HR-1988-1015-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-07-28 |
| Publisert: | HR-1988-01015s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 1015/1988, jnr 421/1988. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Røstad, Bugge, Backer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §227, §39, Løsgjengerloven (1900) §17, §229, §232 |
Ved Agder lagmannsretts dom 30. april 1968 ble A, født xx.xx.1929, dømt for overtredelse av straffeloven §227 og §229 jf §232 samt løsgjengerloven §17 til en straff av fengsel i 7 måneder. Påtalemyndigheten fikk bemyndigelse til å anvende sikringsmidler mot ham som nevnt i straffeloven §39 nr 1 a-f for inntil 5 år.
A har flere ganger begjært saken gjenopptatt. Hans tre første begjæringer bygget på at hans hustru hadde forklart seg uriktig for retten. Agder lagmannsrett forkastet begjæringene henholdsvis 8. november 1968, 24. september 1970 og 10. februar 1977. Kjennelsene av 1968 og 1977 ble påkjært av A. Begge kjæremål ble forkastet av Høyesteretts kjæremålsutvalg.
En gjenopptakelsesbegjæring av 8. januar 1986 bygget på at det bare var en rettspsykiatrisk sakkyndig i saken. Agder lagmannsrett fant at det ikke var noen feil at bare en av de to sakkyndige hadde møtt under hovedforhandlingen. Begjæringen om gjenopptakelse ble således forkastet av lagmannsretten. As kjæremål ble forkastet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 30. juni 1986 (lnr 884/1986).
Den 12. juni 1987 begjærte A gjenopptakelse på det grunnlag at den ene rettspsykiatrisk sakkyndige ikke hadde hatt samtaler med ham under den judisielle observasjon, og at den annen sakkyndige heller ikke hadde snakket med ham. Også denne begjæringen ble forkastet, ved Agder lagmannsretts kjennelse 24. juni 1987. As kjæremål ble forkastet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 15 oktober 1987 (lnr 1278/1987).
Den 16. mars 1988 begjærte A nok en gang gjenopptakelse for Agder lagmannsrett. Han viste til at overlege B, den ene av de to rettspsykiatrisk sakkyndige, etter rettssaken skulle ha sagt til ham at han ikke ville møte i rettssaken fordi han forstod at skyldspørsmålet ikke var riktig. B skulle være blitt presset av den annen sakkyndige til å skrive "varige svekkede sjelsevner". Endelig fremholder A at den skade hans tidligere kone fikk, skyldtes at hun selv skar seg i hånden mens de kranglet om en arvelodd på kr 11.000 etter As bror.
Agder lagmannsrett avsa 13. april 1988 kjennelse med slik slutning:
"Begjæringen om gjenopptakelse forkastes."
Lagmannsrettens begrunnelse fremgår av kjennelsen.
A har i rett tid erklært kjæremål (ved en feil betegnet anke) over lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han viser til at fylkeslege C skulle ha foretatt judisiell observasjon av ham for å kunne svare på spørsmålene i rettssalen. Og overlege B snakket bare med hans tidligere kone. Legekonklusjonen er derfor verdiløs. Dessuten hadde fylkeslege C ingen sykejournal å henholde seg til i retten. Dette må ansees som en stor feil som har hatt betydning for rettsavgjørelsen.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet, men har ikke avgitt uttalelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg er enstemmig enig med lagmannsretten i dens avgjørelse og begrunnelse.
Kjæremålet må derfor forkastes.