HR-1988-1169-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-09-09 |
| Publisert: | HR-1988-01169s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 1169/1988, jnr. 571/1988. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Michelsen, Halvorsen, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §31, Straffeloven (1902) §52, §53, §54, §22, Straffeprosessloven (1981) §350 |
Horten forhørsrett avsa den 11. januar 1988 dom med slik domsslutning:
A, født xx.xx.1953, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31, jfr. §22 første ledd, til en straff av fengsel i 30 - tretti - dager.
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold vises til forhørsrettens domsgrunner.
Domfelte har påanket dommen. Det gjøres gjeldende at forhørsretten har idømt en for streng straff.
Høyesteretts kjæremålsutvalg finner det enstemmig klart at dommen i henhold til anken bør endres til gunst for domfelte, jfr. straffeprosessloven §350 første ledd nr. 3.
Den straffbare handling domfelte er kjent skyldig i, ble forøvet den 5. august 1984. Forholdet ligger således nå mer enn 4 år tilbake i tiden. Det usedvanlige lange tidsforløp kan tilbakeføres til flere forhold.
Saken innkom fra lensmannen til vedkommende politikammmer den 22. august 1984. Domfelte avla tilståelse den 14. september 1984. Siktelse ble utferdiget 4. februar 1985. Først den 11. juli 1986 forsøkte politiet å få saken pådømt i forhørsrett.
Når saken først blir pådømt 11. januar 1987 og dommen blir forkynt for domfelte 14. januar 1988, synes dette å skyldes at man ikke har lykkes i gjentatt forsøk på å få kontakt med domfelte som sies den vensentlige del av tiden å ha hatt ukjente oppholdssteder for politiet. Det er ikke fremkommet opplysninger som er egnet til å vise at man i denne forbindelse kan rette noen bebreidelse mot domfelte.
Kjæremålsutvalget har intet å bemerke til lengden av den fengselsstraffen forhørsretten har funnet passende. Hensett til den lange tid som er gått mellom den straffbare handling og den endelige avgjørelse i saken, finner kjæremålsutvalget at straffen i sin helhet må gjøres betinget. Man viser særlig til dom i Rt-1976n-568.
Det synes etter domfeltes forhold ikke å være plass for noen ubetinget bot ved siden av den betingede fengselsstraff.
Domsslutning:
I forhørsrettens dom gjøres den endring at fullbyrdelsen av straffen utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53 og §54 med en prøvetid på 2 -to- år.