HR-1988-1224-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-09-29 |
| Publisert: | HR-1988-01224s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr. 1224/1988, jnr. 567/1988. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Christiansen, Bugge, Backer |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §28, Straffeloven (1902) §252, Straffeprosessloven (1981), §388 |
Ved brev av 24. august 1987 til politimesteren i Namdal ba A om utskrift av samtlige dokumenter i straffesak mot ham fra 1946. Begjæringen var begrunnet med at han overveiet å begjære gjenopptakelse av straffesaken.
Politiet avslo begjæringen i brev av 28. august 1988.
Politiets avslag ble av A innbragt for Namdal forhørsrett, som 8. januar 1988 besluttet at utskrifter ikke skulle utleveres.
A påkjærte forhørsrettens beslutning til Frostating lagmannsrett, som 19. juli 1988 avsa kjennelse med slik slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. A tilkjennes ikke saksomkostninger.
Det øvrige saksforhold fremgår av lagmannsrettens kjennelse. Det fremgår også av lagmannsrettens kjennelse at begrunnelsen for å avslå As begjæring er at det er grunn til å tro at utskrifter fra straffesaken vil kunne bli nyttet på urettmessig vis, jfr. straffeprosessloven §28 annet ledd. Lagmannsretten la vekt på at nektelsen av å utlevere utskrifter ikke innebærer at A blir avskåret fra å gjennomgå dokumentene; ved besøk på politikammeret vil han få anledning til å gjennomgå dokumentene i sin helhet og gjøre notater fra disse. Hvis han vil drøfte saken med advokat, vil advokaten kunne få dokumentene utlånt.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet angis å gjelde saksbehandlingen og rettsanvendelsen.
Den kjærende part viser til sine anførsler for forhørsrett og lagmannsrett og anfører at forhørsretten uten hjemmel har forelagt saken for politimester, statsadvokat og lagmannsrett, som alle har vært enige om å gjøre det vanskeligst mulig for ham å få satt seg inn i saken.
Straffeprosessloven §28 inneholder ikke noe påbud om at domfeltes innsyn i egen avsluttet straffesak skal skje ved gjennomsyn av dokumentene under overvåking av politiet på politikammeret. Bestemmelsen har heller ikke noe påbud om at domfelte skal benytte advokat, og slett ikke når utgiftene må bestrides av ham selv.
Den kjærende part viser til at lagmannsrettens begrunnelse for å nekte ham utskrifter skriver seg fra den uttalelse som ble innhentet fra statsadvokaten, hvor det heter at «anmelderen i saken er død og det er gått over førti år siden den straffbare handling fant sted». A bemerker til dette at han finner lagmannsrettens frykt for urettmessig bruk av utskrifter svært søkt, og at slik bruk i det aktuelle tilfelle rammes av straffeloven §252. Han nevner også at straffeprosessloven §28 ikke har noen bestemmelse om anmelderes død, like lite som paragrafen regulerer preskripsjon av gjenopptakelse av straffesaker.
Han anfører også at påtalemyndigheten og domstolene er uten kompetanse til å vurdere om en gjenopptakelsesbegjæring er berettiget eller ikke før den er fremsatt.
A nedlegger samme påstand som for lagmannsretten, med den endring at det nå kreves tilkjent 3.200 kroner i saksomkostninger for alle instanser. Påstanden for lagmannsretten lød:
1. Påtalemyndighetene v/Politimesteren i Namdal pålegges å utlevere til A utskrift (fotokopier) av samtlige dokumenter i straffesak nr. 30/1946 for Namdal forhørsrett.
2. A tilkjennes saksomkostninger fra det offentlige for herreds-, forhørs- og lagmannsrett, hittil kr. 2.400,-.
Politimesteren i Namdal er underrettet om kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, som det her gjelder, bare kan påkjæres videre i tilfelle som nevnt i straffeprosessloven §388, således bl.a. når kjæremålet gjelder saksbehandlingen ved lagmannsretten eller tolkningen av en lovforskrift.
Den kjærende part har ikke gjort gjeldende at det ved lagmannsrettens behandling av hans kjæremål over forhørsrettens beslutning av 8. januar 1988 er blitt gjort noen feil, som kan gi grunnlag for å ta hans videre kjæremål under behandling.
Lagmannsrettens avgjørelse er begrunnet med at det er reell grunn til å frykte at utskrifter fra dokumentene i straffesaken fra 1946 vil kunne bli benyttet urettmessig om de blir stillet til fri og ukontrollert disposisjon for den kjærende part, jfr. straffeprosessloven §28 annet ledd. Lagmannsretten peker i denne forbindelse på at den kjærende part, selv om utskrift nektes, ved besøk på politikammeret vil få anledning til å gjennomgå dokumentene og gjøre sine notater og at hans advokat eventuelt vil kunne få dokumentene utlånt ved henvendelse til politiet, om det skulle være behov for det. Etter utvalgets mening har lagmannsretten ikke tolket den nevnte bestemmelse i straffeprosessloven uriktig. Hvorvidt det faktisk er grunn til å frykte at utskrift av dokumentene vil bli benyttet på urettmessig vis, kan utvalget ikke prøve.
Utvalget finner etter dette enstemmig at kjæremålet må forkastes.