HR-1988-1123-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-08-25 |
| Publisert: | HR-1988-01123s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 1123/1988, jnr. 471/1988. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Michelsen, Halvorsen, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §388 |
A, født xx.xx.1945, ble i Sandefjord byrett straffedømt fire ganger henholdsvis 8. januar 1965, 1. november 1965, 24. oktober 1967 og 18. juni 1969.
Han begjærte gjenopptagelse for alle fire sakene. Sandefjord forhørsrett forkastet ved kjennelse 19. april 1988 begjæringen.
Avgjørelsen ble påkjært til Agder lagmannsrett som stadfestet forhørsrettens kjennelse.
Domfelte har påkjært lagmannsrettens avgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er rettidig.
Domfelte angriper i kjæremålet lagmannsrettens avgjørelse. Han hevder at de tidligere dommer er uriktige. Han anfører at han for den ene dommens vedkommende, som falt mens han satt i Oslo kretsfengsel, ikke fikk tilstrekkelig hjelp til å angripe den. Han anfører også at han kan bevise at et vitne i den ene saken stilte opp i feil straffesak.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Utvalgets kompetanse er da begrenset ved bestemmelsene i straffeprosessloven §388 til å prøve om det foreligger feil i saksbehandlingen i lagmannsretten eller om retten har bygd på uriktig tolking av en lovforskrift. Da det ikke foreligger slike feil ved lagmannsrettens avgjørelse, blir kjæremålet å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.