HR-1988-1547-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-11-25 |
| Publisert: | HR-1988-01547s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 1547/1988, jnr 802/1988. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Holmøy, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §184, Straffeloven (1902) §233, §49, §171, §172, §185, §388 |
Flekkefjord politistasjon utferdiget 7. oktober 1988 siktelse mot A og B for blant annet forsøk på overlagt drap eller medvirkning til dette. Etter gjerningsbeskrivelsen i siktelsen skal de siktede ha avfyrt en rekke skudd fra et bolighus mot forskjellige steder i terrenget, til tross for at de visste at det lå flere polititjenestemenn plassert på skuddhold rundt huset.
Samtidig med siktelsen begjærte politiet forhørsrettens kjennelse for at de siktede skulle holdes i varetektsfengsel i medhold av straffeprosessloven §184, jf §171 nr 2 og nr 3. Flekkefjord forhørsrett avsa 7. oktober 1988 kjennelse med slik slutning: "A, født xx.xx.1960, og B født xx.xx.1953, kan holdes i varetekt inntil den 4. november 1988 kl. 12.00.
I varetektstiden kan brevveksling og besøk bare finne sted under politiets kontroll." Fengslingsgrunnlaget etter forhørsrettens kjennelse var straffeprosessloven §184, jf §171 nr 2.
Begge de siktede påkjærte forhørsrettens kjennelse til Agder lagmannsrett, som 12. oktober 1988 avsa kjennelse med slik slutning: "Kjæremålene forkastes." A påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som 21. oktober 1988 avsa kjennelse med slik slutning: "Kjæremålet forkastes." Før fengslingfristen utløp, begjærte Flekkefjord politistasjon fortsatt fengsling i åtte uker i medhold av straffeprosessloven §184, jf §171 nr 3 og §172, jf også §185.
Flekkefjord forhørsrett avsa 4 november 1988 kjennelse med slik slutning: "A, født xx.xx.1960, og B, født xx.xx.1953, løslates." Politiet påkjærte forhørsrettens kjennelse til Agder lagmannsvirkning. Forhørsretten tok begjæringen om oppsettende virkning til følge. Lagmannsretten avsa 9. november 1988 kjennelse med slik slutning: "1. A, født xx.xx.1960, tillates holdt i varetektsfengsel inntil fredag 30. desember 1988, kl. 15.00.
2. B, født xx.xx.1953, tillates holdt i varetektsfengsel inntil fredag den 30. desember 1988, kl. 15.oo." Lagmannsretten bygget på at vilkårene for fengsling etter §184, jf §172 var til stede, og fant videre at vilkårene etter §185 første ledds fjerde punktum for å fastsette en lengre fengslingsfrist enn fire uker, var oppfylt.
A og B har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er for begges vedkommende angitt å gjelde lagmannsrettens saksbehandling - mangelfull begrunnelse - og lovanvendelse i forhold til det fengslingsgrunnlag som lagmannsretten har bygget på - straffeprosessloven §184, jf §172.
Det gjøres i denne forbindelse gjeldende at lagmannsretten ikke har gitt en tilstrekkelig begrunnelse for at det foreligger en slik mistanke som kan gi grunnlag for fengsling, jf kravet i §184 annet ledd tredje punktum. De siktede benekter at de subjektive straffbarhetsvilkår er til stede idet de ikke var klar over at det var polititjenestemenn i området da det ble skutt. B benekter også at han var klar over sin medvirkning. Det må kreves en mer spesifisert begrunnelse for mistanken. Det må også kreves en begrunnelse for hvorfor de politidokumenter som lagmannsretten viser til, styrker mistanken.
Når det gjelder lovanvendelsen, anføres at lagmannsretten har stillet for små krav til styrken av den mistanke som kan begrunne fengsling etter §172. Retten må etter denne bestemmelse føle seg temmelig sikker på skyldspørsmålet. For å kunne vurdere om lagmannsretten har anvendt dette beviskrav riktig, må kjæremålsutvalget i noen grad kunne gå inn på sakens bevis.
Fra As side er det også gjort gjeldende at lagmannsrettens begrunnelse er ufullstendig for så vidt angår forlengelse av fengslingen med mer enn fire uker, jf straffeprosessloven §185 første ledd fjerde punktum. Lagmannsretten har ikke nevnt hvilke omstendigheter som gjør at en ny prøving av fengslingen etter fire uker vil være uten betydning. Hvis lagmannsrettens begrunnelse på dette punkt godtas, vil en overprøving på dette punkt i realiteten ikke kunne finne sted.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det foreligger videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse i en kjæremålssak. Utvalget har da bare den kompetanse som følger av straffeprosessloven §388. Det innebærer at utvalget bare kan prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking.
