. Byrettens saksomkostningsavgjørelse vedrørende Kari og Per Thue ble stadfestet under henvisning til skjønnsloven §54, og omkostninger for lagmannsretten ble heller ikke tilkjent dem under henvisning til skjønnsloven §54a.
Kari og Per Thue har i rett tid påkjært overskjønnsrettens avgjørelse av saksomkostningene for skjønnsretten til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
De kjærende parter gjør gjeldende at overskjønnsrettens rettsanvendelse er uriktig. De viser til at deres opprinnelige prosessfullmektig ved underskjønnet, advokat Knut W. Engebretsen, som også representerte andre saksøkte, frasa seg prosessoppdraget for deres vedkommende. Advokat Engebretsen begrunnet sin fratreden med at det under saksforberedelsen var oppstått tvist mellom de kjærende parter og saksøkte Kolbjørn Berthelsen, som først hadde engasjert ham, om eiendomsretten til en del av det areal som var gjenstand for ekspropriasjon. I denne situasjon anså advokat Engebretsen det umulig å representere de kjærende parter under skjønnet.
De kjærende parter hadde dermed valget mellom å møte uten prosessfullmektig eller å engasjere egen advokat. De engasjerte advokat Per Sannrud til å representere dem under hovedforhandlingen i underskjønnet, og anfører at utgiftene til dette må sies å ha fremstilt seg som tvingende nødvendige for å ivareta deres interesser under skjønnssaken, jfr. skjønnsloven §54.
De viser til uttalelser om nødvendighetskriteriet i skjønnsloven §54 i Dragsten/Vislie: Skjønnsloven side 324 flg og til uttalelser i Ot. prp. nr. 18 (1971-72) side 45, sitert hos Dragsten/Vislie l.c. side 328.
Subsidiært anfører Kari og Per Thue at de iallfall må ha krav på delvis dekning av sine dokumenterte advokatutgifter, og at det under enhver omstendighet må bero på uriktig lovanvendelse når de ikke er blitt tilkjent dette. De gjør gjeldende at det klart ville ha medført forhøyelse av advokat Engebretsens salærkrav dersom han hadde fortsatt som deres prosessfullmektig. Selv om utgiftene ved å engasjere egen prosessfullmektig sannsynligvis er blitt større, kan ikke dette gi grunnlag for mer enn en skjønnsmessig reduksjon av de dokumenterte omkostninger. Såvel underskjønnet som overskjønnet har helt nektet å tilkjenne saksomkostninger uten å foreta noen vurdering av hvilke merutgifter engasjement av egen prosessfullmektig har medført. Dette må under enhver omstendighet være uriktig og i strid med loven intensjon. Det vises til Dragsten/Vislie l. c. side 332, hvor det uttales: "Reduksjon bør alene skje overfor den eller de som uten tilstrekkelig grunn har benyttet egen bistand. Disse omkostningskrav synes å måtte reduseres til det som det ville ha utgjort om de hadde benyttet felles prosessfullmektig med de øvrige saksøkte."
De kjærende parter har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt: Kari Og Per Thue tilkjennes saksomkostninger for underskjønnet i samsvar med den fremlagte omkostningsoppgave.
Subsidiært: Kari og Per Thue tilkjennes saksomkostninger for underskjønnet med reduksjon etter rettens skjønn.
I begge tilfeller: Kari og Per Thue tilkjennes omkostninger i kjæremålet."
Staten v/Samferdselsdepartementet har i tilsvar tatt til gjenmæle mot kjæremålet og anført at overskjønnets saksomkostningsavgjørelse ikke er i strid med loven.
Kjæremotparten viser til at konflikten mellom de saksøkte Thue og Berthelsen gjaldt eiendomsretten til en smal stripe langs riksveien. Det må legges til grunn at uenigheten gjaldt den innbyrdes fordeling av erstatning. Det forelå således ikke på noe tidspunkt motstridende interesser i forhold til eksproprianten og det som var skjønnstemaet. En slik interessekonflikt kan ikke gi grunnlag for å kreve dekning av utgifter til to prosessfullmektiger i medhold av skjønnsloven §54, se Dragsten/Vislie side 328.
