HR-1987-490-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1987-12-03 |
| Publisert: | HR-1987-00490k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 490 K/1987, jnr 251/1987 |
| Parter: | Ulf Johansen mot Stenco-Høvik A/S (advokat Arne Os). |
| Forfatter: | Michelsen, Philipson, Schei |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §181, §404, §180, §49, §93, Husleieloven (1939) §51, Lov om endringer i rettergangslovgivning (1986) |
Ulf Johansen reiste i oktober 1985 søksmål mot Stenco-Høvik A/S ved Oslo husleierett med påstand om at selskapets oppsigelse av Johansens leieforhold til lokaler i Opplandsgaten 11 i Oslo skulle kjennes ugyldig. Stenco-Høvik A/S begjærte i mai 1986 Johansen utkastet fra lokalene på grunn av betalingsmislighold, og Oslo namsrett tok begjæringen til følge. Under henvisning til at leieforholdet var opphørt, la Stenco-Høvik i saken for husleieretten ned påstand om at saken skulle heves og Ulf Johansen dømmes til å betale saksomkostninger. Ulf Johansen la ned påstand om at saken skulle avvises og at hver av partene skulle bære sine saksomkostninger.
Oslo husleierett avsa 27. november 1986 kjennelse med slik slutning:
"1. Saken avvises.
2. I saksomkostninger betaler Ulf Johansen til Stenco-Høvik A/S kr. 5.000,- innen 2 uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Ulf Johansen påkjærte saksomkostningsavgjørelsen til Eidsivating lagmannsrett, som 23. februar 1987 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Hver av partene bærer sine omkostninger så vel for husleieretten som for lagmannsretten."
Etter kjæremål fra Stenco-Høvik A/S opphevet Høyesteretts kjæremålsutvalg ved kjennelse 26. juni 1987 lagmannsrettens kjennelse. Avgjørelsen av spørsmålet om saksomkostninger for kjæremålsutvalget ble utsatt til den endelige avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet for husleieretten og lagmannsretten. Utvalget fant at lagmannsretten ikke hadde begrenset sin prøving av saksomkostningsspørsmålet til om avgjørelsen var i strid med loven, jf tvistemålsloven §181 annet ledd.
Lagmannsretten avsa så 7. september 1987 kjennelse med slik slutning:
"1. Kjæremålet mot Oslo husleieretts avgjørelse av 27. november 1986 i spørsmålet om saksomkostninger forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Ulf Johansen til Stenco-Høvik A/S ialt 2.000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Lagmannsretten viste til forarbeidene til husleieloven §51 femte ledd, og uttalte at den ikke kunne se at husleieretten hadde gått utenfor det rimelighetsskjønn som den etter loven kunne foreta ved avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet. Lagmannsretten kunne heller ikke se at husleieretten hadde overskredet grensene for et forsvarlig skjønn.
Saksforholdet for øvrig går frem av husleierettens og lagmannsrettens kjennelse.
Ulf Johansen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Husleieretten behandlet saksomkostningsspørsmålet sammen med spørsmålet om avvisning av saken, og Johansen gjør gjeldende at det følger av tvistemålsloven §93 at partene skulle vært innkalt til behandlingen av avvisningsspørsmålet. Som følge av manglende innkalling ble omkostningsspørsmålet avgjort uten at den kjærende part kjente motpartens framstilling og påstand, og uten at han fikk uttalt seg skriftlig eller muntlig. Saksomkostningsspørsmålet er dermed avgjort i strid med loven. Disse forhold er påpekt i kjæremålet til lagmannsretten, uten at den kjærende part kan se at dette er vurdert. Hans anførsler er ikke referert i lagmannsrettens avgjørelse, og lagmannsretten kan ikke sees å ha foretatt noen prøving av om kjæremålet påviste forhold som viste at omkostningsavgjørelsen var i strid med loven. Det synes som lagmannsretten har tolket kompetanseregelen i §181 annet ledd slik at den ikke hadde adgang til å legge innholdet av kjæremålet til grunn ved sin behandling av kjæremålsaken, og dette har hindret en reell prøving av spørsmålet om avgjørelsen er i strid med loven. Den kjærende part antar at tvistemålsloven §404 gir kjæremålsutvalget anledning til å prøve det som er anført i kjæremålet. Den kjærende part har lagt ned slik påstand:
"1. Husleierettens kjennelse av 27. november 1986 og lagmannsrettens kjennelse i kjæremålssak nr. 12/87 av 7. september 1987 oppheves.
