HR-1987-488-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1987-11-26 |
| Publisert: | HR-1987-00488k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 488 K/1987, jnr 236/1987 |
| Parter: | Lars Ellingsen (advokat Øivind Fegth Knutsen) mot Ingrid Berner Hartvig (advokat Per Flatabø). |
| Forfatter: | Michelsen, Aasland, Schei |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §181 |
I 1981 overdro Ingrid Berner Hartvig, Uranienborg Frukt & Tobakk til Lars Ellingsen. Ingrid Berner Hartvig har anlagt søksmål mot Lars Ellingsen med krav om betaling av restkjøpesum fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 85.000,-. Det ble videre krevet renter fra 1. juni 1981.
Oslo byrett avsa 27. juni 1985 dom i saken med slik domsslutning:
"1. Restkjøpesummen i henhold til avtale av januar 1981 mellom Lars Egill Ellingsen og Ingrid Berner Hartvig fastsettes å være kr. 44.542,79 - kronerførtifiretusenfemhundreogførtito 79/100- med tillegg av 15% -femten prosent- årlig rente fra 1. juni 1981, i Ingrids Hartvigs favør.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Lars Ellingsen påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett som 2 juli 1987 avsa dom med slik domsslutning.
"1. Lars Eigil Kristoffer Ellingsen betaler til Ingrid Berner Hartvig v/advokat Per Flatabø 23.908 -tjuetretusennihundreognittiåtte- kroner med tillegg av 15 -femten- prosent rente p.a. av kr. 45.192 fra 23. oktober 1982 til 20. april 1983, av kr. 37.634 fra 21. april 1983 til 18. september 1983, av kr. 30.498 fra 19. september 1983 til 11. februar 1984 og av kr. 23.998 fra 12. februar 1984 til 31. januar 1986, og med tillegg av 18 -attenprosent rente p.a. av kr. 23.998 fra 1. februar 1986 til betaling skjer.
2. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra forkynnelse av denne dom.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byretten eller lagmannsretten."
Saksforholdet for øvrig fremgår av byrettens og lagmannsrettens dommer.
Lars Ellingsen har i rett tid påkjært lagmannsrettens avgjørelse av saksomkostningene til Høyesteretts Kjæremålsutvalg. Den kjærende part er enig i at omkostningsspørsmålet avgjøres etter tvistemålsloven §174, jf tvistemålsloven §180 annet ledd. Når det gjelder spørsmålet om unntaksregelen i §174 annet ledd skal få anvendelse hevder han at det foreligger saksbehandlingsfeil fra lagmannsrettens side idet retten ved sin vurdering bare har lagt vekt på avtaleforholdets uklarhet. Dette moment hevdes å være perifert i forhold til den skjønnsutøvelse som skal skje på grunnlag av annet ledd i tvistemålsloven §174. Den kjærende part peker på at han så tidlig som 16. august 1983 hadde tilbudt motparten kr 35.000 som fullt og helt oppgjør. Dette beløp oversteg det han ifølge lagmannsrettens dom ble tilpliktet å betale, selv under hensyntagen til påløpne renter. Det ble under prosedyren for lagmannsretten eksplisitt anført at dette måtte få konsekvenser for omkostningsavgjørelsen. Videre peker den kjærende part på at omhandlede kr 5.000, som utgjorde hans utgifter til advokat i forbindelse med kjæremålsmotpartens dobbeltsalg, først ble trukket inn i saken i forbindelse med tilsvaret. Spørsmålet sto helt perifert under prosessen for begge instanser slik at prosessomkostningene i forhold til dette punkt var ubetydelige. Begge nevnte punkter hevdes å være relevante i forhold til tvistemålsloven §174 annet ledd. Den kjærende part anfører at det ikke er mulig å ta standpunkt til om skjønnet er forsvarlig, noe kjæremålsutvalget kan prøve, når lagmannsretten overhodet ikke har nevnt disse forhold. På dette grunnlag begjæres omkostningsavgjørelsen opphevet.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
"1. Eidsivating Lagmannsretts omkostningsavgjørelse i sak nr. 538/85 oppheves, og saken hjemvises forsåvidt til Lagmannsretten til ny behandling.