Lagmannsretten har gitt følgende begrunnelse for varetektsfengsling etter straffeprosessloven §184, jf §172: "Lagmannsretten finner at både A og B må mistenkes for forsøk på overlagt drap, jfr. straffeloven §233 annet ledds første straffealternativ sammenholdt med §49. Dette er straffbare handlinger som i tilfelle kan medføre fengsel i 10 år eller mer. I motsetning til forhørsretten er lagmannsretten av den mening at det i denne saken foreligger slike forhold som i særlig grad styrker mistanken mot de siktede og at straffeprosessloven §172 kan anvendes som fengslingsgrunnlag, og at loven krav er oppfylt for begge de siktede. Lagmannsretten legger avgjørende vekt på de siktedes egne forklaringer om at de den aktuelle kvelden og natten har avfyrt en rekke skudd i forskjellige retninger fra Bs eiendom, sammenholdt med flere polititjenestemenns forklaringer om at disse skuddene var nær ved å treffe dem. Etter lagmannsrettens oppfatning foreligger det videre sterk mistanke om at begge de siktede var klar over at det var polititjenestemenn innenfor skuddhold da de skjøt, og at disse kunne bli truffet av kulene. I forhold til siktede A bestyrkes denne mistanken ved politiforklaringen til Normann Skaren, jfr. dok. IV-2. Lagmannsretten er enig med politiet i at A har vært hovedmannen bak skytingen, men at B i alle fall har medvirket. Lagmannsretten finner her grunn til å bemerke at B hadde våpen og sørget for at det ble skaffet mer ammunisjon, jfr. dok. V-7 side 5. Det er også sterk grunn til å tro at B har vært klar over sin medvirkning, herunder at de skjøt mot polititjenestemenn. Når det gjelder skyldspørsmålets subjektive sider, må en se bort fra de siktedes beruselse." Som det fremgår, hevder de siktede at lagmannsretten ikke har gitt en tilstrekkelig begrunnelse for mistanken. Det krav til begrunnelse som på dette punkt stilles etter straffeprosessloven §184 annet ledd tredje punktum, er at retten kortfattet skal nevne hvorfor det antas å foreligge skjellig grunn til mistanke. Utvalget finner at lagmannsrettens kjennelse fyller det krav til begrunnelse som stilles i denne lovbestemmelse, også i forhold til den kvalifiserte mistanke som kreves for fengsling etter §172. Lagmannsretten har vist til forklaringer fra de siktede selv og fra polititjenestemennene. På to punkter er begrunnelsen presistert ved henvisning til bestemte forklaringer. En ytterligere spesifikasjon av forklaringene kan ikke kreves. Det kan heller ikke kreves en redegjørelse for hvorfor de enkelte forklaringer styrker mistanken.
Det fremgår av lagmannsrettens begrunnelse at den også har bygget på en riktig tolking av straffeprosessloven §172 når det gjelder styrken av den mistanke som må foreligge. Under henvisning til anførslene særlig fra As side, gjør man oppmerksom på at utvalget ikke ved videre kjæremål kan prøve bevisvurderingen eller den konkrete vurdering av om vilkårene for fengsling foreligger med midre det foreligger et tilfelle som nevnt i straffeprosessloven §388 nr 6.
Lagmannsrettens avgjørelse om å forlenge fengslingen med åtte uker, jf straffeprosessloven §185 første ledd fjerde punktum, er begrunnet slik: "I lys av sakens alvor og omstendighetene for øvrig kan ikke lagmannsretten se at en forlengelse av varetektsfengslingen med inntil 8 uker vil representere noe uforholdsmessig inngrep i forhold til noen av de siktede.
Lagmannsretten finner at det i denne saken foreligger slike særlige omstendigheter som tilsier at fornyet prøving av fengslingsspørsmålet etter 4 uker vil være uten betydning." Det fremgår således at lagmannsretten har vurdert og funnet at en forlengelse av fengslingen med åtte uker etter forholdene ikke vil være et uforholdsmessig inngrep, og at en ny prøving etter fire uker vil være uten betydning. Noen nærmere begrunnelse på dette punkt kan etter utvalgets mening ikke kreves.
Kjæremålene blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.