2. Ulf Johansen tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr. 1.000."
Stenco-Høvik A/S anfører i tilsvar at den kjærende part påberoper seg saksbehandlingsfeil i husleieretten, mens det bare er lagmannsrettens saksbehandling som kan prøves ved videre kjæremål etter §404 nr 2. For øvrig er det ikke riktig at omkostningsspørsmålet ble avgjort uten at den kjærende part fikk anledning til å uttale seg om saken eller uten at han fikk kjennskap til motpartens fremstilling og påstand. Det vises til to prosesskriv fra Stenco-Høvik A/S og ett fra Johansens prosessfullmektig som ble avgitt før husleieretten avsa sin kjennelse, der partenes påstander og anførsler går frem. Det er heller ingen feil ved lagmannsrettens kjennelse at den kjærende parts anførsler bare i begrenset utstrekning er behandlet. Dette har sammenheng med den begrensede kompetansen lagmannsretten har til å overprøve husleierettens saksomkostningsavgjørelse. I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Ulf Johansens kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg av 28. september 1987 avvises.
2. Ulf Johansen tilpliktes å betale Stenco-Høvik A/S kr. 1.500 i saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Ulf Johansen har i senere prosesskriv gjort gjeldende at det skyldes hans tidligere prosessfullmektig i saken at han ikke fikk kjennskap til motpartens påstand og anførsler. Han viser til at han trakk prosessfullmakten tilbake, og til et brev han sendte sin tidligere prosessfullmektig i denne forbindelse. Han anfører at de uheldige følgene av advokatens opptreden i saken kunne vært unngått hvis husleieretten hadde innkalt til rettsmøte i samsvar med tvistemålsloven §93. At prosessfullmakten burde vært tilbakekalt noe tidligere enn den ble, er uten betydning for kjæremålsaken. Motparten ble gjort kjent med at prosessfullmakten var trukket tilbake.
Stenco-Høvik A/S har i et senere prosesskriv gjort gjeldende at Johansens anførsler om manglende kommunikasjon mellom ham og hans prosessfullmektig er uten betydning for saken. Det vises til tvistemålsloven §49.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det dreier seg i denne sak om et kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og Høyesteretts kjæremålsutvalg har da bare den kompetanse som går frem av tvistemålsloven §404. Den kjærende part hevder at husleieretten har begått feil i saksbehandliingen. Da det forelå et spørsmål om å avvise saken, skulle etter den kjærende parts oppfatning partene vært innkalt til et rettsmøte.
Etter tvistemålsloven §404 nr 2 kan imidlertid kjæremålsutvalget bare prøve om lagmannsretten har begått feil i saksbehandlingen. Man må da spørre om lagmannsretten burde ha tatt opp til drøftelse det spørsmål den kjærende part har reist, og om det på dette punkt foreligger en saksbehandlingsfeil fra lagmannsrettens side.
Ved en lovendring av 27. juni 1986, som trådte i kraft 1. januar 1987, ble tvistemålsloven §93 endret. Det ble nå sagt uttrykkelig at spørsmålet om å avvise en sak kunne behandles skriftlig under saksforberedelsen. Det må imidlertid legges til grunn at spørsmålet om å avvise en sak også før lovendringen kunne avgjøres etter en skriftlig behandling, jf Rt-1986-120, og slik denne sak lå an, kan det ikke sies å ha vært en feil at spørsmålet av husleieretten ble avgjort uten at partene ble innkalt til et rettsmøte.
Det har etter dette ikke foreligget noen feil i saksbehandlingen som kunne danne grunnlag for en opphevelse i lagmannsretten av husleierettens avgjørelse.
Den konkrete vurdering som skal foretas i henhold til husleieloven §51 femte ledd, kan lagmannsretten ved et kjæremål over saksomkostningsavgjørelsen og kjæremålsutvalget ved et videre kjæremål ikke overprøve.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Da kjæremålet ikke har ført frem, må den kjærende part etter regelen i tvistemålsloven §180 første ledd pålegges å erstatte motparten sakens omkostninger for kjæremålsutvalget. Beløpet finnes passende å kunne settes til 1.000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Ulf Johansen til Stenco-Høvik A/S 1.000 - ettusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.