HR-1987-479-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1987-11-19 |
| Publisert: | HR-1987-00479k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 479 K/1987, jnr 244/1987 |
| Parter: | Ingvald Heggheim (advokat Atle Helljesen) mot Staten v/Justisdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Bård Tønder). |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Holmøy, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §403, §392, §404, §87 |
Siden 1977 har Ingvald Heggheim drevet en hall med spilleautomater i Haraldsgaten 142 i Haugesund.
På grunn av klager over virksomheten i spillehallen kalte politimesteren i Haugesund den 13. januar 1982 tilbake oppstillingstillatelsene for automatene. Oppstillingstillatelsene var opprinnelig gitt 4. april 1977 og 11. mai 1977.
Som en forsøksordning ga politimesteren den 13. januar 1982 ny oppstillingstillatelse på nye vilkår, blant annet at tillatelsen bare gjaldt for 1 år, og at den skulle vurderes på ny hvert år. I den siste tillatelsen fra 7. januar 1985 ble betydningen av å overholde de satte vilkår sterkt understreket.
Den 30. mai 1985 stengte politiet hallen uten forhåndsvarsel. Grunnlaget var innkomne rapporter om uønsket virksomhet i tilknytning til hallen. Stengningen ble påklaget til Justisdepartementet som i brev 8. juli 1985 i det vesentlige opprettholdt politiets avgjørelse.
Den 10. juni 1985 stevnet Ingvald Heggheim staten ved Justisdepartementet for Haugesund byrett med påstand om at vedtaket om å stenge og innstille virksomheten i automathallen, truffet av politimesteren i Haugeund den 30. mai 1985, skulle kjennes ugyldig. Samtidig ble det krevet midlertidig forføyning for at politiets stengningsvedtak 30. mai 1985 skulle oppheves så lenge saken pågikk. Søksmålet ble utvidet den 16. juli 1985 ved at politimesterens vedtak 30. mai 1985 om å tilbakekalle selve oppstillingstillatelsen ble påstått kjent ugyldig.
I saken om midlertidig forføyning avsa Haugesund byrett den 14. august 1985 kjennelse med slik slutning:
"Politimesteren i Haugesunds beslutning om stengning av lokalene i Haraldsgaten 142 oppheves så lenge saken pågår. Driften av automatene i Haraldsgaten 142 kan fortsette inntil rettskraftig avgjørelse foreligger."
Kjennelsen ble ikke påkjært, men politimesteren i Haugesund underrettet den 10. september 1985 Heggheim om at gjeldende spilletillatelse utløp 31. januar 1986, og at denne ikke ville bli forlenget. Etter en del korrespondanse fattet politimesteren i Haugesund den 3. desember 1985 formelt vedtak om å avslå søknaden om fornyet spilletillatelse (oppstillingstillatelse). Heggheim påklaget vedtaket til Justisdepartementet den 27. desember 1985, og bad samtidig om at klagen ble gitt oppsettende virkning. Politimesteren ga ikke klagen oppsettende virkning, men Justisdepartementet forlenget 23. januar 1986 oppstillingstillatelsen inntil dom var falt i første instans.
Haugesund byrett avsa den 19. mars 1986 dom i den sak Heggheim hadde reist mot staten ved Justisdepartementet. Heggheims påstand under hovedforhandlingen gikk ut på at politimesterens vedtak av 30. mai 1985, stadfestet av Justisdepartementet 8. juli 1985, om tilbakekallelse av oppstillingstillatelse av 7. januar 1985, skulle kjennes ugyldig. Videre nedla han påstand om at politimesterens stengningsvedtak av 30. mai 1985 skulle kjennes ugyldig, og han krevde erstatning. Byrettens dom har slik domsslutning:
"1. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale kr. 50.000,- kronerfemtitusen - til Ingvald Heggheim.
2. Forøvrig frifinnes Staten v/Justisdepartementet.
3. Saksomkostninger ilegges ikke."
Byretten fant at det knyttet seg feil til politimesterens stengningsvedtak, men at Justisdepartementets vedtak var gyldig. Den tilkjente erstatning gjaldt tap i tiden mellom de to vedtak.
Heggheim påanket dommen til Gulating lagmannsrett, hvor saken ikke ennå er avgjort.
Den 7. juli 1986 avgjorde Justisdepartementet klagen over nektelsen av å forlenge oppstillingstillatelsen. Heggheims klage ble ikke tatt til følge, men departementet forutsatte at Heggheim skulle få en rimelig avviklingsfrist.
Politimesteren i Haugesund tilskrev 31. juli 1986 Ingvald Heggheim og ga ham frist til 1. september 1986 med å avvikle spillehallvirksomheten i Haraldsgaten 142.
Ingvald Heggheim motsatte seg i brev 15. august 1986 å avvikle virksomheten, og viste til Haugesund byretts kjennelse 14 august 1985.
