HR-1988-1297-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-10-13 |
| Publisert: | HR-1988-01297s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 1297/1988, jnr. 642/1988. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Christiansen, Bugge, Backer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §147, §228, §127, §40, §42, §62, Straffeprosessloven (1981) §350, §360 |
Oslo byrett avsa 8. september 1988 dom med slik domsslutning:
A, født xx.xx.1962, dømmes for overtredelse av straffeloven §147, §127 første ledd, første straffalternativ og straffeloven §228 første ledd, jfr. §62, til en straff av fengsel i 60 - seksti - dager hvorifra fragår 2 - to - dager for utholdt varetektsarrest.
Han dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige med kr. 1.000, - - ettusen - kroner.
Saksforholdet fremgår av domsgrunnene.
Domfelte har anket over saksbehandlingen - mangelfulle domsgrunner.
Høyesteretts kjæremålsutvalg finner det enstemmig klart at dommen må oppheves, jfr. straffeprosessloven §350 første ledd nr. 1.
Domfelte er funnet skyldig i overtredelse av straffeloven §147 ved å sparke inn en dør til naboens leilighet, overtredelse av straffeloven §127 ved å sette seg kraftig til motverge overfor en politimann som deretter innfant seg, og overtredelse av straffeloven §228 ved å tildele politimannen slag m.v.
Under hovedforhandlingen erkjente domfelte seg ikke skyldig i noen av de tre forhold (post I - III i tiltalebeslutningen).
I ankeerklæringen - som er utarbeidet av domfeltes forsvarer for byretten - heter det bl.a.:
For tiltalebeslutningens post I erkjente han det faktiske forhold, men ikke at han hadde opptrådt forsettelig. Tiltalte hadde i sin egen leilighet oppdaget en skjult dør som var gjenklistret med tapet. Han hadde på det tidspunkt ikke kjennskap til at døren ledet inn til naboleiligheten.
Det ble under hovedforhandlingen påstått at tiltalte måtte frifinnes fordi han ikke hadde handlet med forsett, jfr. straffeloven §40. Subsidiært at han måtte frifinnes fordi han befant seg i en faktisk villfarelse om at han ved å åpne døren uberettiget ville bane seg adgang til naboens leilighet, jfr. straffeloven §42.
Etter at døren til naboleiligheten var blitt åpnet, kom det kort tid etter en sivilkledd politimann til stedet. Tiltalte erkjente under hovedforhandling rent faktisk å ha forholdt seg deretter som beskrevet i tiltalens post II og III. Subjektivt bedømte han imidlertid situasjonen slik, at han trodde vedkommende som utga seg for å være politimann var naboens medhjelper som var kommet for å gi han julig.
For post II i tiltalebeslutningen ble det under hovedforhandlingen påstått at tiltalte subjektivt oppfattet seg å være i en nødvergesituasjon, jfr. straffeloven §42.
For tiltalens post III ble det under hovedforhandling påstått at tiltalte subjektivt mente seg utsatt for en rettstridig legemsfornærmelse, da politibetjent B skulle pågripe han. Straffeloven §228 tredje ledd ble påberopt som straffrihetsgrunn.
I domsgrunnene har byretten hverken nevnt eller gitt uttrykk for noen vurdering av de ovennevnte anførsler, bortsett fra at det uttales at overtredelsen av straffeloven §147 var forsettlig, og at politimannen hadde tilstrekkelig legitimert seg ved å si at han var fra politiet og å vise frem politiskilt.
Kjæremålsutvalget finner det klart at domsgrunnene er utilstrekkelige, og at det dreier seg om en saksbehandlingsfeil som kan ha innvirket på dommens innhold, jfr. straffeprosessloven §360 første ledd.
Slutning:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.