Når det gjelder de kjærende parters subsidiære påstand har såvel skjønnsretten som overskjønnsretten lagt til grunn at de kjærende parter kunne ha vært representert ved samme advokat som de øvrige saksøkte uten at dette hadde medført ekstra omkostninger. Det anføres at denne vurdering er korrekt. Under enhver omstendighet er kjæremålsretten her bundet av den underordnede retts bevisbedømmelse, jfr tvistemålsloven §181 annet ledd, annet punktum, jfr skjønnsloven §2.
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts overskjønn av 2. juni 1987 stadfestes for så vidt gjelder slutningens pkt. 2 vedrørende Per og Kari Thue.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger i kjæremålet."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet er rettet mot den del av lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse som gikk ut på ikke å tilkjenne Kari og Per Thue omkostninger for byretten. I medhold av tvistemålsloven §181 annet ledd, jf skjønnsloven §2 kan utvalget prøve om "omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven". Den bestemmelse som her får anvendelse er skjønnsloven §54.
De kjærende parter har, under henvisning til Sverre Dragsten og Ingolf Vislie: Skjønnsloven (1983) side 324, fremholdt at avgjørende for hvilke utgifter ekspropriaten kan kreve dekket, må være om utgiftene med rimelighet fortoner seg som nødvendige for denne ekspropriat. Utvalget kan som utgangspunkt gi sin tilslutning til dette, men tilføyer - for øvrig også i tilslutning til Dragsten og Vislie samme side - at vurderingen av om en utgift er nødvendig må skje på objektivt grunnlag.
Lagmannsretten har, i likhet med byretten, uttalt at en advokat kunne ha ivaretatt samtlige saksøktes interesser på en forsvarlig måte. Denne bevisvurdering kan utvalget ikke overprøve. Videre uttaler lagmannsretten "at den konflikt som på et tidspunkt oppsto mellom Berthelsen og Thue ikke gjaldt forholdet til eksproprianten", og lagmannsretten erklærer seg "således" enig i byrettens omkostningsavgjørelse. Utvalget forstår uttalelsen slik at lagmannsretten bygger på at uenigheten mellom Berthelsen og Thue gjaldt deres innbyrdes forhold - fordelingen av erstatningen dem imellom - men at deres interesser ikke var motstridende i forhold til eksproprianten og det som var skjønnstema for erstatningsfastsettelsen. Og videre at lagmannsretten dermed har ment at de to saksøktes interesser ikke kunne anses å stå "i strid" med hverandre som omhandlet i skjønnsloven §54 annet ledd.
På bakgrunn av lagmannsrettens bedømmelse av den faktiske situasjon kan utvalget ikke se at lagmannsretten med dette har gitt uttrykk for en uriktig forståelse av §54 annet ledd, når den har erklært seg enig i byrettens omkostningsavgjørelse. Lagmannsrettens skjønnsmessige vurdering av omkostningsspørsmålet kan utvalget ikke overprøve.
De kjærende parter har subsidiært anført at de iallfall må ha krav på delvis dekning av sine dokumenterte advokat-utgifter for byretten. Utvalget bemerker at dersom omkostningene for utgifter til felles prosessfullmektig, som også hadde ivaretatt Thues interesser, ville oversteget det omkostningsbeløp som saksøkeren er pålagt å dekke, ville det vært grunnlag for et redusert omkostningskrav fra Thues side. Ettersom det av lagmannsrettens uttalelser ikke kan sees om dette spørsmål har vært vurdert, må skjønnet oppheves for så vidt.
Kjæremålet har delvis ført frem. Saksomkostninger for kjæremålsutvalget ilegges ikke.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens overskjønn, slutningens punkt 2, oppheves for så vidt gjelder Per og Kari Thue, og saken hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten.
Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.