2. Lars Ellingsen tilkjennes omkostninger med kr. 1.000."
Ingrid Berner Hartvig har i tilsvar gjort gjeldende at lagmannsrettens omkostningsavgjørelse er korrekt. Hun hevder at det faktum den kjærende part bygger på når det gjelder det fremsatte forlikstilbud, ikke er riktig. Forholdet er at tilbudet, fremsatt ved brev av 16. august 1983, ble trukket tilbake. I forbindelse med tilbudet ble det heller ikke fremlagt regnskaper eller dokumentasjon for at mellomværendet var slik Ellingsen påsto. Etter tidspunktet for forhandlingene mellom partenes advokater i april/mai 1984 ble det ikke tilbudt noe oppgjør med kr 35.000. Den kjærende part hevdet tvert imot at han skyldte kr 22.090.84. Motparten opplyser videre at da saken kom for retten nedla den kjærende part påstand om full frifinnelse, subsidiært at han skulle betale kr 22.000.
Motparten anfører videre at det fra hennes side gjentatte ganger ble påpekt at den kjærende part i det minste fikk gjøre opp sin forpliktelse i henhold til det beløp han selv mente han skyldte. Når det ikke ble betalt noe ble søksmålet direkte fremtvunget av den kjærende part. Det ville, etter motpartens syn, føre til et eiendommelig resultat om en part med en slik handlemåte også skulle få seg tilkjent saksomkostninger. Subsidiært gjøres gjeldende at omkostningsavgjørelsen uansett ikke er i strid med loven. Det vises til at vurderingstemaet i tvistemålsloven §174, annet ledd er diskresjonært. Lagmannsretten har uttrykkelig vist til bestemmelsen i sine premisser og det fremgår at det angivelige forlikstilbud ble prosedert i forhold til omkostningsspørsmålet.
Lagmannsretten har klarligvis ikke funnet faktisk grunnlag for at det forlikstilbud som ble fremsatt i 1983 har betydning for saksomkostningsspørsmålet. Det er en vurdering som ikke er i strid med loven. Retten er ikke forpliktet til å drøfte alle de eventualiteter som kan tenkes.
Motparten anfører endelig at hun ikke er enig i anførselen om at det punkt hvor den kjærende part ikke fikk medhold var "ubetydelig". Hun hevder at det ble brukt tid på spørsmålet, og at var tatt opp lenge før sak ble reist.
Konsekvensen er etter motpartens syn at det ikke er grunnlag for å fravike utgangspunktet i tvistemålsloven §174 første ledd. Motparten har nedlagt slik påstand:
"1. Prinsipalt: Kjæremålet forkastes.
2. Subsidiært: Lagmannsrettens dom stadfestes så langt den er påkjært.
Lars Eigill Ellingsen tilpliktes å betale saksomkostninger med kr. 1.200,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det er mellom partene enighet om at saken for lagmannsretten dels ble vunnet, dels tapt, og at tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174 kommer til anvendelse når omkostningsspørsmålet skal avgjøres. Etter den kjærende parts oppfatning er lagmannsrettens premisser for knappe til at det kan tas stilling til om det skjønn som skal utøves i henhold til §174 annet ledd, er forsvarlig.
Etter tvistemålsloven §181 annet ledd kan kjæremålsutvalget bare prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. Det ligger utenfor utvalgets kompetanse å ta stilling til den konkrete anvendelse av bestemmelsen.
Det går frem av lagmannsrettens domsgrunner at retten har overveiet om omkostningsspørsmålet burde avgjøres i henhold til bestemmelsen i annet ledd i §174. Retten fant at det ikke var tilstrekkelig grunn til å bygge på denne regelen.
Etter kjæremålsutvalgets oppfatning er dette en tilstrekkelig begrunnelse i relasjon til en omkostningsavgjørelse.
Omkostningsspørsmålet kan etter dette ikke sies å være avgjort i strid med loven, og kjæremålet blir å forkaste.
Motparten har krevd saksomkostninger i anledning kjæremålet. Etter resultatet må begjæringen tas til følge. Beløpet finnes passende å kunne settes til 1.200 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Lars Ellingsen til Ingrid Berner Hartvig 1.200 - ettusentohundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.