HR-1988-1370-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-10-27 |
| Publisert: | HR-1988-01370s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 1370/1988, jnr 678/1988. |
| Parter: | Påtalemyndigheten mot A. |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Aasland, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §31, §6, §5, Straffeprosessloven (1981) §350 |
Drammen politikammer utferdiget 16. desember 1987 tiltale mot A, født xx.xx.1960, for overtredelse av vegtrafikkloven §31, jf §5 og §6. Gjerningsbeskrivelsen i tiltalen var følgende:
Mandag 14. september 1987 kl. 1159 førte han Audi personbil med kjennetegn - - - - - - - på E-18 ved Lierbakkene i Lier med en hastighet av 156,6 km/t, trass i at høyeste lovlige kjørehastighet på stedet i henhold til oppsatt skilt ikke må overstige 90 km i timen.
Ved Lier, Røyken og Hurum herredsretts dom av 26 september 1988 ble tiltalte frifunnet. Dommen ble avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for fellelse.
Om saksforholdet vises til herredsrettens domsgrunner.
Politimesteren i Drammen har erklært anke over saksbehandlingen. Det vises i anken til at tiltalte ifølge sin egen forklaring, slik den er gjengitt i dommen, holdt en hastighet på ca 110-115 km/t på den aktuelle veistrekningen. Det kan ikke ses av domsgrunnene at retten har drøftet dette forhold.
Høyesteretts kjæremålsutvalg finner det enstemmig klart at dommen må oppheves i medhold av straffeprosessloven §350 første ledd nr 1 på grunn av mangelfulle domsgrunner. Tiltalen gjaldt kjøring med en hastighet av 156,6 km/t i en 90-km sone. Rettens flertall fant det ikke bevist at tiltalte hadde holdt en så høy hastighet, idet flertallet ikke fant å kunne utelukke at det var skjedd en feil ved målingen. Det fremgår imidlertid av domsgrunnene at tiltalte erkjente å ha holdt en hastighet på ca 110-115 km/t, altså en ulovlig hastighet som skulle ha ledet til domfellelse etter tiltalen, idet størrelsen av fartsoverskridelsen bare får betydning for straffutmålingen. Dette forhold er ikke drøftet i domsgrunnene, og dette er en klar mangel som må lede til opphevelse.