HR-1988-1486-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-11-11 |
| Publisert: | HR-1988-01486s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 1486/1988, jnr. 726/1988. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Christiansen, Sinding-Larsen, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §228, Straffeprosessloven (1981) §28, §179, Forvaltningsloven (1967), §388, §396 |
A, født xx.xx.1936, ble ved Trondenes herredsretts dom 8. februar 1988 idømt en bot til statskassen stor kr. 1.000 for overtredelse av straffeloven §228 første ledd, og idømt saksomkostninger med kr. 1.000. Hans anke til Høyesterett ble ved kjæremålsutvalgets beslutning 8. april 1988 nektet fremmet. A fremsatte deretter begjæring til Trondenes herredsrett om gjenopptakelse av straffesaken. Ved kjennelse 27. juni 1988 forkastet herredsretten begjæringen med hjemmel i straffeprosessloven §396 annet ledd.
Han fremsatte deretter en "anke til Høyesterett", som av sorenskriveren i Trondenes ble oversendt Hålogaland lagmannsrett, idet det riktige rettsmiddel var kjæremål til lagmannsretten. "Anken" ble deretter av Hålogaland lagmannsrett behandlet som et kjæremål.
Lagmannsretten avgjorde kjæremålet ved kjennelse 30. august 1988, som hadde denne slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Begjæringen om "innsyn" i saksdokumentene avvises.
Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålserklæringen lyder slik:
Hålogaland Lagmannsrett har ved sin tendensiøse saksbehandling også bedømt de manipulerte bevisene uriktig Det er nemlig lagmannens soleklare plikt å ta alle relevante momenter i betraktning. Han ha derfor også en aktiv undersøkelsesplikt og skulle i sakens anledning ha krevd de hemmeligstemplede saksdokumenter utlevert til internt bruk.
Dersom lagmannsretten således hadde tatt for seg domfeltes politiforklaring ville den også ha måttet innse at denne bare bekreftes av politiets eget billedmateriale.
På den annen side ville den ikke ha funnet noen logisk sammenheng mellom Bs private påstand og dette billedgalleri.
Retten ville da også ha funnet bevis for at aktors private påstand strider mot de tre hemmeligholdte politiforklaringer - XXX -
Forøvrig er jo også det nevnte billedmateriale i seg selv en hel messe verdt
Billedene blir nemlig presentert for retten som vanlige fotografier, men ingen amatørfotograf ville kunne ha framkalt en sådan effekt. De lesjoner som fremvises på billedene er heldigvis kunstig fremkalt og gir derfor et falskt bilde av voldsomhet. De er derfor villedende med hensyn til kvestelsesgraden og således bare egnet til verifisering av domfeltes politiforklaring.
Når imidlertid aktor markedsfører disse billeder som bevismateriale uten samtidig å opplyse om dette misforhold fører han retten bak lyset. Han er således atter i konflikt med Straffeloven §179. - XXX -
Det skulle da ikke kunne by på de helt store problemer å fastslå dommerfullmektigens "pro aut contra"-oversikt. Sem-Jacobsens tendensiøse utenomsnakk er nemlig et uomtvistelig bevis på at han var forutinntatt
Lagmannsretten mener tilsynelatende ellers at den innehar større kunnskaper i psykiatri enn Heinz Leymann. Domfelte vil derfor minne om at han allerede under hovedforhandlingen krevde å få tilkalle psykiatrisk ekspertise. Dette krav har altså nå fått enda strørre berettigelse - XXX -
Domfeltes krav om utsettelse av saken var nok for dårlig begrunnet og derfor også godt egnet til de merkeligste fortolkninger. Formålet var nemlig å få fullbyrdelsen av straffesaken utsatt idet det vil by på store problemer i ettertid å verdsette de erstatningsmessige konsekvenser av et ti dager fengselsopphold
Det var altså ikke fremsatt noe krav om å utsette avgjørelsen om gjenopptagelse - XXX -
Domfeltes krav om innsyn har utartet seg til flisespikkeri og juridiske fiksfakserier Når rekommandert brev nr. 3.406 av 1. april 1988 ennå ikke er besvart kan det ikke tolkes som annet enn at kravet er avslått. Ifølge straffeprosessloven, §28, ledd 5 kan dette spørsmål da begjæres forelagt retten til avgjørelse. Lagmannsretten har derfor ikke det påberopte grunnlag for avvisning
Forøvrig vil domfelte vise til samme lov paragrafs fjerde ledd og etterlyse rettens avvisningsbegrunnelse for hvert enkelt av de etterlyste kopier.
Det må da bli vanskelig for lagmannsretten å begrunne hvorfor domfelte nektes innsyn i EGEN politiforklaring.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at det er tale om et kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Av dette følger at utvalgets kompetanse er begrenset slik som bestemt i straffeprosessloven §388. Utvalget oppfatter kjæremålet slik at det retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling, som utvalget kan overprøve. Det anføres at lagmannsretten ved sin avgjørelse ikke har hatt alle saksdokumentene for hånden. I lagmannsrettens kjennelse vises det imidlertid til herredsrettens dom og kjennelse "og sakens øvrige dokumenter". I sin oversendelsespåskrift til Høyesteretts kjæremålsutvalg har dessuten lagdommer Minsaas uttrykkelig bekreftet at lagmannsretten hadde dokumentene tilstede. Det foreligger således ikke noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling.
Videre oppfatter utvalget kjæremålet som rettet mot lagmannsrettens tolking av straffeprosessloven §28, et spørsmål som også kan prøves av utvalget.
I sin kjennelse uttaler lagmannsretten: Begjæringen om innsyn i saksdokumentene gjelder dokumenter i en avsluttet straffesak, og begjæringen må derfor avgjøres etter reglene i straffeprosessloven §28. Forvaltningsloven bestemmelser om partens adgang til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter får ikke anvendelse i straffesaker. Kravet må først avgjøres av politiet. Politiets avgjørelse kan bringes inn for forhørsrettens hvis det er begjært utskrift av saksdokumentene. Hvis det er begjært utlån eller gjennomsyn, kan politiets avgjørelse bringes inn for overordnet påtalemyndighet, jfr. påtaleinstruksens §4-1 og 4-2, samt Rt-1980-1395. Det lagmannsretten her har uttalt gir ikke uttrykk for uriktig tolking av en lovforskrift.
Det som for øvrig er anført i kjæremålserklæringen gjelder spørsmål utvalget ikke har kompetanse til å overprøve.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.