I stevning til Haugesund byrett den 10. september 1985 nedla Heggheim blant annet påstand om at Justisdepartementets vedtak av 7. juli 1986 om å nekte forlenget spilletillatelse skulle kjennes ugyldig. Han krevde også midlertidig forføyning for at han skulle få adgang til å drive spillehallen inntil det forelå rettskraftig avgjørelse i de to saker.
Haugesund byrett avsa den 10. mars 1987 kjennelse med slik slutning:
"Politimesteren i Haugesunds beslutning om stengning av lokalene i Haraldsgaten 142 oppheves så lenge saken pågår. Driften av automathallen i Haraldsgaten 142 kan fortsette inntil rettskraftig avgjørelse i sak 45/85 A og sak 62/86 A for Haugesund byrett foreligger."
Staten ved Justisdepartementet påkjærte byrettens avgjørelse til Gulating lagmannsrett, som 3. september 1987 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæringen om midlertidig forføyning av 10. september 1986 fra Ingvald Heggheim tas ikke til følge.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byrett eller lagmannsrett."
Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens og lagmannsrettens kjennelsesgrunner.
Ingvald Heggheim har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han gjør gjeldende at lagmannsrettens kjennelse lider av saksbehandlingsfeil. Fra kjæremålserklæringen hitsettes:
"Staten påkjærte byrettens avgjørelse til lagmannsretten. I mitt tilsvar gjorde jeg oppmerksom på at dersom lagmannsretten var enig med staten vedr. det spørsmål byretten hadde avgjort saken på, så måtte byrettens avgjørelse oppheves og saken vises tilbake til byretten, fordi byretten ikke hadde vurdert våre øvrige argumenter. Med det store saksomfang det her dreide seg om, ville det være helt uforholdsmessig å skulle fremkomme med de mange argumenter skriftlig for lagmannsretten. I og med at det har vært muntlige forhandlinger for byretten og kjæremålet i utgangspunktet var undergitt skriftlig behandling, så mente jeg dette måtte være en riktig fremgangsmåte. Dette også fordi lagmannsrettens avgjørelse av kjæremålet i begrenset utstrekning kan overprøves av Høyesterett. Det ville derfor være klart uriktig om vi der skulle få utelukkende en skriftlig behandling av disse anførsler for lagmannsretten. Alternativt måtte lagmannsretten vurdert om det skulle holdes muntlige forhandlinger etter tvistemålsloven §403 første ledd."
Det anføres videre at enten måtte lagmannsretten ha opphevet byrettens avgjørelse, eller selv sørget for at saken ble tilstrekkelig opplyst i kjæremålsomgangen. Den kjærende parts omfattende anførsler ble ikke prøvet av byretten fordi det etter dens standpunkt var unødvendig, og for lagmannsretten ble anførslene ikke fremsatt. Likevel avgjorde lagmannsretten tvisten på det grunnlag at Heggheim ikke hadde sannsynliggjort sitt krav.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
"Gulating lagmannsretts kjennelse oppheves, og den kjærende part tilkjennes saksomkostninger."
Staten ved Justisdepartementet har tatt til motmæle i kjæremålet og vist til at den kjærende parts anførsler har vært vurdert, og at lagmannsretten har tatt begrunnet standpunkt til disse. Lagmannsretten hadde full overprøvelseskompetanse og tok standpunkt til realiteten i saken. Noen saksbehandlingsfeil foreligger derfor ikke. Den kjærende parts anførsler var grundig gjengitt i byrettens kjennelse og derfor kjent for lagmannsretten.
Kjæremålsmotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Den kjærende part har i senere prosesskriv til Høyesteretts kjæremålsutvalg fremholdt at lagmannsrettens premisser må oppfattes slik at Heggheim ikke har forsøkt å sannsynliggjøre at nektelsen av å fornye tillatelsen kan tilsidesettes. Hvis lagmannsretten virkelig hadde vurdert anførslene, burde dette kommet klarere til uttrykk i premissene.
Også kjæremålsmotparten har inngitt prosesskriv til Høyesteretts kjæremålsutvalg hvor den kjærende parts fortolkning av lagmannsrettens premisser imøtegås.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det er tale om et videre kjæremål, hvor utvalgets kompetanse er begrenset overensstemmende med tvistemålsloven §404. Kjæremålet gjelder saksbehandlingen for lagmannsretten, jf §404 nr 2, idet Heggheim anser det som en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke ga ham anledning til nærmere å begrunne sine subsidiære anførsler til støtte for kravet om midlertidig forføyning.
