HR-1988-1126-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-08-25 |
| Publisert: | HR-1988-01126s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 1126/1988, jnr. 561/1988. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Michelsen, Halvorsen, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §31, Straffeloven (1902) §291, §22, Straffeprosessloven (1981) §297, §350 |
Tromsø byrett avsa 16. juni 1988 dom med slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1960, blir dømt for brot mot vegtrafikklova §31 annet ledd, jf. første ledd, jf. §22 første ledd til ei straff av fengsel i 24-tjuefire-dagar. Det går 4 dagar til frådrag for uthalden varetekt.
Sakskostnadar blir ikkje idømt."
Om saksforholdet vises til byrettens dom.
Det er en feil ved dommen at domsslutningen ikke gir uttrykk for at tiltalte ble frifunnet for tiltalen etter straffeloven §291.
Domfelte har påanket dommen til Høyesterett på grunn av byrettens saksbehandling. Det er anført at byretten har bygget sin fellende dom blant annet på opplysninger gitt av B. B var ut fra opplysningene i saken den eneste som kunne fortelle hvem som kom ut av den aktuelle bil på plassen utenfor - - - - -sykehuset. Han er imidlertid, hevdes det, hverken av politiet eller av retten under hovedforhandlingen avhørt som vitne i saken. Det er en saksbehandlingsfeil som må føre til opphevelse av dommen når byretten har lagt avgjørende vekt på opplysninger B har gitt på annen måte enn i vitneavhør.
Høyesteretts kjæremålsutvalg finner det enstemmig klart at det foreligger slike saksbehandlingsfeil at byrettens dom med hovedforhandling må oppheves jfr. straffeprosessloven §350 første ledd nr. 1. Utvalget vil her bemerke:
I den originale, underskrevne rettsbok med dom mangler den alt vesentlige del av redegjørelsen for rettens bevisbedømmelse angående de forhold det er gitt fellende dom for. Det avbøter ikke denne vesentlige feil at den redegjørelse som mangler i originalen finnes i de maskinskrevne utskrifter.
Som anført av domfelte har retten i den redegjørelse for bevisbedømmelsen som finnes i domsutskriftene lagt vekt på «vitneutsegn frå ein person som stod i vindauga over bilen» og på at denne person sa «at det ikkje hadde vore nokon 3. person med i bilen.»
Retten har ikke navngitt dette vitne, og det fremgår ikke om og i tilfelle hvorledes vitnet har forklart seg. I politirapporten angående pågripelsen av domfelte heter det imidlertid at politifolkene, mens de var ved bilen ved - - - - -sykehuset, ble kontaktet av en pasient "som stod ved vinduet rett overfor der den omtalte bilen stoppet." Pasientens navn er opplyst å være B uttalte ifølge rapporten til politiet «at bilføreren var A». Det går ikke frem av saksdokumentene at politiet har foretatt noe formelt avhør av B. Han var oppgitt av politiet som vitne i straffesaken mot domfelte, men rettsboken inneholder intet om at han møtte og forklarte seg under hovedforhandlingen. Heller ikke er det opplyst at han ble frafalt. I så fall kunne ikke retten uten videre bygge på hans politiforklaring, jfr. straffeprosessloven §297.
De mangler som foran er påpekt ved saksbehandlingen i byretten - herunder ved domsgrunnene i den underskrevne rettsbok - må samlet lede til at byrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt A er dømt for overtredelse av vegtrafikkloven §31 annet ledd, jfr. første ledd, jfr. §22 første ledd.
Slutning:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt A, født xx.xx.1960, er dømt for overtredelse av vegtrafikkloven §31 annet ledd, jfr. første ledd, jfr. §22 første ledd.