HR-1987-62-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1987-02-10 |
| Publisert: | HR-1987-00062k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr. 62 K/1987, jnr. 23/1987 |
| Parter: | A (advokat Odd A. Drevland) mot B (advokat Nils Skaar) |
| Forfatter: | Holmøy, Skåre, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §426, Ekteskapsloven (1918) §48, §180, §404 |
I stevning 28 august 1986 begjærte B skilsmisse fra A under henvisning til ekteskapslovens §48, subsidiært separasjon. Samtidig la hun ned påstand om å bli tilkjent foreldreansvaret for det yngste av fellesbarna, underholdsbidrag til seg og oppfostringsbidrag til to av barna, og bruksretten til partenes felles boligeiendom. I prosesskriv 20 oktober 1986 begjærte hun separasjon etter tvistemålslovens §426 og midlertidig avgjørelse av de øvrige spørsmål. Hardanger herredsrett avsa 14 november 1986 kjennelse med slik slutning:
"1. Ektefellene B og A blir midlertidig separert.
2. Frem til bidragsspørsmålene er endelig avgjort skal A betale underholdsbidrag til B med kr. 1.000,- -kronerettusen 00/100- pr. måned fra avsigelsen av denne kjennelse."
Retten fant ikke grunn til å ta noen midlertidig avgjørelse om de øvrige kravene saksøkeren hadde satt frem.
B påkjærte herredsrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett. Kjæremålet gjaldt alle de krav hun hadde begjært midlertidig avgjørelse for, med unntak av kjennelsens punkt 1, midlertidig separasjon.
A erklærte motkjæremål over herredsrettens avgjørelse om å gi midlertidig separasjon.
Gulating lagmannsrett avsa kjennelse i saken 2 januar 1986. Lagmannsretten var enig med herredsretten bortsett fra i spørsmålet om bidrag til B, og fant som herredsretten at det ikke var grunn til å ta midlertidig avgjørelse i større omfang enn herredsretten hadde gjort. Motkjæremålet fra A ble ikke gitt medhold, uten at lagmannsretten fant grunn til å forme noen særskilt slutning i motkjæremålet. Lagmannsrettens kjennelse har slik slutning:
"Frem til bidragsspørsmålene er endelig avgjort skal A betale underholdsbidrag til B med kr. 2.000,- - kronertotusen 00/100 - pr. måned fra avsigelsen av herredsrettens kjennelse.
Forøvrig stadfestes herredsrettens kjennelse."
Om bidragsspørsmålet sa lagmannsretten:
"Med hensyn til bidraget til B finner lagmannsretten at det er noe for lavt fastsatt på bakgrunn av at hun er uten inntekter og inntektsmuligheter og behandlingen av en uføretrygdssøknad vil kunne ta noe tid. Bortsett fra at han er ansatt ved Bjølvefossen er det ingen opplysninger som vedrører A's inntekter, men lagmannsretten forutsetter at han har vanlig industriarbeiderlønn. På denne bakgrunn fastsettes bidraget skjønnsmessig til kr. 2.000,- pr. måned."
Saksforholdet går ellers frem av herredsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg i rett tid. Kjæremålet gjelder bidragsfastsettelsen og avgjørelsen om midlertidig separasjon. Den kjærende part gir uttrykk for at han er kjent med kjæremålsutvalgets begrensede kompetanse etter tvistemålslovens §404.
Den kjærende part gjør gjeldende at det i dette tilfellet ikke er grunnlag for å gi midlertidig separasjon, fordi det ikke er hustruen som selv står bak begjæringen, men hennes søstre. Det vises videre til at hustruen vegret seg for å forlate det tidligere felles hjem da hun var på besøk der i julehelgen.
Videre anføres at det bygger på en uriktig forståelse av tvistemålslovens §426 når det er tatt midlertidig avgjørelse om bidrag i et tilfelle hvor saksøkte ikke motsetter seg å betale bidrag.
Det foreligger også feil i saksbehandlingen når lagmannsretten har fordoblet herredsrettens bidragsfastsettelse uten å innhente nærmere opplysninger om saksøktes inntektsforhold.
I kjæremålet er det lagt ned slik påstand:
"(1) Lagmannsrettens stadfestelse av Hardanger herredsretts kjennelse punkt 1 oppheves slik at der ikke innvilges midlertidig separasjon mellom partene så lenge saken verserer for retten.
(2) Lagmannsrettens kjennelse hva angår midlertidig underholdsbidrag oppheves.
(3) Forøvrig stadfestes lagmannsrettens kjennelse.
Omkostningsspørsmålet utstår til hovedsaken."
B gjør i tilsvar gjeldende at kjæremålet må avvises så langt det gjelder separasjonsspørsmålet, ettersom det som er anført i kjæremålserklæringen ikke har noe med lovtolkingen å gjøre.
Det er ikke riktig at lagmannsretten ikke har adgang til å gi midlertidig bestemmelse om underholdsbidrag dersom motparten er villig til å betale slikt bidrag. Tvistemålslovens §426 må tolkes slik at bidrag kan tilkjennes uavhengig av ektefellens vilje eller evne til å betale.
Det foreligger heller ingen saksbehandlingsfeil. A var selv den nærmeste til å gi opplysninger om sin egen økonomi, men lagmannsretten hadde for øvrig nok opplysninger om partenes økonomi til å vurdere spørsmålet. Det er heller ikke noe som tyder på at lagmannsretten har bygget på uriktig faktisk grunnlag.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet vert avvist så langt det gjeld separasjonsspørsmålet.
2. Kjæremålet vert forkasta så langt det gjeld bidragsspørsmålet.
3. B vert tilkjent sakskostnader for Høgsteretts kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Saken gjelder et kjæremål over lagmannsrettens kjennelse i en kjæremålssak, og utvalgets kompetanse er da - som den kjærende part selv peker på - begrenset etter regelen i tvistemålslovens §404. Det innebærer at utvalget bare kan prøve om lagmannsretten har tolket en lovbestemmelse uriktig, eller om det foreliger noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling.
Utvalget finner at lagmannsrettens avgjørelse om midlertidig separasjon og underholdsbidrag etter tvistemålslovens §426 ikke beror på noen uriktig tolking av denne lovbestemmelse. De reelle grunner som er anført av den kjærende part mot lagmannsrettens avgjørelse, gjelder den konkrete vurdering innen lovbestemmelsens ramme. Denne vurdering kan utvalget ikke prøve.
Etter utvalgets mening er det ingen saksbehandlingsfeil at lagmannsretten har tilkjent midlertidig underholdsbidrag på det grunnlag som det er bygget på. Kjæremålet blir etter dette å forkaste. Kjæremotparten bør tilkjennes saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd. Saksomkostninger tilkjennes med 600 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til B 600 - sekshundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.