Heggheim hevdet for byretten prinsipalt at kravet om midlertidig forføyning måtte tas til følge som en nødvendig konsekvens av den tidligere avgjørelse om midlertidig forføyning som var truffet ved byrettens kjennelse av 14. august 1985, hvor det ble bestemt at driften av automatene kunne fortsette inntil det forelå rettskraftig avgjørelse i den sak som da var reist - sak 45/85 A ved Haugesund byrett. Subsidiært hevdet han at det krav som ble reist i sak 62/86 A ved Haugesund byrett, samtidig med den aktuelle begjæring om midlertidig forføyning, var sannsynliggjort, og at også de øvrige vilkår for midlertidig forføyning forelå. Byretten tok kravet til følge på det prinsipale grunnlag. De subsidiære anførsler Heggheim gjorde gjeldende, har retten gjengitt i kjennelsen, men den fant det ikke nødvendig å ta stilling til dem.
I statens kjæremålserklæring til lagmannsretten ble det argumentert mot byrettens begrunnelse. Staten hevdet videre at det ikke var adgang til å gi midlertidig forføyning om at virksomheten kunne fortsette ut over gyldighetstiden for den eksisterende tillatelse, og subsidiært at vilkårene ikke var til stede da det ikke var sannsynliggjort at Heggheims krav i hovedsaken - sak 62/86 A - ville føre frem. Staten viste for så vidt til sitt tilsvar til byretten og til gjengivelsen av statens anførsler i byrettens kjennelse. Heggheim nøyde seg i kjæremålstilsvaret med å imøtegå statens anførsler vedrørende byrettens begrunnelse. Om sakens øvrige spørsmål anførte han følgende:
"Subsidiært vil det bli anført at dersom det menes at den rettsanvendelse byretten har bygget på, ikke er riktig, så må byrettens kjennelse kun oppheves og saken tilbakevises til byretten for ny behandling der. Det er sannsynlig at byretten ville kommet til det samme resultatet også på andre grunnlag enn det byretten har bygget sin avgjørelse på. Det ansees ikke riktig å prosedere dette på ny for lagmannsretten nå, idet kjæremålet kun refererer seg til den rettsanvendelse byretten har foretatt."
Lagmannsretten tok kjæremålet opp til avgjørelse på grunnlag av kjæremålserklæringen og kjæremålstilsvaret. Den fant at byrettens begrunnelse for å gi midlertidig forføyning ikke var holdbar. Og den fant videre at Heggheims krav i hovedsaken ikke var sannsynliggjort. Begjæringen om midlertidig forføyning kunne dermed ikke tas til følge. Lagmannsretten fant det unødvendig å gå inn på spørsmålet om det overhodet kunne være rom for midlertidig forføyning i en sak som den foreliggende.
Heggheim hevder for Høyesteretts kjæremålsutvalg - som allerede nevnt - at det var en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke ga ham anledning til nærmere å prosedere sine subsidiære anførsler. Om dette skal utvalget bemerke:
Statens kjæremål til lagmannsretten gjaldt realiteten i byrettens avgjørelse om midlertidig forføyning. Lagmannsretten måtte da selv treffe realitetsavgjørelse; den hadde ikke adgang til å oppheve byrettens avgjørelse og hjemvise saken til byretten. Tvistemålsloven §392 annet ledd jf §403 annet ledd gjelder ikke for lagmannsretten. Heggheims forutsetning om at det ikke var nødvendig for ham å prosedere de subsidiære anførsler for tilfelle av at lagmannsretten skulle være uenig i byrettens begrunnelse, var således klart uholdbar.
I og med at lagmannsretten var uenig i byrettens begrunnelse for midlertidig forføyning, måtte den altså ta standpunkt til de subsidiære spørsmål. Utvalget oppfatter lagmannsrettens avgjørelse derhen at den må ha ansett disse spørsmål tilstrekkelig utredet gjennom det som fremgikk av partenes prosessskrifter til byretten samt gjengivelsen av deres anførsler i byrettens kjennelse. Imidlertid fremgikk det av Heggheims kjæremålstilsvar at han mente å ha ytterligere å anføre om disse spørsmål, og det fremgikk også at det skyldtes en misforståelse av sakens prosessuelle stilling når han ikke fremkom med disse anførsler. Under disse omstendigheter ville etter utvalgets oppfatning det riktige ha vært at lagmannsretten hadde gjort ham oppmerksom på feiltagelsen, jf tvistemålsloven §87, og gitt ham frist for ytterligere bemerkninger. At dette ikke ble gjort, må anses som en saksbehandlingsfeil. Feilen har hatt til konsekvens at Heggheim ikke fikk anledning til en fullstendig argumentasjon i anledning av statens kjæremål, og utvalget finner derfor at lagmannsrettens avgjørelse må oppheves. Saken bør hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling.
Avgjørelsen har voldt tvil, og Heggheim er ikke uten ansvar for den utvikling som har ledet til kjæremålet. Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes derfor ikke.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling.
Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.